Storbergets kamplyst

Det var ingen tilfeldighet at Knut Storberget valgte å provosere Politiforbundet i går. Arne Johannesen må svelge to kameler og satse på ordinære forhandlinger, hvis ikke kan det gå mot slutten for hans regjeringstid, skriver redaktør Magne Lerø.

I en måned har Knut Storberget kunnet slappe av og sluppet unna konflikten med Politiets Fellesforbund. Han kunne valgt en mer ydmyk, forsonende og kompromiss-søkende tilnærming da han i går skulle kommentere forholdet til Politiforbundet. Men nei. Storberget var så kontant i sin avvisning av Politiforbundets krav at det i mediene ble tolket som om han gikk i strupen på forbundet.

Dette er nok en bevisst strategi fra Storbergets side. Han finner seg ikke i at Arne Johannessen fortegner og svartmaler situasjonen i politiet. Han gjentar påstanden om at Johannessen siden september i fjor har drevet en lønnskamp med metoder han tar sterkt avstand fra. I går benyttet han også anledning til å kritisere politiet for å ha demonstrert i uniform.

Knut Storberget gjør det tindrende klart: Politiet må forholde seg til at regjeringen har vedtatt å regulere arbeidstid og beredskap ved en forskrift. De skal få forhandle om kompensasjon. Men forhandlingene om lønn og risikotillegg skal skje i de ordinære lønnsforhandlingene. Det blir ingen spesialordninger for Politiets Fellesforbund.

Arne Johannes fremsatte i desember i fjor et krav om risikotillegg og kompensasjon som regjeringen skulle ta stilling til utenom de ordinære forhandlingene. Nå har det snart gått fire måneder uten at han er blitt tatt på alvor – og det er ikke lenge til de ordinære forhandlingene.

Politiforbundets leder, Arne Johannessen, må nå svelge disse kamelene: Han har mistet forhandlingsretten og han må forhandle på lik linje med andre fagforeninger.

Vi må kunne gå ut i fra at det er dette UNIO-leder Anders Folkestad mener når han i Dagsavisen i dag sier at Politiets Fellesforbund må komme seg opp av skyttergravene i krigen mot Knut Storberget.

– Politiet kan ikke bare fremme krav, de må også være med på å finne løsninger, sier Folkestad som også kritiserer Storberget for å bruke første dag på jobben til å fyre av mot politiet.

Knut Storberget møtte Arne Johannessen til debatt på RedaksjonEN i går. Frontene var like steile, selv om de to legger vekt på å fremstå med humør. Ingen er tjent med at det skapes et inntrykk av at det er to fiender som møtes.

Knut Storberget åpnet for en løsning på konflikten på RedaksjonEN. Han sa det var interessant at Arne Johannessens medlemmer var villige til å jobbe 2,5 timer ekstra hver uke, og så la han til en ironisk brodd, «selv om dere sier dere er slitne og jobber altfor mye».

Hvis denne konflikten snart kan handle om kroner og øre, ikke prinsipper og avvik fra den modellen for lønnsfastsettelse som gjelder for alle arbeidstakerorganisasjoner, kan man finne en løsning. Kroner og øre går det an å bli enige om. Det er prinsipper som låser en situasjon.

Så langt har ikke Arne Johannessen oppnådd noe som helst gjennom den lønnskampen han startet i høst. I realiteten har han kun tapt. Han er ennå ikke kommet over at han har skuslet bort forhandlingsretten til fordel for en forskrift. Han har seg selv å takke.

Det kan være Arne Johannessen forsøker seg på ende flere sprell, men sakte, men sikkert blir han ført inn i forhandlingssystemet på lik linje med andre. Han kan neppe regne med å få noe større generelt tillegg enn andre grupper i staten. Men han kan regne med at staten er rede til å kompensere skikkelig for beredskap, risiko og ulemper som er spesielt for politiet.

Vi er ikke sikker på at det er en god løsning at alle i politiets skal jobbe to og en halv time mer hver uke. Individuelle ordninger er sannsynligvis bedre.

Regjeringen synes å ha rimelig god kontroll på konflikten med politiet. Høyres leder, Erna Solberg, forsøker så godt hun kan å utnytte situasjonen til å score noen poenger. Det samme har Dagfinn Høybråten forsøkt på. Men det ser ikke ut til at de vinner fram. Folk gjennomskuer spillet.

Arne Johannessen er en dyktig fagforeningsleder. Han har lagt listen for høyt og har dermed skaffet seg en stor fallhøyde. Hans oppgave er å stille krav, men enda viktigere er det å kunne levere gode løsninger for medlemmene sine. Det bør han nå konsentrere seg om. Hvis ikke kan det gå mot slutten på Johannessen lange regjeringstid i Politiets Fellesforbund.

Politisk avvik

Ap har Thorbjørn Jagland. I SV er de blitt gode til å gå på rekke og rad med armlengdes avstand. I Senterpartiet ser det ut til å bli en ny vår for politiske avvik som får Liv Signe Navarsete til å svinge partipisken, skriver redaktør Magne Lerø.

SV er ikke til å kjenne igjen. De hadde ikke sittet mange månedene i regjering før de første SV-ere demonstrerte mot sin egen regjering på plenen fremfor Stortinget.

Det har tatt Kristin Halvorsen tre år å få orden i rekkene. Det var påfallende få avvikende synspunkter og opposisjon mot partiledelsens linje på SVs landsmøte forrige helg. SV er utvilsomt omskapt fra å være et politisk verksted til et parti som opptrer slik det kreves av dem som vil utøve politisk makt.

I KrF er det Dagfinn Høybråten som regjerer. Her er det smått med avvikende synspunker. Nestleder Inger Lise Hansen uttaler seg i en del saker annerledes enn Høybråten. Det samme gjør Knut Arild Hareide som er på vei inn i politikken igjen. Men det er ikke snakk om avvikende synspunkter.

I Høyre er situasjonen den samme. Ingen sentrale politikere ser seg tjent med å stå fram med en annen profil enn den partiledelsen har definert.

I Venstre forsøkte Olaf Thommessen å komme med politiske utspill og representere noe annet enn Lars Sponheim. Det fikk Sponheim effektivt satt en stopper for.

I Ap har man en venstrefløy og en høyrefløy. Venstrefløyen var mer aktiv de første to årene etter at de rødgrønne overtok regjeringsmakten. Jan Bøhler var ikke redd for å utfordre ledelsen i partiet, og han uttalte seg både om det ene og andre. Nå hører vi mindre til ham.

