Raneren Hildrum

Alf Hildrum er ikke en raner. Det er ikke lenger grunnlag for det lønnsnivået de har i TV2. De ansatte kan sette kanalens eksistens i fare hvis de nekter å gi fra seg en eneste krone eller et eneste gode, skriver redaktør Magne Lerø.

TV2-sjef Alf Hildrum mener han holder på med å redde arbeidsplasser. En av journalistnestorene i TV2, Pål T Jørgensen mener Hildrum driver med ran både av ham selv og andre TV2-ansatte. Bakgrunnen er at TV-ledelsen vil gå over fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjon. Ved en innskuddsbasert ordning har arbeidsgiver kontroll over kostnadene og en kan regne med å komme rimeligere ut av det. De som tjener på innskuddsbaserte ordninger er gjerne de unge, mens eldre arbeidstakere med høy lønn er mest tjent med en ytelsesbasert ordning.

 

I tillegg til å gå fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjon, vil Hildrum ha fem prosents lønnskutt. Det innebærer at de ansatte ikke lenger er sikret 66 prosent av en viss lønn i pensjon.

– Ledelsen i TV2 raner oss for pensjonen vår. Vi har en 17 år gammel pensjonsavtale som nå skal brytes. Midt i finanskrisen skal Alf Hildrum kaste pensjonen vår bort til spekulanter, sier Jørgensen til VG og henviser til en redegjørelse om den nye pensjonsordningen til de TV2-ansatte der det heter:

«Den faktiske avkastningen du får i et verdipapirfond i fremtiden er avhengig av markedets utvikling, fondets risikoprofil og provisjoner, samt forvalterens dyktighet. Du bærer selv risikoen for at ditt investeringsvalg kan medføre at avkastningen kan bli negativ som følge av kursnedgang.»

 

Selv vil han heller akseptere lønnskutt enn den nye pensjonsordningen. De yngre kollegaene i TV2 er neppe av samme oppfatning.

Jørgensen har et poeng når han knytter lønn og pensjon sammen. Og det er forståelig at de ansatte reagerer på å bli tvunget over i en dårligere pensjonsordning for de fleste. Saken er at de TV-2 ansatte må gå atskillig ned i lønn for at det skal veie opp for forskjellene mellom de to pensjonsmodellene. 

Kåre Valebrokk satset ekspansivt i TV2 og forlot skuta med et høyt kostnadsnivå. Den nye sjefen, Alf Hildrum, måtte gå i gang med kostnadskutt så å si med en gang han tiltrådte i 2007. Det har skjedd i flere omganger. En ny, smertefull runde står nå for døren. De ansatte har vanskelig for å akseptere de harde kostnadskuttene som Hildrum legger opp til. De har leid inn egen økonomisk ekspertise for å finne ut av om det er så ille som TV-2 ledelsen vil ha det til.

 

Det kan bli enda verre enn det Alf Hildrum ser for seg. TV2s konsesjonsperiode løper ut ved årsskifte. TV2 vil komme i en tøffere konkurransesituasjon. Ingen vet hvor mange som vil betale for å kunne se TV2. Det kan gå riktig ille. Så pass ille at TV2 dropper å sende egne nyheter og blir en underholdningskanal på lik linje med TVNorge.

Det er denne virkeligheten Alf Hildrum må få de ansatte med inn i. Her blir det for enkelt å se det hele slik at det er eierne og styret representert ved Hildrum mot de ansatte. De ansatte seg imellom har ulike interesser. TV2 har en del høyt lønnede programledere for eksempel. Det vil neppe være grunn for at de skal ha så høy lønn lenger, fordi de ikke lenger har den samme markedsverdien for kanalen. Lønningene i TV2 har ligget langt over NRK. Det er ikke lenger grunnlag for det lønnsnivået de har i TV2.

 

De ansatte i TV2 har fått være med på oppturen i kommersiell kringkasting. Det blir umulig å møte nedturen med kravet om at vi gir ikke fra oss en eneste krone eller et eneste gode. I så fall må arbeidsstyrken reduseres så mye at det går ut over kvalitetene. Og da sviker inntektene etter hvert. Da kan kanalens eksistens stå i fare.

Alf Hildrum og de ansatte sitter faktisk i samme båt og må ta seg i land sammen. Nå er frustrasjonen stor og stemningen på bunnen, forståelig nok. I VG kan vi lese at det var meningen ledelsen skulle skjermes fra en del av de innstramningene det er snakk om. Det går ikke an. Ledelsen må ta de samme kuttene som de ansatte. Skal en komme seg igjennom en smertefull nedbemanning og samtidig hevde seg i konkurransen om seerne, må ledelse og ansatte opptre solidarisk. Derfor gjør Alf Hildrum det klart at han er klar for å gå over på innskuddsbasert pensjon Skal lønningene kutte fem prosent, må det også gjelde ledere.

Knefallsregjeringen

Etter regjeringens forhandlingshavari har arbeidstakerorganisasjonene tatt regien. Vi kan fort ende opp med dyrere løsninger enn de vi i dag har. Men intet er så galt og svinedyrt at det ikke er godt for noe. Det kan bli flere som vil jobbe i stat og kommune, skriver redaktør Magne Lerø.

Først måtte arbeidsminister Dag Terje Andersen be riksmeglingsmannen flytte seg. Statsråden overtok selv forhandlingene. Da det gikk opp for ham at arbeidstakerorganisasjonene faktisk var rede til å gå til streik fordi de ikke aksepterer regjeringens pensjonsmodell, innså han at slaget var tapt. Han kastet kortene.

Det skal nå forhandles på grunnlag av arbeidstakernes krav om 30 års opptjeningstid og en pensjon på 66 prosent av lønnen ved fylte 65 år. Og selvsagt AFP som er minst like god som i dag. Dette er ikke kun et utgangspunkt for arbeidstakerne. Det er et minimumskrav. Dette skal det ikke røres ved. Ja vel, sa Dag Terje Andersen og dro hjem og la seg.

