Eiermakten vinner til slutt, selv når styret mener daglig leder og eier gjør jobben såpass dårlig at man får sparken. Da kan styret ligge tynt an, skriver redaktør Magne Lerø .

For 25 år siden startet brødrene Bjørn og Tore Kjos offshoreselskapet som i dag heter Read as og har 120 ansatte. Norwegian-sjefen Bjørn Kjos har sittet i styret i en årrekke og var styreleder fra 2001 til 2005. Broderen Tore har vært daglig leder. I fjor ga styret han sparken.

– Tore Kjos`problem er at han er en gründer som klarte å lede virksomheten da den var liten. Etter hvert har selskapet vokst, og rollen som daglig leder er blitt for stor og komplisert for ham. Han er ikke faglig kvalifisert til å lese en så stor virksomhet, slik feller styreleder Susanne Schneider dommen over ham i Dagens Næringsliv i dag.

Bjørn Kjos vil ikke kommentere saken. Det gjør til gjengjeld Tore Kjos. Han hevder dette handler om kvotering av kvinner inn i styrene og at en del kvinner har kommet for lett til det.

– Her er det en av disse kvinnelige furiene i styret som bestandig skal hevde si rett helt til siste fase, sier Kjos. Han mener problemene startet da hen begynte å kutte kostnader og si opp ansatte som følge av finanskrisen. Det ble intern uenighet som ble brakt videre til styret. Kjos mente han hadde kontroll på situasjonen, mens styret etterlyste tilstrekkelig finansiell rapportering.

Kjos har svart på oppsigelsen med å saksøke selskapet. Han sier maktkampen kun vil vare en kort periode.

– De blir de største aksjonærene som vinner den kampen, og det er jeg og broren min som dominerer selskapet, sier Kjos.

Det tar seg ikke pent ut når styreleder og daglig leder bretter ut en konflikt på denne måten. Det er særlig uheldig at Bjørn Kjos forsøker å bruke denne saken for å illustrere hvor lite kompetente etter hans mening en del kvinner er til å være medlem i bedriftsstyrer.

På papiret er det styret som har rett. Hvis de ikke har tillit til at daglig leder gjør jobben tilfredsstillende, må de skifte ut daglig leder. Det spesielle i denne situasjonen er at Tore Kjos har lykkes med å bygge opp selskapet fra grunnen av. Han har vist at han fungerer som daglig leder. Men det er riktig som styreleder Schneider påpeker, at det er forskjell på å være gründer og å lede et selskap med over 100 ansatte.

Det er spesielt å være styreleder i et selskap der daglig leder har bygget selskapet opp trinn for trinn i 25 år og der han og broren eier 60 prosent. I slike situasjoner oppstår det lett en kompetansestrid mellom styret og daglig leder. Tore Kjos vet hva han vil og kan med rette hevde at ingen kjenner Read bedre enn ham. Han finner seg nok ikke å bli overstyrt av et styre og bli diktert hva han skal gjøre. Gründere ønsker seg styrer som samtalepartnere, støttespillere og rådgivere. De vil ikke miste styringen i viktige saker.

Hvis daglig leder også eier så pass stor del av selskapet at han kontrollerer generalforsamlingen, kan det skorte på å vise den lydhørhet overfor et styre som stillingen som daglig leder forutsetter. Det er ingen god situasjon at daglig leder faktisk har posisjon til å sparke både styreleder og hele styret. Det er det han nå legger opp til. Makta rår. Han må sikre seg at dette styret gjeninnsetter ham som daglig leder. I påvente av det holder han det gående med å saksøke selskapet for en usaklig oppsigelse.

Det er slett ikke uvanlig at gründere kommer på kant med styret. Det kan ende med at gründeren går seirende ut. Det kan også skje at styret taper en konflikt med den daglige ledelsen selv om de kun er ansatte, ikke eiere. Det har vi siste uken fått et eksempel på i Halden Arbeiderblad. Styrt ga ansvarlig redaktør Fride Rekve og administrerende direktør Anne-Grethe Kolstad sparken fordi de mente de økonomiske resultatene var for dårlige. Det ble et oppstyr uten like i Østfoldbyen. Etter noen dagers strid ble det klart at styret ikke hadde støtte hos eierne. Om to uker er det generalforsamling. Da blir Harald Bjerge sparket som styreleder.

I Synnøve Finden ble styrets forhold til gründeren Dag Swanstrøm etter hver betent. I 2006 måtte han forlate selskapet. Han hadde da en så pass lav eierandel i selskapet at det ikke ga han avgjørende innflytelse. Men han sto offentlig fram som motstander av selskapets strategi. Til slutt innså Swantrøm at slaget var tapt. Han hadde mistet styringen med det selskap han en gang startet og var pytt og panne i. Like sant er det at Synnøve Finden hadde vært historie dersom ikke andre eiere hadde kommet inn med kapital og kompetanse.

I forrige uke gikk Tandberg Data konkurs. Også her oppsto det konflikter mellom eiere, styret og daglig leder. Etter syv år fikk Gudundur Einarsson sparken som daglig leder. På høsten samme år krevde storaksjonær Per Ove Nerland at styret skulle kastes fordi resultatene var får dårlige. Det endte med at Gudmundur Einarsson kom tilbake som styreleder,

Hva som er berettiget uenighet om strategi, hva som er markering av revir og beinhard kamp om å sikre seg verdier når konflikter utspiller seg mellom daglig leder, styre og eiere, er ikke godt å si når man ser saken utenfra. Det kan være vanskelig nok for de som er innenfor å forstå motiver for og interesser i destruktive maktkamper som utspiller seg. Det mangler ikke eksempler på at eiere foretar ukloke disponeringer. Et aksjeselskap er imidlertid konstruer slik at det er de som har størst eierinteresser som også skal ha størst makt over virksomheten. Eier makten vinner til slutt. Det betyr på igjen måte at det er best for selskapet.