Karita Bekkemellem kunne komme med politiske utspill som var heller dårlig forankret hos ledelsen. Hun ble satt ut av regjeringen, er på vei ut av Stortinget og vil skrive bok blant annet om hvordan det er å ikke alltid være på linje med partiledelsen.

I Frp er det rimelig frodig med hensyn til politiske utspill. Partiet har ennå ikke vært igjennom den disiplineringsprosessen som makt og styringsansvar betyr.

Ap har imidlertid Thorbjørn Jagland. Gang på gang taler han partiledelsen midt imot. Og hver gang er det vel verdt å ta den debatten Jagland legger opp til. Han tillater seg å operere fritt fra den daglige partitaktikken, holder fast i et ideologisk perspektiv og fremhever det langsiktige fremfor det kortsiktige i politikken.

Det politiske avviket kan synes å få en ny vår i Senterpartiet. Per Olaf Lundteigen har alltid gått sine egne veier og sier det han mener. Som Jagland lar han seg  ikke fange inn av partitaktikken.

I en lengre artikkel i Aftenpostens i går fikk Lundteigen kreditt for at han har vært en de som konsekvent har kritisert finansnæringen og spådd at systemet en gang kommer til å bryte sammen. Nå er han i ferd med å få gjennomslag for sin idé om en «grådighetskommisjon».

I helgen har han måttet tåle pepper for at han vil innskrenke utenlandske arbeidstakeres rett til å nyte godt av alle våre trygdeordninger uavhengig av hvor lenge de har vært her. Lundteigen makter å sette dagsorden og er slik sette en viktig leverandør til den politiske debatten.

I helgen tillot tidligere partileder Johan J. Jacobsen seg å minne om at det rødgrønne prosjektet ikke er evig og at Sps historiske rolle er å være et blokkuavhengig parti i sentrum. Det fikk en annen tidligere partileder, Odd Roger Enoksen, til å si at dette utspillet kunne han spart seg.

Johan J. Jacobsens utspill må ses i sammenheng med Ola Borten Moes utfall mot SV i en kronikk i VG den dagen landsmøtet startet. Den var ikke klarert med partiledelsen, og Liv Signe Navarsete gjorde det tindrende klart at denne typen utspill hadde hun særdeles lite sans for.

Ola Borten Moe er en av kronprinsene i partiet, men han har tydeligvis ikke tenkt at veien til makt innebærer å gå stille i dørene. På landsmøtet holdt han en tale der han betegnet Frp som et rovdyr som det var fellingstillatelse på.

Det er mulig Ola Borten Moe ser sin vei mot partitoppen i sammenheng med et linjeskifte der Sp sier takk og farvel til Ap og SV.

Ledelsen i alle bedrifter og organisasjoner søker strømlinjeforming. En tror det beste er om alle taler sterkt og tydelig med en tunge. Da vet alle hva som gjelder, hva man står for, hva man vil utrette. Slik er det ikke alltid i politiske partier. Der må ulike syn hos medlemmer og velgergrupper få komme til uttrykk gjennom de som representerer partiet sentralt.

Det er en fare dersom partipisk og politisk taktikkeri legger lokk på den politiske debatt. Vi trenger de avvikende, korrigerende, uventede meningene som provoserer og setter i gang debatt og refleksjon. Det er ved tilstrekkelig tilførsel av alternative politiske ideer vi holder oss årvåkne og unngår å falle for ofte i grøftene på venstre eller høyre side av veien.

Giskes museumshast

Trond Giske har satt opp et høyt tempo når det gjelder nybygg for Nasjonalmuseet. Det er på tide. Men han må sørge for bedre forankring slik at dette ikke framstår i for stor grad som et sololøp, skriver redaktør Mange Lerø.

Vi har holdt på noen tiår for å finne ut av hvor i Oslo landets fremste kunst fra gammel tid og fram til i dag skal plasseres. I høst så det ut til at Oslo kommune og staten, representert ved byråd Erling Lae og kulturminister Trond Giske, endelig hadde funnet en løsning. Det skulle bygges nytt, stort og flott på Vestbanen. Det så ut til å være bred politisk enighet om det og da Stortinget i høst hadde anledning til å protestere var det få protester å høre.

Det er nærmeste en naturlov at det er delte meninger om hvor et praktbygg skal ligge. På same måte som det står strid om en hovedflyplass, ei bru, en vei eller hva det nå skal være som skal bygges. Det er ulike interesser som ligger bak. Og diskusjonen blir alltid den samme. Det kommer påstander om at saken ikke er godt nok utredet, fagfolk benytter sjansen til å gjøre seg synlige ved alternative vurderinger og det pekes på risiko både for det ene og andre. Dette er for så vidt relevant. Slik kan man holde på i forhold til alle løsninger som blir valgt.

At det måtte bli mer uro enn det ble i høst rundt flyttingen av Nasjonalmuseet til Vestbanen, er ikke uventet. Her dreier det seg om å bryte med tradisjonen om at kunstsamlinger holder til på Tulinløkka. For det har de alltid gjort. Og Nasjonalgalleriet er et praktfullt bygg, i alle fall sett utenfra. Så når Trond Giske sier at det ikke skal brukes til å vise fram malerier i framtiden, vekker det følelser. Og det fødes aksjonsgrupper. De krever at Nasjonalgalleriet settes i skikkelig stand. De nekter å tro at det ikke er mulig – og har selvsagt fått med seg noen som mener å være ekspert nok til å si at det er mulig.

Flytting til et felles nybygg har også med konflikten ved nasjonalmuseet å gjøre. I fagmiljøet er det fortsatt en god del som mener det var en gal beslutning å slå sammen de fire kunstmuseene i Oslo. De har strittet i mot å godt det har latt seg gjøre – og motarbeidet de to siste direktørene som har hatt som hovedoppgave å få gjennomført fusjonen og få flyttet virksomheten inn i et nytt bygg. Beslutningen om å bygge på Vestbanen er fattet, er en markering av at det ikke er noen vei tilbake når det gjelder den store museumsfusjonen. Nå ser det ut til at store grupper av de ansatte ved museet er lei av utsettelser om nybygg.

I går rykket to tillitsvalgte, Randi Godø og Morten Thorkildsen ut i Dagens Næringsliv med en påstand om at 95 prosent av de ansatte er for flytting til Vestbanen. I følge Kulturnytt i NRK skal de ha tatt munnen for full. Det er nærmere sannheten at de ansatte er delt på midten i synet på flytting.

