Uten Obama-faktor

Frp snakker om forandring til den store gullmedaljen, men kun de helfrelste tror på 100-dagers programmet. De rødgrønne ser ut til å være såpass fornøyd med egen innsats at de blir stående som ambassadører for status quo, skriver redaktør Magne Lerø .

Der var ikke annet å vente enn at Frps program for de første 100 dagene i regjering, får juling av det politiske kommentarkorps. Frp har ikke mange som har sans for deres politikk blant landets medieelite. Det meste Siv Jensen serverte lørdag var gammelt nytt. Her var det ingen ting man falt av stolen av å høre. Og selvsagt var ikke finansiering av alle tiltakene på plass. I god Frp-stil manglet det ikke på populistiske tiltak. Fjerning av bomringene, to kroner lavere bensinpris, avvikling av NRK-lisensen, 22.000 kroner i vrakpant, 16 milliarder i skattelette, fjerning av hver eneste sykehuskø, førsteklasses eldreomsorg til hver eneste én osv, osv. – det er klart slikt slår an. Men Frp er ikke sikre på hvordan de skal få Mulla Krekar ut av landet innen 100 dager. Det blir heller ikke noe av et eget asylmottak i Afrika og det blir ikke slik at man kan få kjøpt sprit til alle døgnets tider på en hvilken som helst bensinstasjon, hvis noen har trodd det.

Det er ingen grunn til å tvile på at Siv Jensen og landets Frp-ere er overbevist om at de har løsningen på det meste. De fremfører sitt budskap med trøkk og overbevisning. Frp driver en meget god valgkamp. Siv Jensen har holdt på i hele sommer. Formen er fortsatt upåklagelig.

Man kan mene hva man vil om Frps politikk, men man kan ikke ta fra dem at de gjør mye riktig på den politiske pedagogikken og retorikkens område. Det var et strategisk lurt trekk å lansere et 100-dagers program i 101 punkter to uker før valget. Hvis en sammenligner dette med de rødgrønnes syv dvaske veivalgspunkter som de innledet valgkampen med, er det Frp som går av med seieren.

Frps problem er selvsagt at svært få av de punktene de ivrer for, vil bli gjennomført selv om de rødgrønne taper valget. Det er en mulighet for at Høyre ender opp med å forhandle om å danne regjering med Frp. Men en får aldri Høyre med seg på den pengegaloppen som 100-dagers programmet baserer seg på. Det vet Siv Jensen. Men valgkamp handler nå en gang om å fortelle velgerne om sin «egentlige» politikk. Mye politisk retorikk blir aldri praktisk politikk.

Det er normalt at den sittende regjering fremholder alt det gode de har fått utrettet den tiden de har sittet med regjeringsmakten. De rødgrønne kan vise til at det står meget bra til i landet, finanskrise til tross. For fire år siden gjorde de borgerlige det samme. Kjell Magne Bondevik, Jan Petersen og Lars Sponheim kunne ikke helt forstå hvorfor ikke velgerne sluttet bedre opp om dem.

Professor Victor Norman, tidligere statsråd for Høyre undrer seg i Dagens Næringsliv lørdag over at de rødgrønne ikke har høyere oppslutning. Ingen regjering har kunnet bruke så mye penger som de rødgrønne de siste fire årene. Partilederne har bred appell i sine velgergrupper. Og regjeringen kan med god grunn si seg fornøyd med hvordan de har taklet den økonomiske krisen. Hans forklaring på hvorfor de ikke gjør det bedre er endringsvegring. Velgerne ser det. Steke interessegrupper hindrer regjeringen i å gjennomføre den fornyelse som er nødvendig. De blir altså stående som representanter for status quo. Det er Frp som snakker høyest om forandring og fornyelse.

Da Jens Stoltenberg ledet sin første regjering, snakket han varmt om fornyelse av offentlig sektor. Han tok en del grep, men de falt i dårlig jord, særlig i LO og i partiets venstreside. Resultatet ble et elendig valg i 2001. De rødgrønne snakket med overbevisning om fornyelse i valgkampen i 2005. Landet skulle få en ny kurs. Kristin Halvorsen og Åslaug Haga lovet at nå skulle pipa få en annen lyd. Det skulle bli nye tider, og folk skulle merke det.

Noen radikal kursendring er det ikke blitt. Kommunene har fått økte bevilgninger. Bøndene har kommet betydelig bedre ut av det økonomisk med Jens Stoltenberg ved roret enn med Kjell Magne Bondevik, skriver Nationen i dag. Og det er tatt mer hensyn til distriktenes interesser. Og SV har etter hvert kommet til at de har fått så pass innflytelse over regjeringen politikk at de gjerne tar fire år til.

