SV og venstrefløyen i AP har med sitt krav om et mer aktivt statlig eierskap i næringslivet brakt Jens Stoltenberg ut en i hengemyr. Og nå vil Oslo Ap ha enda mer av det som har skaffet de rødgrønne styringsproblemer, skriver redaktør Magne Lerø.
Oslo Ap med Jan Bøhler i spissen vil bruke helgens landsmøte i Arbeiderpartiet til å skjerpe kravet om et mer aktivt statlig eierskap i norsk næringsliv.
Bøhler vil blant annet ha forbud mot nedleggelse av lønnsomme arbeidsplasser. Det snakket de rødgrønne om før valget for fire år siden. Det har regjeringen for lengst gitt opp å få til. Det er rett og slett umulig å innføre driveplikt på bedrifter slik det er det er for gårdsbruk. Men Jan Bøhler vil ikke høre. Han prater ufortrødent videre.
Bøhler har ikke tatt skrekken av eventyret med Kjell Inge Røkke i Aker. Han vil ha mer av den slags – og når staten går inn, skal en ikke være en passiv eier, men en aktiv eier, en som styrer og bestemmer. Igjen et standpunkt uten rot i virkeligheten.
Kjell Inge Røkke vil ikke ha en stat med seg som forlanger å bestemme. Han vil ha kontrollen, han vil ha flertall. Det er jo nettopp det avtalen han inngikk med staten i 2007 går ut på. Og det er slik staten har innrettet seg.
Røkke sørget også for å gjøre det tindrende klart at han ville lønne ledelsen i selskapet slik han vil og ikke slik staten vil ha det. Daværende næringsminister Dag Terje Andersen bukket og aksepterte. For de rødgrønne var det viktig kun med norsk eierskap og hovedkontor i Norge. Slik ville de sikre arbeidsplassene og kompetanse inne det se anså for en kjernevirksomhet.
I departementet har de fint lite peiling på om det er lurt av Aker Solutions å kjøpe Aker Oilfield Services, Midsund Bruk, Aker Dof Deepwater, Odim og Aker Clean Carbon, og man vet aller minst om hva som er en riktig pris å betale for disse selskapene. Dette er det administrasjonen og styret i Aker Solutions som må finne ut av.
Staten eier 12 prosent av Aker Solutions, og Jens Stoltenberg har ikke i sine villeste fantasier tenkt seg at statens skulle blande seg bort i dette. Så går det politikk i saken og Sylvia Brustad går tungt på banen. Hvordan det til slutt ender, er ikke godt å si. Det overraskende er at Jan Bøhler vil ha mer av slike saker som gir regjeringen pustebesvær.
Tidligere Telenor-sjef, departementsråd, styregrossist og en betrodd Ap-mann, Tormod Hermansen sier til Dagsavisen at det statlige eierskapet ikke kan fortsette som nå. Han mener staten opptrer naivt og uprofesjonelt. Han sikter til striden med Kjell Inge Røkke. Han vi opprette et eller to holdningsselskaper som får i oppdrag å forvalte statens eierinteresser. Departementet klarer det ikke godt nok. Men en slik modell blir det lenger avstand mellom politikerne, statsråden og selskapet der staten har eierinteresser.
Det spørs om dette vil fungere. Det minner for mye om helseforetakene. Her skal også politikerne holdes på armlengdes avstand. Men i praksis havner alle viktige saker på helseministerens bord.
Høyre signaliserer at de ikke går for en slik modell. De vil ikke ha noe mer statlig eierskap enn det departementet klarer å håndtere. Bøhler er neppe fornøyd med at staten skal sette proffe næringslivsledere og eksperter inn i holdingselskap som skal drive næringspolitikk. De er jo det politikerne vil gjøre.
I Klassekampen denne uken har SV-ere tatt til orde for at staten må eie mer og styre sterkere. Noen vil at staten skal kjøpe seg opp til 100 prosent i Statoil, slik at man kan få full politisk styring med selskapet. Andre er opptatt av at staten kjøper seg inn i bedrifter som har problemer, hjelper med kapital gjennom krisen og slik sett bidrar til å sikre arbeidsplasser.
Jens Stoltenberg vil ikke ha mer statlig eierskap. Men han kan ikke bruke Røkke og Aker som et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå. For det er jo meningen at samarbeidet med Røkke skal fungere som et bevis på at de rødgrønne har ment alvor med sin aktive eierskapspolitikk.
I mange land er staten tungt inne i en del nøkkelbedrifter. Det er ganske uproblematisk at staten er engasjert i fisk (Cermaq), gjødsel (Yara) aluminium (Hydro), olje (Statoil), bank (DnB NOR) og telekom (Telenor).
I disse selskapene opptrer staten som andre aksjonærer. Hvis ikke fungerer det ikke. En skal ikke blande politikk inn i et aksjeselskap der man har med andre aksjonærer.
Hvis staten er hundre prosent eier, er det annerledes. Da kan man via generalforsamlingen styre mer aktivt. Staten kan styre Statkraft, NSB og Posten sterkere enn Statoil, for eksempel. Men å være heleid av staten sikrer ikke arbeidsplassene. Posten har de seinere år kvittet seg med tusenvis av ansatte.
Per Olaf Lundteigen (Sp) tok før påske til orde for at staten burde påta seg å bygge ut fibernett til hele landets befolkning. Her ligger det en god tanke bak. På samme måte som staten en gang bygget ut telenettet, kringkasting og vier, burde en i dag sikret hele befolkningen lik og god adgang til elektronisk kommunikasjon og tv-signaler. Så kunne ulike innholdsleverandører tilby sine tjenester. Men det er for seint å komme med dette nå.
Aker Solutions-saken viser at staten ikke har spesiell kompetanse til å drive bedrifter. At staten er inne på eiersiden i nøkkelbedrifter er greit. Men staten må ikke gi seg til å styre på andre måter enn gjennom styret. Og eier man ikke mer enn 12 prosent av aksjene i et selskap, har man ikke avgjørende innflytelse.