Regjeringen har vedtatt flytting. Nå er det ikke helt uvanlig at denne regjeringen ombestemmer seg. Trond Giske har det imidlertid ikke med å skifte kurs og aller minst å gjøre helomvending. Det blir Vestbanen, har han sagt. Selv om det er delte meninger om Nasjonalmuseet får den plassen det trenger, selv om det er en god løsning å bygge nytt museumsbygg og kontorbygg i tillegg til å beholde Vestbanen som den er, og selv om han ikke har lagt fram planer for hva Nasjonalmuseets bygg på Tullingløkkka skal brukes til.

Norske Arkitekters Landsforbund ba for noen uker siden om at arkitektkonkurransen ikke blir utlyst etter påske som planlagt. Nå skal misforståelser være ryddet av veien. Men i arkitektmiljøet hersker det en viss bekymring om at nybygget skal bli et omstridt prosjekt som i verste fall blir droppet dersom vi får en ny regjering etter valget. Den slags signaler har ikke opposisjonen gitt.

Opposisjonen krever imidlertid at Trond Giske ikke kjører solo i denne saken. Giske har på mange måter lansert dette som «sin sak» og solgt den inn i det politiske miljøet. Noen ganger velger statsråder en slik strategi. Da gjelder det å ikke forsømme å forankre saken også i forhold til opposisjonen.

Giske sier til Aftenposten i dag at han vil legge opp til en drøfting av saken i Stortinget. Han gir også signaler om at han ikke vil utelukke at det kan bli en del kunst i det nåværende Nasjonalgalleriet. Men det er ikke snakk om å bevare det Nasjonalgalleriet som er der i dag. Opposisjonen har kritisert Giske for ikke å ha planene klare for hva dagens bygg som rommer Nasjonalgalleriet skal brukes til. Bevares, det har en i dag lang tid på å finne ut av. Her kan kreativiteten blomstre. Dette kan fortsatt forbli et kulturbygg som blir åpent for publikum. Det er bare for politikerne å komme på banen i diskusjonen «Tullinløkka – hva nå».

På grunn av alle konfliktene ved Nasjonalmuseet er byggesake blitt forsinket. Vi forstår at Trond Giske er utålmodig og at han nå på vil sikre tempo. Han må bare sørge for at det ikke går for fort i svingene. Det vil svekke prosjektet – og så må han få med seg opposisjonen. Nybygg på Vestbanen er et godt prosjekt. Det samlet bred støtte da det ble lansert. Giske må sørge for en prosess som gjør at han ikke mister den støtten han hadde.

Konkurransetilsynets Tine-blemme

Konkurransetilsynet tok skammelig feil, mener tingretten. Tine har ikke gjort noe ulovlig. Surt for Jan Ove Holmen som fikk sparken på grunn av Konkurransetilsynets blemme og for Tine som har tapt millioner på redusert salg og omdømme, skriver redaktør Magne Lerø.

I går slo Oslo tingrett fast at Tine ikke har brutt konkurranseloven ved å betale Rema for at de skulle presse Synnøve Finden ut av butikkene. Tine ble i 2005 ilagt en bot på 45 millioner kroner, men nektet å betale. Slik havnet saken i rettssystemet.

Tine ble utsatt for en massiv forhåndsdømming i mediene. Synnøve Finden triumferte. Forbrukerne straffet Tine ved å boikotte Tine-ost.

Konsernsjef Jan Ove Holmen bedyret at Tine ikke hadde gjort noe galt. Man kan diskutere hvor godt han taklet krisen, men i alle fall ble presset på Tine såpass stort at de så seg tjent med å rydde Holmen av veien for å få på plass en som kunne «rydde opp». De gikk ikke over elva etter vann. Det ble Hanne Refsholt, som var i Tine-ledelsen, som rykket opp som toppsjef.

Dommen i Oslo tingrett innebærer en fullstendig renvaskelse av Tine. Konkurransetilsynet må dekke saksomkostninger på 13 millioner kroner.

– Jeg gleder meg nå enormt på Tines vegne. Men også personlig er det godt for meg å få bekreftet at jeg ikke hadde gjort noe galt, sier Jan Ove Holmen til Nationen. Han sier han ikke går rundt med bitterhet, men at saken er et bevis på at verden ikke er rettferdig.

– Det er bare noe en må ta inn over seg og leve med. Ikke minst må en det når en sitter i en slik posisjon som jeg da gjorde som konsernsjef i Tine, sier Holmen.

Det er en klok profesjonell holding han her viser. Han makter å ikke falle for fristelsen til å gyve løs både på Konkurransetilsynet og Tine-styret som ikke ga ham den støtten han var avhengig av for å kunne fortsette som konsernsjef.

Nåværende konsernsjef, Hanne Refsholt sier til NTB at det er beklagelig at Konkurransetilsynet ikke på et tidligere tidspunkt stanset og tenkte seg bedre om. Tine har ikke tatt stilling til om de vil kreve erstatning for de tap de har lidd.

Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen sier til NTB at de vurderer å anke dommen. Han mener det kan være behov for å få domstolenes vurdering av hvordan loven som forbyr misbruk av dominerende stilling i markedet skal anvendes.

Denne saken bør føre til en debatt om Konkurransetilsynets arbeidsmetoder. Etter at Konkurransetilsynet i flere uker hadde jobbet med saken, fikk Tine en mandag morgen kl. 10 beskjed om at Konkurransetilsynet mente de hadde brutt konkurranseloven og at de ville få en bot på 45 millioner for å ha inngått en avtale med Rema 1000 om at de skulle få bli eneleverandør av osteprodukter. De fikk tre timer til å summe seg på før mediestormen brøt løs.

Det ble rått parti. Tine hadde da ikke fått nevneverdig innsyn i det den argumentasjonen og bevisføring Konkurransetilsynet har lagt opp til. Konkurransetilsynet driver ikke med dialog med dem de setter tennene i. Konkurransetilsynet gransker, sier de mener de har bevis, konkluderer og offentliggjør. Men det hele er første omgang bare foreløpig. Tine fikk den tiden de trengte for å gi sin versjon. Deretter vurderte Konkurransetilsynet Tines argumenter, trakk en endelig konklusjon og tildelte en straff.

Når Konkurransetilsynet går ut med straffen før de endelig har konkludert, fester det seg et bilde i opinion om at Tine er skyldig. Den byråkratiske, langtekkelige prosess av at tilsyn som både er anklager og bøddel er drepen for en sentral markedsaktør.

