Baksaas mot aksjonærene

Jon Fredrik Baksaas’ hardkjør for å få banket igjennom storsatsingen i India stikk i strid med det aksjemarkedet vil, viser at han tenker langsiktig og skjeler til egen lønnskonto, skriver redaktør Magne Lerø.

Mobilbruken i India ventes å eksplodere. Her vil Telenor være med. I høst tilkjennega de sine planer om å satse 1 milliard dollar for å overta 60 prosent av det indiske telekomselskapet Unitech Wireless og satse ytterligere en milliard på utbyggingen av mobilnettet i de 22 områdene de via Unitech vil få tilgang til. Nå er avtalene praktisk talt i boks.

Først var planen å finansiere satsingen i India ved en emisjon. Handels og næringsminister Sylvia Brustad (Ap) gjorde det klart at staten stiller opp med seks milliarder. Men fra andre aksjonærer lød høylytte protester. Telenors eiere er blitt rammet av kapitaltørken. Flere av dem har ikke kapital å gå inn med i en emisjon. De protesterte mot å bli utvannet.

Enkelte aksjonærer truet med å gå rettens vei for å få stoppet Indisatsingen. Telenor er blitt straffet med fall i aksjekursen.

Et børsnotert selskap må forsøke ta hensyn til sine eiere. Jon Fredrik Baksaas sa seg derfor villig til å se på finansieringen, men vil ikke oppgi planene om å få et skikkelig fotfeste i det indiske markedet. Istedenfor emisjon blir løsningen å redusere utbyttet kraftig i 2009 og i 2010 om nødvendig. Sterke aksjonærgrupper er fortsatt ikke fornøyd. Men det er tross alt bedre å ikke få utbytte som forventet fremfor å tape eierandel fordi man ikke har kapital å gå inn med i en emisjon.

Telenor har snust på India lenge. Hadde ikke selskapet fått de store problemene med Alfa Gruppen og VimpelCom om Kyivstar i Ukraina for fem år siden, ville trolig satsingen skjedd tidligere. Bak Unitech Wireless står eiendomsselskapet Unitech Group, og noen av Indias rikeste familier. Rikdom i India betyr at man står på god fot med landets regjering – uansett hvilken. Norge har siden Indias selvstendighet i 1949 hatt et utmerket forhold til landet. Alt ligger derfor godt til rette for et samarbeid mellom det halvstatlige Telenor og Unitech som i det minste har solid med «statlige relasjoner».

I Telenor tenkes det fortsatt langsiktig verdiskaping for langsiktige eiere. Aksjonærer og aksjefond tenker avkastning nå. Hvis målet er høyest mulig aksjekurs med tilhørende bonus og økt verdi på opsjoner, skulle Jon Fredrik Baksaas hørt på aksjonærene og droppet Indiasatsingen. Han velger å tenke på hva han mener er i selskapets interesse på lang sikt. Baksaas tenker i tiårsperspektiv, ikke i etårsperspektiv. Selvsagt er det risiko med å investere tungt i India, men det er alltid risiko forbundet med å satse der inntjeningsmulighetene er særdeles store.

Den situasjonen Jon Fredrik Baksaas har havnet i, viser fordelene med å ha staten tungt med på eiersiden. Staten tenker langsiktig. Og så lenge Telenor er børsnotert står Baksaas og styret fritt til å gå for det de mener gir størst verdiskapning på sikt.

Vi kommer til å se mer av den typen spenninger som Telenor nå opplever. Noen eiere har tilgang på kapital, andre har ikke. De som ikke har penger ønsker at det selskapet de har investert i skal kjøre safe, ikke risikere sin egenkapital ved ambisjoner om vekst, men snarere sørge for et solid utbytte i en situasjon hvor eierne trenger det mer enn noensinne.

Eiere som har tilgang på kapital, kan komme styrket ut av finanskrisen hvis de får kjøpt seg opp i selskaper når aksjekursen er lav. For selskaper som har kapital gjelder det å utnytte de muligheter som åpner seg og som konkurrentene kanskje ikke våger seg på.

Lykkes Jon Fredrik Baksaas i India, vil han kunne fremstå som en av landets desidert fremste forretningstalenter. Mislykkes han, kan det koste ham jobben. Det er ikke risikofritt å legge seg ut med fond og en liten hær av private aksjonærer. Satsingen er dessuten omstridt i det politiske miljø. Høyre er imot. Og det er delte meninger også blant de rødgrønne.

Nav i krise

I den ekstraordinære krisen Nav befinner seg i, bør Tor Saglie offentlig stille krav om hva han trenger av ressurser for at Nav skal fungere og levere. Det kan bli skjebnesvangert for ham å bli sittende med en underfinansiert reform i fanget, skriver redaktør Magne Lerø.

Nav gjør ikke den jobben de er satt til. Saksbehandlingstiden er altfor lang, det gjøres for mange feil og Nav er i ferd med å bli symbolet på en velferdsstat som ikke fungerer. Opposisjonen på Stortinget forsøker å gjøre Nav til et bevis på at regjeringens løsning av den økonomiske krisen er langt under pari. Men hvem har skylden?

Er det Dagfinn Høybråten som sommeren 2006 satte i gang den store Nav-reformen? Er det Stortinget som har iverksatt en reform altfor raskt? Eller er det sosial- og arbeidsminister Dag Terje Andersen som ikke har sørget for at Nav har de ressursene de trenger? Eller er det direktør Tor Saglie som ikke makter den gigantiske lederoppgaven han har tatt på seg?

