Det ulykkelige eierskap

SV og venstrefløyen i AP har med sitt krav om et mer aktivt statlig eierskap i næringslivet brakt Jens Stoltenberg ut en i hengemyr. Og nå vil Oslo Ap ha enda mer av det som har skaffet de rødgrønne styringsproblemer, skriver redaktør Magne Lerø.

Oslo Ap med Jan Bøhler i spissen vil bruke helgens landsmøte i Arbeiderpartiet til å skjerpe kravet om et mer aktivt statlig eierskap i norsk næringsliv.

Bøhler vil blant annet ha forbud mot nedleggelse av lønnsomme arbeidsplasser. Det snakket de rødgrønne om før valget for fire år siden. Det har regjeringen for lengst gitt opp å få til. Det er rett og slett umulig å innføre driveplikt på bedrifter slik det er det er for gårdsbruk. Men Jan Bøhler vil ikke høre. Han prater ufortrødent videre.

Bøhler har ikke tatt skrekken av eventyret med Kjell Inge Røkke i Aker. Han vil ha mer av den slags – og når staten går inn, skal en ikke være en passiv eier, men en aktiv eier, en som styrer og bestemmer. Igjen et standpunkt uten rot i virkeligheten.

Kjell Inge Røkke vil ikke ha en stat med seg som forlanger å bestemme. Han vil ha kontrollen, han vil ha flertall. Det er jo nettopp det avtalen han inngikk med staten i 2007 går ut på. Og det er slik staten har innrettet seg.

Røkke sørget også for å gjøre det tindrende klart at han ville lønne ledelsen i selskapet slik han vil og ikke slik staten vil ha det. Daværende næringsminister Dag Terje Andersen bukket og aksepterte. For de rødgrønne var det viktig kun med norsk eierskap og hovedkontor i Norge. Slik ville de sikre arbeidsplassene og kompetanse inne det se anså for en kjernevirksomhet.

I departementet har de fint lite peiling på om det er lurt av Aker Solutions å kjøpe Aker Oilfield Services, Midsund Bruk, Aker Dof Deepwater, Odim og Aker Clean Carbon, og man vet aller minst om hva som er en riktig pris å betale for disse selskapene. Dette er det administrasjonen og styret i Aker Solutions som må finne ut av.

Staten eier 12 prosent av Aker Solutions, og Jens Stoltenberg har ikke i sine villeste fantasier tenkt seg at statens skulle blande seg bort i dette. Så går det politikk i saken og Sylvia Brustad går tungt på banen. Hvordan det til slutt ender, er ikke godt å si. Det overraskende er at Jan Bøhler vil ha mer av slike saker som gir regjeringen pustebesvær.

Tidligere Telenor-sjef, departementsråd, styregrossist og en betrodd Ap-mann, Tormod Hermansen sier til Dagsavisen at det statlige eierskapet ikke kan fortsette som nå. Han mener staten opptrer naivt og uprofesjonelt. Han sikter til striden med Kjell Inge Røkke. Han vi opprette et eller to holdningsselskaper som får i oppdrag å forvalte statens eierinteresser. Departementet klarer det ikke godt nok. Men en slik modell blir det lenger avstand mellom politikerne, statsråden og selskapet der staten har eierinteresser.

Det spørs om dette vil fungere. Det minner for mye om helseforetakene. Her skal også politikerne holdes på armlengdes avstand. Men i praksis havner alle viktige saker på helseministerens bord.

Høyre signaliserer at de ikke går for en slik modell. De vil ikke ha noe mer statlig eierskap enn det departementet klarer å håndtere. Bøhler er neppe fornøyd med at staten skal sette proffe næringslivsledere og eksperter inn i holdingselskap som skal drive næringspolitikk. De er jo det politikerne vil gjøre.

I Klassekampen denne uken har SV-ere tatt til orde for at staten må eie mer og styre sterkere. Noen vil at staten skal kjøpe seg opp til 100 prosent i Statoil, slik at man kan få full politisk styring med selskapet. Andre er opptatt av at staten kjøper seg inn i bedrifter som har problemer, hjelper med kapital gjennom krisen og slik sett bidrar til å sikre arbeidsplasser.

Jens Stoltenberg vil ikke ha mer statlig eierskap. Men han kan ikke bruke Røkke og Aker som et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå. For det er jo meningen at samarbeidet med Røkke skal fungere som et bevis på at de rødgrønne har ment alvor med sin aktive eierskapspolitikk.