Vi har en valgkamp med særdeles lav Obama-faktor. Det er ikke realistisk at Siv Jensen får gjennomført sin politikk, Jens Stoltenberg er endt opp som litt mer Gro Harlem Brundtland, en som administrerer og styrer landet. Han er i status quo- modus.        

Kulturfolket omfavner Giske

Når 92 prosent av kulturmedarbeidere sier de foretrekker de rødgrønne, er det forståelig at KrF, Venstre og Høyre i dag gir beskjed om at Frps kulturpolitikk skal kastes på båten om de kommer i posisjon, skriver redaktør Magne Lerø .  

En undersøkelse som magasinet Kultmag har gjennomført blant et utvalg kulturmedarbeidere, viser at 92 prosent av dem mener de rødgrønne er best egnet til å gjennomføre en offensiv kulturpolitikk og nesten 70 prosent vil at Trond Giske skal fortsette som kulturminister.

De første to årene var meningene delte om Giske. Da var han opptatt å bringe seg selv i posisjon og svekke en del av de uformelle maktstrukturene i bransjen og i forvaltningen. De som fryktet de ville tape på det som skjedde, sang ut. Men Giske fortsatte ufortrødent videre med å bygge sin egen maktbase i Kultur-Norge. Slik mener Giske det skal være. Det er han som er kulturminister. Det er han som bestemmer. Det har de fleste nå fått med seg. Da vet man også hvor man skal rette kritikken.  

Nå er frykt for hva Giske kunne finne på erstattet med beundring for hva han har fått til. Den forrige regjeringen bevilget 0,78 av statsbudsjettet til kultur. Med Giske er det blitt 0,86 prosent, og målet er at 1,0 prosent skal brukes til kultur innen 2013. Mye vil ha mer. Slik er det alltid. Kultur-Norge har ikke sluttet å rope om mer penger. Men ingen vil underslå at med Giske er bevilgningene til kultur økt radikalt.     

Frp sier rett ut at de vil redusere bevilgningene til kultur. Venstre, Høyre og KrF har sett med bekymring på at Giske og de rødgrønne gjøres til kulturhelter og at det er blitt skapt et inntrykk av at alternativet til de rødgrønnes kulturpolitikk er det Frp står for.

I dag slår de tre partiene i bordet med en garanti for at Frp ikke skal få noen som helst innflytelse over bevilgningene til kulturen. De kommer til å sette foten ned for kutt i kulturbudsjettene. De vil heller ha økning enn kutt. Men de våger ikke gå så langt som Giske og si at bevilgningene skal økes til en prosent. 

Det er ikke et betalingsdyktig marked for all den kulturelle aktivitet som i dag utfolder seg. Trond Giske lover på ingen måte at han vil holde liv i alt som skjer i Kultur-Norge. Kunst og kultur må anstrenge seg for å presentere noe som fanger publikums interesse. Og de må selv søke aktivt samarbeid med dem som på ulike måter kan bidra til å finansiere virksomheten.  Forum for kultur og næringsliv er et eksempel på tiltak som virker. De har støtte både fra det offentlige og næringslivet i bunnen. Men de har også ansvar for å skaffe egne inntekter. Denne uken delte de ut «Kultur og næringsprisen». Juryen vurderte 44 prosjekter og delte ut prisen i fem klasser. Prisutdelingen var en demonstrasjon av hva man kan få til når kunstnere, kommune og næringslivet samarbeidet. Her oste det av gründerånd og kreativitet. Flere av de prosjektene som fikk priser, preges av et gjensidig samarbeid.

Kunstnere og ildsjeler i kulturfeltet har en kompetanse som arbeidsgivere både i offentlig og privat sektor kan gjøre seg nytte av. Trond Giskes kulturpolitikk er basert på at investeringer i kultur igjen skal bidrag til verdiskapingen i samfunnet. En rekke av de 44 prosjektene som ble vurdert for Kultur og næringslivsprisen, er et eksempel på at dette skjer i praksis.

Helga Pedersens naust

Helga Pedersens boligsurr er mindre alvorlig enn å bli tatt i fartskontroll. Men pinlig er det at statsråder ikke har orden i papirene sine. Hun har beklaget og ryddet opp. Nå kan saken legges død. Det er ikke mer spiker å lage suppe på, skriver redaktør Magne Lerø .

Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen glemte å sende inn ferdigattest etter ombygging av hytta si. Det betyr at hun har bodd der ulovlig i flere år. Nå er formalitetene ordnet. Hun har ikke tatt seg til rette og bygget noe som har vært ulovlig. Tilbygget sto riktignok ferdig før formell tillatelse var mottatt. To formelle feil, med andre ord.

I dag skriver Dagbladet at hun også låner ut naustet ulovlig, riktignok bare til venner og bekjente uten å ta betaling. Men det er altså ikke lov å overnatte i naust, mener kommunen.