Om noen år vil det sannsynligvis vise seg at Dagfinn Høybråtens initiativ var rett. I Nav er arbeidskontor, trygdekontor og sosialtjenesten i kommunene samlet i en organisasjon. Ideen er at brukerne skal få all den hjelp de trenger på et sted. De skal ikke måtte gå fra det ene offentlige kontoret til det andre. Slik organiserer også mange bedrifter sine relasjoner til kunder. Prinsippet er en kontaktperson som henter fram i systemet den informasjon kunden trenger. På denne måten skal den enkelte oppleve at en blir bedre ivaretatt.

Nav har 16 000 ansatte. Når alle disse skal flytte på seg, få nye arbeidsoppgaver, settes inn i nye rutiner samtidig som antall saker som skal behandles eksploderer, blir det kaos. Det er ikke gitt noen sjef å håndtere slike situasjoner smertefritt. I alle fall ikke når ressursene i utgangspunktet er for knappe. Det kan ikke være tvil om at dette er tilfelle. Nav Oslo er beviset. 30. januar kunne mediene fortelle at Nav Oslo måtte kvitte seg med 117 årsverk, og det samtidig som arbeidsledighetene hadde økt med 27 prosent. Da lå saksbehandlingstiden på åtte uker. Fullstendig uakseptabelt.

– Vi har gått inn i 2009 med en høyere aktivitet enn budsjettrammen tillater, sa fylkesdirektør Torild Lien Utvik ved NAV Oslo til frifagbevegelse.no som forklaring på hvorfor hun måtte kutte ut stillinger som det ut fra saksmengden var behov for. Hun trakk også fram at lokalkostnadene hadde økt med 10 millioner kroner og at det var særdeles krevende å holde budsjettet.

– Vi gjør derfor en styrt avvikling av engasjementsstillinger for å komme ned på den økonomiske rammen for 2009, sa Lien Utvik.

Klarere kan det ikke sies. Ressursene strekker ikke til. Lien sørger for å holde budsjettet. Det fører til lange køer og går altså ut over dem som trenger hjelp. Dette kan ikke Dag Terje Andersen snakke seg bort fra.

– Direktoratet jobber systematisk sammen med Nav Oslo for å håndtere situasjonen i Oslo. Men det handler ikke bare om stillinger, men også om omorganisering og produktivitet, sa Andersen til Aftenposten i går. Selvsagt gjør det det. Men faktum er at Torild Lien i Oslo trenger flere folk. Hun har fått 50 nye stillinger etter at regjeringen skaffet fram 320 stillinger til Nav i forbindelse med krisepakken som ble lagt fram i januar. Det er et stykke på vei.

Det er ikke mer en rett og rimelig at Stortinget innkaller Dag Terje Andersen på teppet. De vil høre at han sier at situasjonen om kort tid skal være under kontroll og at saksbehandlingstiden skal gå radikalt ned. Dette må han ta ansvaret for.

Nav-sjef Tor Saglie passer på å ikke legge seg ut med regjeringen. Han har denne uken tatt sin del av ansvaret og i diplomatiske ordelag sagt at ressurssituasjonen er anstrengt. Det kan oppfattes som et disiplinert rop om mer penger. I den krisen Nav er i, burde Tor Saglie fått sagt rett ut hvor mange flere stillinger han trenger og hvor lang tid han trenger på å få Nav til å fungere som forutsatt. Det er ikke Saglies oppgave å gjøre det politiske livet lett for Dag Terje Andersen og regjeringen som har ansvaret.

Hvis ikke Tor Saglie er tydelig, gir presis beskjed om hva han trenger og om nødvendig slår i bordet, vil han bli sittende med problemet. Saglie må ikke snakke som sykehusdirektørene gjør for tiden. De sier «ja, vi skal kutte, men det skal ikke gå ut over pasientene.» Selvsagt gjør det det. Når året er slutt, viser det seg at de likevel har gått med underskudd. I Saglies tilfelle kan det bli uakseptable køer.

Nav er på riktig vei, men de må gjennom den typen ild og vann som en underfinansiert fusjon i en økonomisk krisetid representerer. Regjeringen må stille opp med de midler som trengs. De kan nedbemanne i 2010 og 2011 hvis det skulle vise seg at det sitter saksbehandlere på Nav og tvinner tommeltotter eller surfer på internett.

Papirjournalistikkens krise

Krisen som papiravisene er kastet inn i kan føre til at vi får noen tydeligere «talerørsaviser». Når annonseinntektene svikter, er det andre med penger som han ha interesse av å ha «sin avis», skriver redaktør Magne Lerø.

Forrige uke ble rektor på BI, Tom Colbjørnsen, skarpt kritisert av to professorer på BI for det han mener om bonuser og opsjoner til ledere. At professorer på en stor utdanningsinstitusjon offentlig tar en fight med sjefen på faglig grunnlag, er slik det bør være.

Da var det mer påfallende at Aftenposten på lederplass lørdag tok avstand fra det konsernsjefen i Schibsted, Kjell Aamot, sa i et foredrag på BI om papiravisenes fremtid. Aftenpostens er i sin fulle rett til å kritisere sin egen konsernsjef på lederplass. Det har ingen, alle minst Aamot, trukket i tvil. Men Aamot mener han er misforstått. I dag forklarer han seg i et leserinnlegg. Mellom linjene leser vi det som en kritikk av Aftenposten for å ha bedrevet dårlig journalistikk og ha basert en ledeartikkel på noe Aamot faktisk ikke mener.