I mange land er staten tungt inne i en del nøkkelbedrifter. Det er ganske uproblematisk at staten er engasjert i fisk (Cermaq), gjødsel (Yara) aluminium (Hydro), olje (Statoil), bank (DnB NOR) og telekom (Telenor).

I disse selskapene opptrer staten som andre aksjonærer. Hvis ikke fungerer det ikke. En skal ikke blande politikk inn i et aksjeselskap der man har med andre aksjonærer.

Hvis staten er hundre prosent eier, er det annerledes. Da kan man via generalforsamlingen styre mer aktivt. Staten kan styre Statkraft, NSB og Posten sterkere enn Statoil, for eksempel. Men å være heleid av staten sikrer ikke arbeidsplassene. Posten har de seinere år kvittet seg med tusenvis av ansatte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) tok før påske til orde for at staten burde påta seg å bygge ut fibernett til hele landets befolkning. Her ligger det en god tanke bak. På samme måte som staten en gang bygget ut telenettet, kringkasting og vier, burde en i dag sikret hele befolkningen lik og god adgang til elektronisk kommunikasjon og tv-signaler. Så kunne ulike innholdsleverandører tilby sine tjenester. Men det er for seint å komme med dette nå.

Aker Solutions-saken viser at staten ikke har spesiell kompetanse til å drive bedrifter. At staten er inne på eiersiden i nøkkelbedrifter er greit. Men staten må ikke gi seg til å styre på andre måter enn gjennom styret. Og eier man ikke mer enn 12 prosent av aksjene i et selskap, har man ikke avgjørende innflytelse.

Brustads maktesløshet

Oppslaget i dagens VG om at «Jens vurderer å saksøke Røkke» er i større grad et rop i fortvilelse enn en reell trussel. Sylvia Brustads «forbannet-strategi» med krav til Aker om å stå skolerett for staten ser ikke ut til å fungere, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi bør ikke legge for stor vekt på VGs oppslag i dag om at regjeringen vurderer å saksøke Kjell Inge Røkke hvis han ikke bøyer seg for regjeringen krav om å nullstille Akers Solutions aksjekjøp og la generalforsamlingen behandle saken på nytt og fritt grunnlag. Dette kommer som et svar på at Aker i går ikke kom regjeringen i møte på andre måter enn at de sa ja til å behandle finansieringen av oppkjøpet på generalforsamlingen.  Regjeringen plages av at det virker som om Kjell Inge Røkke og hans assistenter i Aker ikke forstår alvoret i situasjonen. Da får en satse på ende mer krise. Og da er advokater gode ha. Når de representerer en parti en konflikt, produserer de gjerne de meninger og vurderinger som deres oppdragsgiver trenger. Nå prøver regjeringen seg med en påstand om at Kjell Inge Røkke og hans hær av jurister og rådgivere faktisk driver med ulovligheter.  –        Muligheten for å trekke Røkke for retten har vært diskutert bak lukkede dører i regjeringen i flere dager, skriver VG. Forretningsadvokat og jusprofessor Kristin Norman sier hun tror regjeringen kan ha en god sak, men hun minner om at det alltid vil være knyttet en viss tvil til slike spørsmål. Hun har på vegne av Selmer vært med på å utarbeide en av de to juridiske betenkningene regjeringen har fått utarbeidet om saken. Selmer konkluderer med å støtte kravet om at de kontroversielle aksjetransaksjonene skulle vært behandlet av generalforsamlingen i Aker Solutions ASA. I så tilfelle ville Staten kunnet benyttet seg sin vetorett – og dermed stoppet hele aksjehandelen. 

Men i Aftenposten i dag kan regjeringen lese at landets fremste selskapsrettseksperter rister på hodet av statsministerens Aker-krav og at de skjønner fint lite av Regjeringens juridiske tenkning. Førsteamanuensis Hugo Matre og professor Johan Giertsen ved Universitetet i Bergen peker på at regjeringen ikke en gang har offentliggjort de juridiske vurderingene de har fått utarbeidet av Selmer og Simonsen. De kan så langt ikke se at det er fremkommet noe som tilsier at oppkjøpene må behandles på generalforsamlingen.

