Det blir selvsagt bråk når de som har makt og virkelig betyr noe i Bok-Norge blir vraket av Kulturrådet. Tiden er overmoden for å permittere tause, statlig smaksdommere og overlate innkjøp til bibliotekene, skriver redaktør Magne Lerø.

De fleste romaner som gis ut på de store, etablerte forlagene blir kjøpt inn til landets biblioteker. Små forlag har stort sett sluttet å gi ut romaner, fordi de ikke tar sjansen på å utgi romaner som kan bli avvist. Når kjente kriminalforfattere, som for eksempel Anne Holt, ikke blir innkjøpt, blir det skriverier i avisene. Da er det alltid noen som stiller spørsmål om vi er tjent med at en håndfull mennesker oppnevnt av Norsk Kulturråd skal avgjøre hva som ikke holder litterære mål, og det uten engang å gi en begrunnelse. Det er kun tommelen opp eller ned som gjelder. Men debatten om innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur forstummer fort. De store forlagene vil ha det slik. Og slik blir det.

Den siste uken er innkjøpsordningen som Norsk Kulturråd forvalter kommet i alvorlig miskreditt. Sist torsdag kunne Dagens Næringsliv (DN) fortelle at Heyerdahl-biograf Ragnar Kvam, kongeekspert Tor Bomann-Larsen, Snåsamann-forfatter Ingar Sletten Kolloen og endatil utenriksminister Jonas Gahr-Støre er blitt «nullet», altså ikke innkjøpt.

Kulturrådets innkjøpskomité har konkludert med at disse ikke holder litterære mål, eller sagt på en litt penere måte, slik Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, sier det: «Komiteen har konkludert med at de titlene som ble innkjøpt, er bedre enn dem som ikke ble det.»

Ingar Sletten Kolloen sier rett ut at innkjøpskomiteen har gjort en grov feil, men han synes det er helt greit at han egen «Snåsamannen» ikke er kjøpt inn. Den synes han ikke passer like godt for inn.

Håkon Klomannskog i Forlagt Manifest mener innkjøpsordningen for sakprosa gjenspeiler et konservativt snobberi.

Klassekampen skriver på lederplass av innkjøpskomiteen har begått en «fatal dumhet» og at feilen «uansett må rettes opp». Aftenposten er også kritisk på lederplass og etterlyser klarere kriterier som innkjøpskomiteen skal arbeide ut fra.

Medlemmene i Kulturrådet litterære komiteer tar sjelden ordet i debatter om deres avgjørelser. Denne gangen snakker de, men det er ikke spor av selvkritikk å spore. Stig Sæterbakken, Sindre Hovdenakk og Aslaug Nyrnes sier stort sett det samme. 314 bøker meldes på. De må velge ut 46. Kriteriene de skal legge til grunn er klare nok. Her handler det om kvalitet, ikke popularitet.

Professor Aslaug Nyrnes sier til DN at det er greit å komme opp i 70 titler, men 150 som bransjen ønsker seg, mener hun blir for mange. Hun sier det ikke fremmer sakprosalitteraturen at staten kjøper inn bøker som ikke holder mål.

I et innlegg i Aftenposten minner Sindre Hovdenakk om at hensikten med ordningen er å bidra til bedre norsk sakprosa, ikke å «fungere som en form for forfatterpleie ved hjelp av offentlige midler.»

Forlagssjef Anders Heger i Cappelen Damm skriver i Aftenposten at ordningen ikke oppfyller sin hensikt når ikke Støre og Bomann-Larsens bok kjøpes inn. Han vil ha større forutsigbarhet.

Om en romanforfatter blir nullet, bryr ikke norsk offentlighet seg så mye med det. Noe annet er det når statens egen komité konkluderer med at Jonas Gahr Støres bok ikke er bra nok. Og er det noen bøker som burde finnes på biblioteket, så er det boken om Thor Heyerdahl. Og her hører selvsagt også kongebiografiene til Boman-Larsen med.

Kulturminister Trond Giske sier han vil rydde opp i retningslinjene for sakprosa. Han vil ha klatrere begrensninger for hvilke bøker som er aktuelle for vurdering. Når færre blir nullet, blir færre skuffet, sier han til DN.

Det tror vi ikke noe på. Forlagene vet hvilke kriterier som gjelder.

Det gis ut hundrevis av sakprosabøker hvert år. Når kun 15 prosent av de bøkene som melder på til ordningen blir kjøpt inn, er det ikke til å unngå at mange forfattere blir skuffet. Det blir likedan om 30 prosent blir kjøpt inn.

Ordninger med statlige innkjøpskomiteer vil bli en kilde til uro hvert eneste år. Den tiden er forbi da staten bør sette kvalitetsstempel på bøker. Ofte er det slik at det er stor enighet om bøker som er meget gode – og de som er for dårlige. De fleste andre bokutgivelser er det delte meninger om. Det er bare å lese anmeldelser. Det er ikke noen poeng at en bok med tre mot to stemmer blir nullet.

Trond Giske burde overlatt innkjøpene til bibliotekene og gi en grunnstøtte til seriøse forlag som gir ut sakprosabøker. Kulturrådet kan avgjøre hvilke forlag som skal omfattes av ordningen. Bibliotekene avgjør hvilke bøker de vi kjøpe inn. Bibliotekene vil legge vekt både på kvalitet og hva slags bøker de tror folk vil låne. De kan danne seg et bilde av de enkelte bøkene ut fra anmeldelser, egen vurdering, hvor viktig de mener tema boken tar opp er og en vurdering av forfatteren.