I foredraget uttalte Aamot at han har «fortsatt stor tro på papiraviser, men spør meg selv om betalingsaviser vil overleve om 20-30 år». Å spørre seg om slikt er ikke spesielt radikalt. Sjefer i store konserner sender imidlertid ut signaler med alt de sier. Det er hvordan det blir oppfattet som teller.

Redaksjonen i Aftenposten er på tuppa, i frykt for at sparekniven nå rammer så hardt at det påviselig går ut over journalistikken. De oppfattet Aamots ord som om han er i ferd med å oppgi å ville satse på Aftenposten. Det var ikke det Aamot mente å si. Han konstaterte nøkternt at annonseinntektene stuper og nettet stjeler lesere fra papir. Dette tror han vil fortsette. Han ble en budbringer som en vil rydde av veien fordi en ikke liker budskapet.

Avisene baserer seg på annonseinntekter, abonnementsinntekter, og økonomisk støtte fra staten i form av momsfritak. Noen får også pressestøtte som langt på vei kan ses på som en form for kompensasjon for at de ikke får det antall annonsekroner som lesertall skulle tilsi. For annonsørene velger gjerne markedslederen.

De som er mest ille ute er løssalgsavisene. En internasjonal ekspert på avisøkonomi, Robert G. Picard, sa på et seminar på BI i går, referert i Dagens Næringsliv i dag, at «de store nasjonale avisene komme ikke til å overleve og tabloidene er de første til å dø». Neste uke blir opplagstallene offentliggjort. Det vil ikke overraske om det er VG og Dagbladet som har gått mest tilbake.

Flere medieeksperter mener Dagbladet bør satse på å bli en gratisavis basert på annonseinntekter jo før jo heller. Gratisaviser har Aamot tro på. Andre er i tvil. Både journalister og redaktører frykter avhengighet av annonsørene. Men på nettet er det faktisk annonsørene man er avhengig av, ingen andre.

Annonseinntektene på nett er for de fleste ikke høye nok til å dekke kostnaden med å holde en redaksjon. På nettet finner de fleste så å si alltid nok som er gratis. Ingen tjener penger på å forsøke å ta seg betalt for innhold.

Det kan trenkes en ordning der de som driver nettene, Telenor for eksempel, pålegges en avgift som igjen veltes over på kundene. Den avgiften kunne så fordeles mellom de som forsyner nettet med innhold. Men det er nærmest en umulig oppgave å fordele avgiften videre til de enkelte innholdsprodusentene.

Den utviklingen vi nå er inne i, vil føre til færre dagsaviser. VG har mulighet til fortsatt å klare seg som løssalgsavis. Dagbladet blir kanskje en gratisavis som deles ut der folk ferdes. Dagsavisen og Aftenposten vil måtte slåss om leserne i Oslo.

Vårt Land, Klassekampen og Nationen er ikke Osloaviser, men nasjonale meningsbærende aviser. De er båret fram av interessegrupper. Motivet har ikke vært størst mulig avkastning, men å kjempe for livs- eller samfunnssynet de representer. Har disse eiere som vil tre støttede med bidrag hvert eneste år om annonse og abonnementsinntektene ikke strekker til? Ikke uten videre. Da vil de ha noe igjen for det. Avisene blir i sterke grad talerør. 

De som har mest penger er de som står bak Nationen. Hvis de store landbruksorganisasjonen vil, kan de finansiere Nationen. LO har penger. De har ikke villet gå inn i Dagsavisen, men fagbevegelsen er inne på eiersiden i Klassekampen. Kan Klassekampen ende opp som LO-avisen? Hvem vet?

I andre land frykter aviser fiendtlige oppkjøp av folk med kapital som vil bruke avisene til å oppnå politiske mål.

Når inntektene i papiravisen svikter, er journalistikken kommet i krise. Politikerne har så langt ikke tatt dette inn over seg. Det er forståelig. For at demokratiet skal fungere, for at makten skal utfordres og avsløres, er vi avhengige av medier som har ressurser til å gjøre jobben. Noen må betale for journalistikken.

Nordby slår seg vrang

Det var både rett og rimelig at tidligere tippesjef Reidar Nordby fikk sparken. Men vi forstår godt at han nå går til retten for å få slått fast at han ikke er så dum og naiv som styreleder Sigmund Thue mener han må være, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er trist at de to tidligere toppsjefene i Norsk Tipping, administrerende direktør Reidar Nordby og styreleder Sigmund Thue, opptrer som de reneste kløner når det gjelder å avvikle Nordbys ansettelsesforhold. Vi forstår godt at Nordby tar denne saken til retten.

20. november 2007 trakk Nordby seg som sjef for Norsk Tipping. Bakgrunnen var at han i en årrekke hadde fått utført gartnertjenester på sin eiendom for 52 000 kroner i året. Men det var kun trukket 1000 kroner måneden i lønn for disse tjenestene. Han hadde altså ikke betalt skatt for 380 000 kroner, og han meldte ikke fra til styreleder straks forholdet ble avdekket.

Toppsjefer i statsbedrifter kan ikke drive med skattesnyteri. Og daglige ledere som urettmessig mottar lønn som styret ikke er klar over, mister tilliten. Det endte med at Nordby trakk seg og inngikk en avtale om at han skulle fortsette som spesialrådgiver for selskapet og samtidig beholde lønnen på 1,65 millioner kroner pluss en del frynsegoder.