– Hjemme i Vestertana har alle bodd i alle slags fjøs og uthus. Det har aldri slått meg at det ikke var lovlig, sier Pedersen. Hun sier hun fra nå av vil slutte å la noen overnatte i naustet.

Lover er til for å følges, men det er også noe som heter sunn fornuft. Får man besøk i ei lita hytte, er det altså forbudt å la gjestene ligge over i naustet ved siden av som står tomt. De får heller dra sin vei. Er regelverket så stivbeint? Det må da også gå an for administrasjonen i en kommune å bruke sunn fornuft og se på intensjonen bak de regler som gjelder. Poenget er at man vil sikre seg at de som disponerer naust og uthus ikke lager business av det. De vil ikke ha en ukontrollert utleievirksomhet på områder som ikke er regulert for det. Men om Helge Pedersen låner bort et naust noen dager til noen venner, gjør det ingen verdens ting.

Helga Pedersens sak minner om oppstyret rundt Jan P. Syse som ikke hadde fått sendt inn papirer til Brønnøysund i tide. Åslaug Hagas brygge og stabbur var det noe mer i. Hun leide ut uten godkjennelse og det ble påstått at hun hadde tatt seg til rette i forhold til gjeldende regler for strandeiendommer. Haga la ikke alle kortene på bordet med en gang. Derfor rullet saken videre. Den hadde også en annen klangbunn. Haga ble anklaget for ikke å snakke sant om sin befatning med Tromsøs OL søknad og engasjementet av Eli Arnstad i Enova. Åslaug Haga holdt på sitt. Det var ikke på grunn av bryggen og stabburet hun trakk seg, men fordi hun ikke hadde helse til å stå i det presset hun ble utsatt for.

Helga Pedersen har beklaget og sagt saken er pinlig for henne. Hva mer skal hun gjøre? Kle seg i sekk og akse? Hun får bare vente til det går over. Dagbladet gjør så godt de kan for å holde liv i saken. Nytt regelbrudd av Helga Pedersen. Bodde ulovlig. Bygde ulovlig. Brukte ulovlig.

Det tegnes et bilde av Pedersen som en eiendomsskurk. For alt hva vi vet, kan Dagbladet ha mer på henne. Hvis Helga Pedersen nå har lagt alle kortene på bordet, er det ikke noe mer spiker å koke suppe på.

Frp forsøker selvsagt å utnytte denne saken ved å snakke om et komplisert regelverk. Martine Aurdal i Dagbladet henger seg på.

– Hvis regelverket er så vanskelig å forstå at ikke en statsråd og nestleder i Arbeiderpartiet kan klare å følge det, må det endres, skriver hun.

Det må det da ikke. Det går an å glemme å sende inn selvangivelsen uten at det er noe galt med ordningen. Og det er ikke noe galt med fartsgrenser selv om noen og hver bryter dem. Det er heller ikke noe galt med regler om at ikke hvem som helst kan begynne å drive utleiebusiness i naustet sitt, men det er noen som gjør unntak for venner og bekjente. I alle fall gjør de det i Vestertana.

Nå skal Helga Pedersen slutte med det. For hun sitter i et utstillingsvindu, og midt i en valgkamp er det ikke noe moro å måtte innrømme at man har et svin på skogen, om det er aldri så lite og ufarlig.

Røkkes lure oljesmil

Ingen bør forundre seg over at Kjell Inge Røkke har kommet best ut av det når StatoilHydro nå får en konkurrent med større muskler. Mens noen mener tiden er inne til å begynne å slukke lyset i norsk oljeindustri, vil Røkke sette farten opp, skriver redaktør Magne Lerø .

Kjell Inge Røkke har ruslet rundt som en lur og sulten rev i det norske oljemiljøet i årevis. Det er ikke enkelt å være liten i en bransje der elefanten StatoilHydro dominerer fullstendig. De mindre norske selskapene som er dannet de siste årene, mest for å satse der StatoilHydro ikke har vært særlig interessert, har slitt. Slik er det også med Røkkes eget Aker Exploration. Det er tunge tider i olje- og leverandør industrien for tiden.

Nå ser det imidlertid ut til å lysne. Men er man først til stede i en bransje, åpner det seg gjerne muligheter, særlig i perioder med omstilling og der det oppstår behov for kapital. Nå har Kjell Inge Røkke fått slått kloa i Det Norske Oljeselskap. Slått kloa i, er vel ikke riktig uttrykk. Erik Haugane, administrerende direktør i DNO, som fortsetter i stillingen med Kjell Inge Røkke som styreleder, har ivret et helt år for å få Røkke med på laget. Få har vært så sulten som Røkke på å få et større bein innenfor oljesektoren.