 

Professor Tore Bråthen ved BI sier han synes konklusjonene som er referert fra advokatene Selmer og Simonsen er ”veldig rare” og at det er ”pussing” at disse utredningene ikke er offentliggjort.

 

Tidligere har Selmer–partner Sverre S. Tysland sagt til NRK at de er meget klare på at låneopptaket skulle vært behandlet på generalforsamlingen.

 

–        Når det gjelder aksjeoppkjøpene, er det kanskje noe mer tvil, men vi mener det også at de beste grunner taler for at det skulle vært behandlet på generalforsamlingen i Aker Solutions.

 

Regjeringen bringer ikke Kjell Inge Røkke inn for retten på et så tynt grunnlag. Og i alle fall ikke etter at Aker Solutions har sagt at de vil innkalle til generalforsamling for å behandle finansieringen av oppkjøpene.

 

Det er mye som tyder på at handels-og næringsminister Sylvia Brustad har mast seg inn i et hjørne. Hun har ikke oppnådd noe som helst av betydning med sitt råkjør mot Aker. Nå er det ofte slik at man finner løsninger fem på tolv i kriser av denne typen. Det som gjør saken vanskelig, er at staten nærmest har gitt Kjell Inge Røkke et ultimatum. Det er så lite å forhandle på. Sylvia Brustad har sagt at hun er forbannet. Ingen vet hvor forbannet Kjell Inge Røkke er, selv om han har trening i å bli omtalt som finansskurk. Røkke lar seg aldri imponer av at noen viser muskler til ham. Han er en mester til å spille høyt og vinne.

 

Nå har han fått de ansatte med på laget. I går kveld rykket åtte ansatte- representanter i Aker og Aker Solutions ut med helhjertet støtte til Kjell Inge Røkke og selskapets ledelse.

–         Som styremedlemmer står vi fullt inne for vurderingene om at transaksjonene tilfører de aktuelle selskapene og Aker Solutions strategisk og industriell verdi og er til fordel for alle impliserte parter. Flere burde lytte til Akers Solutions grundige vurderinger og begrunnelser for dette, hevder de tillitsvalgte.

 

Det er de samme ansatte som i 2007 ivret for at staten skulle komme inn på eiersiden av Aker Solutions. LO-toppene Roar Flåthen og Arve Bakk sitter begge i Aps sentralstyre. De vil aldri være med på noen krig mot Røkke. Det vil kunne sette arbeidsplasser i fare. De ansatte bryr seg ikke så mye med om eierforholdene i Aker-sfæren forskyver seg noe. De er fornøyd med at Aker Solutions vil vekst og ekspansjon. Og ingen ting er bedre enn at man legger dristige planer og investerer der hvor en har staten tungt inne på eiersiden. Aker Solution får nok den finansieringen de trenger. Aker Solutions har jo de rødgrønne gjort til en flaggskip for en aktiv rødgrønn industripolitikk. Dette selskapet har Kjell Inge Røkke mer styring med enn regjeringen. Det var det avtalen i 2007 gitt ut på. Dilemmaet for regjeringen er at de ved å elendiggjøre og skurkebeskrive sitt eget selskap, sin egen ledelse og sine egne samarbeidspartnere lager ris til egen bak. De skaffer opposisjonen bøttevis av argumenter mot regjerings eierskapspolitikk.

Regjeringen var valgt finansakrobat Kjell Inge Røkke som sin samarbeidspartner. Det er for seint å angre. Man må gjøre det beste ut av det. Da må Sylvia Brustad slutte med å kreve at Kjell Inge Røkke og hans hær skal stå skolerett for henne

Kamp mellom tapere

Jens Stoltenberg har utfordret Kjell Inge Røkke til duell. Det ligger an til at de begge to vil tape, skriver redaktør Magne Lerø .

Det sitter fryktelig langt inne for Kjell Inge Røkke å innrømme at han lurer staten trill rundt og driver med salg av selskaper til overpris. Og Røkkes fremste våpendrager, konsernsjef Øyvind Eriksen, vil ikke ha på seg at han ikke forstår seg på saksbehandling ved kjøpe og salg av selskaper og at han er på bærtur i forhold til de avtaler Aker har inngått med staten. Sylvia Brustad, med helhjertet støtte fra Jens Stoltenberg, ber egentlig Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen innrømme at han er tatt med buksa nede.