Det ble selvsagt oppstyr i mediene. Styreleder Sigmund Thue rodde og rodde. Men han rodde seg inn i tåka. Ingen forsto hvordan styret kunne la en sjef som det var saklig grunn for å si opp fortsette på samme betingelser som rådgiver. Thue forsto at han måtte snu. På direktesendt TV ga han Nordby sparken. Han sa rett ut at Nordby ikke kunne fortsette som ansatt. Mediene skrev at dette kom som et sjokk på familiemedlemmer som så det på TV. Det var like nytt for dem som for Nordby som hadde underskrevet en annen avtale med Thue.

Dagene etter reforhandlet de avtalen. Det som ikke ble satt på papiret var at Norsk Tipping lovet å leie inn Nordby som konsulent for 850 000 kroner i året, hevder Nordby. Nordby oppfattet dette som en «gentlemen’s agreement». De måtte gjøre det slik. Siden det ikke ble tatt inn i en avtale, ville det ikke bli offentlig kjent.

I retten i går sa Thue at han umulig kunne ha inngått en slik avtale fordi det hadde «vært i strid med regelverket for offentlige anskaffelser». Dette var rørende. Det er nok ikke vanskelig å lage en sluttavtale der en daglig leder fortsetter som konsulent en periode. Det er full lovlig.

Etter å ha sagt opp Norby på direkten på TV, hadde Thue en særdeles dårlig forhandlingsposisjon. Nordby satt med de beste kortene. Thue vil da ha oss til å tro at Nordby i denne situasjonen ga fra seg oppdrag for 850 000 kroner i året? Vel kan det sies at Nordby er uklok og slepphendt, men er han også naiv?

Det er mulig Nordby har en dårlig sak juridisk sett. I så fall er han blitt lurt trill rundt av Thue.

Eller de har begge vært så forvirret at de har snakket forbi hverandre.

Styreleders viktigste jobb er å ansette og om nødvendig avsette daglig leder. Her har Thue sviktet fullstendig, og det tre ganger etter hverandre. Først inngikk han en avtale som skapte stor så stor baluba internt og eksternt at han fant ut at han ikke kunne leve med det. Så gir han Nordby sparken uten å ha snakket med ham og ha en ny avtale å basere seg på. Og så ender han opp med en avtale om fratreden som Nordby bringer inn for retten.

Nordby har vært sjef for Norsk Tipping i en årrekke, har levert meget gode resultater, er 60 år og endte til slutt opp en situasjon der han ikke kunne fortsette som daglig leder. Det normale i en slik situasjon ville vært å gi ham en sluttpakke på en og en halv årslønn, kanskje noen måneder mer eller noen måneder mindre. Det avhenger av hvor sterke arbeidsrettslige argumenter styret mener å ha.

Nå krever Nordby lønn i to år, 3.3 millioner kroner. Det er for mye, men det må tas med i beregningen at han har måtte forholde seg til en styreleder som ikke har gjort jobben sin og påført han unødige belastninger. Når styret kommer skjevt ut i en prosess med å få daglig leder til å trekke seg, kan det fort komme til å koste noen månedslønner mer enn om styret kjører prosessen slik den skal gjøres fra starten av.

Lokkemillarder til bankene

Rune Bjerke i DNB NOR sier han egentlig ikke trenger de pengene staten vil gi ham. Kristin Halvorsen satser på at han ikke mener det han sier, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ting å si på beløpet, 100 milliarder burde dekke banker og bedrifter behov i denne omgang. Vi får inntrykk av at det kan komme mer om det skulle vise seg å være behov for det. Vi har nok oljemilliarder å ta av.

Det er bred politisk enighet om at det er et greit opplegg regjeringen presenterte i går. Også NHO og representanter fra finansnæringen, er fornøyd. Så da er vel problemet løst? Så enkelt er det dog ikke.

– DNB NOR trenger ikke noe kapital i dag. Det er et faktum, sier konsernsjef Rune Bjerke til Dagens Næringsliv. Om de vil ta imot kapital fra staten, avhenger av betingelsene, sier han. Han gjør seg litt tøff i trynet før han skal forhandle.

Selvsagt kommer DNB NOR til å forsyne seg grovt at de milliardene staten tilbyr. Å si nei ville jo være å demonstrere for all verden at regjeringens tiltak ikke virker. Det kan ikke en bank der staten er største eier akseptere. Det vil bli et lurveleven av det sjeldne slaget.

Regjeringen tror også de andre bankene vil bli med på «spleiselaget», som de nye statlige bankmillionene kalles. Grunnen er at bankene ikke vil ta sjansen på å la være. Hvis bankene ikke bidrar til å finansiere næringslivet, vil bedrifter gå konkurs og påføre bankene store tap.

Derfor vil staten stille opp med «billig egenkapital» slik at bankene kan låne ut mer.

Betingelsen staten stiller, må ikke være for strenge. Det er «lokkemilliarder» vi snakker om, dog med et knippe betingelser. Det blir lønnsfrys og ingen bonus for dem som tjener med enn 1,5 millioner kroner i året, det blir begrensninger i utbyttet og hvis bankene ikke har betalt tilbake det staten stiller opp med innen fem år, vil det kunne bli omgjort til aksjekapital. Staten kan altså komme til å nappe en bit av de bankene som tar imot statlige milliarder.

Regjeringen har brakt toppsjefene i bankene i en utrivelig situasjon. Det er knyttet til lønnsfrys for alle som tjener over 1,5 millioner kroner. Og ingen bonuser. Hvor mange dette gjelder, er ikke godt å si. VG presenterer i dag 14 banksjefer med lønn, bonus (og bilde) som tjente mer enn 1,5 millioner kroner i 2007. Ottar Ertzeid, sjefen for DnB Nor Markets, topper bonuslisten med 7,5 millioner.

