Det er partilederskap av beste merke når Lars Sponheim sier han er for EU, men stemmer mot å søke medlemskap nå, skriver redaktør Magne Lerø.
I teorien er det jo slik at man bør stemme for det man mener. Og det er en dyd for ledere å være tydelige. En leders oppgave er å gå foran, vise vei, holde stø kurs, ikke vingle, ikke skape tvil om hva en egentlig mener.
Men i politikken er det ikke alltid slik. Der handler det om langsiktige strategier og kortsiktig taktikk. I Venstre gjelder det i ekstrem grad i spørsmålet om EU. Saken har ridd partiet som en mare siden splittelsen på Røros i 1972. Da brøt EU-tilhengerne ut og dannet Det Liberale Folkepartiet. Etter valget mistet Venstre 11 av sine 13 stortingsrepresentanter.
Siden den tid har Venstre vært et nei -parti. Lars Sponheim har vært nei-mann, men for noen år sine varslet han at han ville vurdere spørsmålet på nytt. Venstre har ved de seinere års EU-avstemninger vært delt omtrent på midten.
Det kom ikke som noen bombe at Lars Sponheim på landsmøte tonet flagg som EU-tilhenger. At Sponheim erklærte seg som verdens største EU-tviler, kan noe uhøytidelig karakteriseres som et samsvares med Venstre-lederens selvbilde. For Sponheim var det viktig å fremstå som en ekte EU-tviler. Han skjøv EU- medlemskapet fram i tid og definerte det som uaktuelt i neste stortingsperiode. Dermed består Venstre av de som er erklærte tilhengere og som på prinsipielt grunnlag stemte ja. Blant dem er nestleder Ola Elvestuen. Den andre gruppen er motstandere og stemte nei. Sponheim utgjør den tredje gruppe- de som vil inn i EU på sikt, men ikke nå, med mindre det oppstår en spesiell situasjon.
Ved å erklære seg som ja-mann, men likevel stemme med nei-flokken, virker Sponheim samlende. Han inviterer til dialog og prosess. Han skaper ikke fronter, men forsøker å bygge broer. Lars Sponheim tåler kritikk for å vingle. Det biter ikke på. Sponheim er tydeligheten selv når han vil. Det som andre betegner som vingling, er for ham en nøye uttenkt strategi. Det handler om å posisjonere seg for å øve innflytelse til riktig tid.
Etter at Sponheim hadde stemt mot å sende en EU-søknad i inneværende periode, sier han at det kommer til å bli et flertall i Venstre for EU. Han vet med andre ord at han ikke er alene om å være for, men stemme ja. Og samtidig gjør han det klart at det ligger i kortene at dersom det skulle oppstå en ny situasjon, er Venstre klar til å ta saken opp til ny behandling.
Den situasjonen er vi på full fart inn i. I helgen kom meldingene om at det ligger an til at Island søker om medlemskap i EU. Dermed henger EØS-avtalen i en tynn tråd. Den situasjonen Sponheim snakker om, kan være årevis før han hadde tenkt seg.
Også når det gjelder regjeringsalternativene var Sponheim både klar og uklar. Han er krystallklar på at det er uaktuelt å danne regjering sammen med Frp. Han er like klar på at han vil avvikle dagens rødgrønne regjering. Men med hensyn til hvilken relasjon Venstre kan komme til å ha i forhold til Jens Stoltenberg, er han uklar.
Sponheim er som reven. Han sikrer seg minst to utganger, men det er ikke meningen vi nå skal vite sikkert hvilken han vil velge.
Strategen Sponheim vet å utnytte den oppmerksomhet en tvetydig posisjon gir. Han gjør Venstre synlig ved stadig å spille inn nye momenter og vurderinger i forhold til hva Vestre til slutt kan komme til å velge. I det politiske spillet Venstre bedriver, er det så mange dersom. såframt, i fall at det kun er Lars Sponheim som har oversikten og kan foreta de verbale turneringer.
Diskusjonen om hva Lars Sponheim egentlig mener om EU og hva han egentlig tenker om politisk samarbeid etter valget fortsetter. Men det er ikke nok med det. I forrige uke skrev mediene at Lars Sponheim ville gå av som partileder i neste periode. Annerledes kunne han ikke tolkes. Dagsavisen skriver i dag at Lars Sponheim sitter på oppsigelse og at han kan komme til å gi seg som Venstre-leder neste år. De uttalser som Lars Sponheim gir til VG må tolkes som om han åpner for å fortsette som partileder også etter 2013.
– Venstre må gi meg muligheten til å gi meg, men med det er det ikke sagt at det må skje for min del, sier Sponheim. Han kan ende opp som den nye Carl I. Hagen når det gjelder tjenestetid på toppen av et norsk parti.
For Sponheim ser det ut til å fungere for tiden å løpe rundt og snakke slik at folk lurer på hva han egentlig mener. Men dette kan fort endre seg. Å tale uklart har sin tid. Å være tydelig har sin.