Med Barack Obamas erkjennelse av at vi ikke kommer oss videre ved å skru handelsklokka tilbake, kan det ligge til rette for en WTO-avtale som verdenssamfunnet tross alt er tjent med, skriver redaktør Magne Lerø .

Det har vært opplest og vedtatt at Barack Obama, som gode amerikanske demokrater flest, har en mer lunken holdning til frihandel enn republikaneren George W. Bush. Mange har synset og ment at med Obama blir det mer proteksjonisme og den såkalte Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon der målet var å få til en ny og omfattende WTO-avtale, kunne begraves.

Men i dag kommer meldingen om at Barack Obama slett ikke har gitt opp WTO. Aftenposten melder at USAs nye handelsutsending Ron Kirk har gjort det klart at den amerikanske regjeringen mener økt handel er veien ut av den økonomiske krisen. Det skal ikke stå på USA med tanke på å få på plass en ny WTO-avtale, ifølge Kirk.

Vi er tilbake i de velkjente posisjonene. U-landene må gis lettere tilgang for sine jordbruksprodukter ved blant annet at i-landene fjerner eller reduserer tollbarrierer. I-land må få lettere adgang for sine produkter og tjenester, dog uten å forhindre at fattige land klarer å bygge opp egen levedyktig industri.

I USA er man tydeligvis i ferd med å innse at parolen «kjøp amerikansk» som har bred støtte i Kongressen, ikke kan få status som veiviser for hvordan USA og resten av verden kan komme seg ut av den økonomiske krisen. Veien går gjennom handel.

USA vil se på de gigantiske markedene, for eksempel i Asia, som en mulighet for dem selv, ikke først og fremst som en trussel mot egen industri og interesser. Kirk snakker om at USAs eksportinntekter kan øke med 650 milliarder dollar dersom handelshindre kan bli fjernet.

Det blir en ny WTO-avtale dersom Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og EU tenker og regner på samme måte. Når Ron Kirk nå gjør det klart at USA er rede til å sette seg til forhandlingsbordet igjen, innebærer det at man har noe mer å gi. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er nærmere en ny WTO-avtale. Den økonomiske krisen har endret en del av premissene, og det kan oppstå nye problemer som må overvinnes. Uten tvil har finanskrisen gitt grobunn for en mer proteksjonistisk tenkning.

Spørsmålet er om EU er ivrig nok til å sette seg til forhandlingsbordet igjen. Det er ikke sikkert Frankrikes president Nicolas Sarkozy er rede til å strekke seg lenger for å få til en WTO-avtale. Sarkozy har med sin globliseringsskepsis fått en sterk stilling i EU. Skal han gi seg i kast med nye WTO-runder, kan han komme til å koble dette med sterkere internasjonal styring av finansmarkedene. Sarkozy advarer mot en frihandel som betyr markedskreftenes frie spill og som i praksis betyr at nasjonale politikere abdiserer når det gjelder industri- og næringsutvikling i eget land.

Sarkozys resolutte motstand mot en grenseløs, apolitisk globalisering i kombinasjon med Obama-adminstrasjonens erkjennelse av at vi ikke kommer oss videre ved å skru handelsklokka tilbake, kan danne grunnlag for en WTO-avtale som verdenssamfunnet er tjent med.

Sp og bondeorganisasjonene liker nok ikke dagens nyhet om at om WTO-forhandlingene kan bli tatt opp igjen. Trøsten får være at WTO-kvernen sannsynligvis maler så sakte at regjeringen ikke blir tvunget til å gå inn for smertefulle kutt i jordbruksstøtte og redusert tollbeskyttelse midt i valgkampen. Det må da være måte på hvor mange tungr bører et slitent Sp skal bære.