Det blir selvsagt bråk når de som har makt og virkelig betyr noe i Bok-Norge blir vraket av Kulturrådet. Tiden er overmoden for å permittere tause, statlig smaksdommere og overlate innkjøp til bibliotekene, skriver redaktør Magne Lerø.

De fleste romaner som gis ut på de store, etablerte forlagene blir kjøpt inn til landets biblioteker. Små forlag har stort sett sluttet å gi ut romaner, fordi de ikke tar sjansen på å utgi romaner som kan bli avvist. Når kjente kriminalforfattere, som for eksempel Anne Holt, ikke blir innkjøpt, blir det skriverier i avisene. Da er det alltid noen som stiller spørsmål om vi er tjent med at en håndfull mennesker oppnevnt av Norsk Kulturråd skal avgjøre hva som ikke holder litterære mål, og det uten engang å gi en begrunnelse. Det er kun tommelen opp eller ned som gjelder. Men debatten om innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur forstummer fort. De store forlagene vil ha det slik. Og slik blir det.

Den siste uken er innkjøpsordningen som Norsk Kulturråd forvalter kommet i alvorlig miskreditt. Sist torsdag kunne Dagens Næringsliv (DN) fortelle at Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam, kongeekspert Tor Bomann-Larsen, Snåsamann-forfatter Ingar Sletten Kolloen og endatil utenriksminister Jonas Gahr-Støre er blitt «nullet», altså ikke innkjøpt.

Kulturrådets innkjøpskomité har konkludert med at disse ikke holder litterære mål, eller sagt på en litt penere måte, slik Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, sier det: «Komiteen har konkludert med at de titlene som ble innkjøpt, er bedre enn dem som ikke ble det.»

Ingar Sletten Kolloen sier rett ut at innkjøpskomiteen har gjort en grov feil, men han synes det er helt greit at han egen «Snåsamannen» ikke er kjøpt inn. Den synes han ikke passer like godt for inn.

Håkon Klomannskog i Forlagt Manifest mener innkjøpsordningen for sakprosa gjenspeiler et konservativt snobberi.

Klassekampen skriver på lederplass av innkjøpskomiteen har begått en «fatal dumhet» og at feilen «uansett må rettes opp». Aftenposten er også kritisk på lederplass og etterlyser klarere kriterier som innkjøpskomiteen skal arbeide ut fra.

Medlemmene i Kulturrådet litterære komiteer tar sjelden ordet i debatter om deres avgjørelser. Denne gangen snakker de, men det er ikke spor av selvkritikk å spore. Stig Sæterbakken, Sindre Hovdenakk og Aslaug Nyrnes sier stort sett det samme. 314 bøker meldes på. De må velge ut 46. Kriteriene de skal legge til grunn er klare nok. Her handler det om kvalitet, ikke popularitet.

Professor Aslaug Nyrnes sier til DN at det er greit å komme opp i 70 titler, men 150 som bransjen ønsker seg, mener hun blir for mange. Hun sier det ikke fremmer sakprosalitteraturen at staten kjøper inn bøker som ikke holder mål.

I et innlegg i Aftenposten minner Sindre Hovdenakk om at hensikten med ordningen er å bidra til bedre norsk sakprosa, ikke å «fungere som en form for forfatterpleie ved hjelp av offentlige midler.»

Forlagssjef Anders Heger i Cappelen Damm skriver i Aftenposten at ordningen ikke oppfyller sin hensikt når ikke Støre og Bomann-Larsens bok kjøpes inn. Han vil ha større forutsigbarhet.

Om en romanforfatter blir nullet, bryr ikke norsk offentlighet seg så mye med det. Noe annet er det når statens egen komité konkluderer med at Jonas Gahr Støres bok ikke er bra nok. Og er det noen bøker som burde finnes på biblioteket, så er det boken om Thor Heyerdahl. Og her hører selvsagt også kongebiografiene til Boman-Larsen med.

Kulturminister Trond Giske sier han vil rydde opp i retningslinjene for sakprosa. Han vil ha klatrere begrensninger for hvilke bøker som er aktuelle for vurdering. Når færre blir nullet, blir færre skuffet, sier han til DN.

Det tror vi ikke noe på. Forlagene vet hvilke kriterier som gjelder.

Det gis ut hundrevis av sakprosabøker hvert år. Når kun 15 prosent av de bøkene som melder på til ordningen blir kjøpt inn, er det ikke til å unngå at mange forfattere blir skuffet. Det blir likedan om 30 prosent blir kjøpt inn.

Ordninger med statlige innkjøpskomiteer vil bli en kilde til uro hvert eneste år. Den tiden er forbi da staten bør sette kvalitetsstempel på bøker. Ofte er det slik at det er stor enighet om bøker som er meget gode – og de som er for dårlige. De fleste andre bokutgivelser er det delte meninger om. Det er bare å lese anmeldelser. Det er ikke noen poeng at en bok med tre mot to stemmer blir nullet.

Trond Giske burde overlatt innkjøpene til bibliotekene og gi en grunnstøtte til seriøse forlag som gir ut sakprosabøker. Kulturrådet kan avgjøre hvilke forlag som skal omfattes av ordningen. Bibliotekene avgjør hvilke bøker de vi kjøpe inn. Bibliotekene vil legge vekt både på kvalitet og hva slags bøker de tror folk vil låne. De kan danne seg et bilde av de enkelte bøkene ut fra anmeldelser, egen vurdering, hvor viktig de mener tema boken tar opp er og en vurdering av forfatteren.

Staten bøk ikke holde seg med en liten ekspertgruppe som leser i hemmelighet og trekker sine konklusjoner uten å gi begrunnelser. La bibliotekarene avgjøre hva som er god sakprosa. Det vil virkelig sikre kvalitet og bredde i norsk litteratur.