Å slippe løs følelser er en effektiv hersketeknikk. Det er de færreste som sier som Nina Karin Monsen at de nekter å bøye seg for dem som tar regien i de sårede følelser tyranni, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi lever i de sårede følelsers tyranni. Mennesker begynner å snakke om sårede følelser og krenkelser når de ikke har argumenter, sa Nina Karin Monsen i sin takketale under utdelingen av Fritt Ords pris.

Hun har mye rett i sin første påstand, men det er ikke først når argumentene slipper opp man begynner å snakke om følelser og krenkelser. Det skjer fordi man anser det som mer virkningsfullt. Dette er en variant av ”intimitetens tyranniet” slik Richard Sennett har beskrevet det i sin bok. Den som byr på det private, sine følelser og opplevelser, sin sårhet og fortvilelse, får som regel legge premissene for debatten. Det gir kreditt og sympati å kunne innta en offerrolle og beskrive sin motstander som hensynsløs, kald og med umenneskelige trekk.

Vi så dette demonstrert i Redaksjon 1 denne uken. Her ble nærmest Francis Sejersted gjort ansvarlig for at han som leder av Fritt Ord styre bidrar til at barn i homofile parforhold får en kan få en vanskeligere livssituasjon. Slik angrep kan man ikke forsvar seg mot. En slik satt i sjakk matt når det blir mennesker opplevelse som skal danne premissene for debatten. Sejersted var invitert for å begrunne tildelingen av Fritt ords pris til Nina Karin Monsen. Han havnet i følelsenes tyranni.   

Nina Karin Monsen sa under tildelingen at hun var lei av å forholde seg til hva mennesker føler. Hun vil ha rett til å tenke og si det hun mener. Hun nekter å ta ansvar for hvordan andre velger å tolke hennes utsagn. Og i alle fall lar hun seg ikke stoppe av at de som er uenige men henne bruker følelser som herskerteknikk for å få henne til å holde kjeft.

Professor Thomas Hylland Eriksen sier til Vårt Land at Nina Karin Monsen velger ord og uttrykk som viser at hun ikke tar sine meningsmotstandere på alvor og at debatten sporer av fordi hun selv uttaler seg så emosjonelt.

Her har han et poeng. Monsen er ikke tørr akademiker, men en opprørt protestant. Når man durer løs som hun gjør, blokkerer man for dialog. Hun har gitt opp denne dialogen med representanter fra de homofile. Dermed har hun endt opp som en provokatør. For henne er det en konsekvens av at vi lever i de sårede følelser tyranni.

Såframt det er mulig bør en velge dialogen, velge ord og uttrykk som ikke låser en situasjon eller sporer av debatten. Men det kan ikke stilles som et krav. Noen ganger er det umulig å leve opp til et slikt ideelt mål

I disse dager er mange ledere i en situasjon der følelsene rår grunnen. Man satser på dialog med de ansatte for å få til nødvendig omstilling og nedbemanning. Å miste jobben er så truende og sårt for en del, at man ikke makter å forholde seg saklig og avbalansert i forhold til det. Ledere kan fortelle at de i slike situasjoner blir fanget i følelsenes tyranni. Det nytter ikke å nå fram med argumenter om at tiltak er nødvendige for at ikke hele bedriften skal gå på ryggen og alle ansatte mister jobben.

Vi lever i følelsenes tidsalder. Det vet også politikerne å utnytte. Carl I. Hagen er en mester i velge ord og uttrykk som gir gjenklang i forhold til det folk føler. Samtidig blir andre mennesker såret. Dette gjentar seg gang på gang i innvandringsdebatten.

Dagfinn Høybråten er en saksorientert politiker. Han ligger for eksempel langt tilbake for Lars Sponheim når det gjelder å spille på emosjonelle strenger. Men han gjorde et unntak på landsmøtet forrige helg. Da sa han at han ble kvalm at den politikken Frp står for. Det er nok ikke slik at Høybråten brekker seg etter at Siv Jensen har hatt ordet. Han bare la på litt følelser, ville vekke litt oppmerksomhet, score noen poeng.

Erna Solberg kommer neppe til å gi seg følelsene i vold på landsmøtet som skal avholdes i helgen. Hun er sakligheten selv. For saklig, for forsiktig, for lite emosjonell se det ut til at et flertall av Høyres velgere mener. Men det var henne de valgte til å lede alle de skikkelige høyrefolkene som tror på argumentenes kraft, ikke følelsene inntrykk.