Felles for de ansatte i bankene som tjener mer enn 1,5 millioner kroner, er at det har en arbeidsrettslig bindende avtale med sin arbeidsgiver. Daglig leder må forholde seg til et pålegg fra staten. Det betyr at en rekke ansatte i bankene med bonusavtaler kan komme til å forlange en sluttpakke. De står arbeidsrettslig sterkt, sannsynligvis, med mindre det er lagt inn spesielle klausuler i avtalen deres. Noen vil velge å slutte fordi de kan få bedre betalt andre steder. Noen blir og godtar de rødgrønnes symbolpolitikk.

For det er symboler vi snakker om, småpenger i den store sammenhengen. Det er en rekke sjefer i statlige sammenhenger som vil få en normal lønnsutvikling i 2009 og 2010. Men altså ikke de som tjener med enn 1,5 millioner kroner og jobber i bank.

Vanligvis er det slik at man gir ledere insentiver for å oppnå ønskede resultater. Nå er dette snudd på hodet. Nå skal ledere og eiere straffes for å være med på de tiltak som regjeringen ønsker. Banksjefer skal forhandle med staten om å oppnå et resultat som de taper flere hundre tusen kroner på.

Kristin Halvorsen har vel tenkt den tanken at de som skal forhandle imot sine egne interesser, kan komme til å være vel sta og urokkelige i forhandlingene? Hun satser nok på at sjefene i bankene viser samfunnsansvar og gjør som de rødgrønne vil. Hun kan i alle fall regne med å ha de mest profilerte på laget.

Statsminister Foss også?

Vil Per-Kristian Foss utfordre Erna Solberg eller er det VG som rigger opp for et kjør mot Erna Solberg? Det er da nok som spriker på borgerlig side i et valgår om ikke misnøyen i Høyre også skal slå ut en personstrid, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre har en egen evne til å lage floke for seg når det gjelder lederspørsmål. I dag skriver VG at Per-Kristian Foss har sagt ja til å bli statsminister. Han har bare svart på et spørsmål fra valgkomiteen i Oslopartiet om han hadde lyst til å bli Høyres statsministerkandidat.

Det er mye man kan ha lyst til, men man skal som kjent være forsiktig med å snakke høyt om sine lyster. Det gjorde da heller ikke Foss. Han sa bare at han ville stille opp som statsministerkandidat dersom partiet spurte han om det.

Hva skulle han ellers svart? At han ikke hadde lyst, at han bare kunne tenke seg å bli vanlig stortingsrepresentant og synes at det ble litt for mye av det gode om han skulle avslutte karrieren sin etter 27 år i politikken som statsminister?

I mars i fjor sa Lars Sponheim at Foss hadde det som skulle til og at han passet bedre som statsminister enn Erna Solberg. Vel en måned seinere kunne TV2-nyhetene fortelle at en undersøkelse utført av TNS Gallup viste at to av tre Høyre-velgere mente at Per-Kristian Foss var mer egnet enn Erna Solberg til å bli statsminister etter valget i 2009.

På denne bakgrunn er det relativt udramatisk at en valgkomité bringer spørsmålet på bane når de først snakker med ham. Og det er heller ikke noen dramatikk i det svaret Foss gir. Det er et lukket møte i valgkomiteen vi her snakker om.

For to uker siden gjorde Foss det klart at Erna Solberg må bli statsminister om det blir dannet en borgerlig regjering. Til VG sier han i dag at det ikke er noen tvil om at det er Erna Solberg som er partiets statsministerkandidat. Erna Solberg sier det er best for partiet å ha en klar og tydelig ledelse.

Nestleder i Høyre Erling Lae sier at det ikke er tvil om hvem som er Høyres statsministerkandidat, men legger at «den eneste som kunne endret dette, er Erna Solberg selv.»

Det er uten tvil delte meninger om Erna Solberg er den beste Høyre kan stille opp med. Når VG skriver om saken, er det nok fordi noen i Oslo-partiet ønsker å reise denne debatten. Noen har sett seg tjent med å lekke fra den interne samtalen med Foss. Strategien er å presse Solberg til å gi plass for Foss.

Når VG tar saken, er man i gang. I dag bestiller vel VG en undersøkelse om hva Høyres velgere mener. Deretter kan alle fylkeslederne bli kontaktet. Og Lars Sponheim kan kanskje igjen blande seg inn i Høyres forviklinger? Det kan bli mye styr at de misfornøyde i Høyre allierer seg med VG.

VG skriver at Foss «overrasket i lukket kandidatintervju.» Per-Kristian Foss fremstilles som om han er på hogget til å overta for Solberg som statsminister.

Det lureste er at Per-Kristian Foss og Erna Solberg går ut sammen og legger debatten død. Eller så kan vi ende opp i en parallell til det som skjedde da Stoltenberg-fløyen og Jagland-fløyen kjempet om hvem som skulle bli partileder. Jens Stoltenberg sa ikke noe annet enn det Foss sier nå. Men alle visste at han var interessert i å overta Jaglands posisjon. Spørsmålet er nå om Foss vil at alle skal vite at han faktisk ønsker å vippe Erna Solberg ut av statsministerkandidatstolen.

Partiet foretrakk Erna Solberg fremfor Per-Kristian Foss som partileder. Det ble jubel i Høyre da Erna Solberg ble valgt, og mediene skrev om «Erna-effekten» som kunne avleses på meningsmålingene. Vi tviler faktisk på om det blir særlig mye «Fosseffekt» om det skulle skje at han blir statsministerkandidat.