Det er ikke dette Stortingets pensjonsreform går ut på. Den går ut på levealdersjustering og pensjon avhengig av hvor mange år en jobber. Det er forståelig at regjeringen trenger en uke på å la landets glupeste når det gjelder å regne pensjoner se om det i det hele tatt er mulig å forene arbeidstakerorganisasjonenes krav med realitetene i Stortingets pensjonsforlik.

Det tviler vi på. Men det er selvsagt mulig å gi ansatte i offentlig sektor bedre ordninger enn de har i dag. Regjeringen er opptatt av at det skal lønne seg å arbeide lenger. Det kan man oppnå ved å la folk jobbe så mye de vil etter at de er blitt pensjonister eller å gi de som står på noen år ut over 65 år mer enn 66 prosent av lønnen.

I realiteten har ansatte i privat sektor fått denne muligheten. De som vil jobbe mye og lenge, kan komme bedre ut enn de gjør i dag. De som kommer dårligere ut enn i dag, er de som ikke har full opptjeningstid og som slutter helt å jobbe når de er 62 år. Men det skal ikke gjelde for dem som blir pensjonister de nærmeste ti årene. De skal uansett ikke komme dårligere ut. Og det skal forhandles om det faktisk skal bli slik at neste gruppe som når pensjonsalderen skal få et kutt eller ikke.

I forhandlinger er det slik at den parten som må gi opp sin strategi, svekker sin egen posisjon. Arbeidstakerorganisasjonene har hatt den desidert beste posisjonen. De rødgrønne skjelver bare ved tanke på en storstreik i offentlig sektor i oppkjøringen til valgkampen. Når man onsdag setter seg til forhandlingsbordet igjen, sitter staten der som en taper.

Etter regjeringens knefall kommer arbeidstakerorganisasjonen til å få det som de vil. Hvis Dag Terje Andersen forsøker seg på noen krumspring med sine regnestykker. vil han enkelt å greit få beskjed om at «det er ikke slik vi vil ha det».

Nå gjelder det for Anders Folkestad og hans flokk at de ikke blir for grådige og grovt utnytter at Dag Terje Andersen måtte vifte med det hvite flagget og be om time out. Den gamle tømmerhoggeren ble stående der uten både øks og sag og måtte be om å få gå hjem og se om han kunne finne noe nytt verktøy.   

Fjorårets pensjonsløsning som LO dikterte, ble svindyr. Løsningen i offentlig sektor som kommer neste uke, blir enda dyrere. Fremfor å uthule Stortingets pensjonsvedtak enda mer og i praksis oppheve den innstrammingen som var målet, bør regjeringen vurdere å la pensjonsordningen i offentlig sektor være som den er. Det er bedre å si at man ikke lykkes med å få til den innstramningen man la opp til enn å forsøke å skru sammen to tenkesett og modeller som ikke er forenlige.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Det offentlige kommer til å trenge mye arbeidskraft i årene fremover. En pensjonsordning i stat og kommune som er bedre enn i det private, er et konkurransefortrinn. At arbeidstakere skal strømme til pleie- og omsorgsyrkene med henvisning til at de får en så knallgod pensjon, er i det minste en skjønn tanke.

Den beste eller god nok

Hvis man ikke er opptatt av å skaffe seg den beste, men vil nøye seg med de som er «godt nok kvalifisert», trenger man ikke love søkere konfidensiell behandling. Mediene selv vil tydeligvis ha lukkethet i egen rekker, mens de krever full åpenhet av andre, skriver redaktør Magne Lerø.

Pressen skriker opp dersom søkerlister til viktige stillinger ikke offentliggjøres. Det er fire som har søkt stillingen som leder for Institutt for journalistikk (IJ). Men styret har så langt sagt nei til å offentliggjøre søkerlisten. Makan til inkonsekvens. Her skal det gjelde en lov for Loke og en for Tor.   

Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, ser hulheten og dobbeltkommunikasjonen.

«Pressen lever av åpenhet og slåss for mest mulig åpenhet ellers i samfunnet. Da er det uholdbart at pressens eget etterutdanningsinstitutt driver med hemmelighold», sier Kokkvold til Journalisten. Han mener hemmelighetskremmeriet på IJ er ødeleggende for Presseforbundets arbeid for mer offentlighet og gjør det vanskeligere for mediebedrifter som slåss for åpenhet i sine lokalmiljøer.

Det er med loven om åpenhet i offentlig forvaltning i hånd at pressen krever å få tilgang til alle søkerlister til offentlige stillinger. Stortinget har nylig skjerpet kravet til innsyn i ansettelsesprosessen. Presseorganisasjonene og IJ er ikke offentlige og omfattes ikke av offentlighetsloven, men det er påfallende at de unntar seg selv for den offentlighet de kjemper innbitt for. Dette er verre enn da den innbitte motstander av pressestøtte, Trygve Hegnar, i sin tid kjempet en enda mer innbitt kamp for at Finansavisen skulle få den støtten har var imot. 

Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, er varamedlem for styreleder i IJ, Einar Haalien. Han går til stadighet i front i kampen for offentliggjøring av søkerlister. Han kan selvsagt ikke si offentlig at det er pinlig å ha havnet med en fot innenfor i et styre som driver med det man i mediene kaller et forkastelig hemmelighetskremmeri. Men er i alle fall såpass frisk og modig at han sier det han mener. Og det er at IJ-søkerlisten bør offentliggjøres.

Hvorfor er det ikke bare å gjøre det? Det finnes bare en grunn – at halvparten av de som har søkt, ikke ønsker det. Da trekker de søknaden. Det burde de da ikke gjøre, slik argumenterer pressen, med Jensen og Kokkvold i første rekke.