 

Det skal mye til for Røkke å nullstille salgene av fire selskaper til Aker Solutions, Salgene har  faktisk har skjedd. Det er ikke noe som heter å nullstille en handel i børsnoterte selskaper. Man kan gjør en ny handel med de pris- og skattemessige implikasjoner som det medfører. Man har ikke for vane i næringslivet å annullere salg av selskaper selv om det er uenighet om prisen, Her er det makten som rår. Og i Aker-systemet er det Kjell Inge Røkke som har størst muskler. Så langt er det ikke kommet opp noe som tyder på at Kjell Inge Røkke og Øyvind Eriksen er ute og sykler juridisk. Men støtte hos advokatekspertene Selmer hevder statsråd Sylvia Brustad at transaksjonene ikke er i henhold til Aksjeloven. Det er først og fremst knyttet til finansieringen. Nå sier imidlertid Aker Solution at de er i stand til å finansiere kjøpet uten låneopptak og at det da ikke under noen omstendighet er en sak for generalforsamlingen.

 

Kjell Inge Røkke er i landets eliteserie når det gjelder å selge selskaper eller aksjer han eier dyrt og kjøpe billig. Det har selvsagt også skjedd i denne saken. Røkke gjør ikke noe som har selv ikke er tjent med. Han er som kapitaleiere flest opptatt av å maksimere egne verdier. Det finnes knapt noen i Norge som har fått så mange minoritetsaksjonærer på nakken med påstander om at de er blitt ”ranet av Røkke”. Han er da også blitt dømt for å være for grådig i forhold til hva medaksjonærer har rett på.

 

Men det er dette ”rovdyret av en kapitalist”, som Kåre Willoch kaller Røkke, alle småaksjonærer skrekk, de rødgrønne i 2007 valgte å inngå kompaniskap med. Staten punget ut med nærmere fem milliarder og ble medeiere i Aker Solutions. Hadde de ikke lagt på bordet det Røkke forlangte, fryktet de han ville solgt til utlendinger.  

 

Vi kan vanskelig forestille oss at sjefen for Aker Solution, Simen Lieungh klappet i hendene da han ble kjent med at Røkke ville gi ham fire nye selskaper i fanget. Hva som har skjedd på kammerset, er ikke godt å si. Nå forsvarer imidlertid Lieungh handelen uten betenkeligheter. Han synes prisen er riktig og minner om at dette er en prosess som har gått over lang tid. Han mener de selskapene han har overtatt vil gi god lønnsomhet og finansieringen av driften ikke vil by på alvorlige hindringer.

 

Lieungh er Røkkes mann – og Røkkes menn gjør som Røkke vil. Et stykke på vei er det riktig. Men Lieungh vil ikke fremstå som en dumskalle, som en som betaler milliarder for  søppel.

 

Dette vil i første omgang være Røkkes strategi. I løpet av dagen kan vi vente argumenter fra Akersystemet som skal underbygge at prisingen av selskapene er rett og at det er strategisk riktig at det er Asker Solutions og ikke Aker som fører disse selskapene videre. Aker kan slå i bordet med at de ikke har funnet på prisen. Den baserer seg på anbefalinger fra DnbNors eksperter.

 

Statens representant i styret, Berit Kjøll, har fått rollen som syndebukk i denne saken. Hun fikk den første informasjonen om de planlagte transaksjonene 23. mars. Hun var nok ikke klar over hva hun ble viklet inn i. Hun ropte alarm for seint. Det var først etter at Sylvia Brustad onsdag 8. april kritiserte saksbehandlingen og ba om ny generalforsamling, Berit Kjøll kom på banene. Da var det som om det løsnet et ras. Hun kritiserte i diverse pressemeldinger saksbehandlingen sønder og sammen og hevdet hun var ført bak lyset.

Hun fikk svar på tiltale fra Aker.

 

Aker kan nå skylde på at Berit Kjøll ikke har gjort jobben sin og informert staten. Sannsynligvis vil Sylvia Brustad mene det samme. Men hun vil neppe sprake Kjøll offentlig. Når alle fakta er kommet på bordet, vil trolig Berit Kjøll selv ta initiativet til å trekke seg.

