Jaglands Kolberg-korreks

Igjen har Thorbjørn Jagland funnet det på sin plass å gi en korreks til Aps ledelse. Den «radikale islamismen» som Martin Kolberg snakker om, er et ikke-problem i Norge, skriver redaktør Magne Lerø.

Siv Jensen maktet med sitt utspill om «snikislamisering» igjen å sette innvandring på den politiske dagsorden. Dette ble sauset sammen med hijab, kvinneundertrykking, kjønnslemlestelse av kvinner og påstander om at sterke muslimske krefter målbevisst jobber for å legge sin klamme hånd over den vestlige kultur. Bøttevis av grums har kommet opp til overflaten på blogger, nettsteder og i mediene for øvrig.

Jobben til partisekretær Martin Kolberg er å følge med på hvilke vinder som blåser blant velgergruppene. Han konstaterer nøkternt at for om lag en tredjedel av befolkningen er kampen mot at innvandrere skal få sette sitt preg på norsk kultur et meget viktig spørsmål. Med en gang innvandring kommer på dagsorden, øker Frp sin oppslutning blant velgerne. Og Kolberg vet at det er en god del som melder overgang fra Ap til Frp når Frp starter sitt kjør mot innvandring.

Sist Martin Kolberg og Ap-ledelsen for alvor satte innvandring på sin interne dagsorden, endte det med at de kjørte igjennom en innstramning i innvandringspolitikken. SV måtte ta dissens. For Kolberg og Ap-ledelse var det avgjørende at Norge ikke ble blant de land i Europa som var mest liberal i møte med asylsøkere. Det ga Frp altfor gode kort på hånden.

Tidligere har statsrådene Bjarne Håkon Hanssen og Karita Bekkemellem frontet behovet for innstramninger, skjerpede krav til integrering eller kritikk mot holdninger i innvandrermiljøene. Men Kolberg slumrer ikke. Han ser at det hele tiden er nødvendig for de rødgrønne å være på Frps banehalvdel når de starter innvandringsspillet som de behersker bedre enn noen. Forrige uke løp Kolberg selv ut på banen. Han gjorde det klart at Ap ville kjempe mot en radikal islamisme.

Venstrefløyen i Ap og SV likte dårlig det de hørte. Kritiske røster lot seg høre, men å legge seg ut med partisekretæren i et valgkampår er ingen smart strategi. Thorbjørn Jagland vil ikke ta valgkamptaktiske hensyn. På Litteraturhuset i går flesket han til og hevdet at den radikale islamismen som Martin Kolberg snakker om, ikke finnes her i landet. Kolberg «stokker ordene og havner i en stor suppe av frykt for noe som ikke er reelt», ifølge Jagland som advarte politiske ledere om å spille på irrasjonell frykt.

Det er ikke første gangen Thorbjørn Jagland kritiserer regjeringen og Ap-ledelsen åpenlyst. Fellesnevnere for den kritikken Jagland serverer, er at regjeringens ideologiske prosjekt er uklart. Med god grunn kan han forlange ideologisk ryddighet i innvandringspolitikken. Det kan være delte meninger om hvor mange vi skal slippe inn i landet og hva som skal være kriteriene for å få asyl. En kan også diskutere hvilke krav som skal stilles til de som kommer til landet. Det er sausen av fremmedfrykt og fordommer mot islam Jagland advarer mot. Når Kolberg snakker om å motarbeide radikal islam så er det denne underliggende frykten han aktiviserer samtidig som han gir næring til forskrudde holdninger.

Når sant skal sies førte Siv Jensens utspill om snikislamisering denne gangen noe positivt med seg. Representanter fra det muslimske miljøet sa at det er god grunn til å diskutere om vi lykkes med integreringen. Det er et problem at det oppstår isolerte muslimske miljøer. Det er integrering i praksis det er grunn til å debattere, ikke å drive verbale øvelser som i realiteten ikke er noe annet enn å forsøke å fri til de velgergrupper som kjenner seg tiltrukket av Frp.

Radikal islamisme må bekjempes. Det meste av den islamisme vi finner i Norge kan vi leve utmerket med. Stadig flere muslimer blir også som oss. De tilegner seg norske verdier og vår måte å tenke på. Løsningen er å anstrenge seg mer å få til god integrering. Utviklingen kan ikke skrus tilbake, men vi har rett og plikt til å verne om umistelig verdier med røtter i den kristne, humanistiske kulturtradisjon.

Tvilende Nav-sjef

Nav-sjef Tor Saglie sier rett ut at Nav jobber ineffektivt og at han ikke har makt til gjøre noe med det. Når han sår tvil ved om Nav-reformen kan bli vellykket, utfordrer han både regjeringen og Stortinget. Den slags modighet følger det også fallhøyde med, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere steder i landet åpnes det Nav-kontorer der man baserer seg på at alle saksbehandlere skal kunne gjøre alle oppgaver. Det betyr at de må sette seg inn i regelverket for 44 forskjellige ytelser i tillegg til en rekke andre tjenester som Nav har ansvaret for. Nav-sjef Tor Saglie sier til Aftenposten at han er sterkt uenig i en slik organisering.

«Det ligger i reformens formål at vi skal gi et integrert tjenestetilbud, og det er kanskje en kortslutning fra det perspektivet om at det betyr at den enkelte skal kunne klare alt», sier Saglie.

Men det hjelper ikke hva øverste sjef sier. Det lokale Nav-kontoret består nemlig av to statlige etater og en kommunal, henholdsvis Trygdeetaten, Aetat og Sosialtjenesten. Dermed er organiseringen gjenstand for lokale forhandlinger mellom statlige og kommunalt ansatte. Et Nav-kontor er et samarbeidsprosjekt mellom staten og kommunene.

«Skal partnerskapet fungere, krever det to eiere som tar et felles ansvar og er aktive i oppfølgingen av Nav-kontoret i den løpende daglige driften. Om den ene sier at noe er den andres problem, bryter vi med partnerskapsmodellen», sier Saglie.

På spørsmålet om han med hånden på hjertet kan si at han tror reformen lar seg gjennomføre etter modellen med to eiere, svarer han at han «velger å tro at dette går bra og at det er spennende å se om dette er bærekraftig på sikt». En slik nøktern, for ikke si avventende og tvilende holdning ligger milevis fra de visjoner den ene statsråden etter den andre har slått om seg med.