Fagmedarbeider ved IJ, Gunnar Bodahl-Johansen, har søkt stillingen. Han er en utmerket mann. Det kan være de to som vil ha konfidensiell behandling er langt bedre kvalifisert, har bedre utdannelse og bredere erfaring enn Bodahl-Johansen. Slik Jensen og Kokkvold tenker, er det imidlertid Bodahl-Johansen som bør få jobben. For han innfrir det kravet som er helt avgjørende, nemlig å akseptere at alle og enhver skal bli kjent med at man søker. De to søkerne som ikke vil ha navnet sitt offentliggjort, er ikke interessert i å signalisere til sin nåværende arbeidsgiver og dem de jobber sammen med at de er på vei ut. Det kan da ikke være så farlig, hører vi Jensen og Kokkvold si. Den om det. Det gjelder imidlertid å forholde seg til virkeligheten slik den er når man skal ansette ledere.

I svært mange tilfeller fører krav om offentlighet ved ansettelse av ledere til at man ikke ender opp med den som er best kvalifisert, for de vil som regel ikke ha sin søknad offentliggjort.

Styreleder Svein Aaser fikk mye pepper i pressen for at søkerlisten til stilling som ny direktør ved Nasjonalmusèet ikke ble offentliggjort. Det ga over 20 søkere. Likevel tok politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skarpt avstand fra Aasers hemmelighetskremmeri. Istedenfor fremhevet han nye Oslo universitetssykehus med offentlig søkerliste som et eksempel på hvordan det bør gjøres. Men her var det i realiteten bestemt at det var nåværende direktør i helseforetaket, Bente Mikkelsen, som skulle ansettes. Offentliggjøringen førte til bråk internt og påstander om at hun ble inhabil fordi hennes egne underordnede satt i styret som skulle foreta ansettelsen. Det endte med at hun trakk søknaden. Styret valgte da ikke å lyse utstillingen på nytt, men å engasjere en hodejeger. Samme dag som styret skulle foreta ansettelsen ble søkerlisten offentliggjort. Der sto Siri Hatlens navn. Hun ble ansatt samme dag.

Det er Einar Haalien, tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, nå ansatt i Schibsted, som er styreleder. I Schibsted offentliggjør de ikke søkerlister til egne stillinger. Det er noe Aftenposten på lederplass mener andre bør gjøre, men ikke de selv.

Fordi virkeligheten ikke er slik pressen mener den burde være, skaper offentlighet rundt ansettelsesprosesser mer uryddighet enn om prosessen er unndratt offentlighet. Det er faktisk bare styret som har kompetanse og oversikt til å kunne avgjøre hvem som bør ansettes som daglig leder. Styret gjør ikke jobben sin dersom de ikke opptatt av å skaffe seg den som er best kvalifisert. Da må søkere gis en konfidensiell behandling. Hvis man ikke er opptatt av å skaffe seg den beste, men nøyer seg med de som er «godt nok kvalifisert», trenger man ikke love konfidensiell behandling.

Etter hvert får vi håpe at også politikerne innser at de blir sittende igjen med for mange som ikke er best kvalifisert i viktige stillinger i det offentlige. Vi kan faktisk leve med at man i det offentlige ansetter toppsjefer slik man tydeligvis akter å gjøre det ved Institutt for Journalistikk.

Sjefer som merkevare

Fornøyde kunder er viktigere enn høyprofilerte sjefer. Men sjefer med medietekke er gode å ha når en skal slå seg fram i et marked og det er mye å vinne på å ha mediene på laget, skriver redaktør Magne Lerø.

«Bedrifter som scorer høyt på profilerte ledere, men ikke på andre faktorer, lever farlig», sier førsteamanuensis Peggy Brønn ved Handelshøyskolen BI til Dagens Næringsliv.

Bakgrunnen er en undersøkelse der omdømmet til 50 profilerte selskaper er vurdert av Reputation Institute, Apeland Informasjon og Peggy Brønn. Hun trekker fram Petter Stordalen (Choice), Olav Thon (Thon-gruppen) og Bjørn Kjos (Norwegian) som eksempler på bedrifter som lever farlig.

Nå ligger ikke disse bedriftene dårlig an på omdømmemålingen, men det har i alle fall det til felles at de har en sterkt profilert og dyktig toppsjef og at bedriftene ikke kommer like høyt oppe på kundetilfredshet som lederstyrke. Brønn trekker fram Hydro som en bedrift som har jevn score på alle parametre. Hun mener også at norske flaggskipbedrifter kommer dårligere ut en tilsvarende bedrifter i andre land.

«Statoil som ledende norsk bedrift skulle scoret høyere. De sliter. Folk er ikke så glad i Statoil lenger, Statoil får 71,8 poeng, mens danske Lego får 87,5 poeng og Ikea i Sverige 84», sier hun.

Men dette blir da som å sammenligne epler og pærer. Vel er både Lego og Statoil store bedrifter, men de er i bransjer som er så ulike som de kan få blitt. Hvorfor sammenlignes ikke Statoil med Shell og Esso? De kommer like bak.

Lego og Ikea henvender seg til massemarkedet. De lever av kundetilfredshet på en annen måte en store oljeselskaper, som til tross for at de selger bensin til enkeltkunder, først og fremst er gigantiske energiprodusenter. Det betyr fint lite om «folk ikke er så glad i Statoil» lenger. De er nok betydelig verre om folk begynner å bli mindre «glad i» Ikea og Flytoget som ligger på topp i undersøkelsen.

Lederprofilering og kundetilfredshet har ikke så mye med hverandre å gjøre. NSB-sjef Einar Enger er en glimrende leder, men NSB er blant de 10 dårligste bedriftene. De som har skylden for det er først og fremst politikerne som har forsømt å gi bevilgninger til signalanlegg og kjøreledninger som henger som de skal.

DnB NOR er den store taperen i undersøkelsen. Det er forståelig når banken knyttes til strukturerte, suspekte spareprodukter. Finanskrisen har gitt store doser negativ PR til de fleste banker, men Skandiabanken holder seg fortsatt blant de 10 beste. Og det er få som vet hvem som er sjef i denne banken.