 

Sylvia Brustad oppdaget etter hvert den politiske sprengkraften i denne saken. Onsdag før påske fikk hun ”godkjent” fra opposisjonen for at hun raskt hadde tatt fatt i saken og fått på plass uavhengige til å granske hva som har foregått. Og Brustad fyrte løs mot Aker onsdag før påske. Det var nok en strek i regningen at Aker tilbakeviste all kritikk. Det låste situasjonen.

 

Kjell Inge Røkke står i fare for å miste all de politiske goodwill han har opparbeidet seg hos de rødgrønne hvis han ikke finner en løsning statsminister Jens Stoltenberg kan godta. Spørsmålet er om Røkke er presset så pass inn mot veggen, at skaden har skjedd. Han har tapt sin posisjon uansett. Han kan velge å la makten og pengene råde.

 

Jens Stoltenberg er god til å snekre kompromisser. Det er ikke Kjell Inge Røkke. I denne saken er det hvirvlet opp så mye at Jens Stoltenberg ikke vil komme ut som en vinner uansett hva som skjer.

Røkkes aksjeakrobatikk

Med de omstridte og kurssenkende aksjetransaksjonene Kjell Inge Røkke nå har foretatt seg, øker faren for at Aker Solutions kan bli stående som et grelt eksempel på en feilslått rødgrønn industripolitikk, skiver redaktør Magne Lerø.

Kjell Inge Røkke har et forretningstalent utenom det vanlige. Om det er det ingen tvil. Det er heller ingen tvil om at han bygget opp sitt Aker gjennom en rekke omstridte aksjetransaksjoner. Det er i løpet av årene en flokk av små og større aksjonærer som har stått fram med påstander om at Røkke har beriket seg selv på bekostning av andre aksjonærer. Det sto strid om nesten hver eneste transaksjon han fortok seg da han kjøpte seg opp i Kværner. Han fikk bank av Tore Lindholt i Folketrygdfondet for manglende respekt for spillereglene i aksjemarkedet og sine medaksjonærer. Og de bragte saken inn for retten.

Da staten sammen med svenske Wallenberg kjøpte seg opp i daværende Aker Kværner, nå Aker Solutions, ble staten advart mot å gå inn som minoritetsaksjonær sammen med en så pass kontroversiell eier som Kjell Inge Røkke. Mest kritikk fikk de rødgrønne for at de brukte skattebetalerne penger for å kjøpe seg inn i et industriselskap.

Men Kjell Inge Røkke er de rødgrønnes mann. Han er vel den rikeste og meste profilerte industrieieren som står fram og sier han stemmer på Ap. Han legger riktignok til med et smil at han har fått beskjed om å gjøre det av sin mor.

Et annet forhold er det at Kjell Inge Røkke legger vekt på å ha et tett samarbeid med de tillitsvalgte. I den forstand er han LOs mann. Og tidligere LO-leder Yngve Hågensen har han trukket inn i styret. Røkke omgir seg med personer som har solid erfaring fra sentrale posisjoner innen politikken. Den siste som meldte overgang, er statssekretær i olje- og energidepartementet, Monica Stubholt.

Regjeringen regnet med at Røkke ville gjøre alvor av å selge Aker Kværner. Det ville de rødgrønne forhindre. Det var det viktig å markere at de var rede til å ta grep for å redde arbeidsplasser. Med utenlandske eiere, ville arbeidsplassene være mindre trygge. Med staten på eiersiden var tryggheten sikret.

Og når man fikk svenske Wallenberg med på eiersiden, fikk næringsminister Dag Terje Andersen det til å smake fugl. Dette skulle bli innledningen på en ny æra for norsk-svensk industrisamarbeid. Store ord. Wallenberg var med på leken – og det ble snakket om at man nå lå forholdene til rette for at Norge også kunne komme til å velge det svenske jagerflyet Jas Gripen.

Tre år etter kan vi konstatere at Kjell Inge Røkke visste hva han gjorde. Han fikk fylt opp sin egen pengebinge med vel seks milliarder. Så langt har staten tapt 3,4 milliarder på investeringer i Aker Solutions.

I går var det duket for nye kontroversielle investeringer i Kjell Inge Røkkes regi. Hegdefondforvalter Kjell Erik Eilertsen mener Røkke bruker Aker Solutions som søppelkasse når han selger flere Aker-selskaper til det Eilertsen mener er overpris.

– Dette er så grisete at jeg ikke har ord for det, sier Eilertsen til Dagens Næringsliv.

