Vi må opprettholde et skille mellom kritikkverdige forhold og brudd på samfunnets lover. Dette skillet kan det ikke være opp til granskere å trekke, skriver redaktør Magne Lerø.

Lederen i Advokatforeningen, Berit Reiss-Andersen, advarer mot å sette etterforskning av brudd på straffeloven ut på anbud. Bakgrunnen for uttalelsen er et utspill fra Helge Kvamme, sjefgransker i PwC, i Dagens Næringsliv i går. Han ønsker seg en versjon av den amerikanske modellen hvor selskapene selv gransker korrupsjon. Det mener han kan løse ressursproblemene i Økokrim.

De to snakker delvis forbi hverandre. Reiss-Andersens kjører ryddig og prinsipielt. Lovbrudd skal etterforskes av politiet, tiltale skal tas ut av påtalemyndighetene og domstolene skal dømme. Dette sikrer rettssikkerhet for alle impliserte. I et rettsamfunn må samfunnet betale det det koster å etterforske og dømme brudd på samfunnets lover. Dette er politikernes ansvar. Etterforskning på samfunnets vegne kan og bør ikke privatiseres.

Helge Kvamme tar utgangspunkt i de faktiske forhold. Økokrim har sagt at de ikke har kapasitet til å etterforske saker som burde vært etterforsket. I USA har man pålagt selskaper som mistenkes for korrupsjon å etterforske egen virksomhet, men under styring og kontroll av myndighetene. På denne måten oppnår en at selskaper som ikke har orden i eget hus selv må betale for å rydde opp. Alternativet er at skattebetalerne må ta regningen.

Når selskaper må gjennomføre egen granskning, må de leie inn eksperter utenfra. PwC og tilsvarende selskaper kan altså gni seg i hendene om vi får amerikanske tilstander her i landet. Reiss-Andersen gjerne vite hvor stor omsetning korrupsjonsgranskingen i PwC utgjør slik at man også kan vurdere saken i et økonomisk perspektiv.

At selskaper som oppdager mulige lovbrudd eller andre kritikkverdige forhold leier inn eksterne for å granske forholdene, er det ikke noe å si på. Styret har plikt til å påse at lover og regler følges. Lovbrudd bør som hovedregel anmeldes. Hvis det da foreligge en gransking eller omfattende dokumentasjon av kritikkverdige forhold, vil dette lette politiets etterforskning.

I noen tilfeller rydder bedrifter opp selv, uten å koble inn myndighetene. Det kan også forsvares dersom ikke lovbruddene er alvorlige, men skyldes manglende bevissthet eller kunnskaper.

Etterforskningsenheten i PwC har sin berettigelse, men det er de prinsipper Berit Reiss-Andersen holder fram vi bør basere oss på når mistanke om straffbare forhold fremsettes.

Den granskingsaktiviteten som brer seg har også et rettsikkerhetsmessig aspekt. Når et granskingsutvalg med juridisk kompetanse konkluderer med at straffeloven kan ha blitt brudd, fungerer dette fort som en forhåndsdom dersom mediene fatter interesse. Det fikk vi et eksempel på da Dalseide-utvalget la fram sin rapport etter å ha gransket smørekulturen i Forsvaret. En rekke offiserer ble hengt ut, men ingen er ennå dømt for noe straffbart.

Men et er ikke bare på det økonomiske området granskingsaktivitetene brer om seg. Ingen er blitt så grundig gransket som LO-leder Gerd-Liv Valla. Hele granskingen ble lagt opp som om det skulle vær en rettssak. Hun ble dømt av tre jurister for å ha brutt arbeidsmiljøloven. Noen ankemulighet ble ikke gitt. Hun hadde i realiteten ikke noe annet valg enn å trekke seg.

I Enova har en rekke jurister vært inne og gransket om Eli Arnstad brøt arbeidsmiljøloven og om styret har behandlet varslingen godt nok. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen koblet endatil inn advokater for å finne ut om Åslaug Haga hadde behandlet saken på en riktig måte i forhold til varslingsbestemmelsen i Arbeidsmiljøloven. Det kan utvilsomt bli mye for jurister å sette tennene i fremover.

I Arbeidsforskningsinstituttet (Afi) mener sosiologene, psykologene og psykiaterne at de ikke engang trenger jurister med i granskingsarbeidet for å konkludere om straffbare forhold. De konkluderte i alle fall med at en avdelingsleder i Kirkens Nødhjelp etter all sannsynlighet har brutt arbeidsmiljøloven forbud mot trakassering av underordnede. For avdelingslederen var det bare å pakke sammen etter en slik dom, selv om det ikke sto jurister bak. At det var grunnlag for å kritisere lederstilen hennes, er det neppe tvil om. Men det er dog en forskjell på å svikte som leder og å bryte norsk lov.

Det bør opprettholdes et skille mellom kritikkverdige forhold og brudd på samfunnets lover. Dette skillet kan det ikke være opp til granskere å trekke. Det er en oppgave for politi- og påtalemyndighet.