Krisen som papiravisene er kastet inn i kan føre til at vi får noen tydeligere «talerørsaviser». Når annonseinntektene svikter, er det andre med penger som han ha interesse av å ha «sin avis», skriver redaktør Magne Lerø.

Forrige uke ble rektor på BI, Tom Colbjørnsen, skarpt kritisert av to professorer på BI for det han mener om bonuser og opsjoner til ledere. At professorer på en stor utdanningsinstitusjon offentlig tar en fight med sjefen på faglig grunnlag, er slik det bør være.

Da var det mer påfallende at Aftenposten på lederplass lørdag tok avstand fra det konsernsjefen i Schibsted, Kjell Aamot, sa i et foredrag på BI om papiravisenes fremtid. Aftenpostens er i sin fulle rett til å kritisere sin egen konsernsjef på lederplass. Det har ingen, alle minst Aamot, trukket i tvil. Men Aamot mener han er misforstått. I dag forklarer han seg i et leserinnlegg. Mellom linjene leser vi det som en kritikk av Aftenposten for å ha bedrevet dårlig journalistikk og ha basert en ledeartikkel på noe Aamot faktisk ikke mener.

I foredraget uttalte Aamot at han har «fortsatt stor tro på papiraviser, men spør meg selv om betalingsaviser vil overleve om 20-30 år». Å spørre seg om slikt er ikke spesielt radikalt. Sjefer i store konserner sender imidlertid ut signaler med alt de sier. Det er hvordan det blir oppfattet som teller.

Redaksjonen i Aftenposten er på tuppa, i frykt for at sparekniven nå rammer så hardt at det påviselig går ut over journalistikken. De oppfattet Aamots ord som om han er i ferd med å oppgi å ville satse på Aftenposten. Det var ikke det Aamot mente å si. Han konstaterte nøkternt at annonseinntektene stuper og nettet stjeler lesere fra papir. Dette tror han vil fortsette. Han ble en budbringer som en vil rydde av veien fordi en ikke liker budskapet.

Avisene baserer seg på annonseinntekter, abonnementsinntekter, og økonomisk støtte fra staten i form av momsfritak. Noen får også pressestøtte som langt på vei kan ses på som en form for kompensasjon for at de ikke får det antall annonsekroner som lesertall skulle tilsi. For annonsørene velger gjerne markedslederen.

De som er mest ille ute er løssalgsavisene. En internasjonal ekspert på avisøkonomi, Robert G. Picard, sa på et seminar på BI i går, referert i Dagens Næringsliv i dag, at «de store nasjonale avisene komme ikke til å overleve og tabloidene er de første til å dø». Neste uke blir opplagstallene offentliggjort. Det vil ikke overraske om det er VG og Dagbladet som har gått mest tilbake.

Flere medieeksperter mener Dagbladet bør satse på å bli en gratisavis basert på annonseinntekter jo før jo heller. Gratisaviser har Aamot tro på. Andre er i tvil. Både journalister og redaktører frykter avhengighet av annonsørene. Men på nettet er det faktisk annonsørene man er avhengig av, ingen andre.

Annonseinntektene på nett er for de fleste ikke høye nok til å dekke kostnaden med å holde en redaksjon. På nettet finner de fleste så å si alltid nok som er gratis. Ingen tjener penger på å forsøke å ta seg betalt for innhold.

Det kan trenkes en ordning der de som driver nettene, Telenor for eksempel, pålegges en avgift som igjen veltes over på kundene. Den avgiften kunne så fordeles mellom de som forsyner nettet med innhold. Men det er nærmest en umulig oppgave å fordele avgiften videre til de enkelte innholdsprodusentene.

Den utviklingen vi nå er inne i, vil føre til færre dagsaviser. VG har mulighet til fortsatt å klare seg som løssalgsavis. Dagbladet blir kanskje en gratisavis som deles ut der folk ferdes. Dagsavisen og Aftenposten vil måtte slåss om leserne i Oslo.

Vårt Land, Klassekampen og Nationen er ikke Osloaviser, men nasjonale meningsbærende aviser. De er båret fram av interessegrupper. Motivet har ikke vært størst mulig avkastning, men å kjempe for livs- eller samfunnssynet de representer. Har disse eiere som vil tre støttede med bidrag hvert eneste år om annonse og abonnementsinntektene ikke strekker til? Ikke uten videre. Da vil de ha noe igjen for det. Avisene blir i sterke grad talerør. 

De som har mest penger er de som står bak Nationen. Hvis de store landbruksorganisasjonen vil, kan de finansiere Nationen. LO har penger. De har ikke villet gå inn i Dagsavisen, men fagbevegelsen er inne på eiersiden i Klassekampen. Kan Klassekampen ende opp som LO-avisen? Hvem vet?

I andre land frykter aviser fiendtlige oppkjøp av folk med kapital som vil bruke avisene til å oppnå politiske mål.

Når inntektene i papiravisen svikter, er journalistikken kommet i krise. Politikerne har så langt ikke tatt dette inn over seg. Det er forståelig. For at demokratiet skal fungere, for at makten skal utfordres og avsløres, er vi avhengige av medier som har ressurser til å gjøre jobben. Noen må betale for journalistikken.