I Tine smiler de fornøyd med at de er kommet seg ut av omdømmekrisen som rammet da Konkurransetilsynet anklaget Tine for å ha betalt for å holde konkurrenten Synnøve Finden ute fra dagligvarebutikkene. Tine har kommet seg oppover på omdømmestatistikken selv om Hanne Refsholdt ikke har vært en særlig synlig toppsjef.

Men Bjørn Kjos og Petter Stordalen er overalt. De skaffer sin virksomhet god PR. Kundetilfredsheten er nok mer avgjørende for om folk velger Norwegian enn antallet ganger de lar seg sjarmere av Bjørn Kjos på TV- skjermen. Og det er ikke mange som velger Choice fordi de assosierer hotellkjeden med Stordalen. Men Stordalen har lykkes med å gjøre Choice kjent. 

For bedrifter i en startfase betyr det mer å ha en toppleder som fungerer godt som merkevare og mediefigur enn etablerte bedrifter. Idar Vollvik drev Chess fram til de store høyder. Vi tviler på om det hadde blitt så mange flere kunder til mobilkjempen Telenor om Vollvik hadde byttet plass med Jon Fredrik Baksaas. Baksaas hadde ikke vært mannen til å få Ludo opp å stå i et trangt mobilmarkedet. Vollvik kan kanskje makte det.

Bjørn Kjos, Petter Stordalen og Olav Thon er gründere og eiere av den virksomheten de driver. De har maktet å skap gode historier rundt seg selv og sin bedrift. Dette utnytter de markedsmessig. Men det er kundetilfredshet de lever av.

I forrige ukes utgave av Ukeavisen Ledelse kritiserte hodejegeren Lars Esholdt Svein Mollekleiv for at han som styreleder profilerer Røde Kors. Det er unektelig påfallende at Mollekleiv kjøres fram slik han gjør. Det skjer nok fordi han for tiden er den beste merkevaren Rød Kors har. Trygve Nordby ble aldri en synlig generalsekretær. Det blir nok annerledes når Børge Brende tiltrer. Da må Sven Mollekleiv holde seg unna innsamlingsaksjonene og mediene. Det er Børge Brende som skal profilere Røde Kors utad og fremstå som merkevare, slik Kjos, Stordalen og Thon gjør det.

Børge Brende må henge i. Det er et godt stykke før han når nivået til Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp når det kommer til medieeksponering.

Rektorene ved landets universiteter og høyskoler ligger også langt, langt etter Tom Colbjørnsen ved BI når det gjelder å skaffe seg tilgang til mediene. Men det er nok ikke på grunn av Colbjørnsen folk søker BI.

Personer er blitt døråpnere inn til mediene. Skal man bygge opp ny virksomhet eller posisjonere seg i et marked er personer viktig. De gir oppmerksomhet, og de må samtidig kunne bygge opp under de verdier og den profil virksomheten vil fremme. Her har Petter Stordalen valgt en dristig strategi. Choice skal fremstå med en grønn profil og være et selskap som viser samfunnsansvar.

Stordalen har stilt seg lagelig til for hogg. Derfor har han også måtte redegjøre for egen bilbruk flere ganger, og han måtte rydde opp da det ble kjent at det jobbet folk på hans prosjekter som hadde en timelønn ingen kan være bekjent av.

Med Obama for WTO

Med Barack Obamas erkjennelse av at vi ikke kommer oss videre ved å skru handelsklokka tilbake, kan det ligge til rette for en WTO-avtale som verdenssamfunnet tross alt er tjent med, skriver redaktør Magne Lerø .

Det har vært opplest og vedtatt at Barack Obama, som gode amerikanske demokrater flest, har en mer lunken holdning til frihandel enn republikaneren George W. Bush. Mange har synset og ment at med Obama blir det mer proteksjonisme og den såkalte Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon der målet var å få til en ny og omfattende WTO-avtale, kunne begraves.

Men i dag kommer meldingen om at Barack Obama slett ikke har gitt opp WTO. Aftenposten melder at USAs nye handelsutsending Ron Kirk har gjort det klart at den amerikanske regjeringen mener økt handel er veien ut av den økonomiske krisen. Det skal ikke stå på USA med tanke på å få på plass en ny WTO-avtale, ifølge Kirk.

Vi er tilbake i de velkjente posisjonene. U-landene må gis lettere tilgang for sine jordbruksprodukter ved blant annet at i-landene fjerner eller reduserer tollbarrierer. I-land må få lettere adgang for sine produkter og tjenester, dog uten å forhindre at fattige land klarer å bygge opp egen levedyktig industri.

I USA er man tydeligvis i ferd med å innse at parolen «kjøp amerikansk» som har bred støtte i Kongressen, ikke kan få status som veiviser for hvordan USA og resten av verden kan komme seg ut av den økonomiske krisen. Veien går gjennom handel.

USA vil se på de gigantiske markedene, for eksempel i Asia, som en mulighet for dem selv, ikke først og fremst som en trussel mot egen industri og interesser. Kirk snakker om at USAs eksportinntekter kan øke med 650 milliarder dollar dersom handelshindre kan bli fjernet.

Det blir en ny WTO-avtale dersom Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og EU tenker og regner på samme måte. Når Ron Kirk nå gjør det klart at USA er rede til å sette seg til forhandlingsbordet igjen, innebærer det at man har noe mer å gi. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er nærmere en ny WTO-avtale. Den økonomiske krisen har endret en del av premissene, og det kan oppstå nye problemer som må overvinnes. Uten tvil har finanskrisen gitt grobunn for en mer proteksjonistisk tenkning.

Spørsmålet er om EU er ivrig nok til å sette seg til forhandlingsbordet igjen. Det er ikke sikkert Frankrikes president Nicolas Sarkozy er rede til å strekke seg lenger for å få til en WTO-avtale. Sarkozy har med sin globliseringsskepsis fått en sterk stilling i EU. Skal han gi seg i kast med nye WTO-runder, kan han komme til å koble dette med sterkere internasjonal styring av finansmarkedene. Sarkozy advarer mot en frihandel som betyr markedskreftenes frie spill og som i praksis betyr at nasjonale politikere abdiserer når det gjelder industri- og næringsutvikling i eget land.