Den måten Konkurransetilsynet jobber på er nærmest jevngodt med at politiet innkaller til pressekonferanse der de konkluderer med straffutmåling før de oversender saken til statsadvokaten for vurdering av tiltale.

Konkurransetilsynet opererer som de skal i henhold til forvaltningsloven. Politikerne må se nærmere på hvordan rettsbeskyttelsen til de som kommer i Konkurransetilsynets søkelys kan bedres. Tine er den store taperen i denne saken selv om de nå står fram som den store vinneren, selv om den endelige konklusjon kan ikke trekkes før dommen er rettskraftig.

Vi trenger et sterkt Konkurransetilsyn, men Konkurransetilsynet må ikke for lett få spille rollen både som anklager og dommer. Selskapet som granskes må få innsyn underveis og gi en fullstendig forklaring. Først når alle fakta er på bordet og alle parter har fått uttale seg om alle forhold, bør Konkurransetilsynet trekke sin konklusjon og saken bli offentliggjort.

Vi kan se Konkurransetilsynets behov for å få avklart domstolenes lovforståelse. Det avgjørende må imidlertid være om Konkurransetilsynet mener de har en sak som holder for retten. Det er greit at Knut Eggum Johansen sier til NTB at han lever etter mottoet «tap og vinn med samme sinn». Anker han og taper, bør han i det minste si noe helt annet. Da bør han beklage at han har feiltolket den loven han er satt til å forvalte. Og selvsagt bør han beklage overfor Tine at selskapet uten grunn er blitt hengt ut som lovbrytere.

At saksbehandlerne i Konkurransetilsynet mener at Tine har brutt konkurranseloven, er ikke vesentlig. Det avgjørende er om de kan bevise det. Det er bevis som teller i retten. Eggum Johansen bør gå noen ekstra runder med en jurist som ikke har vært borti saken før han eventuelt konkluderer med at han mener det kan bevises at Tine har brutt loven.

Grønn bonus til Lund

Hva med å gi Helge Lund en liten bonus dersom han makter å dreie CO 2 -verstingen Statoil i grønn, fornybar retning? Det må da i alle fall være bedre enn å øke fastlønnen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det blåser nå en så sterk antibonus-vind over næringslivet at politikerne synes de må foreta seg noe. Her til lands har vi valgt oss ut to grupper som i særlig grad skal fungere som bevis for at politikerne gjør noe. Den ene gruppen er landets banksjefer. De har finansminister Kristin Halvorsen herjet med så godt hun har kunnet.

Siste forslag var å offentliggjøre alle banksjefers lønninger slik at den enkelte kunne oppleve det passende belastende og kundene slutte å bruke banker som de mente lønnet sjefene sine for høyt. Kundene ser selvsagt mer på renten enn på snittlønnen til ledelsen. Det er ikke det som er poenget. Det er politisk symbolikk vi her snakker om.

Den andre gruppen som er kommet i søkelyset er de som forvalter statens oljefond. Siv Jensen vil ha alle kort på bordet. Målet er å gjøre Kristin Halvorsen svett, for denne gruppen med millionlønn pluss feite bonuser sorterer under henne.

I Sverige kom i går meldingen om at det nå blir slutt på bonuser til sjefer i foretak der staten har styringen. Før var det slik at de kunne få en bonus på inntil 20 prosent av fastlønnen. I fjor ble rammen økt til 40 prosent. Med finanskrisen gjøres det nå helomvending. Dramatiske konsekvenser får det neppe. 2009 blir ikke noe bonusår for andre enn få og utvalgte som ikke rammes den økonomiske krisen.

I fjor tjente Statoil-sjef Helge Lund 10,2 millioner kroner. Fastlønnen ble justert opp fra 5,2 til 6,85 millioner kroner. Det har sammenheng med at han har fått økt ansvar etter at Statoil fusjonerte med Hydro. Det blir lønnsfrys i 2009 og reduserte muligheter for å få bonus.

Kristin Halvorsen vil ikke kommentere saken, forståelig nok. Hun som tidligere har sagt at de som tjener fire eller fem ganger mer enn statsministeren bør begrunne hvorfor de mener de har en mer ansvarsfull oppgave enn ham, kan selvsagt ikke forsvare en lønn på 10 millioner kroner. Olje- og energiminister Terje Riis-Johansen har ikke noe å si til lønnsnivået, men sier seg fornøyd med at det blir lønnsfrys i 2009 og lavere bonusutbetalinger selv med gode resultater.

Statsråden er heller ikke spesielt kritisk til at Helge Lund fikk økt fastlønnen to ganger i fjor, knyttet til fusjonen med Hydro og en generelt tillegg på 5 prosent.

– Lønnsreguleringen er skjedd som ledd i fusjonen mellom Statoil og Hydro. Det er åpenbart et poeng at selskapet, og dermed også ledelsesansvaret, er blitt større, sier Riis-Johansen.

Slik kan man selvsagt se det. En kan også se dette som en konsekvens av at når bonusene skal ned, går fastlønnen opp. Fusjonen har gitt styret i Statoil anledning til å øke fastlønnen. Og med lønnsfrys i 2009 tar man brodden av mye av kritikken om den høye lønnen. Styreleder Svein Rennemo og Helge Lund kan sine saker.

Det har blitt mest oppstuss om Helge Lunds lønn som følge av det StatoilHydro denne uken fortalte om sine planer. Det er særdeles lite viktig i forhold til hvordan selskapet vil utvikle seg. Nyheten om at StatoilHydro skal gå tilbake og hete Statoil var som forventet. Det midlertidige navnet har kostet selskapet noen hundre millioner kroner. Men pytt, pytt. Det er ikke all verdens i et selskap der milliardene har fått tusenvis av føtter å gå på.

Det er heller ikke noe nytt at Statoil benytter enhver mulighet til å si at de er sultne på å komme i gang med oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Og Helge Lund har heller ikke tatt skrekken av miljøvernminister Erik Solheim som på SVs landsmøte sa at oljesanden i Canada er noe svineri som Statoil bør holde seg langt borte fra.

Det nye er at Statoil vil få en ny formålsparagraf på generalforsamlingen 19. mai. Dette kan ses på som et plaster på såret til de som har ivret for en navneendring for å markere at selskapet skulle få en grønnere profil.

Men navn og formålsparagraf er én ting, realiteter noe annet. Statoil er et børsnotert selskap som må jage etter lønnsomhet. Det er langt mer lønnsomt å pumpe olje enn å investere i alternative energikilder. Så skal det bli noe sving på den en grønn satsing i Statoil, må myndighetene bidra med støtte og ikke være redd for økende energipriser. Det kan sette fart på utbyggingen av alternativ energi.

