Etter regjeringens forhandlingshavari har arbeidstakerorganisasjonene tatt regien. Vi kan fort ende opp med dyrere løsninger enn de vi i dag har. Men intet er så galt og svinedyrt at det ikke er godt for noe. Det kan bli flere som vil jobbe i stat og kommune, skriver redaktør Magne Lerø.

Først måtte arbeidsminister Dag Terje Andersen be riksmeglingsmannen flytte seg. Statsråden overtok selv forhandlingene. Da det gikk opp for ham at arbeidstakerorganisasjonene faktisk var rede til å gå til streik fordi de ikke aksepterer regjeringens pensjonsmodell, innså han at slaget var tapt. Han kastet kortene.

Det skal nå forhandles på grunnlag av arbeidstakernes krav om 30 års opptjeningstid og en pensjon på 66 prosent av lønnen ved fylte 65 år. Og selvsagt AFP som er minst like god som i dag. Dette er ikke kun et utgangspunkt for arbeidstakerne. Det er et minimumskrav. Dette skal det ikke røres ved. Ja vel, sa Dag Terje Andersen og dro hjem og la seg.

Det er ikke dette Stortingets pensjonsreform går ut på. Den går ut på levealdersjustering og pensjon avhengig av hvor mange år en jobber. Det er forståelig at regjeringen trenger en uke på å la landets glupeste når det gjelder å regne pensjoner se om det i det hele tatt er mulig å forene arbeidstakerorganisasjonenes krav med realitetene i Stortingets pensjonsforlik.

Det tviler vi på. Men det er selvsagt mulig å gi ansatte i offentlig sektor bedre ordninger enn de har i dag. Regjeringen er opptatt av at det skal lønne seg å arbeide lenger. Det kan man oppnå ved å la folk jobbe så mye de vil etter at de er blitt pensjonister eller å gi de som står på noen år ut over 65 år mer enn 66 prosent av lønnen.

I realiteten har ansatte i privat sektor fått denne muligheten. De som vil jobbe mye og lenge, kan komme bedre ut enn de gjør i dag. De som kommer dårligere ut enn i dag, er de som ikke har full opptjeningstid og som slutter helt å jobbe når de er 62 år. Men det skal ikke gjelde for dem som blir pensjonister de nærmeste ti årene. De skal uansett ikke komme dårligere ut. Og det skal forhandles om det faktisk skal bli slik at neste gruppe som når pensjonsalderen skal få et kutt eller ikke.

I forhandlinger er det slik at den parten som må gi opp sin strategi, svekker sin egen posisjon. Arbeidstakerorganisasjonene har hatt den desidert beste posisjonen. De rødgrønne skjelver bare ved tanke på en storstreik i offentlig sektor i oppkjøringen til valgkampen. Når man onsdag setter seg til forhandlingsbordet igjen, sitter staten der som en taper.

Etter regjeringens knefall kommer arbeidstakerorganisasjonen til å få det som de vil. Hvis Dag Terje Andersen forsøker seg på noen krumspring med sine regnestykker. vil han enkelt å greit få beskjed om at «det er ikke slik vi vil ha det».

Nå gjelder det for Anders Folkestad og hans flokk at de ikke blir for grådige og grovt utnytter at Dag Terje Andersen måtte vifte med det hvite flagget og be om time out. Den gamle tømmerhoggeren ble stående der uten både øks og sag og måtte be om å få gå hjem og se om han kunne finne noe nytt verktøy.   

Fjorårets pensjonsløsning som LO dikterte, ble svindyr. Løsningen i offentlig sektor som kommer neste uke, blir enda dyrere. Fremfor å uthule Stortingets pensjonsvedtak enda mer og i praksis oppheve den innstrammingen som var målet, bør regjeringen vurdere å la pensjonsordningen i offentlig sektor være som den er. Det er bedre å si at man ikke lykkes med å få til den innstramningen man la opp til enn å forsøke å skru sammen to tenkesett og modeller som ikke er forenlige.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Det offentlige kommer til å trenge mye arbeidskraft i årene fremover. En pensjonsordning i stat og kommune som er bedre enn i det private, er et konkurransefortrinn. At arbeidstakere skal strømme til pleie- og omsorgsyrkene med henvisning til at de får en så knallgod pensjon, er i det minste en skjønn tanke.