Lillestrøms mektigste og største eier, Per Mathisen, sier Henning Berg skal fortsette som trener i fire år selv om Lillestrøm rykker ned. Erna Solberg har ingen eier som kan støtte og frede henne. Hun vakler og må påberope seg styrke og kontroll, skriver redaktør Magne Lerø.

Lillestrøms mektige mann, styreleder og største eier,  Per Mathisen, har mistet troen på at løsningen er å sparke trenere med en gang resultatene uteblir. I fjor hentet de Henning Berg inn som ny trener. Han leverer ikke varene som forventet. For første gang på årtier snakker de i Lillestrøm om at de kan komme til å rykke ned fra toppserien. I norsk fotball for to år siden ville dette vært ensbetydende med at treneren hadde fått spaken. Det ble ikke akseptert at lag som Lillestrøm og Rosenborg havnet på den nederste del av tabellen. De var per definisjon blant de beste. Treneren fikk vær så god sørge for å bevise det. Hvis ikke var det over og ut.

Til slutt roet de seg ned i Rosenborg. Høsten 2007 bestemte de seg for å satse på Erik Hamrèn som ny trener. Det gikk dårlig i fjor. Ingen forlangte hans hode på et fat. Nå ligger Rosenborg igjen i toppen. De bygger et nytt lag, stein på stein, spiller for spiller.

Det samme må Lillestrøm gjøre. Det er ikke lenger økonomi til å kjøpe spillere i dyre dommer. I siste kamp var det syv tenåringer på laget. Det er de som nå skal føre Lillestrøm oppover på tabellen igjen. Men kanskje må de bite i seg nederlaget først, rykke ned en divisjon.

Per Mathisen lover Henning Berg ro til å jobbe langsiktig. Han er ansatt for fire år til. Det akter Mathisen å ta på alvor. Dette er klok styreleders tale.

Det var den samme innstilling fotballforbundet hadde i forhold til Åge Hareide. Både forbundet og spillerne var enige om at Hareide er og var en god trener. Men resultatene uteble. Hareide mistet gløden og selvtilliten – og valgte å kaste inn håndkle.

Det kan være Henning Berg gjør det samme hvis han ikke lykkes.

Når en trener eller en sjef kaster kortene med henvisning til at man selv ikke klarer å leve med dårlige resultater, viser det godt lederskap. Det hører med til det å være en profesjonell leder at man selv bør vite når tiden er inne for å trekke seg. En trener og en leder skal være opptatt av om omgivelsene mener man gjør en god jobb. Det er bedre å gå ut enn å bli båret ut. Det kan være en annen lederjobb som venter. Å gi opp eller få sparken betyr på ingen måte at man ikke kan gjøre en fremragende jobb som leder et annet sted.

Det er trenere og ledere selv som skal bestemme om de skal slutte. Og det kan ikke være slik at Per Mathisen uansett hva som skjer de neste fire årene, skal beholde Berg som trener. Men han viser den en rett holdning, Han gir de rette signaler ut fra den situasjonen Lillestrøm befinner seg i.

I dag samles Høyre til landsmøte. Erna Solberg har ingen eier som kan støtte og frede henne og gi henne ro og langsiktighet. Hun leder et parti i motvind og der 66 prosent av velgerne ville ha foretrukket Per Kristian Foss som partileder framfor henne. Det er ikke aktuelt, sier Solberg. Det er hun som er valgt som leder. Hun akter ikke å gi seg. Hun kan regne med at alle de 298 delegatene vil slå ring om henne.

«Blir du lei deg av all motgang og kritikk?», spør Aftenposten i dag.

«Nei. Jeg lytter til berettiget kritikk. Men jeg blir mest av alt fandenivoldsk. Og litt forbannet. Jeg har en jobb å gjøre, og ser hver dag som en ny mulighet. Jeg får faktisk energi av motstand», svarer Solberg.

Erna Solberg er en påle som står støtt tross ytre trykk, men det er knapt mer en halve sannheten hun serverer. Det er klart hun blir lei av å høre dag etter dag at hun ikke gjør en god jobb og at hun bør trekke seg som leder.

Hun ble kjeftet huden full da hun var kommunalminister og hun virket relativt upåvirket. Hun fortsatt ufortrødent å hevde at det er midler nok i kommunene, det gjelder bare å prioritere og effektivisere mer. 

Erna Solbergs styrke er at hun ikke lar seg vippe av pinnen. Hun tåler en støyt. Hun er ikke et stemningsmenneske som lar seg føre opp på de store høyder eller de ned i de dype daler. Da Ukeavisen Ledelse gjennomført vår toppsjefsundersøkelse på henne, kom hun meget godt ut på gjennomføringsevne, resultatoppnåelse, stødighet og etisk bevissthet. Hennes svake sider er motivasjon og å forholde seg til den emosjonelle virkelighet som både enkeltmennesker og miljøer preges av. Solberg opptrer saklig, hun spiller ikke på emosjonelle strenger.

Hadde Erna Solberg hatt Åge Hareides personlighet, hadde hun sannsynligvis trukket seg nå. Høyre har vært i bølgedalen i lang tid. Men all sin robusthet og evne til å tåle kritikk og motstand bedre enn de fleste, kan det bli en svakhet i forhold til selv å kunne erkjenne når tiden er inne for å trekke seg som leder.

Når det er sagt, må det sies at å trekke seg nå og overlate posisjonen til Per Kristian Foss, umulig kan være noen mirakelmedisin for å gjøre et godt valg. Foss vil tilføre lite nytt i forhold til Solberg. Han vil få større oppmerksomhet i mediene. Høyres problemer er imidlertid først og fremst politikken, ikke partilederen.