Det er bare noen måneder til valgkampen er i gang. Hvis Høyre nå akter å bruke tiden på en personstrid, mister partiet politisk kraft til å kjøre fram de politiske saken. Er det ikke nok som spriker på borgerlig side?

Obamasjokkert Colbjørnsen

Barack Obama dropper bonuser og setter ned lønnen til sjefer i selskaper som får støtte. Slikt kan BI-rektor Tom Colbjørnsen umulig forstå seg på. Han tror det blir dårligere samfunnsøkonomi av å droppe bonuser og opsjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Det får holde med en lønn på 500 000 dollar, mener president Obama. Han snakker om de selskaper som får støtte fra staten. For enkelte sjefer betyr det en lønnsreduksjon på 90 prosent. Og bonuser vil han ikke ha noe av.

Det er både imponerende og fascinerende at en statsleder våger å rydde så kraftig opp i det amerikanske lederlønnshysteriet. Kristin Halvorsen er bare en flau bris i forhold. Men forskjellen er den at Obama har god grunn til å rydde opp. Det er ikke bare banksjefer han tar for seg. Her i Norge er ikke banksjefer spesielt høyt lønnet. Men hadde Rune Bjerke sortert under Barack Obama, hadde han måttet redusere lønnen med et par millioner om han vil benytte seg av den bankpakken som kommer neste uke.

De som virkelig får lønn som ikke er fortjent, er det profilerte aksjemeglerne. 25 av dem er navngitt i VG i dag. De tjente i gjennomsnitt 13 millioner kroner i 2007. Investor Jens Ulltveit-Moe sier de er grovt overbetalt. Men det ser ikke ut til at det er noe som kan gjøres for å få jekket ned denne yrkesgruppen. Dessverre.

Det er mulig BI-rektor Tom Colbjørnsen mener det er slik det må være. Markedet må bestemme og de som er flinkest, må tjene mest. I Dagens Næringsliv (DN) mandag skrev han en kronikk der han konstatert at aksjeopsjoner og lederbonuser ikke står høyt i kurs etter at finanskrisen slo inn. Det er synd for verdiskapningen, mener Colbjørnsen.

– Dersom styrene skal legge vekt på hva som er sosialt og politisk akseptabelt, er det desto viktige at det benyttes mekanismer som får ledelsen til å ha verdiskapning som overordnet mål. Aksjeopsjoner og lederbonuser har denne egenskapen. De kobler ledernes interesser sammen med eiernes, skriver Colbjørnsen. Når ledernes lønn kobles til eierne, vil dette også komme samfunnets totale verdiskapning til gode, mener han.

Men så enkelt er det ikke. Noe av grunnen til finanskrisen var jo at ledere ble overstimulert til å fokusere på aksjekurs og ikke solid forankret, langsiktig verdiskapning.

Colbjørnsen får så hatten passer av sine egne i dagens utgave av DN. BI-forsker Bård Kuvaas ber ham belegge sine påstander med forskning. Selv mener han å ha forskningsmessig belegge for at bonuser og opsjoner i de fleste tilfeller ikke har noen betydning for verdiskapningen. Kuvaas får støtte fra sin kollega, Petter Gottschalk, som minner om at det er Kuvaas som er eksperten. Han sier han er flau over det Colbjørnsen får seg til å sette på trykk i DN.

Spørsmålet er: Hvis styret i DNB NOR sier til Rune Bjerke at han ikke lenger får en bonus ut fra oppnådde resultater på inntil en million kroner, men må klare seg med fastlønnen på rundt 4 millioner, vil det da føre til at DNB NOR leverer dårligere resultater? Nei, sier Kuvaas. Ja, sier Colbjørnsen. Det er jo det det må bety ut fra det de hevder.

En del ledere er ute etter høyest mulig lønn. Vi tror ikke det er som ender opp som sjef for Statoil eller DnB Nor for eksempel. De sjefene som er offentlig profilert og som leder store bedrifter, vil jevnt over anstrenge seg til det ytterste for å levere de beste resultater uavhengig av bonuser og opsjoner. Slik tror vi det fleste ledere er. Men det er nok en god del som opererer slik Colbjørnsen forutsetter. Hvor mange mennesker som drives av å tjene mest mulig penger, er ikke godt å si. Men de er der. Det vet Colbjørnsen.

Bom fra Kjos om SAS

Bjørn Kjos snakker over seg når han påstår det er konkurransevridende at staten opptrer som en ansvarlig eier i SAS, skriver redaktør Magne Lerø.

SAS tapte 5,2 milliarder kroner i fjor. For å kunne drive videre får de nå 5,2 millioner kroner fra sine eiere. Den svenske, norske og danske stat og private bidrar i forhold til sine eierandeler. Det betyr 800 millioner kroner for den norske stat.

– Dette er konkurransevridende, protesterer Norwegian-sjef Bjørn Kjos med et smil. Han fikk i hovedsak støtte fra redaktør Trygve Hegnar på Redaksjon 1 i går.

Sjefsstrateg Peter Hermanrud i First Securities sier til Dagens Næringsliv at konkurs ville vært den beste løsningen. Finansanalytiker Hans Erik Jacobsen mener også SAS bør gå konkurs og begrunner det i en samtale med Vårt Land at «statlig støtte er konkurransevridende og at staten ikke bør drive flyselskaper».