Truls Evensen i Storebrand Kapitalforvaltning og Terje Fatnes i SEB Enskilda mener også Aker Solutions har kjøpt til overpris.

Transaksjonen førte til at kursen på Aker Solution falt 4,5 prosent i går. Det blir også pekt på at selskapet med dette har påtatt seg større investeringsforpliktelser. Det forsøker gjerne selskaper å unngå i en tid preget av stor usikkerhet og kapitaltørke.

Aker avviser at de er på felgen økonomisk og at de er tvunget til å la Aker Solutions kjøpe selskapsverdier for 1,9 milliarder. De hevder dette er et ledd i en strategisk prosess. Kjell Inge Røkke kan komme til å selge mer. Aker Seafood defineres ikke lenger innenfor kjernen av det Aker skal satse på. Røkke startet med fisk. Også han ender opp i olje ser det ut til. Han vil blant annet påta seg å rense C02 slik at Jens Stoltenberg en gang kan foreta sin bebudede månelanding. Er det rart at Stoltenberg avbrøt regjeringskonferansen for å være med å kaste glans over er Kjell Inge Røkke og Aker da kremen av selskapets ansatte var samlet i går?

Det vi fort vise seg om Aker Solutions er påtvunget et kjøp til en pris som er for høy. I verste fall har kritikerne rett i at noe av det Aker Solutions har overtatt viser seg å være mer søppel enn kurante investeringer. I så fall blir Aker Solutions stående som et grelt eksempel på en feilslått rødgrønn industripolitikk.

Hissigproppen i Norad

Norad-direktør Poul Engberg-Pedersen må endre oppførsel, hvis ikke må han finne seg noe annet å gjøre, skriver redaktør Magne Lerø.

I Norad er det sterk misnøye blant de ansatte over Poul Engberg-Pedersens lederstil.

– Hans oppførsel går ut over mange. Vi har en toppleder som viser kraftig sinne i møter med tillitsvalgte og andre ledere. Dette legger en demper på våre samarbeidsmuligheter, sier Semund Haukland i Akademikerne til Aftenposten. Han beskriver direktørens oppførsel som sårende, krenkende, infantil og uverdig.

 

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil ikke gi noen kommentar. Utenriksråd Bjørn T. Grydeland sier han har tillit til at Norad selv vil løse problemet.  

 

Det viker som det er lettere sagt enn gjort. Allerede i 2007 beklaget Engberg-Pedersen overfor de ansatte i Norad at hans temperament hadde gått ut over ansatte.

 

–         Det er ikke akseptabelt, og jeg beklager dypt, skrev han i en hilsen til de ansatte. Men han gjorde det også klart at han tvilte på om han hadde så stort forbedringspotensial da man ikke kan ”lave om på seg selv i en høy alder”, som han betegnet det. Men han håpet det ville bli bedre ved å bruke avdelingsdirektørene mer aktivt og redusere sin ukentlige arbeidstid med 10-15 timer, slik at han kunne få ned eget stressnivå.

 

Til Aftenposten lover han at han skal skape et trygt miljø for intern diskusjon og kritikk

–         Jeg beklager de ganger jeg ikke har holdt godt nok styr på mitt temperament, sier Engberg-Pedersen.

 

Dette er ikke godt nok. Det er et krav til en leder at man ikke gjentatte ganger skal miste styringen på sitt sinne slik at det ansatte blir såret og krenket. I UD hvor Jonas Gahr Støre har flagget høyt at ledere skal bygge et godt arbeidsmiljø og motarbeide tendenser til mobbing og trakassering, er det i alle fall ikke akseptabelt at Engberg- Pedersen turer fram som han gjør.

 

Det holder ikke å si at han ikke er ung lenger og at det ikke er lett å endre personlighet. Det er utvilsomt sant at det ikke er enkelt å endre atferd, men det er faktisk et krav vi stiller til ledere. Ledere skal klare å styre sine følelser, holde seg på matta og ikke la sinne løpe av meg seg, begrense sitt temperament. Det betyr ikke at ledere skal gå rundt og late som om de er emosjonelt nedkjølte hele tiden. Det må være lov at ledere også lar ansatte få merke hvilke sinnsstemninger som preger en. Men lederen må forvisse seg om at dette ikke skaper problemer i arbeidsmiljøet.

