Parhester og solospillere

Lars Sponheim og Kjell Inge Røkke er henholdsvis politikkens og aksjemarkedets solospillere for tiden. En del næringslivsledere har gode erfaringer med å hente fram parhester som forstår og aksepterer sin rolle, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag skal Lars Sponheim bestemme om Venstre skal være for eller imot EU. Han håper i alle fall det blir slik og at ikke partiet igjen vikler seg inn i en ødeleggende EU-strid. For tiden er det ingen som er mer suveren som partileder enn Lars Sponheim. Olaf Thommessen forsøkte seg som parhest. Han gikk ikke godt i spann med Sponheim. I realiteten stengte Sponheim for hans muligheter til å overleve som nestleder og ta over stafettpinnen. Sponheim sier han vil trekke seg tilbake som partileder i løpet av neste stortingsperiode. Ingen kronprins er klar.

Carl I. Hagen var i sin stormaktstid langt mektigere enn Lars Sponheim i dag er i eget parti. Hagen greide imidlertid på en mesterlig måte å ta regien på sin egen avgang. Han blinket ut Siv Jensen som sin etterfølger. I et par år fremsto de som parhester. Hagen var sjefen, ingen tvil. Men Siv Jensen fikk stadig større handlingsrom slik at hun bygget sin egen plattform.

Det er ikke så mange eksempler på at man i politikken lykkes med en slik parhestmodell. I Ap har man flere ganger endt opp med å ha delt vervene som partileder og statsminister. De to har ikke maktet å opptre som parhester slik det var tenkt. Derfor måtte Thorbjørn Jagland trekke seg. Det ble Jens alene, slik Gro styrte alene.

De eneste som de siste 10-20 årene har klart rollene som parhester på et vis, er Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Svarstad Haugland har gitt uttrykk for at det var mer krevende enn hun satte pris på. Hun fikk aldri den sterke posisjonen hun mener en partileder bør ha. Det var Bondevik som ble oppfattet som den egentlige sjefen.

I sin bok ”Vi kan alle bli den lille” forteller Ingunn Yssen hvorfor hun valgte å gå inn i rollen som parhest i LO sammen med Gerd-Liv Valla. Hun var klar over Vallas svakheter som leder, men mente hun fint ville klare å takle det. Det hadde gått bra tidligere. De var ikke nære, men profesjonelle venner. De visste at de kunne han nytte av hverandre. Sammen ble de sterkere enn de var hver for seg. Valle måtte han noen hun kunne stole på for å gjennomføre det hun ville i LO. Å få styring med internasjonal avdeling, var av avgjørende betydning. Hun mente Yssen ville klare den jobben. Yssen hadde ambisjoner. Det visste hun. Da de møttes for å snakke om stillingen, før den var utlyst, før hodejeger var blitt engasjert, snakket Valla om at Yssen kunne nå helt til topps, som utenriksminister, om hun spilte sine kort riktig. Valla ville gi drahjelp. Gjennom Valla økte hun muligheten for å få virkeliggjort sine ambisjoner. Inngangsbilletten var å bli leder for LOs internasjonale avdeling. Yssen kunne ikke si nei. Det hadde tidligere vært snakk om at hun kunne bli hentet inn som en slags stabssjef. Det var hun skeptisk til. Det fristet ikke å bli en avansert sekretær for Valla. Stillingen som internasjonal sekretær var noe annet, tenkte hun. Det ga henne en mer selvstendig plassform og et definer ansvar. Men hun oppdaget ganske snart at Valla ville ha full kontroll. Det var Valla som var sjefen med stor S. De to tenkte forskjellig om rollen som parhester. De styrte inn i problemer som enhver sterk nummer to i systemet gjerne merker i forhold til en sterk nummer en. Den som er underordnet må tilpasse seg. Man kan ikke kreve seg til en posisjon som ens overordnede ikke ønsker å gi en.

I dagens utgave av Ukeavisen Ledelse advarer BI-professor. Øyvind Bøhren, mot å gå i kompaniskap med Kjell Inge Røkke. Røkke egner seg best til å eie alene. Her har han et poeng, men samtidig er Røkke en som har lykkes med å velge seg ut parhester. Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten opererte som parhester i mange år. Røkke hadde pengene, visjonene, dristigheten, frekkheten og viljen til å ta risiko. Gjeldsten tok seg av ”indretjenesten”- analyserte, utredet, konsekvensberegnet, organiserte, sørget for at alle detaljer ble tatt hånd om og at de villeste av Røkkes ideer lagt bort. Senere gikk Leif-Arne Langøy inn i denne rollen. Og etter han Øyvind Eriksen.

Parhestsmodellen har fungert fordi Røkke han valgt sjefer som ikke er som han selv. De har ikke hans ambisjoner, visjoner og vanvittige vilje til å få gjennomslag for det han tror på.

Røkke har tiltrukket seg svært mange dyktige ledere. Han gir sine underordnede rom. Men når Røkke selv går på banen, er det han som er sjefen. Det fikk Helge Lund merke. Lund strittet imot Røkkes vilje til å ta risiko. Lykken for Lund var at han ble hentet over til Statoil. Få timer etter, hadde Røkke hentet den som da fungerte som Statoil-sjef, Inge Hansen over som ny parhest i AkerKværner.

Stein Erik Hager han plukket ut Peter Ruzicka som parhest. Men det er Hagen som har pengene. Ruzicka spiller en mer tilbaketrukket rolle. Hagen elsker å være i offentlighetens lys. Ruzicka opererer i kulissene.

Det sterkestes radarparet i norsk næringsliv er John Fredriksen og Tom Olav Trøim. Her er det Fredriksen som opererer i kulissene. Trøim er i front. En parhest må spille den rollen en blir tildelt og som stemmer med egne ambisjoner.