Statoils oljesandprosjekt i Canada er enda et bevis på at det ikke er meningen at staten skal drive såkalt aktiv eierstyring. Det får holde at Erik Solheim løper rundt og dobbeltkommuniserer og heier på private aktører som vil styre slik de rødgrønne ikke våger, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere aksjonærer med betydelige eierandeler i StatoilHydro vil neste uke stemme for at selskapet trekker seg ut fra det omstridte oljesandprosjektet i Canada. Blant disse er det svenske storfondet Folksam og Danske Bank. Det er miljøorganisasjonen Greenpeace som står bak forslaget. Det har ikke manglet på kritikk fra den norske miljøbevegelsen og toneangivende politikere. StatoilHydros oljesandprosjekt er i ferd med å bli et omstridt prosjekt i flere politiske partier.

Miljøvernminister Erik Solheim sier til Dagens Næringsliv at han synes veldig godt om at betydelige private aksjonærer vil stemme mot oljesandutvinningen på generalforsamlingen neste uke.

– Jo flere aktører som tar slike hensyn, jo raskere får vi et grønt næringsliv, sier Solheim.

Snakk om å forlate banen og sette seg selv på tribunen. Staten eier 67 prosent av StatoilHydro. Nå skal altså Solheim sitte ringside og klappe for de private aktørene og bue mot sin egen regjering.

Line Henriette Holten Hjemdal (Krf) stilte spørsmål til olje- og energiminister Terje Riis-Johansen om hva han hadde tenkt å foreta seg i forhold til StatoilHydro. Svaret var «ingenting». Han gjorde det klart at han som statsråd ikke ville «foreta forretningsmessige vurderinger i forhold til enkeltprosjekter i Norges største selskap». Statssekretær Robin Kåss (Ap) er like tydelig i en samtale med Dagens Næringsliv:

– Det forretningsmessige hører under styrets kompetanse. Vi har tillit til styret. Da er det unaturlig at vi overprøver styrets avgjørelse på en generalforsamling, sier Kåss.

Klarere kan det ikke sies. Det er presis den samme holdningen som staten formidlet på eierskapsmøtet med Aker 13. mars. Det forretningsmessige er det styret som tar seg av. Det er slik Kjell Inge Røkke vil ha det, og det er slik Helge Lund og styreleder Svein Rennemo i StatoilHydro vil ha det.

Kjell Inge Røkke har en langt bedre sak – langt bedre grunn til å be staten holde fingeren fra fatet – enn Helge Lund og Svein Rennemo. Av den enkle grunn at staten ikke eier mer enn 12 prosent av Aker Solutions.  

Selv om staten altså eier 67 prosent av StatoilHydro vegrer de seg for å overprøve styret. De frykter konsekvensene. Både styret og Helge Lund kan finne på å trekke seg om staten neste uke stemmer sammen med «miljøopprørerne» på generalforsamlingen. I stedet må regjeringen opptre som om de ikke har noen mening om saken. Dette er styrets ansvar, sier Riis-Johansen. Hvis regjeringen var imot oljesandprosjektet ville det være påfallende om de ikke stemte sammen med dem som vil stoppe prosjektet. Så unnselige og puslete kan ikke en regjering være.  

Når regjeringen ikke har et offisielt standpunkt, kan selvsagt Erik Solheim løpe rundt og heie på dem som vil stemme annerledes enn staten på generalforsamlingen.

Jens Stoltenberg kommer ikke til å innkalle til pressekonferanse og si at oljesandprosjektet er fine greie – kjør på. Regjeringens mening er at dette er StatoliHydro-styrets ansvar. De rødgrønne vil ikke drive med eierstyring i når de har anledning til det. Det er noe de snakker om. De driver signalpolitikk på høyt plan. Noen ganger havner en statsråd i klisteret i forsøket på å leve opp til forventinger om å styre. I praksis blir det mageplask. 

Det er store private eiere som neste uke vil drive den typen eierstyring som regjeringen ikke vil drive. Det er de Erik Solheim heier på. Det er de private, ikke staten, han vil skal jobbe fram et grønt næringsliv. Det er et tankekors.