Omdømme på viddene

Når Kjell Terje Ringdal mener Røkke burde gjort som Nixon og Clinton, illustrerer det hvor langt på viddene omdømmeeksperter kan havne. I morgen kommer vel rådet om at Nina Karin Monsen bør slutte å snakke slik at de homofile reagerer, av hensyn til omdømmet sitt, skriver redaktør Magne Lerø.

Kommunikasjonsrådgiver Kjell Terje Ringdal skriver i Dagbladet i dag at Kjell Inge Røkke har gjort en tabbe ved ikke å gjøre som de amerikanske presidentene Bill Clinton og Richard Nixon gjorde. I 1952 ble nemlig Nixon beskyldt for bestikkelser.

Sammen med sin kone sto han fram og holdt en tale der har fikk et følelsesgrep om folket ved at den «ellers ganske usjarmerende Nixon viste tegn til menneskelig liv». Han snakket mye om den foreldreløse hunden «Checkers» som de i alle fall ville beholde.

Bill Clinton innrømmet foran hele nasjonen at han hadde et upassende forhold til Monica Lewinsky i 1998. Han sa han var skyldig og angret, men at han nå ville bruke all sin kraft for å skape et sterkt USA.

Å sammenligne Kjell Inge Røkke med Bill Clinton og Richard Nixon er et bomskudd. De er amerikanere. Her gjelder det helt andre lover for hvordan man kommuniserer til offentligheten. Eller mener Ringdal det var en tabbe at ikke Røkke tok med seg kona på pressekonferansen?

Historien med Nixon ligger 57 år tilbake i tid. Mediene har utviklet seg litt siden den tid. Clinton og Nixon er politikere. Politikk kan beskrives som omdømmehåndtering med sikte på økt velgeroppslutning. Kjell Inge Røkke er en næringslivsleder. Hans jobb er ikke å skaffe seg oppslutning i folket. Hans jobb er å opptre slik han mener det tjener de ansatte og bedriftens interesser. Kjell Inge Røkke vil ikke høre snakk om at han har gjort noe galt på nivå med Bill Clinton. Det er et faktum kommunikasjonsekspert må forholde seg til.

Det er ikke Kjell Inge Røkke som person det handler om. Han er hovedaksjonær. Ja vel. Men det betyr ikke at han har uinnskrenket makt. Og sjefene i Aker er ikke noen nikkedukker som Røkke instruerer til å godta fusk og fanteri.

Og til sist, men ikke minst, Kjell Inge Røkke er midt i en maktkamp. Han hevder han har rett – og alt tyder på at han har sitt på det tørre juridisk. Men prisingen av selskapene kan være gal. Den diskusjonen er ikke avsluttet.

Ringdal mener altså at Røkke burde valgt ydmykhetens vei.

– For gjennom ydmykheten kan du starte en forsiktig gjenoppbygging av ditt eget etos, troverdighet… Du er småbitter og klagende – og du erter på deg alle som kunne skutt deg til himmels igjen, mediene, skriver Ringdal.

Dette er naiv manns tale. Kjell Inge Røkke vet hvordan mediene fungerer. Han kjenner fenomenet «rituell pisking», at man legger seg flat og ber om unnskyldning. Gerhard Helskog og Kåre Valebrokk kan fortelle om det. Stikkordet er TV2s påstander om doping under Lillehammer-OL.

Vi får minne om at det var Kjell Inge Røkke som ringte Gerd-Liv Valla og ba henne legg seg flat. Valla forsøkte vel å si noen ord som var ment å skulle virke forsonerne, men hun nådde ikke fram. Det var altfor lite ydmykhet å spore. Hun ville ikke innrømme at hun hadde gjort noe riv ruskende galt.

Kjell Inge Røkke er samme type som Gerd-Liv Valla når det gjelder å kjempe for sin versjon og det de vil oppnå. De er harde i klypa når det er nødvendig. De har en personlighet som slett ikke alle takler. De liker ikke mennesker som står i venen for dem. De er sterke og hensynsløse i kamp og vanvittig gode til å nedkjempe de som ikke vil bøye seg. Da bruker de makt. Å be dem om vise ydmykhet midt i kampens hete, preller av. Slik er de, rasende dyktige, med noen usedvanlige sterke sider, og tilsvarende svake.

Men Ringdal vil vel si at det går an å spille et spill, lage et lite teater, late som om man er lei seg, innrømme at man har gjort en feil, men at dette nå skal rettes opp igjen. Akkurat hva man skal si, bør man jo få en omdømmeekspert til å formulere. For det må jo være sentimentalt og ærlig nok slik at det gjør inntrykk på journalistene.

Istedenfor velger Kjell Inge Røkke å snakke rett fra leveren. Han spiller ikke, og han kan umulig ha lært seg utenat et manus fra en omdømmeekspert. Det Røkke serverer, er sitt syn, sin mening, rått og ekte. Lett å ta avstand fra, lett å kritisere. Han er en mann i kamp, en kamp som han opplever så hard at han sier han ikke har helse til det.

Kjell Inge Røkke opptrer uten manus. Han vil provosere, og gjør det. Han vil benytte sjansen til å kaste dritt på pressen, og gjør det. Han vil henge ut Sylvia Brustad, og gjør det.

Neste uke skal et annet stabeis hylles, Nina Karin Monsen. Hun hadde virkelig trengt en omdømmeekspert slik som hun ødelegger omdømme sitt. Det dukker vel opp et råd om at hun bør slutte å snakke slik at homofile går av skaftet og heller viser litt ydmykhet.

Brustad i fella

Sylvia Brustad gikk i den fella Høyre satte ut for henne. Hvem skulle tro Kjell Inge Røkke, Per-Kristian Foss og Carl I. Hagen skulle bli enige om at det er Sylvia Brustad som er problemet og har skylden for alt rotet, skriver redaktør Magne Lerø.

Næringsminister Sylvia Brustad har nå gitt Stortinget en redegjørelse om hva som har skjedd i Aker Solutions-saken. Ikke uventet får hun massiv kritikk fra opposisjonen. Høyre og Frp akter å utnytte denne saken for alt den er verd. Kontroll- og konstitusjonskomiteen vil ha Brustad inn på teppet. Det kan også bli en ny forestilling med Kjell Inge Røkke.

Når en konflikt varer så pass lenge og så pass mange journalister er på saken, kan vi regne med at det meste som har skjedd nå er gravd fram. Vi har alle vesentlige fakta med unntak av nye vurderinger av hva disse selskapene faktisk er verd. Her har Sylvia Brustad posisjonert seg for å kunne få siste ord. Det trenger hun sårt.

