Stoltenbergs svakhet som sjef

Selv om Knut Storberget er statsråd, havner han i vanskelige saker i en håpløs mellomlederposisjon. I slike situasjoner avdekker Jens Stoltenberg sine svake sider som sjef. Kjell Magne Bondevik klarte det mye bedre selv om de har ganske lik lederprofil, skriver redaktør Magne Lerø.

VG skriver i dag at det i praksis var regjeringen som fattet vedtaket om å tillate hijab i politiet. Så ble det et heidundrendes bråk både internt, fra opposisjonen og i offentligheten. Knut Storberget fikk jobben med å ro og gjøre vedtak om til prosess. I den uklarheten som oppsto, ble det ved en feil lagt ut en pressemelding på hjemmesidene som ga inntrykk av at saken var opp og avgjort. Statssekretær Astri Aas-Hansen og politiske rådgiver Hadia Tajik ble gjort ansvarlige for tabben. De ble til og med beskyld for å ha kuppet prosessen. Knut Storberget sa som rett er at ”alt er mitt ansvar” på pressekonferansen for vel en uke siden da han trakk hijabforslaget. Et par dager før hadde Jens Stoltenberg stått i Stortinget og sagt at man skulle ha en debatt om å tillate religiøse hodeplagg, Han innrømmet at saksbehandlingen ikke hadde vært god nok og sa at ”ingen mennesker er feilfrie, heller ikke justisministre”. Det er så sant som det er sagt, men det ble oppfattet som kritikk av Storberget. Når det stormer rundt en leder, bør en få helhjertet støtte fra sjefen.

Mandag gikk Aps justispolitiske talskvinne, Anne Marit Bjørnflaten, ut og tok selvkritikk på at saken ikke var godt nok forankret i partigruppen og at Storberget fikk for mye motbør. Snakk om å sitte på gjerde til det er over. Dette skulle hun sagt for en uke siden.

Per-Kristian Foss sier til VG at Jens Stoltenberg må fri Knut Storberget for den ”tåkeleggingsmanøveren” han er blitt tvunget inn i. Carl I. Hagen sier rett ut at Stoltenberg har ofret Storberget.

VG finner på nytt grunn til å påstå at Storberget serverte en blank løgn da han noen dager etter at vedtaket om å tillate hijab var lagt ut på hjemmesidene, sa at han ikke hadde konkludert, men var i en prosess.

Kontroversielle saker drøftes i regjeringen, noen ganger uformelt slik at en skaffer seg ryggdekning. Andre ganger gjøre det vedtak. Vanskelige saker kan vandre hit og dit og er også innom de tre partilederne før det blir trukket en konklusjon. Når regjeringen- eller statsministeren bestemmer seg, blir det fagstatsrådens jobb å iverksette beslutningen. Noen ganger er fagstatsråden særdeles lite fornøyd med konklusjonen. Men en har ikke noe valg. Enten iverksetter en beslutningen, eller en må trekke seg. Det skjer så å si aldri i praksis.

Hverken i hijabsaken eller i blasfemisaken har ikke Knut Storberget vunnet fram med sitt syn.

Før en sak drøftes i regjeringen, har fagstatsråden gjerne sin egen oppfatning. En kommer ikke i regjeringen og sier ”jeg vet ikke hva jeg mener, hva mener dere?”. En har gjerne et standpunkt med seg, men en må være åpen for justeringer. Det er sannsynligvis det som har skjedd i hijabsaken. Storberget har fått ryggdekning fra regjeringen og hadde forventet at saken ble ”solgt inn” hos de rødgrønne.

Etter en sak er drøftet i regjeringen, skal ikke en statsråd opplyse om at ”jeg anbefalte ja til hijab, men noen var litt i tvil, så vi jobber litt mer med saken”. Man er i prosess inntil en sak er endelig avgjort. Prossen internt har vi ikke innsikt i.

Ut fra det vi nå kjenner til, hadde Storberget all grunn til å regne med at hijab i en eller annen form ville bli tillatt i politiet. Så starter bråket. Storberget konstaterer at han ikke lenger har den ryggdekningen han regnet med. Jens Stoltenberg er tydeligvis rede til retrett. Denne retretten er det Storberget som må ta regien på, fordi det er hans sak. Liv Signe Navarsete måtte ta regien på retretten når det gjaldt blasfemibestemmelsen, fordi hun hadde gjort det til sin og Sp sak. Storberget har fått skyllebøtta for begge sakene.

Knut Storberget havnet i mellomlederens dilemma. Mellomlederes problem er uklare beslutninger, for sene beslutninger, omgjøringen av vedtak, mangel på beslutninger eller at man ombestemmer seg. Mellomlederen sitter med problemet. Det som utøver dårlig ledelse er ofte de over, sjefen eller styret.

Jens Stoltenberg venter i det lengste med å fatte beslutninger. Han elsker prosess og har politisk teft så det holder. Han er dyktig til å la prosesser gå og finne samlende beslutninger. Men han er ikke fast i fisken når det oppstår strid internt. Regjeringen ombestemmer seg stadig. Det er det Jens Stoltenberg, ikke fagstatsrådene som har ansvaret for. Det gjelder hijabsaken, blasfemisaken, endringer i arbeidsmiljøloven og ny styreleder i Statoil, for å nevne noen.

Kjell Magne Bondevik har mye av den samme lederprofilen som Jens Stoltenberg. Men Bondevik var bedre enn Stoltenberg til å stå fast på beslutninger som var fattet. Han lot aldri sine statsråder i stikken. Bondevik sto last og brast. Jens Stoltenberg formidler et inntrykk av at han redder seg unna og lar Storberget ta støyten.