Saglie innrømmer at man i Nav jobber tungvint og at han er bekymret for de ansatte som er slitne og som utsettes for mye frustrasjon og sinne fra brukere. I noen tilfeller blir ansatte også truet. Økte bevilgninger vil lette presset på de ansatte. Og det er selvsagt mye som vil bli bedre når gigant-fusjonen går seg til. Men det er rammebetingelser som Nav må jobbe under, som har fått Saglie til å lufte sin tvil om man komme i mål langs den veien en nå sliter seg fremover.

Nav har 16 000 ansatte som skal fordele 290 milliarder kroner i 2009. Nav er det norske velferdssamfunnet i praksis. Hvis ikke regjeringen klarer å få Nav på skinner, vil Nav kunne bli en stor belastning for de rødgrønne i valgkampen.

På fredag legger statsråd Andersen fram sitt forslag om mer ressurser til Nav. Det kan være duket for en mer grunnleggende debatt om fremtiden for Nav. Opposisjonen har selvsagt forsøkt å utnytte Nav-krisen, men det har stort sett handlet om å kreve at regjeringen rydder opp, og da særlig i forhold til utbetalingen av penger til arbeidsledige. Høyre har snakket om at man burde overlate til private bemanningsbyråer å skaffe folk ny jobb. Det løser neppe Navs utfordringer.

Det er ikke godt å si hvor planlagt Saglies utspill er. Han er en dreven byråkrat og kan alt som er verdt å kunne om forholdet mellom politikere, administrasjon, etatsledelse og det offentlige regelverket om medbestemmelse. Det er ikke sikkert Saglie har en agenda. Han kan ha tenkt at han må være åpen og si det som det er. Han vil ikke stikke under en stol at han er skeptisk til det som skjer lokalt, men at han ikke har myndighet til å gjøre noe med det. Det er et klassisk eksempel på at ansvar og myndighet ikke går hånd i hånd til alle tider i offentlig sektor.

Det er slitsomt å være leder når en opplever at det er noe i rammebetingelsene som gjør at en ikke kan lykkes slik en hadde tenkt. Da kan man resignere og legge seg i en «vi får gjøre det beste ut av det»-modus. Eller man må gå løs på rammebetingelsene. Det kan være det er det som er Saglies agenda. Han vil utfordre politikerne til ikke bare å hive innpå noen millioner mer og slukke brannen, men stille mer grunnleggende spørsmål.

Statsråder liker ikke at etatssjefer snakker åpent ut om hvordan de opplever tingenes tilstand. Forsvarssjef Sverre Diesen har gang på gang irritert både forsvarsministeren og politikere, man han har klart å holde seg innenfor grensen for hvor fritt en kan tale. Det gjør Tor Saglie også med sitt utspill.

Men en stiller seg lagelig til for hogg ved å utfordre politikerne. En kan bli stående i kampen uten ryggdekning. Det skjedde med Åge Danielsen, direktøren ved Rikshospitalet. Han ble for frittalende og dro det for langt med hensyn til egen handlefrihet, mente kretsen rundt helseministeren.

Den som utfordrer sine oppdragsgivere, risikerer å få argusøynene mot seg. Saglie utspill kan føre til nærgående spørsmål om han gjør jobben som toppsjef godt nok. Det har han nok tenkt på. Og sannsynligvis er svaret han vil gi at det er topplederens oppgave å meddele offentligheten hvordan han ser på de utfordringer etaten står overfor. Han syns skal ikke filtreres gjennom en statsråd som i et valgår er opptatt av å skape et inntrykk av at «nå kommer alt til å gå så mye bedre». Det håper nok Saglie på, men han er ikke sikker.

Leder for arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget, Karin Andersen (SV), kommenterer Lerøs leder her

Giskes plan B

Trond Giske har satt Hans-Tore Bjerkaas og Alf Hildrum i en kattepine. Når NRK setter seg på bakbeina, er det like greit at Trond Giske sørger for at vi får en lov som sikrer alle partier gratis reklame på TV, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er ikke alltid det hjelper å henvise til hva man har sagt når det vitterlig blir oppfattet annerledes. Trond Giske vil endre formålsparagrafen i NRK og har sagt at NRK står helt fritt til å avgjøre hva det betyr i praksis. I Dagbladet dag svarer en kobbel av profilerte nyhetsjournalister i NRK at de ikke finner seg i noe diktat fra Giske om hvordan de skal dekke valgkampen. Dette er faktisk en realitet Giske må forhold seg til.

Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas er havnet i en umulig situasjon. Han får et vanvittig bråk internt dersom han via sine redaktører skulle gi pålegg om at man nå skal tenke nytt omkring de minste partiene. NRK har i dag regler om at partier over en viss størrelse slipper inn i varmen. Det er mulig Bjerkaas kan gi et pålegg om å senke grensen for hvem som skal delta i turnusen med utspørring i distriktsdekningen, for eksempel.

Vi må regne med at den endringen i formålsparagrafen som Giske foreslår, blir banket igjennom i Stortinget. Hvis Trond Giske ikke kan spore en eneste endring i NRK som følge av at formålsparagrafen endres, har Hans-Tore Bjerkaas et problem. Det er ikke klima for å spørre om økning i kringkastingslisensen når en ikke viser vilje til å ta styringssignaler fra sin eier. Makta rår. Trond Giske mener det er slik det skal være. Han er den statsråd som oftest og mest usminket snakker om styring ved å pålegge noe som aktører i utgangspunktet ikke ønsker. Det er maktens vesen.

Trond Giske fremholder med styrke at målet er å sikre demokrati og mangfold. Det skjer ved å sikre små partier eksistensmuligheter og tilgang til det offentlige rom. Han er overbevist om at han gjør de små partiene en bjørnetjeneste dersom han slipper løs politiske reklame.

Det er tvilsomt om Trond Giske vinner fram via NRK-sporet slik saken har utviklet seg.

Å tillate generell politisk reklame på TV er utelukket for Giske. Det er ikke flertall for det på Stortinget. Giske har et ris bak speilet, en plan B som går ut på å få Stortinget til å vedta en lov som pålegger TV-kanalene å gi de politiske partiene gratis reklametid. Slik er det i Storbritannia.