Paretos flinkeste folk jobbet som gale i påsken for å kunne legge fram en verdivurdering av de aktuelle transaksjonene. Det har lekket ut at de mener Aker Solutions har betalt for mye for selskapene. Rykter kan vi ikke basere oss på i denne saken. Det som er verd å merke seg er at Nærigsdepartementet har bedt om å ikke motta rapporten nå. De vil ikke vite nå, for de vet at de da blir satt under presse for å offentliggjøre resultatet. Ekspertmunnene i Pareto skal være lukket med syv segl til ut i juni. Først vil Sylvia Brustad ha vurderingene som Aker Solution har bestilt fra den utenlandske investeringsbanken. Den skal også Pareto få. De får siste ord, og de vet hva Brustad vil ha. Pareto er nå på Sylvia Brustads lag. De er ikke mer uavhengige enn den utenlandske investeringsbanken er i forhold til Aker Solutions. Vi kan fort ende med at Aker Solutions og Sylvia Brustad fekter med hver sin verdivurdering i full offentlighet. Eller så makter de å løse saken på kammerset.

– Staten godtok at saken ikke skulle realitetsbehandles i styret i Aker Holding, sier Carl I. Hagen til Dagens Næringsliv etter å ha lest Sylvia Brustads redegjørelse. Han og Per-Kristian Foss er enige om at det interne notatet fra det så mye omtalte møte 13. mars viser at Aker og Kjell Inge Røkke handlet i god tro.

I denne saken har Carl I. Hagen og Per-Kristian Foss svøpt seg i etterpåklokskapens kappe. Høyres melodi de siste ukene er at både embetsverket, statsråden og styremedlemmer skulle vært mer våkne og satt en stopper for handelen før alle sider var vurdert skikkelig.

Hagen og Foss har nå funnet det opportunt å mene det stikk motsatte av hva de vanligvis mener. De hevder jo at staten ikke skal blande seg bort i forretningsmessige transaksjoner. Staten skal holde armlengdes avstand fra den forretningsmessige driften. Når staten gikk inn i Aker Solutions, var ikke det for å sikre at selskapet ikke ble solgt til utlandet og at hovedkontoret forble i Norge. Resten skulle Røkkes folk ta seg av. Staten skulle sitte i baksetet.

På Røkkes pressekonferanse ble misforholdet mellom staten og Røkke som eier gjort tydelig. Røkke fremsto som en eier med spisskompetanse, levende opptatt av risiko og muligheter knyttet til ny teknologi, som en industriell teknofreak med sterke relasjoner til fagfolkene. Dct er mye godt å si om departementsråden og fagfolkene i departementet, men business på Røkkes nivå har de lite greie på. Det er meningen staten skal utøve sine eierinteresser på et overordnet, nasjonalt, strategisk plan. Derfor var de ikke naturlig at de som en minoritetsaksjonær engasjerte seg i prisvurdering av et selskap. Da de senere fikk høre at det var statens egen bank, DnbNor, som skulle uttale seg om prisen var ok, følte de seg trygge. Bevares, hva mer skulle de be om? Alt virket til å være i den skjønneste orden. På dette tidspunktet var det Aker Oilfield Services det var snakk om. Det utgjør vel 70 prosent av den aktuelle transaksjonen. Om man på møtet 13. mars hadde sagt at man også gjennomgår Akers strategi og at Aker Solutions også ønsket å overta en del mindre selskaper, ville det spilt liten rolle. Det er ikke meningen at staten skal blande seg inn i slikt.

Da markedet mottok nyheten om at Aker Solutions hadde kjøpt selskaper av Aker for 1,9 milliarder, kvitterte de med å sende aksjekursen i kjelleren. Fondsforvalter Kjell Erik Eilertsen var den første som skrek opp om det han mente var salg av søppel. Høyre brukte ikke lang tid på å finne ut at denne saken kunne utnyttes til å stille de rødgrønnes næringslivspolitikk i et lite flatterende lys. Torbjørn Hansen var grenseløs i sine kommentarer. Dette minnet om korrupsjon og det kunne ende med riksrett, sa han.

Om Sylvia Brustad ble vettskremt, er ikke godt å si. Men hun forsto at dette kunne bli en særdeles kinkig sak for de rødgrønne. Nå gjaldt det å vise handelskraft. Her skulle det uavhengige vurderinger til. Hun passet på at det ble et offentlig anbud etter alle kunstens regler. Det forsinket det hele med et døgn, men advokatene i Selmer var i gang. De ga Brustad det hun trengt, en posisjon for å be Aker avlyse handelen og starte på nytt. For virkelig å understreke hvor alvorlig saken var, sa hun at hun var både sint og forbannet. Hun fikk ros fra opposisjonen for å ha handlet raskt og bestemt.

Det skulle vise seg at hun hadde gått i fella. Nå satt hun i klisteret. Hun kunne tatt kampen med Røkke og fagfolkene i Aker mot aksjeanalytikere, finanspresse og høyrefolk av ymse slag. Hun tok opp kampen mot Røkke i full offentlighet. Det var tabben. Nå står hun alene igjen. Røkke har handlet i god tro, sier Høyre og Frp. Det er Sylvia Brustad som har rotet det hele til. Også der er Carl I. Hagen, Per-Kristian Foss og Kjell Inge Røkke enige.

For Sylvia Brustad handler det nå om å kunne begrense skaden og redde skinnet.

Fritt Ord til avviker Monsen

Den voldsomme kritikken Nina Karin Monsen blir møtt med, viser at det var på sin plass å gi henne Fritt Ord-prisen. Til ytringsfriheten hører retten til å provosere og hemningsløst angripe all politisk korrekthet, skriver redaktør Magne Lerø.

Forfatter og filosof Nina Karin Monsen er en provokatør. Hun forbeholder seg retten til å si det hun mener uten å la seg begrense av at mennesker blir dypt såret. Når hun skriver at «homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør», ber hun om bråk.

Dette oppfattes som om hun likestiller homofile og psykisk utviklingshemmede. Det aviser hun, i en samtale med Klassekampen. Hun sier hun tar homofile på alvor. De som mener de vokser opp under så vanskelige forhold at de ikke klarer å fungere like godt som andre, må ha rett til hjelp.

Det er søkt å argumentere på denne måten. Nina Karin Monsen teoretiserer. Hun velger å ikke ta hensyn til hvordan slike utsagt blir oppfattet av de det gjelder. Hun kunne valgt andre ord. Det vil hun ikke. Hun kan tillate seg å provosere, for hun representerer bare seg selv. Når hun ikke tar hensyn til virkningen av sine uttalelser, oppfatter noen henne som brutal og hensynsløs. Det får bli deres valg, svarer Monsen på slik kritikk. Hun insisterer på at hun har rett til å uttale seg om homofili som fenomen uavhengig av hvordan homofile reagerer på det hun sier.

Debatten går ikke på om Nina Karin Monsen går ut over ytringsfrihetens grenser. I så fall vil hun bli rammet av straffeloven som forbyr oppfordring til hat og forfølgelse av homofile. Det er Fritt Ord som får kritikken for at de gir henne årets pris. Karen-Christine («Kim») Friele som tidligere har mottatt prisen for sin kamp for homofiles rettigheter, ble sjokkert da hun fikk vite at Monsen fikk prisen. Hun sender sin egen pris i retur i protest. Hun vil ikke stå sammen med Nina Karin Monsen i rekken av prisvinnere.