Når det gjelder olje og gass, er myndighetenes rolle å holde igjen. Når der gjelder alternativ energi vil olje- og energiminister Terje Riis-Johansen sannsynligvis måtte hente fram både gulrot og pisk.

Bonus utbetales når en oppnår gode resultater. Det er tydeligvis ikke bare børsresultatene Terje Riis-Johansen og de rødgrønne er opptatt av. Hva med en liten bonus til Helge Lund for god, grønn innsats? Eller så kan en jo driste seg til å be styret innføre «grønne mål» som del av de kriteriene som skal telle med blant bonuskriteriene.

Med Obama opp av grøfta

Et drag av optimisme dro over verdens børser i går. Selv om Barack Obama har gitt mange økonomiske forståsegpåere hakeslepp, kan det se ut som om hans «store greps politikk» kan komme til å virke, skriver redaktør Magne Lerø.

Barack Obama åpnet neppe champagnen i går da han kunne konstatere at finansminister Timothy Geithners plan for å kjøpe opp bankers råtne lån fikk det til å blåse en svak vind av optimisme over den amerikanske børsen. Han vet det skal mer til før han kan unne seg å feire noe som helst knyttet til den økonomiske krisen.

Men i alle fall steg Dow Jones-indeksen med over fire prosent. Det var nok til at noen våget seg på et aldri så lite jubelrop. Det er den største oppgangen siden november i fjor.

Men tidligere oppgang har blitt fulgt av nedgang. Det er de som har mistet troen på at det hjelper særlig om den amerikanske stat hiver innpå enda flere hundre milliarder dollar for å få snudd den negative utviklingen. Det har nesten virket som om det er et uendelig stort svart hull som skal fylles. Men i går snakket flere analytikere om tegn på at bunnen er nådd.

Internasjonal økonomi er skrudd sammen slik at når det regner på presten drypper det også litt på all verdens små klokkere. Humøret steg også på Oslo Børs i går. Humøret er som regel en funksjon av aksjekursen. Det ble nesten fire prosent hos oss også. Det hadde sammenheng med at oljeprisen gjorde et lite hopp oppover som følge av den gryende børsopimismen.

Verdens mest innflytelsesrike land, G20-landene, møtes i London i neste uke. EU hadde et oppvarmingsmøte sist helg. EU og USA som er de dominerende aktørene har ikke de samme posisjonene før møtet. Barack Obama sverger til at den beste medisinen er å sprøyte inn mange nok milliarder der behovet er størst, slik at man kan få stabilisert den økonomiske situasjonen. Når de ulike aktørene har fått fast grunn under føttene, satser Obama alt det amerikanske næringslivet har muskler nok til å jobbe seg oppover igjen.

I EU er flere av statslederen mer tilbakeholdne med å hive innpå ende flere milliarder i ulike støttetiltak. De innser at det må skje en brutal sanering av ulønnsom virksomhet. I EU er man mer opptatt av å ta knekken på skatteparadisene, lage nye regler for de internasjonale finansmarkedene og hindre at proteksjonismen brer om seg.

Barack Obama har allerede rukket å gi en god del av verdens økonomiske forståsegpåere hakeslepp. «Wishful, and dangerous, thinking» er overskriften på lederartikkelen i The Economist. Det er ikke alle milliardene av skattebetalernes penger Obama har brukt til ulike støttetiltak, som fremkaller hoderistingen. Det er Obamas dristige budsjett det advares mot.

Med det budsjettet Obama la fram for noen uker siden, viste han at han mente alvor med å legge opp kursen. Når amerikansk økonomi har gått i knestående, for ikke å si deist i bakken, kunne Obama valgt å utsette noen av sine reformer. Men nei. Den bebudede helsereformen skal iverksettes. Det skal satses mer på utdanning og det skal skje en radikal omlegging av klimapolitikken. Han lover også at store deler av befolkningen skal få lavere skatter. Og de skattereduksjoner som har skjedd under George Bushs regjeringsperiode, setter han strek over. Det blir høyere skatt for dem som tjener mest, og bedriftene som går med overskudd, må betale mer i skatt.

Obama vil ha utjevning. Han tror ikke noe på at skatteøkningen dreper tiltakslyst og står i motsetning til økonomisk vekst. Men hvordan skal han finansiere denne voldsomme satsingen? Det pågår det en intens debatt om i amerikansk politikk. Den er riktignok blitt overskygget de siste to ukene av protestene mot AIG-bonusene som utartet til et folkelig opprør.

Obama har ikke gitt et fyldestgjørende svar på finansieringsspørsmålet. Han vil nok kutte drastisk på enkelte områder. Forsvarsbudsjettet kan bli kraftig barbert selv om han vil trappe opp innsatsen i Afghanistan. Det finansierer han ved å trappe ned i Irak.

Det viktigste er at Obama tror at bedre helse og bedre utdanning gir økonomisk vekst på sikt. Dette skriver Jonas Gahr Støre også om si sin bok «Å gjøre en forskjell». Et land som skal komme seg fremover, må sørge for å forbedre befolkningens helse. Dette har størst relevans for fattige land, men også for de deler av den amerikanske befolkningen som har alvorlige helseproblemer. Og det en god latin å hevde at et lands økonomiske styrke har sammenheng med landets samlede kompetanse.

Det er ikke sikkert Obama får igjennom sitt ambisiøse budsjett i Kongressen. Det er sjelden vi ser en politiske leder i et vestlig land kjører fram «de store greps politikk» slik Barack Obama gjør. Det er noe «enten-eller» ved den strategien han har valgt. Her er det ikke snakk om må ta tiden til hjelp, gå med små skritt mot målet og sette tæring etter næring.

Når en kjører så sterkt ut som Obama gjør, tvinger han folk til å ta standpunkt. Våger en å være med Obama på veien mot et nytt, sterkere og mer rettferdig Amerika? Lykkes Obama med sitt program om fornyelse og vekst, vil han skrive seg inn i historiene som en av Amerikas mest betydningsfulle presidenter. Men den som satser, vet også at det er mulig å bli en taper. Det kan også bli Obamas skjebne.

På ville veier om arbeidstid

Ernst & Young er en av landets mest populære arbeidsplasser. Nå får de én million kroner i bot fordi revisorene har sørget for at kundene har fått regnskapet ferdig til rett tid. De rødgrønne og Arbeidstilsynet er på ville veier i jakten på overtid, skriver redaktør Magne Lerø.

