Først tillegger medienes opinionsdannere Trond Giske meninger han ikke
har, for deretter å idiotgjøre og latterliggjøre ham. Mediene er til
tider utilregnelige når de rir sine kjepphester og maler fanden på
veggen, skriver redaktør Magne Lerø.

Trond Giske vil ikke gi opp kampen mot politisk reklame. Han erkjenner at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) har et poeng når de gir Pensjonistpartiet medhold i at klagen over at de ikke fikk sende politisk reklame. EMD fremholder nemlig at partiet ikke kommer til orde på lik linje med de andre partiene i mediene. Da bør de med ytringsfriheten i hånd ha rett til å kreve at de får henvende seg til offentlighetene i reklameform i det mediet de mener fungerer best i forhold til å nå ut med sitt budskap.

EMD femholder at et parti må sikres «direktekommunikasjon med potensielle velgere».

Det bør NRK kunne hjelpe til med, tenker Trond Giske. Han vil endre NRK-plakaten ved å slå fast at «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen». Hvis så skjer, antar Giske at små og fattige partier ikke gå til EMD for å få sende reklame for egen virksomhet.

At opposisjonen, med Høyre og Frp, som er varme tilhengere av politisk reklame, gyver løs på Trond Giske, er som forventet. At TV2s jurist i slike saker, Kyrre Eggen, bruker storslegga og sier Giske ikke har forstått EMD-dommen, er heller ikke overraskende. Og selvsagt melder landets redaktør og kommentarkorps seg på i rekken av kritikere. Men i denne saken, som i blasfemisaken, går kritikken over alle støvleskaft.

Opinionslederne i mediene ligger klar som hissige gneldrebikkjer når det dukker opp en sak som på en eller annen måte, i et gitt tilfelle kan innebære at en redaktør opplever at en ikke står absolutt fritt til å gjøre som en selv mener er rett. I Dagbladet og VG for eksempel skjer det hver eneste dag at det tas kommersielle hensyn i dekningen av saker. Det snakker vi ikke om.

I Dagbladet i dag påstår John Olav Egeland Giske at Trond Giske har bestemt at ”NRKs valgsendinger skal styres etter en politisk beslutning, ikke etter redaksjonelle vurderinger”. Han kaller det grotesk at Trond Giske forsøker å operere som redaktør. Dette er sprøyt. Dete r ikke noe Giske har sagt, som gir grunnlag for en slik tolkning.

Per Edvard Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, mener det denne gangen kan passe med litt latterliggjøring. Giske forslag er både «tvilsomt og komisk» sier han til Dagens Næringsliv.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, legger til at «å foreslå i detalj hvem som skal være med i politiske programmer, er å gripe altfor langt inn i den redaksjonelle uavhengigheten.»

Det har heller ikke Trond Giske sagt. I logikken kalles dette bruk av stråmenn. Man dikter opp en politisk motstander og gyver løs med argumenter mot et syn vedkommende ikke har.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerke er livende redd for at det skal skapes et inntrykk av at han lar seg påvirke av Trond Giske. Han må snakke slik at han ikke blir kritisert av andre mediefolk. Han avviser kategorisk at han er blitt presset av Trond Giske til en annen valgdekning enn det han som redaktør kan forsvare. Medienes vaktbikkjer vil ikke høre på det øret.

Den redaksjonelle friheten opererer ikke i et eierløst rom. NRK-plakatene definerer et oppdrag til NRK på vegne av samfunnet, finansiert av skattebetalerne. Hvis Stortinget bestemmer at alle aviser som får pressestøtte, skal ha en viss nynorskandel i spaltene, kan det utlegges som å sette til side den redaksjonelle friheten. I NRK er det en rammebetingelse. Det samme gjelder distriktsdekningen, for eksempel. Og samisk. Og barneprogrammer. Og så videre.

Trond Giske ber om at mindre politiske partier på en eller annen måte blir å høre og se mer i NRK. Hvordan det kan gjøres, er det opp til NRK-ledelsen å vurdere. Giske sier det stikk motsatte av det Dagbladet skriver. Giske vil ikke være redaktør.

Hvis NRK finner dette for vanskelig, vil han forholde seg til det. Da vil han vurdere andre virkemidler. Trond Giske minner om at myndighetene både i Frankrike og Storbritannia pålegger både statlige og kommersielle mediekanaler å slippe til både små og store politiske partier på skjermen i valgkampen. Giske mener den endringen av NRK-plakaten som han foreslår er en mer elegant måte å gjøre det på.

Giske fastholder at reklameforbudet gjelder. Det kan godt være regjeringen til slutt taper den kampen. Giske er en av regjeringens slagbjørner. Han akter i alle fall å kjempe fortsatt.

I den kommersialisering og nedskjæringen som skjer i norske medier blir det enda vanskeligere for små partier å nå fram. Det er blåøyd å tro at små partier vil ha noe å tjene på at politiske reklame blir tillatt. De vil drukne der som i mediene for øvrig.

Dette ser Trond Giske. Han virker mer klarsynt enn Dagbladet, Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund når det gjelder å sikre demokrati og mangfold i mediene i en tid hvor mediene utvikler seg i en retning som gir grunn til bekymring for politikerne.

Trond Giske fortjener en debatt, ikke latterliggjøring og reaktørhybris, når han gir et innspill til hvordan NRK kan bidra til å rette opp den uheldige utviklingens om skjer ellers i mediene.