Fritt Ord-prisen har som eneste hensikt å fremme ytringsfriheten ved å gi prisen til mennesker som utnytter ytringsfriheten for alt den er verd. Fritt Ord-prisen skal ikke fremme politiske korrekthet. I praksis er det ofte slik det blir.

Fritt Ord-prisen har ikke ord på seg for å være en kontroversiell pris. Det var bred enighet i fjor om at Per Yngve Monsen fortjente prisen. Det vanlige er at de politisk korrekte nikker anerkjennende til valget av hvem som får prisen.

Denne gangen ville Fritt Ord gi prisen til en provokatør, til en avviker, for det er knapt noen i det norske intellektuelle miljø som våger å provosere slik Nina Karin Monsen gjør.

Ved å gi prisen til Monsen peker Fritt Ord på at det også følger et ubehag ved ytringsfriheten. Den kan være et problem, noe som svir, som sårer og påfører andre mennesker tap av livsmot. Vi kan ikke bestille en snill og veldressert ytringsfrihet. Den kommer også i en rå og hensynsløs utgave til tider. Men en provoserende ytring, et radikalt standpunkt som mange opplever som fordømmende og som skaper debatt, er i seg selv ikke er kriterium for å få prisen.

Fritt Ord har foretatt en kvalitetssikring av Nina Karin Monsen. Ved å gi henne prisen, sier de at hun reiser en debatt om vesentlige spørsmål. Temaet er ikke spørsmålet om homofili isolert sett. Det er ekteskapsloven og et barns rett til å vokse opp med mor og far det dreier seg om.

Nina Karin Monsen avviser at alle kvinner «har rett til å konstruere seg et barn» på samme måte som menn har rett til å skaffe seg en surrogatmor. En familie består av mor, far og barn. Det hjelper ikke hva Stortinget sier. Stortinget kan ikke sette til side biologien, og Nina Karin Monsen advarer på det sterkeste mot et samfunn der voksne med samfunnets godkjennelse velger bort en mor eller far for et barn. Hun varsler både identitetsforstyrrelser, oppløsningstendenser, ja endatil erstatningsansvar.

 

Den nye ekteskapsloven er radikal og et brudd med en tradisjon som går tilbake til tidenes morgen. Nå mener flertallet av politikere at vi har passert et stadium i utviklingen som gjør at vi kan oppheve de gamle kjønnsgrensene. Nina Karin Monsen mener hun ser et samfunn som er i ferd med å styrte seg selv ut for stupet.

Monsen reiser en viktig debatt knyttet til assistert og kunstig befruktning og produksjon av barn på bestilling. De fleste er uenig med henne i form og ordvalg, men mange er enig med henne i sak.

Nina Karin Monsen er definert ut i de miljøer der den politiske korrektheten rår grunnen. Fritt Ord har gitt henne en mer synlig plattform for hennes samfunnskritikk. I Fritt Ord deler de neppe Monsens meninger. Det er vel heller slik at de oppleve en visst ubehag over å bli gjort til hennes forsvarer. I så fall betyr det at de selv kjenner ytringsfrihetens ubehag.

Sponheim – strategisk smarting

Det er partilederskap av beste merke når Lars Sponheim sier han er for EU, men stemmer mot å søke medlemskap nå, skriver redaktør Magne Lerø.

I teorien er det jo slik at man bør stemme for det man mener. Og det er en dyd for ledere å være tydelige. En leders oppgave er å gå foran, vise vei, holde stø kurs, ikke vingle, ikke skape tvil om hva en egentlig mener.

Men i politikken er det ikke alltid slik. Der handler det om langsiktige strategier og kortsiktig taktikk. I Venstre gjelder det i ekstrem grad i spørsmålet om EU. Saken har ridd partiet som en mare siden splittelsen på Røros i 1972. Da brøt EU-tilhengerne ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Etter valget mistet Venstre 11 av sine 13 stortingsrepresentanter.

Siden den tid har Venstre vært et nei -parti. Lars Sponheim har vært nei-mann, men for noen år sine varslet han at han ville vurdere spørsmålet på nytt. Venstre har ved de seinere års EU-avstemninger vært delt omtrent på midten.

Det kom ikke som noen bombe at Lars Sponheim på landsmøte tonet flagg som EU-tilhenger. At Sponheim erklærte seg som verdens største EU-tviler, kan noe uhøytidelig karakteriseres som et samsvares med Venstre-lederens selvbilde. For Sponheim var det viktig å fremstå som en ekte EU-tviler. Han skjøv EU- medlemskapet fram i tid og definerte det som uaktuelt i neste stortingsperiode. Dermed består Venstre av de som er erklærte tilhengere og som på prinsipielt grunnlag stemte ja. Blant dem er nestleder Ola Elvestuen. Den andre gruppen er motstandere og stemte nei. Sponheim utgjør den tredje gruppe- de som vil inn i EU på sikt, men ikke nå, med mindre det oppstår en spesiell situasjon.

Ved å erklære seg som ja-mann, men likevel stemme med nei-flokken, virker Sponheim samlende. Han inviterer til dialog og prosess. Han skaper ikke fronter, men forsøker å bygge broer. Lars Sponheim tåler kritikk for å vingle. Det biter ikke på. Sponheim er tydeligheten selv når han vil. Det som andre betegner som vingling, er for ham en nøye uttenkt strategi. Det handler om å posisjonere seg for å øve innflytelse til riktig tid.

Etter at Sponheim hadde stemt mot å sende en EU-søknad i inneværende periode, sier han at det kommer til å bli et flertall i Venstre for EU. Han vet med andre ord at han ikke er alene om å være for, men stemme ja. Og samtidig gjør han det klart at det ligger i kortene at dersom det skulle oppstå en ny situasjon, er Venstre klar til å ta saken opp til ny behandling.

Den situasjonen er vi på full fart inn i. I helgen kom meldingene om at det ligger an til at Island søker om medlemskap i EU. Dermed henger EØS-avtalen i en tynn tråd. Den situasjonen Sponheim snakker om, kan være årevis før han hadde tenkt seg.

Også når det gjelder regjeringsalternativene var Sponheim både klar og uklar. Han er krystallklar på at det er uaktuelt å danne regjering sammen med Frp. Han er like klar på at han vil avvikle dagens rødgrønne regjering. Men med hensyn til hvilken relasjon Venstre kan komme til å ha i forhold til Jens Stoltenberg, er han uklar.

Sponheim er som reven. Han sikrer seg minst to utganger, men det er ikke meningen vi nå skal vite sikkert hvilken han vil velge.

Strategen Sponheim vet å utnytte den oppmerksomhet en tvetydig posisjon gir. Han gjør Venstre synlig ved stadig å spille inn nye momenter og vurderinger i forhold til hva Vestre til slutt kan komme til å velge. I det politiske spillet Venstre bedriver, er det så mange dersom. såframt, i fall at det kun er Lars Sponheim som har oversikten og kan foreta de verbale turneringer.