At eiere bidrar med kapital i et selskap i krise er så normalt som det kan få blitt. Dersom eierne ikke har tro på at det er mulig å få lønnsom drift, at ingen vil kjøpe ens aksjer eller hele selskapet, er det selvsagt ikke noen grunn til å gå inn med kapital. Men de 800 millionene staten nå går inn med, er en investering for å opprettholde verdien på selskapet. Med en konkurs ville staten tapt verdien av sin eierandel. Nå skal SAS kutte 3000 årsverk og konsentrere seg om sitt hjemmemarked. Det kan da være det er mulig å oppnå lønnsomhet. Nå forstår de ansatte at det er alvor. Ansatte og ledelse er i samme båt. De ansatte vil medvirke til å få kostnadene ned.

Det virker som om målet for SAS-ledelsen er å få solgt selskapet. Muligheten for det øker med de grep som nå foretas. Det ryddes opp, kostnader kuttes og en trekker seg tilbake der en ikke oppnår lønnsomhet fordi konkurransen er for hard. SAS i en slankere utgave blir mer fristende for Lufthansa eller British Airways. Noen mener å vite at avtalen med Lufthansa nesten var i boks sist sommer.

Poenget er at den kapital som nå stilles til disposisjon, kan man få tilbake med god gevinst. Det er i alle fall et bedre alternativ enn å slå selskapet konkurs. Da har man ikke kontroll over virkningene. Man ville påført en rekke kreditorer sviende tap som kan skade deler av næringslivet. Det samme ville skjedd om SAS skulle sluttet å fly neste uke.

– Vi er klare til å overta. Vi er bedre og billigere, omtrent slik ordlegger Bjørn Kjos seg. All ære til det Bjørn Kjos og Norwegian har fått til. De har bidratt til at prisen på flyreiser er blitt radikalt billigere. SAS har hatt problemer med å følge med i timen. De sitter fast i en tung kostnadsstruktur. Det er den de nå må sprenge seg ut av.

Bjørn Kjos hadde sprettet champagnen om SAS hadde blitt slått konkurs. Han hadde ikke brukt lange tiden på å utvide sitt rutenett. Bjørn Kjos liker å fremstille seg som en «hyggelig bamse» som mest er opptatt av at folk skal kunne fly billig. Men Kjos er en smart kremmer. Han ville nok visst å skru opp prisene på flyreiser her i landet om SAS hadde måtte legge inn årene. Et Norwegianmonopol vil oppføre seg likedan som et SAS-monopol. Det betyr en kraftig økning av prisene.

Det er mange gode grunner til å mene at det ikke lenger er naturlig eller nødvendig at staten er en minoritetseier i et flyselskap. Men det er som kjent ikke i regnvær man skal selge høns. Tiden for å selge seg ut av et selskap er vanligvis ikke når det befinner seg ved konkursens rand. Nå får SAS komme seg på beina. Det beste for SAS vil være om de ble kjøpt opp. Vi tror ikke det er mange i det politiske liv som vil felle tårer om den norske stat ikke lenger står på aksjonærlisten i SAS.

Regjeringen har gjort rett. Med hensyn til å komme seg ut av eierskapet, handler det om timing. Nå skal SAS pyntes som en brud for en stor og sterke europeisk flybrudgom.

Navarsetes nederlag

Hvis ikke Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete ville innskrenke ytringsfriheten, hva ville de da? Ytringsfriheten gjelder da ikke ubegrenset, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var ikke vanskelig å forstå det regjeringen først gikk inn for i det hele tatt. De ville fjerne blasfemiparagrafen og istedenfor legge et forbud mot «hatefulle ytringer mot religioner» i den såkalte «hat- eller rasismeparagrafen».

Helt hvordan ordlyden skulle være, var ikke klart, men poenget var at regjeringen mente det var et behov for vern mot «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn».

Det var da både Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete begynte å snakke om at dette på ingen måte ville bety en innskrenkning av ytringsfriheten, problemene oppsto. Det ble enda verre da Jens Stoltenberg lot til å mene at dette skulle bankes igjennom i Stortinget uansett. Her var det hestehandlet.

I går satte Thorbjørn Jagland en stopper for planene. Få timer etter forsøkte Jens Stoltenberg å ro det hele i land. Liv Signe Navarsete innså i løpet av gårsdagen at dette var en tapt sak. I Dagsnytt klokken halv åtte i dag kunne hun fortelle at Sp ville droppe å kreve en endring i rasismeparagrafen som gjenytelse for å droppe blasfemiparagrafen.

Hun understreket igjen at meningen på ingen måte hadde vært å innskrenke ytringsfriheten. Men den gjelder da ikke uinnskrenket. Rasismeparagrafen innskrenker jo nettopp ytringsfriheten. Det er ikke tillat å si hva som helst om menneskers seksuelle legning, kjønn eller etniske bakgrunn. Regjeringen ville legge «religion» inn her.

Men det er det ikke flertall for i Norge. Kristne har lært seg til å tåle harselas med den kristne tro. Blasfemiparagrafen har sovnet. Den trengs ikke mer.

Nå må muslimer lære seg å takle kritikk slik de kristne har lært seg det. Det er slik vi vil ha det i Norge.

Hos oss er tro og religionen ikke lenger noe hellig og ukrenkelig i det offentlige rom slik det er det i for eksempel muslimske land. Det er krenkelse av rase, kjønn og legning vi ikke aksepterer. Her har vi valgt å begrense ytringsfriheten.

Nå er dette regjeringens syn. Nå er det «fritt fram uansett» Jonas Gahr Støre må forfekte i internasjonale sammenhenger der sterke krefter jobber for den typen begrensninger som regjeringen hadde sett for seg før bråket startet.