Sarkozys resolutte motstand mot en grenseløs, apolitisk globalisering i kombinasjon med Obama-adminstrasjonens erkjennelse av at vi ikke kommer oss videre ved å skru handelsklokka tilbake, kan danne grunnlag for en WTO-avtale som verdenssamfunnet er tjent med.

Sp og bondeorganisasjonene liker nok ikke dagens nyhet om at om WTO-forhandlingene kan bli tatt opp igjen. Trøsten får være at WTO-kvernen sannsynligvis maler så sakte at regjeringen ikke blir tvunget til å gå inn for smertefulle kutt i jordbruksstøtte og redusert tollbeskyttelse midt i valgkampen. Det må da være måte på hvor mange tungr bører et slitent Sp skal bære. 

Villdyret Siv Jensen

Når Siv Jensen betegner seg selv som et villdyr, trer hun inn i på Sponheimarenaen. Det gir tilgang til mediene å opptre tøft og modig med evne til selvironi. Og litt sant er det også, skriver redaktør Magne Lerø.

Frp driver et imponerende salg av politiske utspill fremfor landsmøtet. I dag har de fleste hovedstadsavisene fått sin sak eller sin vinkel på en sak som fungerer som oppkjøring til landsmøtet. Noen saker handler om det politiske spillet, andre om saker Frp vil prioritere. Men en nær, personlig, tett på, litt avslørende sak hører også med. Det tar Siv Jensen selv seg av. Og den heldige vinner er Dagbladet.

«Jeg savner å være privat», er tittelen på Dagbladets forside. Og Siv snakker om livet som kjendis og frykten for å gjøre feil, og selvsagt om planene for å vinne valget og angrepet på partiet. Hun sparer ikke på konfekten.

«Jeg er som et villdyr i bur», sier hun. Det er riktignok bare uken før landsmøtet. Da er hun ikke til å være i hus med.

«Da sover jeg dårlig, er kranglete og vanskelig å ha med å gjøre. Sånn sett er det godt at jeg bor alene, ellers hadde det vært skilsmissegrunn», sier hun.

Det er landsmøtetalen som kverner rundt i Jensens hode. Det er mye mental jobbing. I likhet med Carl I. Hagen liker hun ikke manuskript. Talen forløses den siste halvtimen før hun går på talerstolen. Formuleringene som kommer der og da er rett fra hjertet, forklarer hun.

Hun forteller også at hun er blitt langt flinkere til å delegere. Før var hun opptatt av kontroll og å gjøre mest mulig selv. Nå har hun bunnløs tillit medarbeiderne og erfarer at de leverer. Ved å vise tillit og gi ansvar får man mer motiverte medarbeidere og bedre arbeidsmiljø.

Hun, som andre kjendiser, sukker over belastningen ved å være en offentlig person og at man må gjemme seg bort i utlandet for å kunne være privat slik man kan være det innenfor veggene i eget hus.

Det er forståelig at Siv Jensen savner å være privat. Samtidig er hun er politiker som har valgt å dele mye av sitt privatliv med offentligheten. For to og et halvt år siden ga Martine Aurdal ut portrettboken «Siv». Når hun er raus med å dele personlige forhold med offentligheten, skyldes nok det mer kald beregning enn at hun har et stort behov for å søke oppmerksomhet knyttet til eget person. Når man orker og makter å være personlig, styrker det ens posisjon og tillit blant velgerne. Siv Jensen bruker sin egen person for å fremme Frps politikk. Det samme gjorde Carl I. Hagen.

Toppolitikere i dag kan ikke unnlate å drive egen merkevarebygging. Men man gjør det med ulik entusiasme og intensitet. Erna Solberg byr ikke på seg selv, slik Siv Jensen gjør. Ikke Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre heller. Lars Sponheim har funnet sin stil og bygger sitt image, ikke ved å dele mye av det private, men med å opptre raust, slående, frekt og frimodig. Kristin Halvorsen er blitt mer tilbakeholden med å kjøre fram egen person etter at hun ble finansminister. Rollen krever sitt. Om det skulle ende med at Siv Jensen blir statsminister, vil hun neppe karakterisere seg selv som et villdyr i bur. Hvis ikke da målet er å vekke oppsikt internasjonalt og sende et signal til Putin og gutta i Kreml om at nå må de skjerpe seg.

Politikerne når velgerne gjennom mediene. En måte å sikre seg tilgang til mediene på er å spille på det nære og personlige. Det ble en forside i Dagbladet i dag. Hadde Siv Jensens avvist å snakke om «seg og sitt» denne uka, ville hun neppe fått mer enn en tospalter i Dagbladet på at hun krever å bli statsminister.

Når politikerne legger ut om hva de tenker, føler og opplever, kan det stilles spørsmål med om alt er like etterrettelig. Men slik er det alltid når mennesker snakker om seg selv. Det er sjelden samsvar mellom selvbilde, mediebilde og virkelighetsbilde. Slik sett er det ikke sikkert Siv Jensen er så vill før landsmøtet som hun vil ha det til. Og det finnes nok folk hun kan bo i hus med selv om hun raser rundt. Hun er nemlig ikke alene om å bli fullstendig oppslukt i det hun holder på med. Ledere, idrettsutøvere, kunstnere, politikere – de har alle det til felles at det ansvar de føler for å prestere kan i perioden gå fullstendig til hode på en.

Den milde varianten er at man blir fjern og har tankene sine et helt annet sted. En mer ille variant er at man blir hissig, sur og grinete. For noen slår også en nødvendig selvopptatthet ut i hensynsløs egoisme i anstrengelsen for å prestere det ultimate. Suksess har sine skyggesider. Når noen skinner i solen, er det ofte andre som må oppleve mange dager i skyggen.