Staten bøk ikke holde seg med en liten ekspertgruppe som leser i hemmelighet og trekker sine konklusjoner uten å gi begrunnelser. La bibliotekarene avgjøre hva som er god sakprosa. Det vil virkelig sikre kvalitet og bredde i norsk litteratur.

Schibsted-sjef Kjell Aamot kan komme til å gjøre sine aviser stor skade, fanget som han er i børsgarnet og med eiere som er mer opptatt av profitt enn av kvalitet, skriver redaktør Magne Lerø.

Schibsted-sjef Kjell Aamot er en rasende dyktig medieleder. Han har i alle fall vært det. Schibsted er blitt trukket fram i internasjonale medier og businesskoler som et lysende eksempel på vellykket strategi og omstilling i en bransje i stor endring.

Nå har selv mektige Schibsted fått pustebesvær. Aksjekursen har falt som en stein. Schibsted-ledelsen må tåle spørsmål om mediekonsernet kan komme til å gå konkurs etter sin ekspansive satsing i Norden og Europa. Så galt er det ikke. Da er faren større for at Schibsted kan bli kjøpt opp av en sulten aktør. Men de som kan tenke seg å kjøpe, sliter selv med elendig lønnsomhet for tiden.

Schibsteds sterkeste konkurrent i Norge, A-pressen, sliter like mye. De meldte fredag at de må kutte 200 millioner. De tapte 74 millioner kroner i fjor bare på Nettavisen og nettportalen Zett.no. Har A-pressen tenkt å kutte i papiravisen for at man skal kunne fortsette med å tape penger på nasjonale nettsatsinger?

12. september i fjor varslet Schibsted det første kuttet. Aftenposten ble pålagt å spare 100 millioner kroner. Siden er det kommet tre nye kuttpakker. Nå skal det spares 1,6 milliarder innen 2011. Og Kjell Aamot har nå delt ut kuttpakker til enkelte virksomheter. Det blir 100 millioner på VG, 150 på Aftenposten og 175 millioner kroner på Medie-Norge-avisene. Det betyr færre ansatte og færre avissider. Lørdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at prisen skal økes.

Schibsted vil altså redde avisene ved å tilby mindre journalistikk til en høyere pris. Dette kan gå riktig galt. Når kutt smøres utover slik det skjer i mediekonsernene i disse dager, må det være grunn til å spørre om dette er strategisk forankret. Det hele virker toppstyrt uten dialog med de enkelte virksomheten.

Det er vanskelig å tro at man kan gjøre suksess med å tilby dårligere og tynnere produkter til en høyere pris. Men produktene skal da ikke bli dårligere, forsvarer børstjenerne seg med. Selvsagt blir de det. Journalister sitter ikke rundt i redaksjonene og tvinner tommeltotter. Når det blir færre journalister, må en bruke mindre tid på hver sak. Det blir arbeidskrevende saker som droppes. Og det blir lagt mer vekt på det leseren «vil lese».

Ville det ikke vært en bedre strategi å satse mer på papiravisen Aftenposten, gjøre denne til en uunnværlig avis og droppe å legge så mange av papiravisens saker på nett? Aftenposten tjener ikke penger på nett. Hvorfor må en da holde på med det? Kan ikke VG ta seg av nettsatsingen? Vi tviler på om lønnsomheten blir bedre av å kutte enda mer i papiravisen.

Kjell Aamot er i ferd med å miste troen på papiravisene. Det sa han på et seminar på BI for et par uker siden. Aftenposten svarte med å kritisere ham på lederplass. Når han nå går inn for å kutte 150 millioner i Aftenposten, kan det tolkes nettopp som manglende tro på å bekjempe utviklingen som til slutt vil føre til papiravisens død.

Kjell Aamots viktigste oppgave er å levere økonomiske resultater til sine eiere. Han finner ikke på noe bedre enn å velge kostnadskutt over hele linjen. Det er slutt på å snakke om må investere i produktet. Det eneste vi har hørt snakk om er at Aftenposten skal skrive mer utenriks. Vi vil vente og se hvordan det blir mer utenriks når det skal kuttes 150 millioner.

Det utsatte medier hadde trengt i disse tider, er langsiktige eiere som ikke var så opptatt av utbytte. Redaksjonsklubben i Aftenposten ser ut til å ville kjempe til krampa tar dem mot at Schibsted skal betale utbytte i år. Det vil ikke Aamot høre snakk om. Han vil ikke skuffe aksjemarkedet enda mer.

Det har sine fordeler å være del av et konsern, men også sine ulemper. Når det må spares, kan de aktivitetene som går godt, måtte bidrag mer enn nødvendig for at konsernet skal levere de resultater som børsfolket forventer.

Mediebransjen har de siste 20 årene fristet mange investorer. Glanstiden er definitivt forbi. De som vil være i mediene, må finne seg i lavere avkastning på investert kapital. Slik har det vært i forlagsbransjen lenge. Bøker er bøker. Det er ikke det mest lønnsomme en kan drive med, men det er viktig. Slik bør det bli når det gjelder aviser også. Trist for investorer at det er slutt på den tiden da man kunne tjene i bøtter og spann på satse i mediesektoren. Men det gjør ikke redaksjonen rundt om noe at man får mindre kravstore eiere å tilfredsstille.