Dette setter TV2-sjef Alf Hildrum i et dilemma. TV2 ivrer for at politisk reklame på TV skal bli tillatt. Høyre sier de er klare for å betale for politisk TV-reklame. Det har allerede skjedd i Stavanger – og Medietilsynet er på saken. Forbudet mot politisk reklame gjelder fortsatt.

Hvordan reklameforbundet står juridisk, er ikke godt å si. Det er jurister som mener kampen mot politiske TV-reklame er tapt. Hvis TV2 velger å trosse reklameforbudet som fortsatt gjelder, kan det være Giske konkluderer med at saken er tapt. Da går han rett på å dele ut gratis reklametid til de politiske partiene. Og han kan finne på å være temmelig raus og gjøre det klart det dette skal skje i prime time. Det kommer til å skjære Alf Hildrum i hjertet. Han vil selvsagt få en del ekstra reklameinntekter fra de store partiene. Men det er ikke sikkert det oppveier for mer enn tapet fra gratistiden. Da går fort vinningen opp i spinningen.

Trond Giske har invitert til brytekamp med mektige medieaktører og politiske motstandere. Giske er en mester i politiske knep. Men det er langt fra sikkert han får tatt fellende grep på sine mektige motstandere innen politikk og medier.

Fortsatt trekkes det paralleller til blasfemi- og hijabsakene. Forskjellen er imidlertid den at Giske ikke har sendt en statsråd fra Sp for å forklare hva regjeringen mener på et område han har ansvaret for. Og Trond Giske har med vitende og vilje gått alene inn i ringen for å vinne. Han har det ikke med å bli lagt i bakken.

Giskes reklamesyn

Først tillegger medienes opinionsdannere Trond Giske meninger han ikke
har, for deretter å idiotgjøre og latterliggjøre ham. Mediene er til
tider utilregnelige når de rir sine kjepphester og maler fanden på
veggen, skriver redaktør Magne Lerø.

Trond Giske vil ikke gi opp kampen mot politisk reklame. Han erkjenner at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) har et poeng når de gir Pensjonistpartiet medhold i at klagen over at de ikke fikk sende politisk reklame. EMD fremholder nemlig at partiet ikke kommer til orde på lik linje med de andre partiene i mediene. Da bør de med ytringsfriheten i hånd ha rett til å kreve at de får henvende seg til offentlighetene i reklameform i det mediet de mener fungerer best i forhold til å nå ut med sitt budskap.

EMD femholder at et parti må sikres «direktekommunikasjon med potensielle velgere».

Det bør NRK kunne hjelpe til med, tenker Trond Giske. Han vil endre NRK-plakaten ved å slå fast at «NRK skal ha en bred og balansert dekning av politiske valg. Samtlige partier og lister over en viss størrelse omtales normalt i den redaksjonelle valgdekningen». Hvis så skjer, antar Giske at små og fattige partier ikke gå til EMD for å få sende reklame for egen virksomhet.

At opposisjonen, med Høyre og Frp, som er varme tilhengere av politisk reklame, gyver løs på Trond Giske, er som forventet. At TV2s jurist i slike saker, Kyrre Eggen, bruker storslegga og sier Giske ikke har forstått EMD-dommen, er heller ikke overraskende. Og selvsagt melder landets redaktør og kommentarkorps seg på i rekken av kritikere. Men i denne saken, som i blasfemisaken, går kritikken over alle støvleskaft.

Opinionslederne i mediene ligger klar som hissige gneldrebikkjer når det dukker opp en sak som på en eller annen måte, i et gitt tilfelle kan innebære at en redaktør opplever at en ikke står absolutt fritt til å gjøre som en selv mener er rett. I Dagbladet og VG for eksempel skjer det hver eneste dag at det tas kommersielle hensyn i dekningen av saker. Det snakker vi ikke om.

I Dagbladet i dag påstår John Olav Egeland Giske at Trond Giske har bestemt at ”NRKs valgsendinger skal styres etter en politisk beslutning, ikke etter redaksjonelle vurderinger”. Han kaller det grotesk at Trond Giske forsøker å operere som redaktør. Dette er sprøyt. Dete r ikke noe Giske har sagt, som gir grunnlag for en slik tolkning.

Per Edvard Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, mener det denne gangen kan passe med litt latterliggjøring. Giske forslag er både «tvilsomt og komisk» sier han til Dagens Næringsliv.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, legger til at «å foreslå i detalj hvem som skal være med i politiske programmer, er å gripe altfor langt inn i den redaksjonelle uavhengigheten.»

Det har heller ikke Trond Giske sagt. I logikken kalles dette bruk av stråmenn. Man dikter opp en politisk motstander og gyver løs med argumenter mot et syn vedkommende ikke har.

Kringkastingssjef Hans-Tore Bjerke er livende redd for at det skal skapes et inntrykk av at han lar seg påvirke av Trond Giske. Han må snakke slik at han ikke blir kritisert av andre mediefolk. Han avviser kategorisk at han er blitt presset av Trond Giske til en annen valgdekning enn det han som redaktør kan forsvare. Medienes vaktbikkjer vil ikke høre på det øret.

Den redaksjonelle friheten opererer ikke i et eierløst rom. NRK-plakatene definerer et oppdrag til NRK på vegne av samfunnet, finansiert av skattebetalerne. Hvis Stortinget bestemmer at alle aviser som får pressestøtte, skal ha en viss nynorskandel i spaltene, kan det utlegges som å sette til side den redaksjonelle friheten. I NRK er det en rammebetingelse. Det samme gjelder distriktsdekningen, for eksempel. Og samisk. Og barneprogrammer. Og så videre.

Trond Giske ber om at mindre politiske partier på en eller annen måte blir å høre og se mer i NRK. Hvordan det kan gjøres, er det opp til NRK-ledelsen å vurdere. Giske sier det stikk motsatte av det Dagbladet skriver. Giske vil ikke være redaktør.