Lars Sponheim kunne sagt om seg selv at han er som en okse, en grevling, en bjørn eller en gedigen elg. Typisk Sponheim, ville vi sagt. Når Siv Jensen spøkefullt betegner seg selv om et villdyr, trer hun inn på en arena der ikke så mange kvinner våger seg. Men Siv Jensen kan og tør, som Kristin Halvorsen når det trengs. Det vitner om trygghet og raushet når hun skaper villdyrassosiasjoner før landsmøte. Det må vel kalles å være tøff og modig og bevis på evnen til selvironi.

StatoilHydro som klimaversting

Regjeringen kan ikke gjøre helomvending nå og nekte StatoilHydro å gå videre med oljesandprosjektet i Canada selv om det er gått politikk i saken. Men på kammerset bør en gi StatoilHydro beskjed om at de må legge om kursen i mer klimavennlig retning, skriver redaktør Magne Lerø.

I forrige uke gjorde det svenske storfondet Folksam og Danske Bank det klart at de på generalforsamlingen i StatoilHydro i dag vil stemme for forslaget fra Greenpeace om at selskapet skal trekker seg ut fra det omstridte oljesandprosjektet i Canada. Det ser også ut til at Storebrands Kapitalforvaltning også vil stemme for. I går lanserte KrFs leder, Dagfinn Høybråten et såkalt hasteforslag til Stortingets presidentskap der han ber Stortinget vedta at StatoilHydro skal trekke seg ut av oljesandprosjektet.

Det vi selvsagt ikke skje. Og det vil være useriøst om Stortinget skulle behandle dette som en hastesak. Når Dagfinn Høybråten velger en så pass uortodoks måte å markere KRFs syn på, er det for å understreke alvoret i saken. Han vil tvinge regjeringen til å komme på banen. Miljøvernminister Erik Solheim løper rundt og heier på dem som vil stemme ned styret i StatoilHydro, men regjeringen som sådan har ikke tatt stilling til spørsmålet. De mener dette er en sak for styret.

Det er i ferd med å gå politikk i saken. Den seiler opp som en prøvestein på om det er Statoil om styrer regjeringen eller regjeringen som styrer Statoil. Det er egentlig misvisende. Statoil er et børsnotert selskap. De henter ut olje og gass der de slipper til. Blir det ikke tillatt å drive i Lofoten, må de forholde seg til det. Setter myndighetene i Canada ned foten for oljesandprosjekter, må de forholde seg til det. Som et børsnoter selskap søker Statoil lønnsomhet. Prisen vi må betale er CO2-utslipp.

En majoritetseier kan ikke få dager før en generalforsamling gjøre helomvending og stemme ned styret. Da risikerer man at styret trekker seg. I fjor var det en tautrekking mellom regjeringen og styret i StatoilHydro om hvem som i realiteten skulle avgjøre hva selskapet skule hete. Da Jens Stoltenberg sa at han synes Statoil er et fint navn og minnet om at slike saker skal avgjøres på generalforsamlingen, forsto de i StatoilHydro at regjeringen mente alvor. Det har vært utenkelig for Helge Lund og Svein Rennemo å legge fram et navneforslag som ikke var klarert med regjeringen på forhånd. Slik bør det være. Oljesandsaken må løses på samme måte.

På kammerset er det Helge Lund og Svein Rennemo som har de beste kortene. StatoilHydro har valgt å satse på det omstridte oljesandprosjektet. Det har tilført selskapet rundt 2,2 milliarder i oljereserver.

- Realiteten er at ukonvensjonelle olje -og gassressurser vil være en nødvendig del av energibildet de neste tiårene, slik vi ser verdens energietterspørsel, sier styreleder Svein Rennemo til Finansavisen. Også andre oljeselskaper satser på tilsvarende prosjekter.

For StatoilHydro ser det ut til å handle om man skal være med tungt inne i bransjen eller ikke.

Mens Statoil kjører reklamekampanjer for å understreke hvor sterkt de tar miljømessige hensyn, vil omverdenen i stadig større grad å sammenligne oljeindustrien med våpenindustrien. Våpen er noe svineri. Men så lenge det er etterspørsel etter dem, må noen produsere dem. Norge hører så absolutt til blant verdens våpenproduserende land også.

Olje og gass gir milliarder inn i statskassen, men det ødelegger også vårt nasjonale klimaregnskap. Det stemmer ikke at Norge er front når det gjelder å ta klimakrisen på alvor. Vi er i ferd med å bli en sinke. Det kommer til å bli riktig ille dersom vi skal satse like sterkt på gass og olje som vi i dag gjør med mindre det blir et gjennombrudd for Co2-rensing.

Oljeindustrien komme til å bli mer omstridt i årene fremover. Vi kommer til å stå overfor flere oljesandkonflikter. Det er ikke holdbart i fremtiden å skyve alle disse sakene fra seg og over til styret slik regjeringen har gjort. Det må gjøres i forkant, som strategi, ikke i etterkant som hastesak og i etterpåklokskap.

Ut med lederpessimismen

Hvis pessimismen setter seg fast hos ledere er det like greit å kaste kortene og la andre overta, skriver redaktør Magne Lerø .

Professor Peter Lorange, tidligere rektor ved BI og den ledende globale utdannelsesinstitusjonen innen business, LMD, holder på med å skrive bok om kriseledelse. Her advarer han mot pessimismen.

- Man kan ikke drive en bedrift dersom man ikke er realistisk optimist. Nå er det altfor mange pessimister. For noen år siden var det omvendt. Da trodde man alt skulle vokse til himmels, men i nedgangstider tror man at alt går til helvete, sier Lorange til Dagens Næringsliv. Og han advarer mot at ledere ikke opprettholder farten i den organisasjonen de leder. Han mener en del ledere blir for grundige og taper styringsfart.