Diskusjonen om hva Lars Sponheim egentlig mener om EU og hva han egentlig tenker om politisk samarbeid etter valget fortsetter. Men det er ikke nok med det. I forrige uke skrev mediene at Lars Sponheim ville gå av som partileder i neste periode. Annerledes kunne han ikke tolkes. Dagsavisen skriver i dag at Lars Sponheim sitter på oppsigelse og at han kan komme til å gi seg som Venstre-leder neste år. De uttalser som Lars Sponheim gir til VG må tolkes som om han åpner for å fortsette som partileder også etter 2013.

– Venstre må gi meg muligheten til å gi meg, men med det er det ikke sagt at det må skje for min del, sier Sponheim. Han kan ende opp som den nye Carl I. Hagen når det gjelder tjenestetid på toppen av et norsk parti.

For Sponheim ser det ut til å fungere for tiden å løpe rundt og snakke slik at folk lurer på hva han egentlig mener. Men dette kan fort endre seg. Å tale uklart har sin tid. Å være tydelig har sin.

Parhester og solospillere

Lars Sponheim og Kjell Inge Røkke er henholdsvis politikkens og aksjemarkedets solospillere for tiden. En del næringslivsledere har gode erfaringer med å hente fram parhester som forstår og aksepterer sin rolle, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag skal Lars Sponheim bestemme om Venstre skal være for eller imot EU. Han håper i alle fall det blir slik og at ikke partiet igjen vikler seg inn i en ødeleggende EU-strid. For tiden er det ingen som er mer suveren som partileder enn Lars Sponheim. Olaf Thommessen forsøkte seg som parhest. Han gikk ikke godt i spann med Sponheim. I realiteten stengte Sponheim for hans muligheter til å overleve som nestleder og ta over stafettpinnen. Sponheim sier han vil trekke seg tilbake som partileder i løpet av neste stortingsperiode. Ingen kronprins er klar.

Carl I. Hagen var i sin stormaktstid langt mektigere enn Lars Sponheim i dag er i eget parti. Hagen greide imidlertid på en mesterlig måte å ta regien på sin egen avgang. Han blinket ut Siv Jensen som sin etterfølger. I et par år fremsto de som parhester. Hagen var sjefen, ingen tvil. Men Siv Jensen fikk stadig større handlingsrom slik at hun bygget sin egen plattform.

Det er ikke så mange eksempler på at man i politikken lykkes med en slik parhestmodell. I Ap har man flere ganger endt opp med å ha delt vervene som partileder og statsminister. De to har ikke maktet å opptre som parhester slik det var tenkt. Derfor måtte Thorbjørn Jagland trekke seg. Det ble Jens alene, slik Gro styrte alene.

De eneste som de siste 10-20 årene har klart rollene som parhester på et vis, er Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Svarstad Haugland har gitt uttrykk for at det var mer krevende enn hun satte pris på. Hun fikk aldri den sterke posisjonen hun mener en partileder bør ha. Det var Bondevik som ble oppfattet som den egentlige sjefen.

I sin bok ”Vi kan alle bli den lille” forteller Ingunn Yssen hvorfor hun valgte å gå inn i rollen som parhest i LO sammen med Gerd-Liv Valla. Hun var klar over Vallas svakheter som leder, men mente hun fint ville klare å takle det. Det hadde gått bra tidligere. De var ikke nære, men profesjonelle venner. De visste at de kunne han nytte av hverandre. Sammen ble de sterkere enn de var hver for seg. Valle måtte han noen hun kunne stole på for å gjennomføre det hun ville i LO. Å få styring med internasjonal avdeling, var av avgjørende betydning. Hun mente Yssen ville klare den jobben. Yssen hadde ambisjoner. Det visste hun. Da de møttes for å snakke om stillingen, før den var utlyst, før hodejeger var blitt engasjert, snakket Valla om at Yssen kunne nå helt til topps, som utenriksminister, om hun spilte sine kort riktig. Valla ville gi drahjelp. Gjennom Valla økte hun muligheten for å få virkeliggjort sine ambisjoner. Inngangsbilletten var å bli leder for LOs internasjonale avdeling. Yssen kunne ikke si nei. Det hadde tidligere vært snakk om at hun kunne bli hentet inn som en slags stabssjef. Det var hun skeptisk til. Det fristet ikke å bli en avansert sekretær for Valla. Stillingen som internasjonal sekretær var noe annet, tenkte hun. Det ga henne en mer selvstendig plassform og et definer ansvar. Men hun oppdaget ganske snart at Valla ville ha full kontroll. Det var Valla som var sjefen med stor S. De to tenkte forskjellig om rollen som parhester. De styrte inn i problemer som enhver sterk nummer to i systemet gjerne merker i forhold til en sterk nummer en. Den som er underordnet må tilpasse seg. Man kan ikke kreve seg til en posisjon som ens overordnede ikke ønsker å gi en.

I dagens utgave av Ukeavisen Ledelse advarer BI-professor. Øyvind Bøhren, mot å gå i kompaniskap med Kjell Inge Røkke. Røkke egner seg best til å eie alene. Her har han et poeng, men samtidig er Røkke en som har lykkes med å velge seg ut parhester. Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten opererte som parhester i mange år. Røkke hadde pengene, visjonene, dristigheten, frekkheten og viljen til å ta risiko. Gjeldsten tok seg av ”indretjenesten”- analyserte, utredet, konsekvensberegnet, organiserte, sørget for at alle detaljer ble tatt hånd om og at de villeste av Røkkes ideer lagt bort. Senere gikk Leif-Arne Langøy inn i denne rollen. Og etter han Øyvind Eriksen.

Parhestsmodellen har fungert fordi Røkke han valgt sjefer som ikke er som han selv. De har ikke hans ambisjoner, visjoner og vanvittige vilje til å få gjennomslag for det han tror på.

Røkke har tiltrukket seg svært mange dyktige ledere. Han gir sine underordnede rom. Men når Røkke selv går på banen, er det han som er sjefen. Det fikk Helge Lund merke. Lund strittet imot Røkkes vilje til å ta risiko. Lykken for Lund var at han ble hentet over til Statoil. Få timer etter, hadde Røkke hentet den som da fungerte som Statoil-sjef, Inge Hansen over som ny parhest i AkerKværner.

Stein Erik Hager han plukket ut Peter Ruzicka som parhest. Men det er Hagen som har pengene. Ruzicka spiller en mer tilbaketrukket rolle. Hagen elsker å være i offentlighetens lys. Ruzicka opererer i kulissene.

Det sterkestes radarparet i norsk næringsliv er John Fredriksen og Tom Olav Trøim. Her er det Fredriksen som opererer i kulissene. Trøim er i front. En parhest må spille den rollen en blir tildelt og som stemmer med egne ambisjoner.

Røkke gir blaffen

Kjell Inge Røkkes maktdemonstrasjon har gjort regjeringen skjelven i knærne. Det var nummeret før han sa «Brustad eller meg». Nå kan Jens Stoltenberg vente seg et knallhardt press fra LO for å redde Røkke som visjonær industribygger, skriver redaktør Magne Lerø .