Hvis NRK finner dette for vanskelig, vil han forholde seg til det. Da vil han vurdere andre virkemidler. Trond Giske minner om at myndighetene både i Frankrike og Storbritannia pålegger både statlige og kommersielle mediekanaler å slippe til både små og store politiske partier på skjermen i valgkampen. Giske mener den endringen av NRK-plakaten som han foreslår er en mer elegant måte å gjøre det på.

Giske fastholder at reklameforbudet gjelder. Det kan godt være regjeringen til slutt taper den kampen. Giske er en av regjeringens slagbjørner. Han akter i alle fall å kjempe fortsatt.

I den kommersialisering og nedskjæringen som skjer i norske medier blir det enda vanskeligere for små partier å nå fram. Det er blåøyd å tro at små partier vil ha noe å tjene på at politiske reklame blir tillatt. De vil drukne der som i mediene for øvrig.

Dette ser Trond Giske. Han virker mer klarsynt enn Dagbladet, Redaktørforeningen og Norsk Presseforbund når det gjelder å sikre demokrati og mangfold i mediene i en tid hvor mediene utvikler seg i en retning som gir grunn til bekymring for politikerne.

Trond Giske fortjener en debatt, ikke latterliggjøring og reaktørhybris, når han gir et innspill til hvordan NRK kan bidra til å rette opp den uheldige utviklingens om skjer ellers i mediene.

Rekordstor arbeidsledighet

Regjeringen bør unytte den høye arbeidsledigheten til å få flere ansatte i helse- og omsorgssektoren. Øk lønningene og gi rause stipender til voksne som vil bli syke- eller hjelpepleiere, skriver redaktør Magne Lerø.

Da finanskrisen var et faktum florerte mediene av elendighetsbeskrivelser av hvordan det kunne komme til å gå. Denne gangen har mediene hatt rett. Stort sett har det blitt så ille som det ble spådd i høst.

I høst forsøkte regjeringen å roe ned situasjonen. Det ble pekt på at Norge på grunn av oljeinntektene var i en helt annen situasjon enn de fleste land i Europa. Det er fortsatt sant, men meldingen i går om at ti års avkastning fra oljefondet er borte vekk, satte en støkk i folk. I dag kommer meldingen fra Nav om at de regner med 100 000 i løpet av året og 120 000 ved utgangen av 2010. Anslaget er justert opp med hele 20 000 på vel to måneder. Det gigantiske tapet av oljeinntekter og de høye prognosene for arbeidsledighet, skaper et annet inntrykk en det regjeringen har formildet.

På sett og vis er det forståelig. Hvis frykt for fremtiden setter seg fast i befolkningen slik at vi begynner å kjøpe og investere mindre, forsterkes krisen. Derfor oppfordret SV-eren Kristin Halvorsen før jul folk til å gjøre som henne, handle julegaver og annet som før. Vekk med unødvendig krisestemning. På sitt vis han hun rett. De som ikke mister jobben, har lite å frykte.

I dag slår tidligere arbeids-og administrasjonsminister, økonomiprofessor Victor D. Norman, alarm i VG. Han peker på at vi har hatt den kraftigste økningen i arbeidsledigheten siden 1948 og at arbeidsledigheten vil slå ut som en kostnadsbombe i budsjettet.

– Veksten i norsk økonomi er en skjør plante. Om folks forbruk svikter og investeringene i Nordsjøen gjør det samme, er det bare offentlig sektor vi står igjen med. Da får vi full internasjonal krise også i Norge, sier Norman.

Det er ingen grunn til å hevde at det svikter hos regjeringen når det gjelder å bedømme situasjonen, men de velger å fremstå som mer optimistiske enn det egentlig er grunnlag for. Eller er det ikke så bekmørkt som vi kan få inntrykk av? På forsiden i Dagens Næringsliv i dag står meglersjef Gaute Eine i Artic Securities fram og spår en oppgang på 20-30 prosent på Oslo Børs om ikke altfor lang tid. Han mener å se tegn i markedet på at alle krisetiltakene begynner å virke. I den internasjonale finansverden var det i går noen som dristet seg til et aldri så lite jubelrop. Den kriserammede storbanken Citigroup, som nå har fått den amerikanske stat inn på eiersiden, hevder at de tjente penger i januar og februar. Slikt blir det selvsagt kursstigning av.

I dag kommer rapporten fra en arbeidsgruppe som har vurdert omlegging av tjenestepensjonen i offentlig sektor. Seniorforsker Knut Røed sier til Dagens Næringsliv at «sliterne» og de med lav lønn har alt å vinne på å godta de endringer som er gjort i privat sektor. Når 10 års avkastning på oljeformuen er dunstet bort, svekker dette argumentene om at staten er så tjukk i penger at en har råd til rause pensjoner for ansatte i offentlig sektor.

Lederen for Unio, Anders Folkestad foreslår at regjeringen setter i gang en massiv omskolering av arbeidsledige. Det er selvsagt langt bedre at folk får støtte til omskolering enn at de går arbeidsledige. Og det er jo nettopp det som skjer gjennom ulike arbeidsmarkedstiltak. Folkestad vil gå lenger. Han vil at det offentlige skal finansiere videregående opplæring og høyere utdanning for arbeidsledige.

Vi kan selvsagt ikke gjør det til en generell ordning at folk som blir arbeidsledige kan begynne å studere på statens bekostning. Men Folkestads utspill bør ikke avvises uten videre.

Behovet for arbeidskraft vil øke radikalt i helse- og omsorgssektoren. Det vil neppe være behov for like mange tradisjonelle industriarbeidsplasser i årene fremover. Og vi kan klare oss med mindre folk i butikker og tjenesteytende næringer. Myndighetene kan utnytte krisen til å få flere over i helse og omsorg. Her kan en være raus med å tilby omskolering. La folk over 35 år få solid støtte hvis de vil utdanne seg til sykepleier eller hjelpepleier, for eksempel.

Det er neppe grunn for en større generell lønnsøkning i offentlig sektor i år. Det er imidlertid gode grunner for å øke lønningene inne helse og omsorgssektoren for alle grupper, unntatt legene, fordi det er her vi trenger mer arbeidskraft.