 

At det blir en opphetet stemning på en ledermøte og at folk lar sinne få utløp kan være et tegn på et sunt arbeidsmiljø. Nærhet og gode relasjoner innebærer ikke fravær av sinne. Et godt arbeidsmiljø eller lederfellesskap innebærer ikke at alle går rundt og brenner inne med hva man føler.

 

Vi stiller imidlertid krav til ledere om at de skal være gode til å opptre konstruktivt og byggende, ikke destruktivt og nedbyggende. Ledere kan påføres mye som gjør at følelser magasineres opp i kroppen. Ledere kan ikke slippe ut sine følelser i møte med ansatte.

 

Paul Engberg-Pedersen har fått nok sjanser. Han må rett og slett legge om sin lederstil slik at de ansatte i Norad merker tydelig forskjell. Hvis han ikke klarer det, må han finne seg noe annet å gjøre.    

    

Ekteskapet som salderingspost

Hvis det er slik å forstå at Bjørn Simensen måtte ofre to ekteskap på den nye operaens alter, må det være grunn til å spørre om anstrengelsene var verd det, skriver redaktør Magne Lerø.

Han skaffet oss Operaen, men måtte selv ofre to ekteskap underveis, skriver VG. Det er Bjørn Simensen vi snakker om. Til høsten kommer han med bok om sitt liv med operaen. Vi får inntrykk av et nytt operabygg nærmest ble en besettelse for Simensen som gjorde alt det meste av andre ting i livet hans måtte vike plassen. Han tror ikke han kunne prioritert annerledes.

– Det jeg gjorde var mitt lodd i livet. Det gikk døgnet rundt, men jeg tror ikke jeg kunne ha gjort det noe annerledes, sier Simensen.

Er nå det så sikkert? Er det slik at noen jobber eller engasjement er av en slik at de ikke er forenlig med et samliv?

Uten tvil er arbeid langt ut over normal arbeidstid en viktig grunn til at ekteskap og samboerskap ryker. Det går an å bli fullstendig oppslukt av det en holder på med. Gründere, næringslivsledere, politikere eller idrettsfolk kan fortelle om det. Når den ene parten i et forhold melder seg ut ved å være lite hjemme, stikke av fra ansvar- og arbeidsoppgaver som hører familielivet til, er mentalt fraværende når en er hjemme og lever fullstendig på siden av familielivet, ryker gjerne forholdet. I dag forventes det at to som lever sammen tar felles ansvar.

Når en innleder et forhold og får barn, er det basert på at man faktisk er i stand til å mestre balansen mellom familieforpliktelser og jobb. Ekteskap er ikke noe som skal ofres for den gode saks skyld. Oppslaget i VG etterlater dette inntrykket.

De fleste som lever i ekteskap eller samboerskap kommer i en situasjon der en tviler på om forholdet vil holde. Det er ikke lett å få et samliv til å fungere godt nok år etter år. Noen opplever at forholdet låser seg fullstendig, de klarer ikke leve sammen lenger og tar konsekvensen av det.

Det er ingen som har pålagt Bjørn Simensen å prioritere som han har gjort. Det er som regel ikke en arbeidsgiver som står bak og pålegger eller krever at ansatte skal jobbe så mye at ekteskapet ryker. For arbeidstakere i en del miljøer og bransjer er oppgaven å påse at ansatte ikke jobber for mye. Vi har hørt historien om personalsjefen som oppsøkte forskermiljøet godt etter arbeidstiden slutt og ba de pelle seg hjem. Det fikk da være måte på.

Jobb og familieliv er den enkeltes ansvar. Det betyr på ingen måte at alle jobber lar seg regulere innenfor normal arbeidstid. Er man leder kan det føre til at man i perioder må jobbe langt ut over normal arbeidstid. I kriser kan en jobb bli altoppslukende. Da gjelder det at ektefellen forstår og aksepterer. Ektefeller og samboere må snakke seg igjennom hvordan man skal finne balansen mellom jobb og familie. Hvis det er sterke bånd mellom mann og kone, skal det være mulig å finne ut av det.

Når ekteskap ryker, er det for enkelt å skylde på jobben. Det er vel omtrent like mange ekteskap som ryker uten at en eller begge jobber langt mer enn normal arbeidstid. Og det finnes mange eksempler på at man begynner å jobbe mer enn strengt tatt nødvendig fordi man synes det er greiere å være på jobben enn i et samliv der det knirker.