Kjell Inge Røkke, av alle, ringte Gerd-Liv Valla etter at striden med Ingunn Yssen hadde eksplodert i mediene og anbefalte henne å legge seg flat. Det mente han var det beste måten å komme seg velberget ut av den hengemyra hun hadde havnet i. Røkke talte til døve ører. Gerd-Liv Valla ville ikke drive et spill. Hun ville ikke beklage noe hun hadde gjort når hun mente det var rett og nødvendig.

Det var nøyaktig det samme Kjell Inge Røkke sa på pressekonferansen sin i går.

– Jeg gir meg aldri hvis det ikke han påvises at jeg har tatt feil, sa han.

Så langt har ikke Aker innrømmet å ha gjort en eneste feil.

Røkke er en kriger som Gerd- Liv Valla. Valla tapte fordi hun mistet den maktbasen hun hadde. Ingen kan frata Røkke den makte han har, for han har eiermakt som aksjonær. Endelig har det gått opp for regjeringen.

Røkke nøyde seg ikke med å forsvare sine handlinger. Han latterliggjorde og raljerte over Sylvia Brustad. Knapt noen har angrepet en statsråd på denne måten. Han legger ansvaret på henne. Det er hun som har ødelagt, sviktet og som truer arbeidsplasser. Selvsagt skal Røkke kritiseres for harseleringen av Brustad. Men det gir han katten i. Han aksepterer rett og slett ikke at en eier, og aller minst staten, opptrer slik Brustad har gjort i denne saken.

Røkke sier han er tatt av banen. Han kan ikke lenger fortsette å være den industrilederne han har vært. På denne måten sender han sjokkbølger innover i LO. Hva mener Røkke? Vil han trekke seg tilbake, bli en passiv eier og bruke tiden til å fiske reker i Oslofjorden og sole seg på Konglungen? Eller vil han selge deler av sin Aker-system?

Bøye seg for Sylvia Brustad gjør han i hvert fall ikke. Brustad må nå forberede sitt eget nederlag. Den Røkke som hun var forbannet på velger hun nå å gi ros. Og hun beklager de ord hun hadde brukt mot Røkke.

 

Statsråder har det ikke med å snu trill rundt slik Brustad gjør. Den eneste grunnen til det er at hun innser hvor dårlige kort hun har på hånden. Staten har akseptert å få sitte på i baksetet. Det er Røkke som kjøre. Det har aldri og blir aldri snakk om å la staten få ne ei hånd på rattet.

Når Sylvia Brustad velger å beklage sitt ordvalg og gi ros fremfor ris, har det sammenheng med det emosjonelle klima Røkke nå har plassert saken inn i. Brustad risikerer å komme på defensiven. Hun innser at hun har kjørt hode mot veggen med sin ”forbannet-strategi” og forsøker seg nå i rollen som en forsonlig, storsinnet, overbærende kompromissmaker.

Hvis ikke de verdivurderingen som nå skal gjøres, konkluderer klart med at Aker har solgt selskapene til Aker Solutions til overpris, ligger Sylvia Brustad syltynt av. Da må hun be Røkke om unnskyldning for å kunne fortsette som statsråd.

 

Røkke har gitt en solid industriell begrunnelse for de transaksjonene som er gjort. Prisen snakket han lite om. Det er det som er stridens kjerne. Det er forståelig at han ikke brukte så mye tid på dette i går. Den debatten får en ta når de nye verdivurderingen legges fram.

Han forsvarte prosessen – og her står han på brukbar juridisk grunn. Røkke ville unngå stor offentlig ståhei om disse transaksjonene. Det ville det blitt derom det hadde blitt innkalt til generalforsamling. Her har Røkke uansett så pass stor makt at han bestemmer. Aker har ønsket minst mulig offentlighet rundt transaksjonene. Det klarte de, men de bommet fullstendig på reaksjonene etter at salget ble kjent. Brustads reaksjoner og handlemåte er hinsidig det de har tenkt var mulig.

I går ble det også kjent at Kjell Inge Røkke har planer om å gi bort 80 prosent av sin formue til en allmennyttig stiftelse. Men han vil ha klarhet i om det er slik at han må betale rundt 3 milliarder i skatt dersom han skal gi bort rundt 10 milliarder. Det er han lite interessert i. Han sa ellers i går at striden med regjeringen hadde ført til at han nå var mindre interessert i å opprette en slik stiftelse.

Når Røkke sysler med planer om å gi bort milliarder til en allmennyttig stiftelse, reagerer han kraftig på anklagen om at han har lurt staten for millioner ved å ta for høy pris for selskapene han har solgt til Aker Solutions. I deler av LO rister de nok oppgitt på hodet.

Ingen næringslivsledere har snakket om personlige forhold slik Røkke gjorde i går. Han sa rett ut at han angret på at han ikke hadde hørt på sin kone som frarådet ham å gå i kompaniskap med staten. Det Røkke har opplevd de siste ukene er mer enn han kan makte fysisk og psykisk. Han har problemer med å få sove og følelsene herjer i kroppen. Dette bryter på dypt plan hos Røkke. Han er ikke laget av stål og preget av at han kun opptrer rasjonelt. Røkke er emosjonell til tusen. Det er det som er hans styrke og svakhet. Når Røkke er emosjonelt trukket opp er han sterk som en bjørn og stridig som en bukk. Men Røkke er også sårbar. I går fremsto han som en rammet mann, som en skadet som må bæres av banen, for sin egen skyld. Han mente også at han med sin person blir stående i vene for Aker.

Et kapittel kan være slutt i industribyggeren Røkkes liv. For Røkke handler ikke dette om selskapene som Aker Solution har kjøpt. Det handler om han vil være i kompaniskap med staten som industribygger. Sylvia Brustad har ødelagt alt. Hun har skylden. Det er egentlig det han sier.

Slik kan ikke en av landets fremste næringslivsledere se det, kan man selvsagt si. Det gir også Røkke blaffen i. Det er slik Røkke ser det. Det er slik han opplever det.

Umulige aksjoner

Politiforbundet har forsøkt seg, men så langt oppnådd minimalt med sine aksjoner. Men aldri har en arbeidstakerorganisasjon gått så fullstendig på trynet som grafikerne i Dagbladet, skriver redaktør Magne Lerø .

Mandag fikk den grafiske klubben i Dagbladet vite at det lå an til at åtte grafikere ville bli sagt opp og fem permittert. De 45 medlemmene i den grafiske klubben ble innkalt til medlemsmøte. Her bestemte de seg for å kjøre en hard linje. Det endte med at grafikerne som hadde vakt, dro hjem. Det lå an til at Dagbladet ikke ville komme ut tirsdag. Ledelsen snudde seg rundt, fikk produsert avisen og fant et annet trykkeri. I går fikk grafikerne som dro fra jobben, vite at de ville få sparken umiddelbart dersom de ikke kom på jobb. Grafikerne valgte da å avblåse aksjonen. Da hadde de også fått beskjed fra Fellesforbundet, som de er medlem av, at aksjonen var tariffstridig.