Yssens verden

Ingunn Yssen burde fått en real sluttpakke framfor å havne i en ødeleggende konflikt med Gerd-Liv Valla, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla har nå fått gitt sin versjon av konflikten som oppsto mellom dem på et par hundre sider i en bok. I tillegg kommer tusenvis av avisartikler, Torstein Tranøys bok om saken og Fougnerutvalgets rapport som tre jurister, en psykolog og en psykiater står bak. Alle har fått sagt sitt, utallige ganger. Er vi kommet nærmere sannheten? Både ja og nei.

Sannheten om et menneske, hvordan et menneske er og opptrer, hva som skjer i en relasjon mellom to mennesker lar seg ikke settes på en formel. Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssens versjoner er som å høre en fortelling fra to ulike verdener. For Gerd-Liv Valla er Ingunn Yssen en feilansettelse. Hun maktet ikke den krevende jobben som LOs internasjonale sekretær. Det var Valla som insisterte på at hun ville ha Yssen. Yssen tar ingen selvkritikk, innretter seg ikke, gjør som hun selv vil og viser ingen vilje eller evne til å fungere bedre som sjef. Gerd-Liv Valla kan ikke leve med at Internasjonal avdeling ikke fungerer. Dette truer også hennes posisjon, for det er hun som har ansatt henne, mot rådene fra andre mektige i LO-systemet.

I LO er man imot fallskjermer. Hun kan ikke gjøre som en sjef i næringslivet ville gjort, gitt Yssen sparken med en årslønn eller to. Istedenfor begynner Valla å presse henne ut, vise henne at hun ikke lenger er å regne med, frata henne oppgaver, kritisere henne åpenlyst, gjøre det tydelig for omgivelsen i LO at Yssen ikke lenger har hennes støtte. Hun signaliserer at tiden i LO er over. Det blir undersøkt om dette er andre stillinger i «Ap-systemet» Yssen kan få. Valla bruker makt og herskerteknikker for å få Yssen ut. I LO ser de at Yssen blir fortvilet, men ingen griper inn. Slikt har skjedd før. Det er tøft å bli ofret i LO-systemet.

Ingunn Yssen hadde sett fram til å jobbe sammen med Gerd-Liv Valla. Hun hadde politiske ambisjoner. Jobben som internasjonal sekretær var et viktig springbrett i karrieren. Men ganske snart opplever hun at Gerd-Liv Valla blir en motstander, ikke en medspiller. Yssen er en sta, sterk og dyktig kvinne. Men det er Gerd-Liv Valla som har makten. Hun kan ikke vinne over Valla. Hun blir sykemeldt og må til slutt konstatere at hun ikke har helse til å jobbe under Valla.

Fougner-utvalget konkluderte med at Gerd-Liv Valla trakasserte Ingunn Yssen. Det er basis for at hun kan gi ut en bok der hun beskriver inn gående hvor ufordragelig Gerd-Liv Valla kan være. Hun beskriver det Arne Strand i Dagsavisen kaller en «tyrannisk lederstil».

Hvordan kan det ha seg at LO velger en med en «tyrannisk lederstil» som leder? Valla var da intet ubeskrevet blad. De kjente da hennes sterke og svake sider?

Visste ikke Ingunn Yssen hvilken lederstil Gerd-Liv Valla hadde? Eller var hun bare opptatt av å få posisjonen som internasjonal sekretær i LO?

Har Gerd Liv-Valla forandret personlighet etter hun ble femti år og LO-leder?

Neppe personlighet, men det å få makt kan endre menneskers atferd. Når Ingunn Yssen etter hvert ikke kjente igjen Valla, skyldes det at Yssen nå ble utsatt for Vallas maktbruk. Makt tenner følelser. Følelser låser en fast både i selvbilde og bilder av andre.

Konflikter mellom ektefeller kan bli særdeles bitre og hatefull, nettopp fordi de to har vært hverandre så nær og skuffer hverandre så dypt. Konflikten mellom Valla og Yssen ble så betent fordi de to var venner. Da Valla bestemte seg for å bruke makt og Yssen forsto at hun var ofret selv om hun fortsatt var i stillingen, låste det seg for henne. Men sterk og modig som hun er, bestemte hun seg for å i det minste å si ifra, advare mot Valla og jekke henne ned. At det skulle ende med Vallas fall, hadde hun knapt våget å drømme om.

Sannheten om Gerd-Liv Valla som leder er det imidlertid ikke Ingunn Yssen som forvalter.

Yssen snakker for seg – og det er flere andre som har lignende opplevelser av Gerd-Liv Valla som temmelig hensynsløs når det gjelder å oppnå mål.

Gerd-Liv Valla er en kriger. Ingun Yssen ble stående i veien for det LO hun hadde ansvaret for. Valla er nådeløs mot den som står i mot de politiske målene hun kjemper for. Det kan både Bjarne Håkon Hanssen og Jens Stoltenberg fortelle.

I maktens verden er det ikke sjelden slik at når noen hylles for å ha vunnet en viktig seier, er det noen som føler seg vraket og tråkket på.

Carl I. Hagen fremstiller i sin bok Kjell Magne Bondevik som en selvopptatt og maktsyk politiker som higer etter posisjoner og ikke bryr seg særlig om politikken innhold. Det er selvsagt ikke sannheten Bondevik. Karita Bekkemellem har varslet at hun komme med bok. Hun er blitt vraket som statsråd av Jens Stoltenberg. Om hun vil forsøkes seg på et karakterdrap, gjenstår å se.

Pensjonistskandalen

Den behandlingen som Gro Harlem Brundtland, Kjell Magne Bondevik og de andre stortingsrepresentantene som mistenkes for pensjonsjuks gis, er skandaløs. Nå bidrar Statens Pensjonskasse til noe som kan ende i en «Kafkaliknende» prosess, skriver redaktør Magne Lerø.

Fredag fikk Statens Pensjonskasse overført ansvaret for å forvalte stortingspensjonene. Samme dag ble det gjort kjent at Økokrim ikke går videre med sakene til Kjell Magne Bondevik, Gro Harlem Brundtland og Tore Austad. På det meste ble det antydet at så mange som 30-40 stortingsrepresentanter kunne ha fått ubetalt for mye pensjon. Først trakk Riksrevisjonen fram seks representanter. Blant dem var Thorbjørn Berntsen. Han ble frikjent av Stortingets eget granskingsutvalg. Riksrevisjonen forstår altså ikke regelverket. Selv om Kjell Magne Bondevik i flere runder la fram alle opplysninger for Stortinget og fulgt alle råd og anvisninger han fikk, ble han hengt ut som mulig lovbryter. Nå er det kun Thor-Eirik Gulbrandsen (Ap), Magnus Stangeland (Sp) og Anders Talleraas (H) som står igjen på Økokrims liste.