I krisetider er det naturlig at ledere fristes til å slå av på tempo. Grunnen er at man er usikker på hvor veien går videre. En vil gjerne vente og se utviklingen an. Og en bestiller analyser og vurderinger av markeder og de faktorer som er avgjørende for om en vi lykkes eller mislykkes. Det er forståelig. For det kan være skjebnesvangert å trå feil i krisetider.

Men man kommer seg ikke videre dersom en reduserer vilje og evnen til å ta risiko. Ledere kan ikke g etter for behovet for sikkerhet og kontroll.

Ledere må våge å velge, våge å sette opp farten og tro på at det er mulig å nå de målene en setter seg. Hvis pessimismen setter seg fast hos ledere, skrur man seg nedover. De er umulig å drive god ledelse dersom man signaliserer til omgivelsen at nå går det den veien høna sparker. Det betyr ikke at man ikke skal planlegge for nedgang og tilbakegang. Det er nødvendig. Men en må kunne se en vei ut av krisen og få organisasjonen med seg på denne veien.

For å komme igjennom kriser, er det avgjørende at ledelse og ansatte har en felles forståelse av virkeligheten. Når ledelsen melder om mørke skyer og behov for drastiske kostnadskutt, er det ganske vanlig at ansatte mener man tar for hardt i. Vi ser et eksempel på det i TV2 nå. TV2-sjefen Alf Hildrum sier det er nødvendig med færre ansatte og en reduksjon i lønningene. De ansatte svarer med å leie inn en konsulent for å gå TV2-ledelsen etter i sømmene. De vil gjerne vite om det virkelig er så ille som ledelsen vi ha det til.

De er ikke noe å si på at ansatte trekker inn en ekstern rådgiver. Det kan bidra til at ledelse og ansatte kommer fram til en felles virkelighetsforståelse. Da er mye vunnet.

De sliter med det samme i Schibsted. Her kan man med god grunn stille spørsmålet om toppledelsen i Schibsted har den realistiske optimisme som trengs for å fungere godt som leder for papirmediene i konsernet. Avtroppende Schibsted-sjef, Kjell Aamot, har sådd tvil om han tror på Aftenposten på papir i lang tid fremover. Den ny sjefen Rolv Erik Ryssdal har ikke sagt noe om avis på papir i forhold til avis på nett.

Det er drepen for en virksomhet i et konsern å oppleve at konsernledelsen har gitt opp troen på det en holder på med for fremtiden. Det skjer hvis det kun blir snakk om kostnadskutt og det aldri blir rom for investeringer for økt kvalitet og satsing i nye markeder.

Når favoritter vrakes

Birger Magnus fremstår nærmest som en lærebok i hvordan det er lurt å opptre når man blir vraket og en tidligere underordnet danker ut sin gamle sjef. I krisens tid er det er forståelig at styret satser på Rolv Erik Ryssdal, skriver redaktør Magne Lerø.

Sjefene i Schibsted sitter lenge og vel i sine stillinger. Tidligere i år meldte konsernsjef Kjell Aamot at etter 19 år i toppen var det tid for å slippe andre til. Birger Magnus har vært Kjell Aamots høyre hånd i Schibsted. Han har vært i konsernledelsen de siden 1996 og har vært favoritt til å overta etter Aamot. Onsdag kunne vi lese i mediene at Magnus ville bli ansatt dagen etter. Men nei. Det var Rolf Erik Ryssdal som stakk av med seieren i ”maktkampen” som Dagens Næringsliv kaller det. Maktkamp og maktkamp. Det er vel neppe noe annet som har skjedd at det har vært delte meninger i styret om hvem som er den beste av de to. De representerer ikke ulike strategier eller syn på veien videre for Schibsted. I alle fall er ikke noe slikt eksponert for offentligheten.

 

Derfor handler dette om å velge den beste, slik ansettelser av toppsjefer alltid bør handle om. Meningen i styret om hvem av de to Schibsted er best tjent med, har vært delte. Det sier styreleder Ole Jacob Sunde rett ut. Det er heller ikke unormalt.

 

Ryssdal har bevist at han mestrer å levere resultater som administrerende direktør i store resultatenheter som Aftonbladet og VG. Birger Magnus har tung konsernerfaring og må regnes som en av landets fremste mediestrateger. Det er en forskjell på å være administrerende direktør og å være styreleder som Magnus har solid erfaring fra. Administrerende direktør er mer operativ, legger premisser og gjennomfører. Det er vanligvis langt viktigere for et selskap hvem som er administrer direktør enn hvem som er styreleder. Styreleder opererer på et overordet, strategisk plan og har som oppgave å påse at administrerende direktør leverer i henhold til budsjetter og planer.

 

Ryssdal har en noe tydeligere operativ profil enn Magnus. Han har mer erfaring i å være hands on, reagere raskt og ta grep. Det er det Schibsted trenger nå.

 

Schibsted har ekspandert sterkt de siste årene. Birger Magnus knyttes til denne ekspansive strategien som det først og fremst er Kjell Aamot som har drevet fram. Nå er Schibsted i krise og det må tas tøffe grep. Det handler ikke om å holde fram som man stevner. Hvis det var situasjonen, kunne Magnus vært mer aktuell. Men når det er snakk om å legge om kursen, er det aldri en fordel å ha vært lenge nummer to i systemet.

  

Rolf Ryssdal sier ikke mye som kan tolkes som om at det blir revolusjon i Schibsted med han som kaptein. Han understreker imidlertid behovet for fokus. Det kan bety at han mener Schibsted i dag er involvert i for mye. Det ligger an til salg av virksomheter fremfor kjøp av nye. Det kan være riktig ut fra en industriell betraktning, men også en finansiell. Schibsted er høyt belånt. De trenger en noe slankere og stødigere balanse.

  

Rolf Ryssdal er 46 år, åtte år yngre enn Birger Magnus. Dette kan også ha vært med i vurdering, men ikke avgjørende. Man er ikke for gammel til å være toppsjef når men er 54 år.