Vanligvis blir det en diskusjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om hvorvidt en aksjon er ulovlig eller ikke. I noen få tilfeller blir konflikten brakt inn for Arbeidsretten. Aksjonen fra grafikerne i Dagbladet er så ulovlig som den kan få blitt. Nå sender Dagbladet regningen for det de har tapt til NHO. Og NHO sender regningen videre til Grafisk Forbund. De må de nok betale.

Avisene har imidlertid en såkalt ”filmsatsparagraf” som sier at kun folk med grafisk fagbrev skal ”brekke om sidene” og klargjøre de for trykking. Ny teknologi har gjort at dette produksjonsleddet i praksis har blitt borte. Journalistene legger inn artiklene sine på sidene og deskjournalistene ordner med titler og bilder. De fleste aviser har altfor mange grafikere. I vinter kuttet Dagsavisen drastisk ned på antallet grafikere. Nå gjør Dagbladet det samme. Grafikerne kjemper en kamp de e dømt til å tape. Dagbladet er så hardt presset, at de vil få Arbeidsrettens medhold i at ”filmsatsparagrafen” ikke kan begrunne et unødvendig dobbeltarbeid i produksjonen. Noen hellige kyr må slaktes.

Da grafikerne stakk på dør, måtte ledelsen i avisen snekre sammen avisen så godt det lot seg gjøre. Da måtte også folk uten grafisk fagbrev gjøre den jobben som grafikerne skulle ha gjort. Lederen for grafikerne i Dagbladet, Tone Granberg- Løvlien protesterer mot at avisledelsen har brutt gjeldende avtaler og utfordret filmsatsparagrafen.

Hun er fullstendig på jordet. Når grafikerne stikker av, er det ledelsen plikt å sørge for at avisen kommer ut. Hadde det vært en streik, hadde situasjonen vært en annen. Da kan ikke andre overta en annens jobb. Men her snakker vi om en ulovlig situasjon. Det er grafikerne som har satt spillereglene til side. Da er det fritt fram for ledelsen å gjøre det som skal til for å få avisen ut.

Jobben til Tone Granberg Løvlien er å få medlemmene sine til å forstå og akseptere de reglene som gjelder. Den som ikke møter på jobb, får sparken. Er man uenig i en oppsigelse, bringes saken inn for Arbeidsretten.

Det som skjedde mandag var at grafikerne ble rammet av kollektiv uforstand. Tone Granberg Løvlien skulle ha fått roet medlemmene og latt de forstå at de kun taper på ulovlige aksjoner. Ingen får sympati for at man uten varsel stikker av fra jobben fordi man er uenig i noe ledelsen går inn for. Enten har grafikerne en leder som ikke forstår sine medlemmers eget beste, eller så mangler hun autoritet til å få medlemmene til å holde seg til spillereglene.

Nå har grafikere mistet støtte hos ledelsen, journalistene, Fellesforbundet og i allmennheten. Det er trist at en fagforening opptrer på en møte som ødelegger for dem selv.

Politiets Fellesforbund er den andre fagforeningen som det siste året har satset på aksjonslinjen. Så langt har ikke det ført fram. Regjeringen mistet tilliten til at de ville finne en løsning med dem via forhandlingsveien når det gjaldt beredskap og arbeidstid. Derfor skar regjeringen igjennom og fratok Politiforbundet forhandlingsretten. Staten har gjort det klart at de er rede til å gi politiets kompensasjon i form av kroner og øre. Men det skal da skje via ordinære forhandlinger. Vi håper politiets kommer godt ut av disse forhandlingene. I den situasjonen vi er i, kan det være lurt av staten å betale noe ekstra for at politiet skal gjøre en ekstra innsats.

Partene i arbeidslivet har alt å vinne på å følge arbeidslivets spilleregler. Arbeidstakerorganisasjonen vokter på hverandre. Og arbeidsgivere kan minst av alt akseptere at noen grupper tar seg til rette og bråker seg til snarveier.

Det er kun gruppe som har skaffet seg en maktposisjon som samfunnet ikke har villet gi dem, som vinner fram via ulovlige aksjoner. Flygelederne er et eksempel på det. Nå går flyene når de skal, og vi hører aldri flygeledere klage. De vant kampen om feite lønnstillegg og at Røyken ikke skulle nedlegges.

Den slags makt til å tvinge igjennom egen krav via tvilsomme aksjoner har ikke grafikerne i Dagbladet eller Politiets Fellesforbund. De må kjempe for sine interesser og stå på krav innenfor de rammer spillereglene i arbeidslivet definerer.

Med Nav til Syden

Erna Solberg, Siv Jensen og Dagfinn Høybråten burde holde seg for god til å hoppe på VG-moralismen. Blås i signaleffektene. Det er en våken og ansvarlig arbeidsgiver som sender 49 Nav-ansatte til Syden, skriver redaktør Magne Lerø .

49 ansatte ved Nav Kristiansand reiser til Sardinia for å styrke arbeidsmiljøet og heve kompetansen. Turen koster 3 770 kroner pr. ansatt. VG slår saken opp over to sider. Hva er problemet? Er det en sak at en arbeidsgiver bruker vel 3000 kroner på kompetanseheving og for å styrke arbeidsmiljøet? Det hadde vært større grunn til å lage en sak om arbeidsgivere som ikke forstår at slikt er vel anvendte penger.

Og når det gjelder bruk av offentlige midler, er det nesten ubegrensede muligheter for å lage saker om med vinkelen ”folk reagerer på at”. Det er VG eksperter på.

Nav er for tiden tildelt rollen som syndebukk og utstillingsvindu for de mest i offentlig sektor som ikke fungerer som det skal. Nav har ikke uten grunn endt opp som et slags fluepapir for negativ omtale. Det tok helt av på nyåret da Nav ikke klarte å utbetale arbeidsledige den trygden de har krav på. Nå har regjeringen lagt flere millioner på bordet, og Nav har klart å komme seg ut av den akutte krisen. Men det vil nok gå lang tid før Nav blir friskmeldt.

Leder for Nav Kristiansand, Sten Reisænen, understreker at prisen hadde blitt omtrent den samme om de hadde valgt et hotell i Norge.

– Jeg mener våre ansatte trenger slike små drops for å se at Nav trenger dem og setter pris på dem, sier Reisænen. Han taler som en god arbeidsgiver. Mediene er fulle av historier om at det for tiden er meget belastende å være ansatt i Nav. Arbeidspresset er for stort, sykefraværet skyhøyt og ansatte er frustrert over å få nye oppgaver uten å ha fått nødvendig opplæring. Noen dager på Sardinia kan bli den reneste balsam for slitne Nav-sjeler.

Men så var det signaleffekten. VG har fått det for seg at Nav her foretar seg noe som folk reagerer negativt på. Det skal ikke mye til.

