Kvinner er og blir lite sultne på å bli toppsjefer. Utviklingen i toppsjefsrollen kan føre til at det blir enda færre som synes det er bryet verd, skriver redaktør Magne Lerø.
Det er gammelt nytt at kvinner ikke er like hissige som menn på å bli sjefer. Vi får stadig flere bekreftelser på det. I dag skriver Vårt Land at 75 prosent av prestene som ble spurt om de kunne tenke seg å bli biskop i Stavanger, svarte nei. De endte opp med å nominere fem menn til ny biskop. Det var bare 27 prosent av mennene som ikke var interessert. I Bergen sa 8 av 10 kvinner nei til å bli nominert som biskop. Valgkomiteer som skal finne medlemmer til landsstyrer rundt om, har de samme erfaringer.
Kvinner sier langt oftere nei enn menn.
Lørdag kunne Aftenposten fortelle at det kun er to av 224 børsnoterte selskaper som har en kvinnelig toppsjef. Det står ikke særlig bedre til om en teller antall kvinner i ledergruppene i de børsnoterte selskapene.
Også i små- og mellomstore bedrifter dominerer mennene. Det er fire-fem ganger så mange menn som kvinner som forsøker seg som gründere. Og det er overlegent flere menn enn kvinner som er aksjeeiere eller som eier bedrifter.
Tradisjonelt har mennene hatt styringen i pengenes verden. At det tar lengst tid før kvinnene inntar lederposisjonene i de børsnoterte selskapene, er som forventet. Men i kirken skulle en tro det var annerledes. Dyktige kvinnelige prester finner vi overalt. Det er omtrent like mange kvinner som menn som begynner som prester, og jevnt over finner vi flere kvinner enn menn i kirkebenkene. Men bispekåpen trakter de ikke etter.
Vi finner imidlertid flere kvinner i mellomlederposisjoner både i bedrifter og organisasjoner. Og kvinnene kommer minst like godt ut som menn på undersøkelser som kartlegger lederegenskaper. Denne uken kunne Aftenposten fortelle at det er kvinnene som er best til å motivere. De er også best når det gjelder kommunikasjon og åpenhet, viser undersøkelsen fra det internasjonale talentselskapet Hudson. Menn er flinkest til å overtale, takle stress og være innovative.
I denne uken hvor det markeres at likestillingsloven er 30 år, kan vi konkludere med at kvinner er like gode ledere som menn. Det er ingen lederoppgaver kvinner bør holde seg borte fra fordi menn passer bedre. I praksis kan det heller ikke påvises at kvinner gjør det dårligere enn menn som ledere, snarere tvert imot. Men kvinner er og forblir mindre interessert enn menn i å bli ledere på høyt nivå i bedrifter og organisasjoner.
En tøff nominasjonsprosess, hensyn til familien og meningsløse dialoger oppgis som grunn til at kvinnene ikke vil klatre til topps i kirken. Dette samsvarer godt med det kvinner oppgir som grunn til at de ikke er interessert i jobben som toppsjef i næringslivet.
Det er utfordrende å være leder. Mange ledere trives som fisken i vannet. De tar ikke skrekken av nedskjæringer, konflikter, uventede oppgaver som gjør at en i perioder må jobbe både sent og tidlig, stress og kav. For en del blir jobben livet. Å leve blir å være sjef.
Slik er det for svært få kvinner. De velger annerledes. En spør seg om en sjefsjobb er verd alt strevet, all kritikken, alt styr som kan følge med en medarbeiderflokk, alt ekstraarbeidet, alltid å måtte haste av gårde uten å få nok tid til det som er viktig, til å tenke på jobben når en har fri, å ikke få tid nok til venner og familie,…. Kvinner velger annerledes enn menn. Det er det ingen grunn til å kritisere kvinner for.
Jobben som biskop eller bedriftsleder er slik den er. Vi har ingen tro på at disse stillingene kan gjøres annerledes slik at kvinner finner de mer attraktive. Det er heller ingen ting i utviklingen av lederrollen som gjør at kvinner skulle bli mer motivert for å påta seg topplederoppgaven. Snarere tvert imot. I nedskjæringstider blir det ekstra mye å gjøre for ledere. Og det blir stadig flere pålegg og forventninger rettet mot ledere. En del kvinner – og menn – tar skrekken av å se den behandlingen enkelte ledere som kommer i offentlighetens søkelys må gjennomgå.