Det er på tide å bli kvitt gullpensjonene. Men politikerne virker såpass presset at de er i ferd med å gi hverandre for dårlige ordninger for dem som slutter, skriver redaktør Magne Lerø.

Stortingets pensjonsutvalg har bestemt seg for å kutte ut stortingsrepresentantenes gullkantede pensjonsordning. Det kommer ikke som en bombe. Det skulle bare mangle om politikerne i tider hvor pensjonsordninger strammes fortsatt skulle kunne oppnå full pensjon ved å tilbringe 12 år på Stortinget.

«Vi har laget en ny ordning som er ganske identisk med den som gjelder for resten av samfunnet», sier Rolf Reikvam (SV), som er medlem av pensjonsutvalget, til NRK. Det blir 30 års opptjeningstid. Pensjonerte stortingspolitikere får ikke lenger noen garanti om 66 prosent av stortingslønn, og representantene vil få levealdersjustering i henhold til folketrygden.  

Den nye ordningen skal imidlertid kun gjelde for nye stortingsrepresentanter. Det protesterer både Harry Jørgensen i Pensjonistforbundet og lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen på. Jørgensen kaller det korrupsjon. Han snakker over seg. Arne Johannessen angriper saken både arbeidsrettslig og prinsipielt og trekker i tvil grunnlaget for å unndra dagens representanter for kuttene.

De har selvsagt et poeng. Men det må veien i forhold til faktisk inngåtte arbeidsavtaler. Vi må kunne se på stortingsrepresentanter som arbeidstakere og Stortinget som arbeidsgiver. Det er vitterlig et faktum at de som sitter på Stortinget har sagt ja til det på grunnlag av gjeldende lønn, ordninger for diettgodtgjørelse og full opptjent pensjon etter 12 år.  

Det fornuftige her vil være å lage en overgangsordning. For dem som fratrer som stortingsrepresentanter i høst, må 12 års opptjeningstid gjelde. Den nye ordningen kan innføres for alle som fortsetter på Stortinget etter neste periode, altså 2013. Hvis de ikke aksepterer at de da må gå fra 12 til 30 års opptjeningstid, får de finne seg noe annet å gjøre innen de stiller til valg gang.   

Stortinget vil også innføre en regel om at det kun blir mulig med maksimalt tre måneders etterlønn når stortingsrepresentantene går av. Dette vil gjelde både nye og gamle representanter.

«Dette er viktig for troverdigheten til politikere. At folk ser at vi ikke lager spesialordninger for politikere, men at når vi vedtar noe for folket, så gjelder de samme ordningene for oss», sier Reikvam. Her går Reikvam for langt å sammenligne det å sitte på Stortinget med et vanlig arbeidsforhold. Det er riktig at de fleste arbeidstakere har tre måneders oppsigelsestid. Men det å tape et valg, kan ikke sammenlignes med en saklig oppsigelse. Hvis vi sammenligner det med en usaklig oppsigelse, er det slett ikke uvanlig at arbeidstakere får en hel årslønn.  

Det avgjørende er å ha ordninger som virker rimelige og som er utformet slik at man får gode folk med variert bakgrunn til å stille til valg. Gitt en tannlege som har sittet på Stortinget i tolv år. Han har sagt ja til fire nye år, men taper valget med noen hundre stemmer. Er alt det Stortinget da skal tilby ham tre måneder etterlønn?

Hvorfor kan man ikke sammenligne tannlegen med en forsker som har sagt ja til et åremål som rektor. Etter åremålets slutt kan han få et års forskningsfri for å bli faglig oppdatert. Noe tilsvarende kan også en tannlege som har vært borte fra faget trenge.  

Noen politikere vil kunne gå rett inn i en ny jobb etter at de er ferdige på Stortinget. De trenger ikke etterlønn i det hele tatt. Andre vil trenge inntil et år på å få seg ny jobb. De som har sittet på Stortinget 10-15 år, kan ha større problemer med å finne seg en ny jobb enn de som har sittet kun en periode. 

Derfor bør reglene være at stortingsrepresentanter med lang tid på Stortinget kan gis inntil et års etterlønn for å holde seg faglig oppdatert. Det må kunne lages regler som sikrer at politikere ikke driver dank året etter at de har gjort jobben som folkevalgt.  30 års opptjeningstid og kun tre måneders etterlønn – det kan gjør det for lite attraktivt for en del til å satse på politikken.

Stortinget føler seg tydeligvis presset til ikke å gi seg selv ordninger som ikke er vanlig i samfunnet for øvrig. Her gjelder det imidlertid å holde fast på at det å være folkevalgt med fare for å miste jobben hvert fjerde år, ikke er det samme som å være ansatt. Derfor må politikerne våge å gi seg selv ordninger som er gode og formålstjenlige i forhold til at Stortinget skal representere hele befolkningen og oppvise en stor bredde i yrkesmessig bakgrunn.