Assisterende direktør i Arbeids- og velferdsdirektoratet, Yngvar Åsholt er fullstendig fanget av signaltekningen. Han blir ikke blid, skriver VG, da de ringer og forteller hva som har skjedd.

– Slik reiser kan lett bli misforstått og skade vår troverdighet, sier Åsholt.

Det er jo nettopp det han selv bidrar til.

Åsholt burde gått til kamp mot og ikke lagt seg paddeflat for signaleffektsbekymringene. Han burde forsvart med store bokstaver at Nav bruker 3 700 kr pr. ansatt på kompetanseoppbygging og trivsel. Og gjort det tindrende klart at dette like godt skje på hotell Florida på Sardinia som på hotell Byglandsfjord i Setesdal?

Dette betyr nødvendigvis ikke at alle i Nav eller alle offentlig ansatte nå kan reise til Syden på kurs. Hvordan man vil bruke de midlene som er satt av til miljøtiltak og kompetansebygging, får de enkelte etatsledere ta ansvaret for.

Når det gjelder reiser til kreti og pleti sitter politikerne i glasshus. Men når VG ringer, kan de ikke dy seg for å kaste en stein mot Nav i Kristiansand. Erna Solberg (H) sier det ”sikkert vil oppleves som utrolig provoserende for de mange Nav-brukerne” og at man i offentlig sektor må være forsiktig med hvilke signaler en sender ut. Siv Jensen (Frp) mener ”timingen er dårlig og at Nav har mer enn nok utfordringer overfor sine brukere”. Også Dagfinn Høybråten (KrF) mener timingen er dårlig og at dette har en negativ symboleffekt, men han legger til at ansatte i Nav gjør en heroisk innsats og at de ”skal vite at de verdsettes”.

Det er smålig at Solberg, Jensen og Høybråten å gi Nav i Kristiansand offentlig kritikk slik de gjør. Her hadde de en gylden anledning til å forsvare Nav som arbeidsgiver. De burde blåst i signaleffektene og stått opp mot den lumske moralismen og usunne misunnelsen som rir mye av signaleffektshysteriet.

Hvis politikerne mener det er for mye å bruke 3700 kr pr. ansatt på å styrke arbeidsmiljøet og heve kompetansen, får de si det. Hva som er rett timing, har politikerne ingen forutsetning for å uttale seg om. Ledelsen i Nav Kristiansand mener timingen er helt riktig. Det er nå de ansatte trenger dette. Derfor står Sten Reisænen rakrygget fram som en leder som gjør det han mener de ansatte trenger, og båser en lang marsj i signaleffektene.

Regjeringens Røkketraume

Så langt har regjeringen måtte ta til takke med et halmstrå fra Kjell Inge Røkke. De bør bruke den timeouten de nå har fått til å finne ut av hvordan de skal ro seg i land, skriver redaktør Magne Lerø .

Lørdag kom meldingen om at Aker Solutions har engasjert en internasjonal investeringsbank for å foreta en fornyet gjennomgang av transaksjonene som ble gjennomført 1. april 2009. En annen internasjonal investeringsbank er engasjert som rådgiver for å bistå Aker Solutions i konsernets videre strategiske arbeid.

Det er verdt å merke seg at det er Aker Solutions med konsernsjef Simen Lieungh i front som har regien. Det er såpass stor uenighet mellom regjeringen og Aker-systemet med Røkke i spissen at man ikke har offentliggjort en avtale om hva som skal skje videre.

Aker Solutions gjør det imidlertid klart at virksomhetene som er kjøpt fra Aker ASA-konsernet blir opprettholdt som selvstendige enheter. Selger Aker ASA har på sin side akseptert at oppgjøret for aksjene i de aktuelle selskapene Aker Oilfield Services, Aker DOF Deepwater, Odim og Midsund Bruk ikke vil skje før i slutten av mai.

Det er da noe, men det er milevis fra regjeringens krav om at handelen skulle nullstilles og at det skulle innkalles til ny generalforsamling der staten på fritt grunnlag skulle vurdere om man ønsket å kjøpe de ulike selskapene.

Denne handelen komme aldri til å bli nullstilt. Simen Lieungh sier det stikk motsatte. Samtidig som de setter i gang en vurdering av om kjøpesummen er riktig, engasjerer Aker Solutions en annen investeringsbank som skal etablere en konkret aksjonsplan for utvikling av verdiene i de enkelte delene av Aker Solutions-konsernet.

«Gjennom overtakelsen av selskaper fra Aker ASA-konsernet, har vi sikret oss verdifulle byggesteiner som gjør det mulig for Aker Solutions å ta nye posisjoner i viktige vekstmarkeder. Den internasjonale rådgiveren skal bistå oss slik at vi raskest mulig kan realisere verdipotensialet i de enkelte delene av Aker Solutions», sier Lieungh. Her er det ikke snakk om å nullstille noe som helst.

Og hvis denne internasjonale investeringsbanken skulle komme til at prisen Aker Solutions har kjøpt de aktuelle selskapene for er helt på jordet, vet Lieungh at hans stilling henger i en tynn tråd. Aksjeloven gjør det tindrende klart at ledelsen i et selskap «ikke må foreta noe som er egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeieres eller selskapets bekostning».

Mange mener at det er det som har skjedd i denne saken. Hvor mye en kjøper vil betale for et selskap, avhenger av hvilken inntjening en regner med på sikt.

Nå skal Aker Solutions bruke vel en måned på å hente fram alle muligheter som ligger i de selskapene de har kjøpt, men ennå ikke betalt for. Det kan fort bli flere gode argumenter for en høy pris. Den beste vurderingen av om prisen Aker Solutions kjøpte selskapene for var riktig, er foretatt. Det skjedde da markedet ble kjent med kjøpet og aksjekursen på Aker Solutions stupte.

Nå er heller ikke markedet, summen av aksjemeglere og investeringsrådgivere, feilfri når det gjelder å fastsette pris. Men den internasjonale investeringsbanken er ikke bedre. De kommer neppe opp med noen fasit. De legger sannsynligvis fram ulike måter å beregne transaksjonen på.

En kan komme til å operere med et øvre skikt. Og dersom dette ligger lavere enn det Aker Solutions har betalt, har Aker Solutions et problem. Da er det duket for en rabatt. Men det er ikke sikkert rabatten blir større enn at den dekker alle de timene svindyre advokater og finanseksperter har brukt på denne saken.

For regjeringen er det pinlig at man ikke har oppnådd noe mer enn at Aker Solutions selv skal sjekke om de har betalt en grei pris. De må greie seg med dette halmstrået en måneds tid.

Sentrale kilder i Ap og regjeringen erkjenner at strategien med verbal utskjelling av Kjell Inge Røkke har slått feil, skriver Dagens Næringsliv.

Kjell Inge Røkke har ikke tatt skrekken. Det er han som fortsatt har styringen, enkelt og greit fordi det er han som har størst makt i Aker. Staten eier ikke mer enn 12 prosent av Aker Solutions. Det er ikke nok til å ha avgjørende innflytelse.