 

Det avgjørende er at Schibsted med valget av Ryssdal signaliserer i sterkere grad omstilling og fornyelse enn de ville ha gjort med Magnus. Børsen kvitterte for ansettelsen ved å sende aksjekursen opp i går. Det gledet nok et styret for et selskap som har fått mye juling på børsen det siste året.

 

Birger Magnus tar nederlaget med fatning. Han fremstår nærmest som en lærebok i hvordan det er lurt å opptre når man blir vraket fra en stilling en har lyst på. Han skryter av Ryssdals lederegenskaper og minner om at han i 10 år har vært sjef for Ryssdal. De er også gode venner. Men han lar seg skinne igjennom at hans egen tid i Schibsted nå ebber ut

 

– Jeg kommer til å hjelpe Rolv Erik i gang med sin nye jobb, også får vi ta det derfra. Jeg har et sterkt ønske om at han skal lykkes. Jeg tror jeg kan bidra i hvert fall en stund, så får vi se hvordan han vil forme sin rolle og sitt team og hva jeg eventuelt kan bidra med, sier Magnus til Dagens Næringsliv og legger til at Ryssdal har de beste forutsetninger for å lykkes med den opprydning og de forandringer som må skje i ledelsen i Schibsted.

Magnus sier han er alt for kommittert til Schibsted til ”å smelle med døren fordi jeg ikke fikk det akkurat slik jeg ønsket”

 

Birger Magnus er på vei ut. Det tar ikke lang tid før han får et nytt jobbtilbud. Men første skal han bidra til at sin gamle underordnede og venns inntreden i toppen blir vellykket. Slik må det være. Magnus lar seg ikke styre av sin egen skuffelse. Styrets jobb er å velge den de mener er best. Selv mener han nok at han ville klart jobben bedre enn Ryssdal. Men det er ikke hans jobb å avgjøre det – men å ta styrets valg til etterretning.

Solheimprat istedenfor eirstyring

Statoils oljesandprosjekt i Canada er enda et bevis på at det ikke er meningen at staten skal drive såkalt aktiv eierstyring. Det får holde at Erik Solheim løper rundt og dobbeltkommuniserer og heier på private aktører som vil styre slik de rødgrønne ikke våger, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere aksjonærer med betydelige eierandeler i StatoilHydro vil neste uke stemme for at selskapet trekker seg ut fra det omstridte oljesandprosjektet i Canada. Blant disse er det svenske storfondet Folksam og Danske Bank. Det er miljøorganisasjonen Greenpeace som står bak forslaget. Det har ikke manglet på kritikk fra den norske miljøbevegelsen og toneangivende politikere. StatoilHydros oljesandprosjekt er i ferd med å bli et omstridt prosjekt i flere politiske partier.

Miljøvernminister Erik Solheim sier til Dagens Næringsliv at han synes veldig godt om at betydelige private aksjonærer vil stemme mot oljesandutvinningen på generalforsamlingen neste uke.

– Jo flere aktører som tar slike hensyn, jo raskere får vi et grønt næringsliv, sier Solheim.

Snakk om å forlate banen og sette seg selv på tribunen. Staten eier 67 prosent av StatoilHydro. Nå skal altså Solheim sitte ringside og klappe for de private aktørene og bue mot sin egen regjering.

Line Henriette Holten Hjemdal (Krf) stilte spørsmål til olje- og energiminister Terje Riis-Johansen om hva han hadde tenkt å foreta seg i forhold til StatoilHydro. Svaret var «ingenting». Han gjorde det klart at han som statsråd ikke ville «foreta forretningsmessige vurderinger i forhold til enkeltprosjekter i Norges største selskap». Statssekretær Robin Kåss (Ap) er like tydelig i en samtale med Dagens Næringsliv:

– Det forretningsmessige hører under styrets kompetanse. Vi har tillit til styret. Da er det unaturlig at vi overprøver styrets avgjørelse på en generalforsamling, sier Kåss.

Klarere kan det ikke sies. Det er presis den samme holdningen som staten formidlet på eierskapsmøtet med Aker 13. mars. Det forretningsmessige er det styret som tar seg av. Det er slik Kjell Inge Røkke vil ha det, og det er slik Helge Lund og styreleder Svein Rennemo i StatoilHydro vil ha det.

Kjell Inge Røkke har en langt bedre sak – langt bedre grunn til å be staten holde fingeren fra fatet – enn Helge Lund og Svein Rennemo. Av den enkle grunn at staten ikke eier mer enn 12 prosent av Aker Solutions.  

Selv om staten altså eier 67 prosent av StatoilHydro vegrer de seg for å overprøve styret. De frykter konsekvensene. Både styret og Helge Lund kan finne på å trekke seg om staten neste uke stemmer sammen med «miljøopprørerne» på generalforsamlingen. I stedet må regjeringen opptre som om de ikke har noen mening om saken. Dette er styrets ansvar, sier Riis-Johansen. Hvis regjeringen var imot oljesandprosjektet ville det være påfallende om de ikke stemte sammen med dem som vil stoppe prosjektet. Så unnselige og puslete kan ikke en regjering være.  

Når regjeringen ikke har et offisielt standpunkt, kan selvsagt Erik Solheim løpe rundt og heie på dem som vil stemme annerledes enn staten på generalforsamlingen.

Jens Stoltenberg kommer ikke til å innkalle til pressekonferanse og si at oljesandprosjektet er fine greie – kjør på. Regjeringens mening er at dette er StatoliHydro-styrets ansvar. De rødgrønne vil ikke drive med eierstyring i når de har anledning til det. Det er noe de snakker om. De driver signalpolitikk på høyt plan. Noen ganger havner en statsråd i klisteret i forsøket på å leve opp til forventinger om å styre. I praksis blir det mageplask. 

Det er store private eiere som neste uke vil drive den typen eierstyring som regjeringen ikke vil drive. Det er de Erik Solheim heier på. Det er de private, ikke staten, han vil skal jobbe fram et grønt næringsliv. Det er et tankekors.