Giskes museumshast

Trond Giske har satt opp et høyt tempo når det gjelder nybygg for Nasjonalmuseet. Det er på tide. Men han må sørge for bedre forankring slik at dette ikke framstår i for stor grad som et sololøp, skriver redaktør Mange Lerø.

Vi har holdt på noen tiår for å finne ut av hvor i Oslo landets fremste kunst fra gammel tid og fram til i dag skal plasseres. I høst så det ut til at Oslo kommune og staten, representert ved byråd Erling Lae og kulturminister Trond Giske, endelig hadde funnet en løsning. Det skulle bygges nytt, stort og flott på Vestbanen. Det så ut til å være bred politisk enighet om det og da Stortinget i høst hadde anledning til å protestere var det få protester å høre.

Det er nærmeste en naturlov at det er delte meninger om hvor et praktbygg skal ligge. På same måte som det står strid om en hovedflyplass, ei bru, en vei eller hva det nå skal være som skal bygges. Det er ulike interesser som ligger bak. Og diskusjonen blir alltid den samme. Det kommer påstander om at saken ikke er godt nok utredet, fagfolk benytter sjansen til å gjøre seg synlige ved alternative vurderinger og det pekes på risiko både for det ene og andre. Dette er for så vidt relevant. Slik kan man holde på i forhold til alle løsninger som blir valgt.

At det måtte bli mer uro enn det ble i høst rundt flyttingen av Nasjonalmuseet til Vestbanen, er ikke uventet. Her dreier det seg om å bryte med tradisjonen om at kunstsamlinger holder til på Tulinløkka. For det har de alltid gjort. Og Nasjonalgalleriet er et praktfullt bygg, i alle fall sett utenfra. Så når Trond Giske sier at det ikke skal brukes til å vise fram malerier i framtiden, vekker det følelser. Og det fødes aksjonsgrupper. De krever at Nasjonalgalleriet settes i skikkelig stand. De nekter å tro at det ikke er mulig – og har selvsagt fått med seg noen som mener å være ekspert nok til å si at det er mulig.

Flytting til et felles nybygg har også med konflikten ved nasjonalmuseet å gjøre. I fagmiljøet er det fortsatt en god del som mener det var en gal beslutning å slå sammen de fire kunstmuseene i Oslo. De har strittet i mot å godt det har latt seg gjøre – og motarbeidet de to siste direktørene som har hatt som hovedoppgave å få gjennomført fusjonen og få flyttet virksomheten inn i et nytt bygg. Beslutningen om å bygge på Vestbanen er fattet, er en markering av at det ikke er noen vei tilbake når det gjelder den store museumsfusjonen. Nå ser det ut til at store grupper av de ansatte ved museet er lei av utsettelser om nybygg.

I går rykket to tillitsvalgte, Randi Godø og Morten Thorkildsen ut i Dagens Næringsliv med en påstand om at 95 prosent av de ansatte er for flytting til Vestbanen. I følge Kulturnytt i NRK skal de ha tatt munnen for full. Det er nærmere sannheten at de ansatte er delt på midten i synet på flytting.

Regjeringen har vedtatt flytting. Nå er det ikke helt uvanlig at denne regjeringen ombestemmer seg. Trond Giske har det imidlertid ikke med å skifte kurs og aller minst å gjøre helomvending. Det blir Vestbanen, har han sagt. Selv om det er delte meninger om Nasjonalmuseet får den plassen det trenger, selv om det er en god løsning å bygge nytt museumsbygg og kontorbygg i tillegg til å beholde Vestbanen som den er, og selv om han ikke har lagt fram planer for hva Nasjonalmuseets bygg på Tullingløkkka skal brukes til.

Norske Arkitekters Landsforbund ba for noen uker siden om at arkitektkonkurransen ikke blir utlyst etter påske som planlagt. Nå skal misforståelser være ryddet av veien. Men i arkitektmiljøet hersker det en viss bekymring om at nybygget skal bli et omstridt prosjekt som i verste fall blir droppet dersom vi får en ny regjering etter valget. Den slags signaler har ikke opposisjonen gitt.

Opposisjonen krever imidlertid at Trond Giske ikke kjører solo i denne saken. Giske har på mange måter lansert dette som «sin sak» og solgt den inn i det politiske miljøet. Noen ganger velger statsråder en slik strategi. Da gjelder det å ikke forsømme å forankre saken også i forhold til opposisjonen.

Giske sier til Aftenposten i dag at han vil legge opp til en drøfting av saken i Stortinget. Han gir også signaler om at han ikke vil utelukke at det kan bli en del kunst i det nåværende Nasjonalgalleriet. Men det er ikke snakk om å bevare det Nasjonalgalleriet som er der i dag. Opposisjonen har kritisert Giske for ikke å ha planene klare for hva dagens bygg som rommer Nasjonalgalleriet skal brukes til. Bevares, det har en i dag lang tid på å finne ut av. Her kan kreativiteten blomstre. Dette kan fortsatt forbli et kulturbygg som blir åpent for publikum. Det er bare for politikerne å komme på banen i diskusjonen «Tullinløkka – hva nå».

På grunn av alle konfliktene ved Nasjonalmuseet er byggesake blitt forsinket. Vi forstår at Trond Giske er utålmodig og at han nå på vil sikre tempo. Han må bare sørge for at det ikke går for fort i svingene. Det vil svekke prosjektet – og så må han få med seg opposisjonen. Nybygg på Vestbanen er et godt prosjekt. Det samlet bred støtte da det ble lansert. Giske må sørge for en prosess som gjør at han ikke mister den støtten han hadde.