Alle tre bedyrer sin uskyld og gir uttrykk for at det er særdeles belastende å bli mistenkt for å være kjeltringer etter mange års innsats i politikken. Det er ikke godgjort at de har gjort seg skyld i å ha brutt loven. I opinionen er det imidlertid mange som feller dommen over dem.

I en slik situasjon skulle en tro at Statens Pensjonskasse hadde vett og forstand til å ikke hive mer ved på bålet. Men direktør Finn Melbø i Pensjonskassen han ikke dy seg. Det spiller ingen rolle hva Økokrims etterforskning skulle ende opp med. Hvis de finne det for godt kan de når som helst stoppe utbetalingene og kreve eventuelle urettmessige beløp tilbakebetalt.

– Vi vil på selvstendig grunnlag vurdere om våre kunder har krav på pensjon, det gjelder også stortingspensjonister. Det vil kunne være aktuelt å stoppe utbetalingene, sier Melbø til Dagsavisen.

Dette kan det bli den reneste Kafka-prosessen. Skal nå enda et organ tolke uklare regler som skal gis tilbakevirkende kraft? Har de tenkt å se nærmere på alle stortingsrepresentantenes utbetalinger eller er det bare disse tre? Nå får Statens Pensjonskasse holde seg i ro til sakene til de tre er avklart.

Direktør Finn Melbø burde ikke sagt noe som helst om saken nå. Med sine uttalelser bidrag han til ytterligere å øke presset på de tre som enda er i søkelyset. Hvorfor sier han ikke at de ikke har satt seg inn i sakene og at han ikke har noen grunnlag for å mene at noen har fått for mye utbetalt i pensjon?

Thor- Eirik Gulbrandsen, Magnus Stangeland og Anders Talleraas er brakt i en nærmest rettsløs tilstand. Vi er slett ikke sikker på at de blir tiltalt, og enda mindre sikker på om de blir dømt. Det samme kan skje som i saken mot kontreadmiral Atle Torbjørn Karlsvik. Han ble anklaget for grovt bedrageri, men påtalemyndigheten tapte på alle punkter. Reglene var uklare. Retten godtar ikke at arbeidsgivers tolkning legges til grunn alene. Bevisene holdt ikke.

Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at det ansatte skal ha i lønn og godtgjørelse er til å forstå. Stortingets regler for pensjoner er ikke klare. De er så uklart at selv om Kjell Magne Bondevik gjør det han kan for å holde seg til de, ender han opp som mistenkt hos Økokrim.

I løpet av de tre siste årene er det også blitt drevet en heksejakt på et titall offiserer i Forsvaret som skal ha gjort seg skyldig i korrupsjon. Flere av offiserene har protestert mot at de er blitt hengt ut, men så langt er det ingen rettskraftige dommer.

Skal vi tro at Magnus Stangeland som har en formue på over 80 millioner kroner har gjort seg til skurk for en halv million i pensjon han ikke skulle hatt? Anders Talleraas har en formue på 11 millioner. Talleraaas er ikke så dum at man med vitende å vilje tusker til seg et par millioner han ikke har rett på.

Nå Stortingets regelverk for pensjoner er slik at ikke engang Riksrevisjonen forstår det, får Stortinget som kollektiv ta ansvar for det. De bør ikke sende sine pensjonister ikke i Kafkaliknende prosesser.

Siden 2003 har Stortinget brukt 47 millioner på Norsk senter for demokratistøtte, skriver Dagens Næringsliv. Ifølge professor Frank Aarebrot minner aktiviteten mistenkelig

om finansiering av ferieturer til u-land for norsk politiker. Senteret preges av luftige rapporter og økonomisk surr. Nå har Utenriksdepartementet satt i gang en gransking. Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim og alle partiene på Stortinget må ta ansvar for denne pengebruken. Dette kan bli en ny sak der det ikke er enkeltpersoner som kan tas, men politikerne som kollektiv.

Støres rasismedialog

Norge med Jonas Gahr Støre i spissen må gjerne la være å boikotte FNs rasismekonferanse, men han må forlate møtet i protest fremfor å bidra til å svekke ytringsfriheten og en sammensausing av religionskritikk og rasisme, skiver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder Dagfinn Høybråten frykter FNs rasismekonferanse vil bagatellisere Holocaust, bli et tribunal mot Israel og svekke ytringsfrihetene ved å ikke skille mellom religionskritikk og rasisme.

– Sånn som det ser ut nå har vi ikke noe på den konferansen å gjøre. I så fall risikerer vi å bli medansvarlig for noe som fort kan ende som en politisk katastrofe, sier Høybråten til Vårt Land.

Høyre-leder Erna Solberg sier til NRK at Norge bør holde seg borte slik som USA, Nederland, Italia, Storbritannia og Frankrike sier de vil gjøre. Stortingspresident Thorbjørn Jagland har tidligere advart mot konferansen og minnet om at den forrige rasismekonferansen endte opp som «en festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten».

Utenriksminister Jonas Gahr Støre tenker annerledes. Han understreker at det er resultatet av konferansen som teller. Han forstår at det kan reageres mot mye av det som står i forarbeidene til konferansen.

– Men vi må være med å påvirke med klare holdninger. Kampen mot rasisme er viktig. De fleste land i verden er med. Da bør ikke vi holde oss unna i frykt for at konferansen ender opp med noe vi ikke kan godta, sier Støre til NRK.

FNs rasismekonferanse, Durban II, arrangeres i Genève 20. – 24. april i regi av FNs menneskerettighetsråd. Norge har vist interesse for å få et medlem i rådet, men Støre avviser kategorisk at det er derfor Norge vil delta.