Et av bevisene på at den rødgrønne regjeringen ville føre en annen arbeidslivspolitikk var at man i 2005 omgjorde Bondevikregjeringens lovendring om at man kunne jobbe 400 timer overtid per år. Igjen skulle grensen være 200 timer, men man kunne få dispensasjon dersom tillitsvalgte var enige og Arbeidstilsynet godkjente det. Mer byråkrati, altså. I tillegg strammet Stoltenberg-regjeringen inn på bruken av overtid flere uker etter hverandre. Normalt er 25 timer i løpet av en måned tillatt, det maksimale er 40 timer dersom det er nedfelt i en tariffavtale. Unntatt er ledere og ansatte i særlig uavhengige stillinger. Nå vil regjeringen også stramme inn på dette området.

I siste nummer av Kapital kan revisjonsselskapet Ernst & Young fortelle at de har hatt besøk av Arbeidstilsynet som har gransket timelister for januar og februar. Det endte med at flere revisorer ble tatt inn til politiavhør. Resultatet ble en bot på én million kroner.

Ernst & Young er ifølge konsulentselskapet Universum landets nest mest ettertraktede arbeidsplass, kun slått av Statoil. Sykefraværet er på 2,65 prosent og selskapet driver et meget aktivt HMS-arbeid.

Dette bryr ikke Arbeidstilsynet seg om. Med de brillene de har på seg, fremstår Ernst & Young som et selskap preget av arbeidslivskriminalitet. En lov er en lov.

Selskapet har ennå ikke bestemt seg for om de vil godta boten.

– Vi opplever en total mangel på samsvar mellom det vi har gjort av overtramp og straffereaksjoner, sier HR-direktør Bjørn Vihovde til Kapital.

Flere revisjonsselskaper vil få besøk av Arbeidstilsynet. Det er også varslet tilsyn i advokatbransjen. Her bør det ligge an til flere saftige bøter.

Når Arbeidstilsynet går løs på revisorbransjen på denne måten, får det konsekvenser for kundene. Det er nå en gang slik det er i januar, februar og mars. Revisorene har mye å gjøre. Alle selskaper krever at regnskapet blir revidert i rimelig tid etter at regnskapet er avsluttet. Hvis revisor blir for sen, er det en grunn til å skrifte revisor. Derfor kan revisorselskapene komme til å måtte ansatte flere enn de strengt tatt trenger, fordi arbeidsbelastningen er så ujevnt fordel ut over året. Det gir økte kostnader som igjen fører til høyere revisorregninger.

Myndighetene bør akseptere at revisorer jobber mer enn arbeidsmiljøloven tillater første kvartal mot at de ansatte får dette kompensert med sommertid og ekstra ferie. Det samme bør gjelde for flere yrker og for bedrifter og organisasjoner som ender opp i situasjoner som krever ekstrainnsats fra de ansatte.

Arbeidstilsynet bør konsentrere seg om arbeidsplasser der det er helsefare, ikke bruke tid på å sjekke timelister.

Vi må ha regler for overtid. Det er særlig viktig at arbeidsgiver ikke gis en ensidig rett til å pålegge overtid i de tilfeller det blir en for stor belastning for arbeidstakere. Noen har ikke helse til å jobbe mer enn normal arbeidstid. Andre har en familiesituasjon der omsorg for barn krever at man ikke kan jobbe noe særlig overtid. Overtid må pålegges i forståelse med de tillitsvalgte. Det bør være uproblematisk om en revisor jobber 50-60 timer flere uker på rad om vedkommende selv synes dette er greit.

Fleksibilitet bør være et nøkkelord for fremtidens arbeidsmarked. Dette krever et samarbeid mellom ledelse, den enkelte ansatte og de tillitsvalgte. De tillitsvalgte eller verneombudet bør få rett til å gripe inn dersom ansatte må jobbe langt mer enn normal arbeidstid.

Det er heller ingen grunn til å stramme inn på reglene om hva som kan regnes som «ledende og særlig uavhengige stillinger». Det er stillinger hvor uforutsette og delvis krevende arbeidsoppgaver dukker opp med jevne mellomrom, for ikke å si i tide og utide. Det kan medføre at man må jobbe hjemmefra, må foreta en reise på kort varsel eller mange oppgaver havner på ens pult fordi andre blir syke. Hvis man har en slik jobb, må en få skikkelig betalt for det ekstraarbeidet det fører med seg. Men en bør slippe å oppleve at Arbeidstilsynet kommer og ber om å få timelister for deretter å konkludere med at en selv og bedriften er en lovbryter.

Stoltenberg uten SV

Når SV i praksis stiller ultimatum om nei til oljeaktivitet i Lofoten og Barentshavet, blir det lettere for Jens Stoltenberg å droppe SV som regjeringspartner selv om de rødgrønne fortsatt får flertall, skriver redaktør Magne Lerø.

Det viktigste for SV i nåværende stortingsperiode har vært å sikre full barnehagedekning. Kristin Halvorsen satte stillingen sin inn på det. Øystein Djupedal fikk i fanget de problemer som denne prioriteringen førte til. Det ble økte bevilgninger til barnehage og mindre til utdanning og forskning i de første budsjettene regjeringen la fram. Dette var en medvirkende årsak til at Djupedal måtte trekke seg som kunnskapsminister etter forrige valg.

SV har vunnet barnehagesaken, men det har kostet.

Kristin Halvorsen gikk ikke så langt på SVs landsstyremøte i går som å sette stillingen sin inn på at det ikke skal bli oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Det ville vært uklokt. Det ville ha provosert Jens Stoltenberg og de i Ap som ønsker oljeleting i området. Venstre har sagt klart ifra at de ikke vil være med i en regjering som går inn for oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Om Lars Sponheim kan klare å tolke seg bort fra det han har sagt i en gitt situasjon, er ikke godt å si. Det er dog en forskjell på å innta et klart standpunkt når man ikke er en del av en regjering og å stille et ultimatum om et gitt resultat når man sitter i regjering.

Kristin Halvorsen er en ringrev. I går gikk hun så langt hun kunne gå ved å si at dette er en sak SV og hun akter å vinne. Igjen velger hun samme taktikk som sist. Hun gjør seg selv til garantist for at SV skal vinne fram. Måten hun snakker på og ordene hun velger understreker den sterke posisjonen hun har i SV. Hun personliggjør SVs viktigste politiske standpunkt. Hun fikk «godkjent» fra miljøbevegelsen i går. Fredrik Hauge i Bellona sier Kristin Halvorsen nå har bundet seg til masten.

