Hvis man ikke er opptatt av å skaffe seg den beste, men vil nøye seg med de som er «godt nok kvalifisert», trenger man ikke love søkere konfidensiell behandling. Mediene selv vil tydeligvis ha lukkethet i egen rekker, mens de krever full åpenhet av andre, skriver redaktør Magne Lerø.

Pressen skriker opp dersom søkerlister til viktige stillinger ikke offentliggjøres. Det er fire som har søkt stillingen som leder for Institutt for journalistikk (IJ). Men styret har så langt sagt nei til å offentliggjøre søkerlisten. Makan til inkonsekvens. Her skal det gjelde en lov for Loke og en for Tor.   

Presseforbundets generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, ser hulheten og dobbeltkommunikasjonen.

«Pressen lever av åpenhet og slåss for mest mulig åpenhet ellers i samfunnet. Da er det uholdbart at pressens eget etterutdanningsinstitutt driver med hemmelighold», sier Kokkvold til Journalisten. Han mener hemmelighetskremmeriet på IJ er ødeleggende for Presseforbundets arbeid for mer offentlighet og gjør det vanskeligere for mediebedrifter som slåss for åpenhet i sine lokalmiljøer.

Det er med loven om åpenhet i offentlig forvaltning i hånd at pressen krever å få tilgang til alle søkerlister til offentlige stillinger. Stortinget har nylig skjerpet kravet til innsyn i ansettelsesprosessen. Presseorganisasjonene og IJ er ikke offentlige og omfattes ikke av offentlighetsloven, men det er påfallende at de unntar seg selv for den offentlighet de kjemper innbitt for. Dette er verre enn da den innbitte motstander av pressestøtte, Trygve Hegnar, i sin tid kjempet en enda mer innbitt kamp for at Finansavisen skulle få den støtten har var imot. 

Arne Jensen, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, er varamedlem for styreleder i IJ, Einar Haalien. Han går til stadighet i front i kampen for offentliggjøring av søkerlister. Han kan selvsagt ikke si offentlig at det er pinlig å ha havnet med en fot innenfor i et styre som driver med det man i mediene kaller et forkastelig hemmelighetskremmeri. Men er i alle fall såpass frisk og modig at han sier det han mener. Og det er at IJ-søkerlisten bør offentliggjøres.

Hvorfor er det ikke bare å gjøre det? Det finnes bare en grunn – at halvparten av de som har søkt, ikke ønsker det. Da trekker de søknaden. Det burde de da ikke gjøre, slik argumenterer pressen, med Jensen og Kokkvold i første rekke.

Fagmedarbeider ved IJ, Gunnar Bodahl-Johansen, har søkt stillingen. Han er en utmerket mann. Det kan være de to som vil ha konfidensiell behandling er langt bedre kvalifisert, har bedre utdannelse og bredere erfaring enn Bodahl-Johansen. Slik Jensen og Kokkvold tenker, er det imidlertid Bodahl-Johansen som bør få jobben. For han innfrir det kravet som er helt avgjørende, nemlig å akseptere at alle og enhver skal bli kjent med at man søker. De to søkerne som ikke vil ha navnet sitt offentliggjort, er ikke interessert i å signalisere til sin nåværende arbeidsgiver og dem de jobber sammen med at de er på vei ut. Det kan da ikke være så farlig, hører vi Jensen og Kokkvold si. Den om det. Det gjelder imidlertid å forholde seg til virkeligheten slik den er når man skal ansette ledere.

I svært mange tilfeller fører krav om offentlighet ved ansettelse av ledere til at man ikke ender opp med den som er best kvalifisert, for de vil som regel ikke ha sin søknad offentliggjort.

Styreleder Svein Aaser fikk mye pepper i pressen for at søkerlisten til stilling som ny direktør ved Nasjonalmusèet ikke ble offentliggjort. Det ga over 20 søkere. Likevel tok politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, skarpt avstand fra Aasers hemmelighetskremmeri. Istedenfor fremhevet han nye Oslo universitetssykehus med offentlig søkerliste som et eksempel på hvordan det bør gjøres. Men her var det i realiteten bestemt at det var nåværende direktør i helseforetaket, Bente Mikkelsen, som skulle ansettes. Offentliggjøringen førte til bråk internt og påstander om at hun ble inhabil fordi hennes egne underordnede satt i styret som skulle foreta ansettelsen. Det endte med at hun trakk søknaden. Styret valgte da ikke å lyse utstillingen på nytt, men å engasjere en hodejeger. Samme dag som styret skulle foreta ansettelsen ble søkerlisten offentliggjort. Der sto Siri Hatlens navn. Hun ble ansatt samme dag.

Det er Einar Haalien, tidligere sjefredaktør i Bergens Tidende, nå ansatt i Schibsted, som er styreleder. I Schibsted offentliggjør de ikke søkerlister til egne stillinger. Det er noe Aftenposten på lederplass mener andre bør gjøre, men ikke de selv.

Fordi virkeligheten ikke er slik pressen mener den burde være, skaper offentlighet rundt ansettelsesprosesser mer uryddighet enn om prosessen er unndratt offentlighet. Det er faktisk bare styret som har kompetanse og oversikt til å kunne avgjøre hvem som bør ansettes som daglig leder. Styret gjør ikke jobben sin dersom de ikke opptatt av å skaffe seg den som er best kvalifisert. Da må søkere gis en konfidensiell behandling. Hvis man ikke er opptatt av å skaffe seg den beste, men nøyer seg med de som er «godt nok kvalifisert», trenger man ikke love konfidensiell behandling.

Etter hvert får vi håpe at også politikerne innser at de blir sittende igjen med for mange som ikke er best kvalifisert i viktige stillinger i det offentlige. Vi kan faktisk leve med at man i det offentlige ansetter toppsjefer slik man tydeligvis akter å gjøre det ved Institutt for Journalistikk.