Ingen bør være overrasket over at det sitter langt inn for Jonas Gahr Støre å boikotte en slik konferanse før man har forsøkt å få til en resultat som kan være samlende, ikke splittende. Støre er dialogens mann. Han går lenger enn det fleste langs dialoglinjen. Det viste han da han inntok en annen holdning enn USA og EU til Hamas. Støre mener det ikke nytter å lukke øynene for den nøkkelrolle Hamas spiller i Gaza. Da han denne uken ledet giverlandskonferansen for støtte til palestinerne, må han ha sittet med en følelse av at den ene statslederen etter den andre gikk rundt grøten. Men Støre har tålmodighet. Han regner med tiden arbeider for den dialogen han har tro på.

Det er ikke umulig at Jonas Gahr Støre kan komme til å spille en rolle på Durban II. Han har unektelig skaffet seg en posisjon i det internasjonale samfunn. Det vil sitte langt inne for Støre å reise seg og gå fra konferansen. Han vil søke kompromiss og samlende formuleringer så lenge som mulig.

Men etter regjerings surr rundt blasfemiparagrafen har han lite å gå på. Dagfinn Høybråten minner om at regjeringen var rede til å føre inn et vern mot ekstrem religionskritikk i straffelovens «rasismeparagraf». Dette ble oppfattet som en innskrenkning av ytringsfriheten. Etter sterk press måtte regjeringen gjøre retrett. Jonas Gahr Støre kan ikke komme hjem fra Durban II og ende opp i den samme debatten igjen.

Durban II kommer til å ende opp med kritikk av Israel i en eller annen form. Støre må sørge for at kritikken blir saklig og ikke tvilsom antisemittisme. Han må sikre seg at kamp mot rasisme ikke blir brukt som en legitimering av å slå ned på de som kritiserer religion og de som utøver politisk eller religiøs makt.

Stoltenbergs sannhet

Storberget må bare finne seg i at det er Stoltenbergs versjon som gjelder. Utad er regelen den at det er øverste sjef som har rett. Nå er alle statsråders oppgave å støtte opp om Stoltenbergs forståelse av hva som har skjedd. Slik ter makten seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Sannheten blir til underveis. Alle som har jobbet med mennesker i konflikter, vet at det er vanskelig å enes om hva som er sant. Fakta flyter, fordi fakta hele tiden tolkes.

Det samme gjelder i politiske prosesser. Når det oppstår politisk uenighet og saker utvikler seg med ulike aktører og ulike innspill, oppstår det misforståelser, og folk endrer oppfatning ut fra hva en selv anser seg tjent med eller hvor en regner med prosessen vil endre. Her er også politikere forskjellige, Noen kjemper som en løve for sitt syn. Andre er pragmatikere som lett kan justere sine standpunkter. Jens Stoltenberg hører til denne gruppen.

”Løvemennesker” er gjerne dårlige på å finne kompromisser, mens de beslutningene de står bak, er gjerne klare. ”Kompromissmakere ” som Stoltenberg, er gode på å formulere konklusjoner som alle kan leve med, fordi de kan tolkes litt forskjellig. Så kan prosessen fortsette, og så ser man hva resultatet blir til slutt.

En muslims kvinne som vil bli politi søker om å få bruke hijab sammen med uniformen. Politidirektør Ingelin Killengreen synes det er greit, men sender saken til Knut Storberget, for det er regjeringen som må endre politireglementet. Storberget anbefaler at man gjør en endring i reglene som tillater ”religiøse hodeplagg sammen med politiuniformen”. Saken drøftes i regjeringen. Meningene er delte, men det blir vedtatt at reglene skal endes for å kunne ”ivareta religiøse hensyn”. Storberget går videre med saken. Nå skal det lages konkrete forskrifter. Så starter bråket.

Nå sier Jens Stoltenberg at regjeringen ikke hadde bestemt seg for å tillate hijab i politiet.

Men hva hadde de bestemt seg for da? Hva annet enn hijab? Hijab er per definisjon det muslimske kvinner dekker håret sitt med. Det er dette og ingen ting annet denne saken handler om.

Dette er en enkel og meget presis problemstilling. Ja eller nei til hijab. Det finnes ingen mellomting. Slik det var da en behandlet tjenestedirektivet. Det er ja eller nei til et EU-direktiv.

Selv om meningene kunne være delte og man la opp til å kjøre en prosess, hadde Knut Storberget all grunn til å tro han hadde regjeringen i ryggen, selv om det var delte meninger.

Nå har statsministeren kontor (SMK) satt i gang en tåkeleggings- og redningsaksjon. Nå er det regjeringens omdømme og troverdighet som skal reddes så godt det lar seg gjøre. Nå gjelder det at Jens Stoltenberg og dermed regjeringen kommer i et best mulig lys.

Det er statsministeren som må ta regien når regjeringen angripes. Slik er det i bedrifter og organisasjoner også. Det er øverste sjefs versjon som gjelder. Den som har makten, rår også over sannheten. Hvis noen må ta ansvar, er det underordnede som får sparken. Da viser sjefen at han gjør noe, tar styringen og tar ansvar. Det gjorde Jens Stoltenberg i forhold til Manuela Ramin Osmundsen.

Noen ganger går øverste leder for langt i å definere virkeligheten slik en selv er tjent med. Da kan det slå grusomt tilbake på en selv. Det vil trolig ikke skje i denne saken.

Alle i regjeringsapparatet som nå uttaler, har som oppgave å tøtte opp om SMKs versjon av hva som har skjedd. Få mestrer maktens logikk bedre enn Trond Giske som nå fungerer som justisminister. Han sier til VG at regjeringen aldri burde vedtatt å endre politiets uniformsreglement. Men han sier som Stoltenberg at det ikke ble vedtatt å innføre hijab. Det samme sier også Kristin Halvorsen. Formelt er det ikke noe å si på det. Begrepet brukes ikke i vedtaket i regjeringen. Men vi blir ikke klokere av å høre Giske forklare hva regjeringen egentlig vedtok. Her gjelder SMKs svadavariant.

Giske sier pressemeldingen som be lagt ut på nettet om at religiøse hodeplagg ville bli tillatt, var en ”blemme”. De var det riktignok ingen som reagerte på før mange dager etter. Selvsagt fordi regjeringens vedtak kunne tolkes slik.

Ellers kan mediene fortelle at både Bjarne Håkon Hanssen og Dag Terje Andersen var imot.