Nygaard ved konkursens rand

Når nestoren i norsk bokbransje, William Nygaard, holder på å gå konkurs med sitt Norli, forteller det at markedskreftene for alvor har tatt grepet over norsk bokbransje, skriver redaktør Magne Lerø .

Forlagssjef i Aschehoug, William Nygaard har i årtier vært en av de mest sentrale i norsk bokbransje. Han har aldri sovet i timen.

Sammen med sin argeste konkurrent, Gyldendal, bygget han opp pengemaskinen De norske Bokklubbene, og de to har også hånd om Distribusjonssentralen som sørger for at bøkene sendes ut til bokhandlerne. Aschehoug har i årevis eid Norli bokhandel i Universitetsgata i Oslo.

På 90-tallet registrerte selvsagt Nygaard at det skjedde en konsentrasjon av forhandlere i flere bransjer og at forhandlerleddet styrket sin posisjon i forhold til produsentene.

Innen dagligvarehandelen har vi fire sterke forhandlerkjeder. Med Norli, Ark, Notabene, Libris og Tanum har vi fått det samme innen bokbransjen. Det spesielle i bokbransjen er at det er forlagene som eier over halvparten av kjedebokhandlerne. Da Aschehoug og Gyldendal oppdaget at bokhandleren kunne komme til å kapre en større del av «bokkrona», startet de å kjøpe opp bokhandlere. Årtiet før hadde de kjøpt opp mindre forlag for å styrke sin posisjon og øke sine markedsandeler.

De mektigste i norsk bokbransje – William Nygaard, Geir Mork (Gyldendal) og Tom Harald Jensen (Damm og Egmont) – sitter nå på begge sider av bordet. De er med i Forleggerforeningen og i deres forhandlingsmotpart, Bokhandlerforeningen. De sitter på sett og vis og forhandler med seg selv.

Før jul protesterte flere mindre forlag mot at rabattene bokhandlerkjedene forlanger for å selge ei bok nå er blitt så høye at det er umulig å få lønnsomhet i en bokutgivelse. Det ble snakket om rabatter både på både 50, 60 og 70 prosent. Ingen andre forhandlere krever så høy avanse for å selge et produkt. Bokhandleren ble fremstilt som grådige og urimelige.

For forlagene som eier bokhandlere, er det ikke så farlig. De har muligheten til å ta ut fortjenesten gjennom bokhandelen hvis forlaget må gi for høy rabatt.

Så enkelt er det ikke. Det viser dagens oppslag i Aftenposten om at landet største bokhandlerkjede, Norli, hvor Aschehoug eier 50 prosent, holder på å gå konkurs. De må reddes av DNB NOR og Nordea. I disse tider er ikke redningslysten stor i bankene.

Norli har 1000 ansatte og omsetter for 1 milliard kroner gjennom 72 forhandlere. Det som i alle fall kommer til å skje er at en del forhandlere blir lagt ned og ansatte sagt opp. Det verste som kan skje er konkurs. Da er det nok ikke umulig at Aschehoug kjøper konkursboet og blir eneeier av Norli.

Den dette virkelig er surt for er Lauritzen-familien som eier halvparten av kjeden. De bygget opp en minikjede med hovedkontor i Drammen, og de fusjonerte for noen år siden med Norli. Men det er ikke alltid det hjelper å bli større og sterkere.

Norli er ikke den eneste kjeden som sliter. Notabene innførte innkjøpsstopp i januar. Den viktigste grunnen til at en del bokhandlere sliter, er at de har mistet skoleboksalget. Nå kan forlag eller bokhandler selge skolebøker direkte. Med den gamle bransjeavtalen var dette salget forbeholdt bokhandlere.

Problemet for bokhandlerkjedene er at de har for mange ulønnsomme bokhandlere. Men legges en bokhandel ned, betyr det lavere omsetning av bøker, særlig av «smal litteratur». Bestselgere får folk alltid tak i. De finner en både på Smart Club og i dagligvarebutikker.

Det er dette som plager William Nygaard. Han er en bokens mann, en venn av den smale litteratur, debutantenes forsvarer og en som gjør sitt ytterste for å leve opp til de kulturelle forpliktelser.

Men Nygaard oppholder seg ikke bare i katedralen. Han er også en kremmer, en kommersiell aktør som har bidratt til å kommersialisere bokbransjen mer enn godt er. Det liker han ikke å høre. William Nygaard tenker at det som er beste for Aschehoug er best for boken. Hadde det vært opp til ham, hadde vi fortsatt hatt en langt sterkere regulert bokbransje. Nå har bransjen havnet i en mellomposisjon og der de store aktørene sitter på begge sider av bordet. Det er blitt alles kamp mot alle.

Det er langt fra sikkert at de som har mest makt i Bok-Norge makter å finne et balansepunkt som basis for en ny bransjeavtale. I så fall kan det ende med fri pris på bøker. Det vil ikke være så dramatisk som det en gang var. For mye tyder på at dagens avtale ikke fungerer godt nok.

Da Bondevik-regjeringen skar igjennom og fratok bokklubbene eneretten til å selge bøker med rabatt og klargjorde premissene for en ny bransjeavtale, ble det hevdet at dette ville ramme den smale litteraturen. Så langt har ikke den spådommen slått til. Men endringer i en bransje lar seg ikke avlese over natten. Når bildet av 2008 tegnes, vil vi se endringer. Og endringene vil definitivt bli tydeligere i 2009. Det blir definitivt vanskeligere tider for den samle, men viktige litteraturen. Bredden vil innskrenkes med mindre det tas initiativ for å endre de statlige støtteordningene.