Storberget og Giske klarer seg utmerket gjennom stormkastene, men det er ikke noe sjakktrekk å sende Navarsete og Kleppa i krigen for å tilbakevise påstandene om at regjeringen innskrenker ytringsfriheten, skriver redaktør Magne Lerø.

I en flertallsregjering vinner statsrådene de kamper de har bestemt seg for å kjempe dersom de har en skikkelig forankring hos statsministeren. En regjering skal gjøre hjemmeleksen så godt at man ikke må gå tilbake det en har bestemt seg for. Ingen skal være «sterkere» enn regjeringen.

Første gangen regjeringen måtte ombestemme seg skjedde i 2006 da Johan Fredrik Odfjell skulle bli ny styreleder i Statoil. Da ble det kjent at han hadde en etterlønnsavtale og i mediene ble han fremstilt som en «fallskjermjeger». LO-leder Gerd-Liv Valla var med på å presse regjeringen til å ombestemme seg. Odd Roger Enoksen måtte gjøre offentlig helomvending.

Langt verre var det da Gerd-Liv Valla brakte regjeringen i kne og avlyste de vedtatte endringene i sykelønnsordningen. Nå er Gerd-Liv Valla satt på siden og Ap har vunnet tilbake kontrollen over LO. LO-leder Roar Flåthen kan gjerne være uenig med regjeringen, men Stoltenberg vil ikke ha noe av at LO forlanger at regjeringen skal omgjøre vedtak.

Justisminister Knut Storberget og arbeidsminister Dag Terje Andersen har nå lagt seg ut med Politiets Fellesforbund. 12 000 politimenn streiket i forrige uke i protest mot at regjeringen endrer arbeidstidsreglementet ved en forskrift, som de formelt har anledning til, uten å forhandle om det på forhånd.

«Fagforeningsknusing», sier Arne Johannessen- og han får støtte fra annet fagforeningshold, også fra LO-stat. Men det blir som regjeringen har bestemt. Erna Solberg (H) sier Knut Storberget bør trekke seg, siden forholdet til Politiets Fellesforbund er så dårlig. Det er det ingen rødgrønne som bryr seg om. Det er lederen for landet polititjenestemenn, Arne Johannessen, som har problemet. Han står på torget og banner mot regjeringen for at de har satt til side forhandlingsretten. Men det hjelper fint lite. Makten har talt.

Knut Storberget har også bestemt seg for å forlenge åremålet for stillingen som politidirektør. Nå skal åremålet være på seks pluss seks år, og ikke seks pluss tre som det er i dag. Og det ligger i kortene at Ingelin Killengreen skal fortsette.

Det Storberget gjør er formelt uangripelig. Politiske kommentatorer og opposisjonen kan bråke og mene han opptrer uklokt. Det trenger han ikke bry seg med. Det blir som Storberget vil. Killengreen kommer til å fortsette.

Da Øystein Djupedal ble utnevnt som fylkesmann i Agder – en stilling han søkte en måned etter fristen da det ble klart at han ville få den, ble det en del bråk. Det tok man med i beregningen. Bråket er snart glemt.

Kulturminister Trond Giske kan komme til å måtte slite mer med TV2 som sier de vil sende politisk TV-reklame med henvisning til at domstolen i Strasbourg har underkjent det norske forbundet mot politisk reklame. Trond Giske sier han vil anke og at han ikke aksepterer at TV2 bryter reklameforbudet.

Dagens Næringsliv anbefaler i dag Trond Giske til å gi opp en kamp han vil tape i løpet et par år. Slik tenker ikke Giske. Han aksepterer ikke at kommersielle aktører tar seg til rette i et område der det er politikerne som skal styre. Og når Giske har bestemt seg for noe, setter han mye inn på å få det gjennomført. Han kan finne på å lage en egen lov for å tvinge TV2 i kne.

Det blåser friskt rundt regjeringen for at man vil forby «vern mot hatefulle og hånende ytringer mot religioner» i forbindelse med at man dropper den såkalte «blasfemiparagrafen». Dette har Liv Signe Navarsete (Sp) utlagt som en seier og ifølge partiets egen nettside sa hun at de «tvang Ap i kne». Aftenposten skriver i dag at Ap måtte gi Sp en seier fordi de tidligere har tapt så mange verdikamper i regjeringen.

Selv om regjeringen får mye kritikk, skal ikke Jens Stoltenberg være innstilt på å snu. Dette er blitt en dårlig sak for regjeringen. Slike saker er heller ikke så lett å legge bak seg fordi det foregår en kontinuerlig debatt om ytringsfriheten. Liv Signe Navarsete og Magnhild Meltveit Kleppa er ikke de beste regjeringen kan sende ut i krigen for å forsvare påstanden mot innskrenkning av ytringsfriheten. Men regjeringen får det selvsagt som den vil.

Fordelen med en flertallsregjering er at handlekraftige statsråder får handlingsrom selv i kontroversielle saker. De våger å utfordre, vel vitende om at de ikke vil tape saken selv om det blir mye bråk. Svakheten er at det går prestisje i saker og at berettigede innvendinger fra Stortinget ikke blir tatt hensyn til.