Ingunn Yssen burde fått en real sluttpakke framfor å havne i en ødeleggende konflikt med Gerd-Liv Valla, skriver redaktør Magne Lerø.
Både Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla har nå fått gitt sin versjon av konflikten som oppsto mellom dem på et par hundre sider i en bok. I tillegg kommer tusenvis av avisartikler, Torstein Tranøys bok om saken og Fougnerutvalgets rapport som tre jurister, en psykolog og en psykiater står bak. Alle har fått sagt sitt, utallige ganger. Er vi kommet nærmere sannheten? Både ja og nei.
Sannheten om et menneske, hvordan et menneske er og opptrer, hva som skjer i en relasjon mellom to mennesker lar seg ikke settes på en formel. Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssens versjoner er som å høre en fortelling fra to ulike verdener. For Gerd-Liv Valla er Ingunn Yssen en feilansettelse. Hun maktet ikke den krevende jobben som LOs internasjonale sekretær. Det var Valla som insisterte på at hun ville ha Yssen. Yssen tar ingen selvkritikk, innretter seg ikke, gjør som hun selv vil og viser ingen vilje eller evne til å fungere bedre som sjef. Gerd-Liv Valla kan ikke leve med at Internasjonal avdeling ikke fungerer. Dette truer også hennes posisjon, for det er hun som har ansatt henne, mot rådene fra andre mektige i LO-systemet.
I LO er man imot fallskjermer. Hun kan ikke gjøre som en sjef i næringslivet ville gjort, gitt Yssen sparken med en årslønn eller to. Istedenfor begynner Valla å presse henne ut, vise henne at hun ikke lenger er å regne med, frata henne oppgaver, kritisere henne åpenlyst, gjøre det tydelig for omgivelsen i LO at Yssen ikke lenger har hennes støtte. Hun signaliserer at tiden i LO er over. Det blir undersøkt om dette er andre stillinger i «Ap-systemet» Yssen kan få. Valla bruker makt og herskerteknikker for å få Yssen ut. I LO ser de at Yssen blir fortvilet, men ingen griper inn. Slikt har skjedd før. Det er tøft å bli ofret i LO-systemet.
Ingunn Yssen hadde sett fram til å jobbe sammen med Gerd-Liv Valla. Hun hadde politiske ambisjoner. Jobben som internasjonal sekretær var et viktig springbrett i karrieren. Men ganske snart opplever hun at Gerd-Liv Valla blir en motstander, ikke en medspiller. Yssen er en sta, sterk og dyktig kvinne. Men det er Gerd-Liv Valla som har makten. Hun kan ikke vinne over Valla. Hun blir sykemeldt og må til slutt konstatere at hun ikke har helse til å jobbe under Valla.
Fougner-utvalget konkluderte med at Gerd-Liv Valla trakasserte Ingunn Yssen. Det er basis for at hun kan gi ut en bok der hun beskriver inn gående hvor ufordragelig Gerd-Liv Valla kan være. Hun beskriver det Arne Strand i Dagsavisen kaller en «tyrannisk lederstil».
Hvordan kan det ha seg at LO velger en med en «tyrannisk lederstil» som leder? Valla var da intet ubeskrevet blad. De kjente da hennes sterke og svake sider?
Visste ikke Ingunn Yssen hvilken lederstil Gerd-Liv Valla hadde? Eller var hun bare opptatt av å få posisjonen som internasjonal sekretær i LO?
Har Gerd Liv-Valla forandret personlighet etter hun ble femti år og LO-leder?
Neppe personlighet, men det å få makt kan endre menneskers atferd. Når Ingunn Yssen etter hvert ikke kjente igjen Valla, skyldes det at Yssen nå ble utsatt for Vallas maktbruk. Makt tenner følelser. Følelser låser en fast både i selvbilde og bilder av andre.
Konflikter mellom ektefeller kan bli særdeles bitre og hatefull, nettopp fordi de to har vært hverandre så nær og skuffer hverandre så dypt. Konflikten mellom Valla og Yssen ble så betent fordi de to var venner. Da Valla bestemte seg for å bruke makt og Yssen forsto at hun var ofret selv om hun fortsatt var i stillingen, låste det seg for henne. Men sterk og modig som hun er, bestemte hun seg for å i det minste å si ifra, advare mot Valla og jekke henne ned. At det skulle ende med Vallas fall, hadde hun knapt våget å drømme om.
Sannheten om Gerd-Liv Valla som leder er det imidlertid ikke Ingunn Yssen som forvalter.
Yssen snakker for seg – og det er flere andre som har lignende opplevelser av Gerd-Liv Valla som temmelig hensynsløs når det gjelder å oppnå mål.
Gerd-Liv Valla er en kriger. Ingun Yssen ble stående i veien for det LO hun hadde ansvaret for. Valla er nådeløs mot den som står i mot de politiske målene hun kjemper for. Det kan både Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg fortelle.
I maktens verden er det ikke sjelden slik at når noen hylles for å ha vunnet en viktig seier, er det noen som føler seg vraket og tråkket på.
Carl I. Hagen fremstiller i sin bok Kjell Magne Bondevik som en selvopptatt og maktsyk politiker som higer etter posisjoner og ikke bryr seg særlig om politikken innhold. Det er selvsagt ikke sannheten Bondevik. Karita Bekkemellem har varslet at hun komme med bok. Hun er blitt vraket som statsråd av Jens Stoltenberg. Om hun vil forsøkes seg på et karakterdrap, gjenstår å se.