Sylvia Brustad må nå stikke fingeren skikkelig ned i jorda og erkjenne de faktiske forhold. Nå har Kjell Inge Røkke gitt regjeringen timeout. Den må de bruke godt. De må legge en strategi for hvordan de skal ro seg i land.

Ap er ikke tjent med at denne saken dukker opp igjen med full tyngde i slutten av mai. Så langt er dette en sak som viser regjeringens avmakt når den vil være en minoritetseier i et aksjeselskap. Det er de som har makten i et selskap som bestemmer.

Røkke er seg selv lik. Det burde staten og de andre som har tegnet aksjer i selskaper der Kjell Inge Røkke har kontroll vite. Den som er «med på leken får sannelig også smake steken» når det er Røkke man leker med.

Stoltenbergs motbakke

Jens Stoltenberg beveger seg mot helgens landsmøte i motvind. Hvis landsmøtet skulle bevege Ap lenger bort fra sentrum der Stoltenberg hører hjemme, vil styringsproblemene bli mer alvorlige enn de er i dag, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsministerrollen hører til blant landets mest krevende. Det tok tid før Gro Harlem Brundtland mestret rollen. Til slutt gikk det så bra at hun fikk tilleggsrollen «landsmoder» slik Einar Gerhardsen i sin tid var «landsfader».

Mandag fyller Gro Harlem Brundtland 70 år. Det kan være hun skaper mer begeistring på landsmøtet enn de to etterkommerne som har prøvd seg i rollen. Thorbjørn Jagland kom aldri skikkelig i gang. Han syntes selv Gro ventet for lenge med å slippe ham til, og fra første stund var det de som tvilte på om Jagland var den rette typen til å være statsminister.

Jens Stoltenberg sto i kulissene og ventet. Så måtte Jagland overlate statsministerstolen til Stoltenberg, men han fortsatte som partileder. Stoltenberg-fløyen i partiet ga seg ikke med det. Striden om partiledervervet i Ap ble så hard at det endte med at Thorbjørn Jagland ble lagt inn på sykehus.

Det er ingen som i dag truer Jens Stoltenberg som partileder. Og alt tyder på at Jens Stoltenberg vil fortsette som statsminister også etter valget i høst, nær sagt uansett hvordan det går. Jens Stoltenbergs popularitet er det ikke noe å si på. Men han imponerer ikke i statsministerrollen. Det er langt igjen før han kan oppnå en slik posisjon Gro Harlem Brundtland oppnådde.

Gro Harlem Brundtland ble kritisert for at hun bidro til å avideologisere partiet og at hun manglet et tydelig politisk program. Hun ble administrerende direktør for Norge, men du verden som hun administrerte. Gro hadde styringen. Her var det ikke mye slinger i valsen.

Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg er blitt møtt med mye av den samme kritikken. De er administratorer mer enn ideologer. De harmoniserer, snekrer kompromisser, snakker seg igjennom vanskelige saker, finner løsninger fem på tolv som alle kan leve med og driver videre.

Kjell Magne Bondevik måtte administrere mye mer høyrepolitikk enn han likte, fordi Høyre var det største partiet. Sentumpolitikeren Jens Stoltenberg har måttet legge kursen mer mot venstre for å blidgjøre LO, venstrefløyen i eget parti og SV.

Dette har gått over all forventning innen utenrikspolitikken der en regnet med at problemene ville bli størst. Her har Jonas Gahr Støre full kontroll. De har funnet levelige kompromisser i klimapolitikken blant annet ved å skyve de vanskeligste sakene foran seg. SV og Sp har svelget kameler som ikke har vært til å unngå.

Det er på næringslivetsområdet regjeringen har gått på trynet. Odd Eriksen forsøkte et år å forklare hva den nye aktive eierskapspolitikken skulle bety i praksis. Så kastet han kortene. Ringreven Bjarne Håkon Hanssen ble satt inn for å skaffe fram noen resultater. Hans store prosjekt ble å gå i kompaniskap med Kjell Inge Røkke. Nå forsøker Sylvia Brustad å rydde opp i alle problemene det har skapt.

Tungvekterne i eget parti, Tormod Hermansen, Stein Lier-Hanssen og Finn Kristensen sier nå rett ut at regjeringen surrer i næringslivspolitikken. Det kan ikke fortsette slik. Og fra LO kommer kravet om at regjeringen må avblåse striden med Kjell Inge Røkke før det går ut over arbeidsplassene. Tidligere statsråd Grete Faremo mener rotet rundt regjeringen og Kjell Inge Røkke er såpass alvorlig at det kan føre til at Ap taper valget til høsten.

Når regjeringen mestrer næringslivspolitikken så dårlig, har det sammenheng med at Jens Stoltenberg på dette området presses til å føre en politikk han ikke har tro på.

Stoltenberg hyllet Røkke som industribygger på Aker-dagene for vel to uker siden. Han så ikke noen grunn til å bry seg med at det hadde foregått noen selskapstransaksjoner innad i Aker-systemet. Nettopp. Det var ikke meningen at staten skulle blande seg inn i slikt.

Så eksploderer saken og den blir en politisk bombe. Da må regjeringen viste handlekraft, slik de ble tvunget i striden om opsjonene i Hydro. Det endte med at styreleder Jan Reinaas fikk sparken over telefonen en lørdagskveld. I næringslivet ble regjeringens handlemåte dømt nord og ned.

Det samme er i ferd med å skje i saken med Røkke uansett hva som til slutt blir utfallet.

I sommer ble Jens Stoltenberg kritisert, blant annet av Thorbjørn Jagland, for at regjeringens politikk er blitt for utydelig. Stoltenberg ble utfordret til å komme mer på banene og på et tidligere tidspunkt i vanskelige saker.

Om Jens Stoltenberg har lyttet til disse rådene, er ikke godt å si. Men det siste året har han vært raskere på ballen enn de første årene han ledet de rødgrønne i regjering. Dette har styrket Stoltenbergs posisjon som statsminister. Det er Ap som er det ledende partiet, og SV og Sp kan ikke forvente å få gjennomslag i saker der de representerer et syn som har minimal oppslutning både i Ap og i Stortinget for øvrig.

Men en ting er å bli beskyldt for å være for svak i forhold til SV og Sp. Langt verre er beskyldningene om at Stoltenberg logrer for Kjell Inge Røkke.

I denne saken har Sylvia Brustad og Jens Stoltenberg vist stor verbal styrke. Men det kan ende opp med at de demonstrerer faktisk maktesløshet.

Jens Stoltenberg beveger seg mot helgens landsmøte i motvind – to meningsmålinger gir tydelig tilbakegang og striden med Røkke er ikke løst. Den politiske uenigheten finner de nok ut av på landsmøtet. Jens Stoltenberg må bare sikre seg at Ap ikke blir ført i en annen retning enn det han vil. Stoltenberg vil mot sentrum. Aller minst vil han mer av denslags næringslivspolitikk som venstresiden vil ha mer av. Det skaper bare problemer.