Schibsted-sjef Kjell Aamot kan komme til å gjøre sine aviser stor skade, fanget som han er i børsgarnet og med eiere som er mer opptatt av profitt enn av kvalitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Schibsted-sjef Kjell Aamot er en rasende dyktig medieleder. Han har i alle fall vært det. Schibsted er blitt trukket fram i internasjonale medier og businesskoler som et lysende eksempel på vellykket strategi og omstilling i en bransje i stor endring.

Nå har selv mektige Schibsted fått pustebesvær. Aksjekursen har falt som en stein. Schibsted-ledelsen må tåle spørsmål om mediekonsernet kan komme til å gå konkurs etter sin ekspansive satsing i Norden og Europa. Så galt er det ikke. Da er faren større for at Schibsted kan bli kjøpt opp av en sulten aktør. Men de som kan tenke seg å kjøpe, sliter selv med elendig lønnsomhet for tiden.

Schibsteds sterkeste konkurrent i Norge, A-pressen, sliter like mye. De meldte fredag at de må kutte 200 millioner. De tapte 74 millioner kroner i fjor bare på Nettavisen og nettportalen Zett.no. Har A-pressen tenkt å kutte i papiravisen for at man skal kunne fortsette med å tape penger på nasjonale nettsatsinger?

12. september i fjor varslet Schibsted det første kuttet. Aftenposten ble pålagt å spare 100 millioner kroner. Siden er det kommet tre nye kuttpakker. Nå skal det spares 1,6 milliarder innen 2011. Og Kjell Aamot har nå delt ut kuttpakker til enkelte virksomheter. Det blir 100 millioner på VG, 150 på Aftenposten og 175 millioner kroner på Medie-Norge-avisene. Det betyr færre ansatte og færre avissider. Lørdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at prisen skal økes.

Schibsted vil altså redde avisene ved å tilby mindre journalistikk til en høyere pris. Dette kan gå riktig galt. Når kutt smøres utover slik det skjer i mediekonsernene i disse dager, må det være grunn til å spørre om dette er strategisk forankret. Det hele virker toppstyrt uten dialog med de enkelte virksomheten.

Det er vanskelig å tro at man kan gjøre suksess med å tilby dårligere og tynnere produkter til en høyere pris. Men produktene skal da ikke bli dårligere, forsvarer børstjenerne seg med. Selvsagt blir de det. Journalister sitter ikke rundt i redaksjonene og tvinner tommeltotter. Når det blir færre journalister, må en bruke mindre tid på hver sak. Det blir arbeidskrevende saker som droppes. Og det blir lagt mer vekt på det leseren «vil lese».

Ville det ikke vært en bedre strategi å satse mer på papiravisen Aftenposten, gjøre denne til en uunnværlig avis og droppe å legge så mange av papiravisens saker på nett? Aftenposten tjener ikke penger på nett. Hvorfor må en da holde på med det? Kan ikke VG ta seg av nettsatsingen? Vi tviler på om lønnsomheten blir bedre av å kutte enda mer i papiravisen.

Kjell Aamot er i ferd med å miste troen på papiravisene. Det sa han på et seminar på BI for et par uker siden. Aftenposten svarte med å kritisere ham på lederplass. Når han nå går inn for å kutte 150 millioner i Aftenposten, kan det tolkes nettopp som manglende tro på å bekjempe utviklingen som til slutt vil føre til papiravisens død.

Kjell Aamots viktigste oppgave er å levere økonomiske resultater til sine eiere. Han finner ikke på noe bedre enn å velge kostnadskutt over hele linjen. Det er slutt på å snakke om må investere i produktet. Det eneste vi har hørt snakk om er at Aftenposten skal skrive mer utenriks. Vi vil vente og se hvordan det blir mer utenriks når det skal kuttes 150 millioner.

Det utsatte medier hadde trengt i disse tider, er langsiktige eiere som ikke var så opptatt av utbytte. Redaksjonsklubben i Aftenposten ser ut til å ville kjempe til krampa tar dem mot at Schibsted skal betale utbytte i år. Det vil ikke Aamot høre snakk om. Han vil ikke skuffe aksjemarkedet enda mer.

Det har sine fordeler å være del av et konsern, men også sine ulemper. Når det må spares, kan de aktivitetene som går godt, måtte bidrag mer enn nødvendig for at konsernet skal levere de resultater som børsfolket forventer.

Mediebransjen har de siste 20 årene fristet mange investorer. Glanstiden er definitivt forbi. De som vil være i mediene, må finne seg i lavere avkastning på investert kapital. Slik har det vært i forlagsbransjen lenge. Bøker er bøker. Det er ikke det mest lønnsomme en kan drive med, men det er viktig. Slik bør det bli når det gjelder aviser også. Trist for investorer at det er slutt på den tiden da man kunne tjene i bøtter og spann på satse i mediesektoren. Men det gjør ikke redaksjonen rundt om noe at man får mindre kravstore eiere å tilfredsstille.