SV har fått makt og innflytelse. De som tidligere har tatt til orde for at SV bør komme seg ut av regjeringen neste høst uansett er blitt særdeles lavmælte. Nå snakkes det om at SV bør klore seg fast til regjeringstaburettene selv om de rødgrønne ikke får flertall. Det er en bragd at Kristin Halvorsen har maktet å omskape protest- og markeringspartiet SV til å bli et skikkelig regjeringsparti selv om det er blitt mye kamelsluking og tap av velgere.

Nå er det valgkamp. Kristin Halvorsen må gjøre det hun kan for å profilere SV tydeligere. Derfor bastant nei til oljeboring. Halvorsen snakker også om en knallhard kamp for likelønn. SV er klar for en likelønnspott på 3 milliarder. Likelønn kunne de ha gjort noe med i regjeringsposisjon. Dagsavisen skriver i dag lønnsforskjellene mellom menn og kvinner er blitt større siden de rødgrønne overtok regjeringsmakten i 2005.

Likelønn og Afghanistan finnes det nok løsninger på. Å si nei til oljeaktivitet i Lofoten og Barentshavet er en sak som kan sprenge regjeringen.

Alt tyder på at det er et flertall i Stortinget for å si ja til oljeboring i disse sårbare områdene. LO-sjef Roar Flåthen advarer mot å låse seg fast i et nei nå. LO i Nord vil ha arbeidsplasser jo før jo heller. Den krisen vi nå opplever i norsk industri, gjør det vanskeligere å si nei til økt oljeaktivitet.

SVs nestleder, Audun Lysbakken, sier til NRK i dag at det er stor forskjell på den første regjeringen Stoltenberg dannet og den rødgrønne regjeringen. Han mener det skyldes den innflytelse blant annet SV har hatt. Det har han mye rett i.

Jens Stoltenberg er en pragmatiker som ikke hører til venstresiden i partiet. Er det opp til ham, legger han gjerne kursen mer inn mot sentrum og kobler fra SV og Sp. Den rødgrønne regjeringen er venstresidens regjeringsprosjekt. LO var en sterk pådriver for den rødgrønne prosjektet.

Ved sitt bastante nei til oljeboring utfordrer Kristin Halvorsen LO. LO vil ikke ha noe av at det er Kristin Halvorsen som skal legge premissene for norsk oljepolitikk.

Kristin Halvorsen har nå gitt Jens Stoltenberg en sak som han med LOs velsignelse kan bruke for å hekte SV av regjeringstoget. Han kan komme til å stille SV på valg. Det sitter langt inn for Kristin Halvorsen å velge bort det rødgrønne regjeringsprosjektet. Men på samme måten som Bondeviks sentrumsregjering valgte å gå på gasskraftverksaken, kan Kristin Halvorsen kunne komme til å måtte si «nok er nok» i møte med kravet om å åpne for oljeaktivitet utenfor Lofoten og Barentshavet. Eller så velger hun å bite nederlaget i seg, tar dissens i regjeringen og fortsetter videre som juniorpartner i Jens Stoltenbergs regjeringsprosjekt.

Hagens skatteøkning

Endelig har Stein Erik Hagen forstått at næringslivsledere må gå i en smertefull dialog med politikerne dersom de vil endre bedriftsbeskatningen, skriver redaktør Magne Lerø.

Stein Erik Hagen stemmer ikke rødgrønt. Han støtter Frp fordi de konsekvent er imot formuesskatten, men han stemmer fortsatt Høyre selv om han er misfornøyd med at Høyre ikke fikk fjernet formuesskatten da de satt i regjering.

Stein Erik Hagen har så langt valgt en «slå løs med slegge»-strategi i møte med de rødgrønne. Han har påstått at regjeringen fører en politikk av gammelt østeuropeisk merke og motarbeider dem som vil drive næringsvirksomhet her til lands. Gjentatte ganger har han klaget over hvor mye formuesskatt «jeg og min familie» må betale. Det har endt opp med at Stein Erik Hagen, uten at han ønsket det, er blitt et symbol på de holdninger og næringslivsledere som de rødgrønne ønsker å bekjempe. Jens Stoltenberg har nærmest løpt etter Stein Erik Hagen for å få debattere med ham fremfor TV-kameraene. For Stoltenberg ble Stein Erik Hagen en lett match.

Stein Erik Hagen ønsker ikke å bli oppfattet som en særing som bare syter og klager over at han må betale for mye skatt. Han har inntatt posisjonen som Orklas sterke mann og vil gjerne bli oppfattet som en langsiktig industribygger. Han ville nok gjerne hatt den posisjonen Jens P. Heyerdahl og Kjell Inge Røkke har klart å opparbeide seg i forhold til politikerne. Det er Røkke som i dag fremstår som landets fremste industribygger. Stein Erik Hagen har havnet i bås med Olav Thon som er kjent for å gjøre som han selv vil og med jevne mellomrom kritisere politikerne for sommel, byråkrati og inkompetanse.

Thon har valgt som strategi å holde seg til hotell- og eiendomsimperium som han har full kontroll over. De fleste med milliarder i verdier engasjerer seg mer i bredden.

Stein Erik Hagen solgte seg ut av varehandelen. Med denne kapitalen har han bygget opp investeringsselskapet Canica. Gjennom Canica eier han 23 prosent av Orkla, 100 prosent av Jernia og har eierandeler i diverse andre selskap.

Jens Ulltveit-Moe opererer også som investor, men i mindre målestokk, og han er ikke tungt inne i et flaggskip slik Hagen er det med sin investering i Orkla. Ulltveit-Moe har bakgrunn som president i NHO og er en frittalende mann, vel frittalende, mente mange da han var NHO-president. Ulltveit-Moe er en dialogens mann og han makter å fremføre næringslivets anliggender uten å bruke slegge og stenge for dialogen. Ulltveit-Moe forstår at nå er det de rødgrønne som regjerer. Da må en legge dette til grunn og ikke drive å herje rundt med primærstandpunkter hele tiden, slik Stein Erik Hagen har for vane.

