Nygaard ved konkursens rand

Når nestoren i norsk bokbransje, William Nygaard, holder på å gå konkurs med sitt Norli, forteller det at markedskreftene for alvor har tatt grepet over norsk bokbransje, skriver redaktør Magne Lerø .

Forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard har i årtier vært en av de mest sentrale i norsk bokbransje. Han har aldri sovet i timen.

Sammen med sin argeste konkurrent, Gyldendal, bygget han opp pengemaskinen De norske Bokklubbene, og de to har også hånd om Distribusjonssentralen som sørger for at bøkene sendes ut til bokhandlerne. Aschehoug har i årevis eid Norli bokhandel i Universitetsgata i Oslo.

På 90-tallet registrerte selvsagt Nygaard at det skjedde en konsentrasjon av forhandlere i flere bransjer og at forhandlerleddet styrket sin posisjon i forhold til produsentene.

Innen dagligvarehandelen har vi fire sterke forhandlerkjeder. Med Norli, Ark, Notabene, Libris og Tanum har vi fått det samme innen bokbransjen. Det spesielle i bokbransjen er at det er forlagene som eier over halvparten av kjedebokhandlerne. Da Aschehoug og Gyldendal oppdaget at bokhandleren kunne komme til å kapre en større del av «bokkrona», startet de å kjøpe opp bokhandlere. Årtiet før hadde de kjøpt opp mindre forlag for å styrke sin posisjon og øke sine markedsandeler.

De mektigste i norsk bokbransje – William Nygaard, Geir Mork (Gyldendal) og Tom Harald Jensen (Damm og Egmont) – sitter nå på begge sider av bordet. De er med i Forleggerforeningen og i deres forhandlingsmotpart, Bokhandlerforeningen. De sitter på sett og vis og forhandler med seg selv.

Før jul protesterte flere mindre forlag mot at rabattene bokhandlerkjedene forlanger for å selge ei bok nå er blitt så høye at det er umulig å få lønnsomhet i en bokutgivelse. Det ble snakket om rabatter både på både 50, 60 og 70 prosent. Ingen andre forhandlere krever så høy avanse for å selge et produkt. Bokhandleren ble fremstilt som grådige og urimelige.

For forlagene som eier bokhandlere, er det ikke så farlig. De har muligheten til å ta ut fortjenesten gjennom bokhandelen hvis forlaget må gi for høy rabatt.

Så enkelt er det ikke. Det viser dagens oppslag i Aftenposten om at landet største bokhandlerkjede, Norli, hvor Aschehoug eier 50 prosent, holder på å gå konkurs. De må reddes av DNB NOR og Nordea. I disse tider er ikke redningslysten stor i bankene.

Norli har 1000 ansatte og omsetter for 1 milliard kroner gjennom 72 forhandlere. Det som i alle fall kommer til å skje er at en del forhandlere blir lagt ned og ansatte sagt opp. Det verste som kan skje er konkurs. Da er det nok ikke umulig at Aschehoug kjøper konkursboet og blir eneeier av Norli.

Den dette virkelig er surt for er Lauritzen-familien som eier halvparten av kjeden. De bygget opp en minikjede med hovedkontor i Drammen, og de fusjonerte for noen år siden med Norli. Men det er ikke alltid det hjelper å bli større og sterkere.

Norli er ikke den eneste kjeden som sliter. Notabene innførte innkjøpsstopp i januar. Den viktigste grunnen til at en del bokhandlere sliter, er at de har mistet skoleboksalget. Nå kan forlag eller bokhandler selge skolebøker direkte. Med den gamle bransjeavtalen var dette salget forbeholdt bokhandlere.

Problemet for bokhandlerkjedene er at de har for mange ulønnsomme bokhandlere. Men legges en bokhandel ned, betyr det lavere omsetning av bøker, særlig av «smal litteratur». Bestselgere får folk alltid tak i. De finner en både på Smart Club og i dagligvarebutikker.

Det er dette som plager William Nygaard. Han er en bokens mann, en venn av den smale litteratur, debutantenes forsvarer og en som gjør sitt ytterste for å leve opp til de kulturelle forpliktelser.

Men Nygaard oppholder seg ikke bare i katedralen. Han er også en kremmer, en kommersiell aktør som har bidratt til å kommersialisere bokbransjen mer enn godt er. Det liker han ikke å høre. William Nygaard tenker at det som er beste for Aschehoug er best for boken. Hadde det vært opp til ham, hadde vi fortsatt hatt en langt sterkere regulert bokbransje. Nå har bransjen havnet i en mellomposisjon og der de store aktørene sitter på begge sider av bordet. Det er blitt alles kamp mot alle.

Det er langt fra sikkert at de som har mest makt i Bok-Norge makter å finne et balansepunkt som basis for en ny bransjeavtale. I så fall kan det ende med fri pris på bøker. Det vil ikke være så dramatisk som det en gang var. For mye tyder på at dagens avtale ikke fungerer godt nok.

Da Bondevik-regjeringen skar igjennom og fratok bokklubbene eneretten til å selge bøker med rabatt og klargjorde premissene for en ny bransjeavtale, ble det hevdet at dette ville ramme den smale litteraturen. Så langt har ikke den spådommen slått til. Men endringer i en bransje lar seg ikke avlese over natten. Når bildet av 2008 tegnes, vil vi se endringer. Og endringene vil definitivt bli tydeligere i 2009. Det blir definitivt vanskeligere tider for den samle, men viktige litteraturen. Bredden vil innskrenkes med mindre det tas initiativ for å endre de statlige støtteordningene.