Regjeringen bør unytte den høye arbeidsledigheten til å få flere ansatte i helse- og omsorgssektoren. Øk lønningene og gi rause stipender til voksne som vil bli syke- eller hjelpepleiere, skriver redaktør Magne Lerø.

Da finanskrisen var et faktum florerte mediene av elendighetsbeskrivelser av hvordan det kunne komme til å gå. Denne gangen har mediene hatt rett. Stort sett har det blitt så ille som det ble spådd i høst.

I høst forsøkte regjeringen å roe ned situasjonen. Det ble pekt på at Norge på grunn av oljeinntektene var i en helt annen situasjon enn de fleste land i Europa. Det er fortsatt sant, men meldingen i går om at ti års avkastning fra oljefondet er borte vekk, satte en støkk i folk. I dag kommer meldingen fra Nav om at de regner med 100 000 i løpet av året og 120 000 ved utgangen av 2010. Anslaget er justert opp med hele 20 000 på vel to måneder. Det gigantiske tapet av oljeinntekter og de høye prognosene for arbeidsledighet, skaper et annet inntrykk en det regjeringen har formildet.

På sett og vis er det forståelig. Hvis frykt for fremtiden setter seg fast i befolkningen slik at vi begynner å kjøpe og investere mindre, forsterkes krisen. Derfor oppfordret SV-eren Kristin Halvorsen før jul folk til å gjøre som henne, handle julegaver og annet som før. Vekk med unødvendig krisestemning. På sitt vis han hun rett. De som ikke mister jobben, har lite å frykte.

I dag slår tidligere arbeids-og administrasjonsminister, økonomiprofessor Victor D. Norman, alarm i VG. Han peker på at vi har hatt den kraftigste økningen i arbeidsledigheten siden 1948 og at arbeidsledigheten vil slå ut som en kostnadsbombe i budsjettet.

– Veksten i norsk økonomi er en skjør plante. Om folks forbruk svikter og investeringene i Nordsjøen gjør det samme, er det bare offentlig sektor vi står igjen med. Da får vi full internasjonal krise også i Norge, sier Norman.

Det er ingen grunn til å hevde at det svikter hos regjeringen når det gjelder å bedømme situasjonen, men de velger å fremstå som mer optimistiske enn det egentlig er grunnlag for. Eller er det ikke så bekmørkt som vi kan få inntrykk av? På forsiden i Dagens Næringsliv i dag står meglersjef Gaute Eine i Artic Securities fram og spår en oppgang på 20-30 prosent på Oslo Børs om ikke altfor lang tid. Han mener å se tegn i markedet på at alle krisetiltakene begynner å virke. I den internasjonale finansverden var det i går noen som dristet seg til et aldri så lite jubelrop. Den kriserammede storbanken Citigroup, som nå har fått den amerikanske stat inn på eiersiden, hevder at de tjente penger i januar og februar. Slikt blir det selvsagt kursstigning av.

I dag kommer rapporten fra en arbeidsgruppe som har vurdert omlegging av tjenestepensjonen i offentlig sektor. Seniorforsker Knut Røed sier til Dagens Næringsliv at «sliterne» og de med lav lønn har alt å vinne på å godta de endringer som er gjort i privat sektor. Når 10 års avkastning på oljeformuen er dunstet bort, svekker dette argumentene om at staten er så tjukk i penger at en har råd til rause pensjoner for ansatte i offentlig sektor.

Lederen for Unio, Anders Folkestad foreslår at regjeringen setter i gang en massiv omskolering av arbeidsledige. Det er selvsagt langt bedre at folk får støtte til omskolering enn at de går arbeidsledige. Og det er jo nettopp det som skjer gjennom ulike arbeidsmarkedstiltak. Folkestad vil gå lenger. Han vil at det offentlige skal finansiere videregående opplæring og høyere utdanning for arbeidsledige.

Vi kan selvsagt ikke gjør det til en generell ordning at folk som blir arbeidsledige kan begynne å studere på statens bekostning. Men Folkestads utspill bør ikke avvises uten videre.

Behovet for arbeidskraft vil øke radikalt i helse- og omsorgssektoren. Det vil neppe være behov for like mange tradisjonelle industriarbeidsplasser i årene fremover. Og vi kan klare oss med mindre folk i butikker og tjenesteytende næringer. Myndighetene kan utnytte krisen til å få flere over i helse og omsorg. Her kan en være raus med å tilby omskolering. La folk over 35 år få solid støtte hvis de vil utdanne seg til sykepleier eller hjelpepleier, for eksempel.

Det er neppe grunn for en større generell lønnsøkning i offentlig sektor i år. Det er imidlertid gode grunner for å øke lønningene inne helse og omsorgssektoren for alle grupper, unntatt legene, fordi det er her vi trenger mer arbeidskraft.