Nå er det tegn som tyder på at Stein Erik Hagen er i ferd med å ende strategi. På eierskapskonferansen tirsdag tok han til orde for høyere utbytteskatt som et virkemiddel for å motvirke finanskrisen. Og når staten tar høyere utbytteskatt med den høyre hånden, kan den gi lavere formuesskatt med den venstre. Det er det Hagens foreslår. På denne måten vil han stimulere til at kapital blir holdt tilbake i bedriftene. Mange bedrifter kommer til å gå dukken fremover. Det kreves kapital til å starte nye. Blir det lavere formuesskatt, blir det mer kapital som kan stilles til rådighet for nyetableringer.

Det er vel verd å diskutere Hagens utspill. Ved å si høyt at næringslivet på gitte betingelser kan være positive til at utbytteskatten økes, åpner han for dialog. I NHO får de også ta en runde på denne saken. Hvis NHO kommer tilbake med advarsler mot en økning av utbytteskatten uansett, må Hagen konstatere at han ikke har oppnådd særlig mye med sitt utspill – skattemessig sett. Men hvis Stein Erik Hagen fortsetter med denne typen dristige og uventede utspill, vil han i større grad oppleve å bli lyttet til. I møte med politikere er dialog som regel bedre enn slegge, i alle fall hvis målet er å oppnå noe. Er det noe politikerne bestemmer, så er det skatter de tar inn både med høyre og venstre hånd.

Opprøret mot grådighet

Hydrotoppene dropper bonus, mens det i DnB Nor blir saftige bonuser. I USA kjeppjages AIGs bonussjefer med en intensitet som kommer til å gi reduserte toppsjeflønninger. Den som krever feite bonuser må regne med økende moralsk fordømmelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Finanskrisen har utløst et folkeopprør mot feite direktørbonuser, saftige opsjonspakker og luksuriøse pensjonsordninger. Konflikten rundt opsjonene i Hydro som førte til at styreleder Jan Reinås fikk sparken, var kun for flau vind å regne sammenlignet med stormen mot høye lederlønninger som pågår i flere land i Europa og i særdeleshet i USA.

Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg vil vel ha det til at de var først ute når det gjaldt å heise opprørsfanen mot høye lederlønninger. Sannheten er at de rødgrønnes bestrebelsene mot høye lederlønninger har gitt magre resultater. Når den statsansatte forvalteren av oljefondet, Yngve Slyngstad, fikk rundt 9 millioner kroner for innsatsen i fjor, forteller det alt. I år har det imidlertid skjedd noe. Det skyldes ikke de rødgrønne, men finanskrisen. Den ene etter den andre står fram og sier de dropper bonusene i år. Det bør ikke være oppsiktsvekkende i det hele tatt. Er det noen som tror Schibsted i år får et resultat som kan gi sjefene bonus?

– Konsernledelsen har fryst lønnen og avstår fra bonus i år. De har også satt til side bonusordningene for inneværende år, sier kommunikasjonsdirektør Inger Sethov i Hydro til VG.

Men er det så mye å snakke høyt om? Med dagens aluminiumspriser kan det da umulig bli resultater som gir særlig med bonuser til ledelsen.

I DnB NOR får konserndirektør Ottar Ertzeid 6,3 millioner i bonus for innsatsen i 2008. Det gir en samlet lønnsutbetaling på 9 973 000 kroner. Konsernsjef Rune Bjerke får «bare» 5 833 000. 3,7 millioner i bonus fordeles på seks andre i konsernledelsen. Tre av dem ender da opp med en lønn som ligger vel en million under konsernsjef Bjerke.

Rune Bjerke var føre. Han sa fra seg bonusen før stormen mot bonuser til banksjefene tok av. Men da regjeringens krav om at banker som fikk nye godt av statlig tilførsel av kapital sa fra seg bonuser, ble det minnet om at DnbNor har avtaler med flere av sine direktører som er arbeidsrettslig bindende. De kan ikke regjeringen sette strek over.

Kommunikasjonsdirektør Trond Bentestuen forklarer til VG at DnB NORs resultat for i fjor før nedskrivninger og skatt er det beste noensinne. Dessuten scorer DnB NOR bra både på medarbeider- og kundetilfredshet. Dette er kriterier som også har betydning for bonusutbetalinger til ledere. Sjefene har fått bonus som avtalt, poengterer Bentestuen. Han minner også om at Ottar Ertzeid leder landets største meglerforetak. I forhold til det meglere tjener, er det ikke noe å si på Ertzeides lønn. Den ligger på nivå med det den statsansatte Slyngstad klarte å hente ut selv om oljefondet tapte ti års avkastning i fjor.

I Frankrike har Nicolas Sarkozy bekjempet opsjoner og feite bonuser til direktører i lang tid. Men aldri har vi sett en kamp mot skyhøye lederlønninger blitt ført med en slik intensitet som i USA for tiden. Sjefene i forsikringsgiganten AIG er blitt symboler for hva slags næringslivsledere en ikke lenger vil ha. Om lag 70 sjefer har samlet klart å kare til seg over en milliard kroner i bonuser – og det fra et selskap som hadde gått konkurs hvis ikke myndighetene hadde tilført ufattelige 170 milliarder dollar.

President Barack Obama har sagt rett ut at denne slags grådighet vil han ikke ha. Han har bedt finansminister Timothy Geithner om gjøre det han kan for å få inndradd bonusene. I Kongressen og Senatet konkurrerer politikerne om å ta avstand fra direktørers grådighet. I befolkningen brer det seg et sinne over direktører som tar seg til rette. Det er skattebetalerne penger som har reddet AIG. Folk finner seg ikke i at «deres penger» skal gå til bonuser til sjefer med feite faste lønninger før det er snakk om bonuser på toppen.

Den nye topplederen i AIG, Edvard Liddy, sier han ikke kan gjøre noe. Han må forholde seg til inngåtte avtaler. Finansminister Geithner er ikke fornøyd med det svaret. Han ber AIG betale tilbake en av de milliardene de har fått i støtte. Det hjelper lite. AIG kan komme til å trenge flere milliarder.

Noen har tatt til orde for at man bør lage en egen skattelov for AIG-sjefer og likesinnede.

Problemer er imidlertid at lover ikke kan gis tilbakevirkende kraft. Men en lov som beskatter ekstra hardt bonuser og opsjonsgevinster, kan være virkningsfull.

Sannsynligvis ender denne saken med at de omstridte sjefene får beholde millionene sine, men de må finne seg i å bli stemplet som eksempler på sjefer som det amerikanske samfunnet ikke lenger vil ha.

Den innbitte kampen som nå føres mot «bonussjefene» vil få betydning for avlønning av amerikanske sjefer i sin alminnelighet. Det kommer Barack Omaba til å sørge for.