Men de kan ikke ha fått særlig gjennomslag i regjeringen. Etter at regjeringen hadde behandlet saken, sa både Kristin Halvorsen og Aps nestleder Helga Pedersen at de var for å tillate hijab. Senterpartiet gruppestyre hadde også sagt ja. Ledelsen i de tre rødgrønne partiene var på linje med Storberget før bråket startet.

Jens Stoltenberg kan det politiske spillet til fingerspissene. Det skal noe til å kjøre han fast i et hjørne. Han er som reven som alltid sørger for at han har en utgang. Han redder seg i land på formalitetene. Knut Storberget deiste i bakken av realitetene.

Stoltenbergs svakhet som sjef

Selv om Knut Storberget er statsråd, havner han i vanskelige saker i en håpløs mellomlederposisjon. I slike situasjoner avdekker Jens Stoltenberg sine svake sider som sjef. Kjell Magne Bondevik klarte det mye bedre selv om de har ganske lik lederprofil, skriver redaktør Magne Lerø.

VG skriver i dag at det i praksis var regjeringen som fattet vedtaket om å tillate hijab i politiet. Så ble det et heidundrendes bråk både internt, fra opposisjonen og i offentligheten. Knut Storberget fikk jobben med å ro og gjøre vedtak om til prosess. I den uklarheten som oppsto, ble det ved en feil lagt ut en pressemelding på hjemmesidene som ga inntrykk av at saken var opp og avgjort. Statssekretær Astri Aas-Hansen og politiske rådgiver Hadia Tajik ble gjort ansvarlige for tabben. De ble til og med beskyld for å ha kuppet prosessen. Knut Storberget sa som rett er at ”alt er mitt ansvar” på pressekonferansen for vel en uke siden da han trakk hijabforslaget. Et par dager før hadde Jens Stoltenberg stått i Stortinget og sagt at man skulle ha en debatt om å tillate religiøse hodeplagg, Han innrømmet at saksbehandlingen ikke hadde vært god nok og sa at ”ingen mennesker er feilfrie, heller ikke justisministre”. Det er så sant som det er sagt, men det ble oppfattet som kritikk av Storberget. Når det stormer rundt en leder, bør en få helhjertet støtte fra sjefen.

Mandag gikk Aps justispolitiske talskvinne, Anne Marit Bjørnflaten, ut og tok selvkritikk på at saken ikke var godt nok forankret i partigruppen og at Storberget fikk for mye motbør. Snakk om å sitte på gjerde til det er over. Dette skulle hun sagt for en uke siden.

Per-Kristian Foss sier til VG at Jens Stoltenberg må fri Knut Storberget for den ”tåkeleggingsmanøveren” han er blitt tvunget inn i. Carl I. Hagen sier rett ut at Stoltenberg har ofret Storberget.

VG finner på nytt grunn til å påstå at Storberget serverte en blank løgn da han noen dager etter at vedtaket om å tillate hijab var lagt ut på hjemmesidene, sa at han ikke hadde konkludert, men var i en prosess.

Kontroversielle saker drøftes i regjeringen, noen ganger uformelt slik at en skaffer seg ryggdekning. Andre ganger gjøre det vedtak. Vanskelige saker kan vandre hit og dit og er også innom de tre partilederne før det blir trukket en konklusjon. Når regjeringen- eller statsministeren bestemmer seg, blir det fagstatsrådens jobb å iverksette beslutningen. Noen ganger er fagstatsråden særdeles lite fornøyd med konklusjonen. Men en har ikke noe valg. Enten iverksetter en beslutningen, eller en må trekke seg. Det skjer så å si aldri i praksis.

Hverken i hijabsaken eller i blasfemisaken har ikke Knut Storberget vunnet fram med sitt syn.

Før en sak drøftes i regjeringen, har fagstatsråden gjerne sin egen oppfatning. En kommer ikke i regjeringen og sier ”jeg vet ikke hva jeg mener, hva mener dere?”. En har gjerne et standpunkt med seg, men en må være åpen for justeringer. Det er sannsynligvis det som har skjedd i hijabsaken. Storberget har fått ryggdekning fra regjeringen og hadde forventet at saken ble ”solgt inn” hos de rødgrønne.

Etter en sak er drøftet i regjeringen, skal ikke en statsråd opplyse om at ”jeg anbefalte ja til hijab, men noen var litt i tvil, så vi jobber litt mer med saken”. Man er i prosess inntil en sak er endelig avgjort. Prossen internt har vi ikke innsikt i.

Ut fra det vi nå kjenner til, hadde Storberget all grunn til å regne med at hijab i en eller annen form ville bli tillatt i politiet. Så starter bråket. Storberget konstaterer at han ikke lenger har den ryggdekningen han regnet med. Jens Stoltenberg er tydeligvis rede til retrett. Denne retretten er det Storberget som må ta regien på, fordi det er hans sak. Liv Signe Navarsete måtte ta regien på retretten når det gjaldt blasfemibestemmelsen, fordi hun hadde gjort det til sin og Sp sak. Storberget har fått skyllebøtta for begge sakene.

Knut Storberget havnet i mellomlederens dilemma. Mellomlederes problem er uklare beslutninger, for sene beslutninger, omgjøringen av vedtak, mangel på beslutninger eller at man ombestemmer seg. Mellomlederen sitter med problemet. Det som utøver dårlig ledelse er ofte de over, sjefen eller styret.

Jens Stoltenberg venter i det lengste med å fatte beslutninger. Han elsker prosess og har politisk teft så det holder. Han er dyktig til å la prosesser gå og finne samlende beslutninger. Men han er ikke fast i fisken når det oppstår strid internt. Regjeringen ombestemmer seg stadig. Det er det Jens Stoltenberg, ikke fagstatsrådene som har ansvaret for. Det gjelder hijabsaken, blasfemisaken, endringer i arbeidsmiljøloven og ny styreleder i Statoil, for å nevne noen.

Kjell Magne Bondevik har mye av den samme lederprofilen som Jens Stoltenberg. Men Bondevik var bedre enn Stoltenberg til å stå fast på beslutninger som var fattet. Han lot aldri sine statsråder i stikken. Bondevik sto last og brast. Jens Stoltenberg formidler et inntrykk av at han redder seg unna og lar Storberget ta støyten.