Men i Aker-systemet er de også lure som reven når det gjelder å forhandle. De har gjort seg kostbare. Aker har hatt og har de milliardene DNO trenger. Først kjøpte de 18 prosent av DN0. I går kom meldingen om at DNO og Aker Exploration skal fusjonere. Og ikke overraskende hevder flere aksjeanalytikere at Røkke og Aker har størst grunn til å være fornøyd. Det er da ikke noe nytt at Kjell Inge Røkke gjør en god handel. Og det er i alle fall ikke annet å vente når vi nærmest er i en «cash is King»-situasjon.

Røkke er ekspert i å selge dyrt og kjøpe billig. Fusjonen trenger riktignok Aker Exploration sårt. De får nå plassert en rigg som koster en halv million dollar dagen i et selskap full av kontanter, for å bruke Finansavisens uttrykk. – Med Aker som største eier øker selskapets mulighet til å nå målet om å bli et nytt stort olje- og gasselskap med flere utbyggingsprosjekter og betydelig produksjon i Norge, sier administrerende direktør Erik Haugane. Det er tydeligvis ingen ting i veien med ambisjonene. Her er det ikke snakk om å spare kostnader ved å redusere arbeidsstokken. DNO vil ansette flere.

Det kan fort bli behov for mer kapital. Da står nok Røkke klar til å øke sin eierandel. Mange små og mellomstore bedrifter som jobber opp mot oljeindustrien, gleder seg nok over at vi får et nummer to- selskap av en viss størrelse på beina. Det var knapt noen i industri-Norge som syntes det var en god idé at Statoil og Hydro skulle fusjonere. Det var behovet for å bli stor slik at man kunne satse friskere i utlandet, som var begrunnelsen for den fusjonen. Det er all mulig grunn til å tro at det kan bli gode tider for smarte og kjappe oljerever i en bransje som preges av en del digre elefanter som turer fram. DNO har som strategi å ikke løpe i beina på StatoilHydro hele tiden. De kan få god lønnsomhet der StatoiHydro synes det blir for smått.

Oljebransjen er etter hvert blitt en omstridt bransje å operere i. Det virker som om en del politikere mener det er tid for å begynne å slukke lysene i norsk oljeindustri. Slik tenker i alle fall ikke Kjell Inge Røkke. Han blir nå for alvor en oljelobbyist. Ennå er forholdet til de rødgrønne kjølig etter bråket rundt salget av selskaper til Aker Solutions. Det går nok over. Det tar nok ikke lang tid før mediene kan melde at Kjell Inge Røkke har hatt et møte med olje- og energiministeren.

Martin Andresen mot stupet

Næringslivsmodellen i Vålerenga fungerer ikke. Martin Andresen har tatt seg vann over hodet og risikerer å mislykkes både som sjef, trener og spiller med mindre klubben gir ham autoritet og avslutter diskusjonen om hvorvidt han skal sparkes, skriver redaktør Magne Lerø .

Martin Andresen var kaptein og stjerne i Brann og har mye av æren for at Brann tok seriegullet i 2007. Det pleier ikke være ro rundt Martin Andresen. Mediene rapporterte jevnlig om at trener Mons Ivar Mjelde og Martin Andresen ikke var på linje i Brann. Men de klarte samarbeidet godt nok til at Brann i alle fall vant nok fotballkamper.

Martin Andresen var eslet til noe mer enn å være kaptein. Han ble sett på som et sjefs- og ledertalent. Det ble Vålerenga som kapret ham. I november 2007 ble han ansatt som «stjerne» i klubben. For han skulle ikke bare være trener. Han skulle også være den øverste ansvarlige på det sportslige området, altså en manager etter godt engelsk merke. Og ikke nok med det, han skulle også være kaptein og spiller på laget. Martin Andresen, ingen over, ingen ved siden. Her skulle det satses på et kort. Her skulle alle eggene legges i én kurv. For Marin Andersen var rasende dyktig, som spiller og operativ leder, og de som kjente ham mente også han hadde de pedagogiske, faglige og motiverende egenskapene som kreves av en trener, og den strategiske, langsiktige og merkevarebyggende kompetanse som kreves av en manager.

Det er slik mange i næringslivet liker å tenke. Gi all makt til administrerende direktør. La ham så gjøre hva han vil, bare han skaffer resultater. Det er John Fredriksen som har puttet mest penger inn i Vålerenga. Han er en av de tøffeste risikotakerne i norsk næringsliv. Han har lyktes ved å ta risiko der andre ikke våget. Nå skulle det satses på Marin Andresen. Han var den rette og beste. Med Martin Andresens skulle Vålerenga heve seg til toppen i norsk fotball. Det skulle bare mangle at hovedstaden ikke skulle ha et lag som kunne hamle opp med trøndernes Rosenborg og bergensernes Brann.

Men Martin Andresen ble ingen suksess. Vålerenga endte på 11. plass i Tippeligaen i 2008. Det hjalp selvsagt på at de vant cupfinalen. Når resultatene uteblir, rettes fokuset mot treneren. I fjor fanget mediene opp en gryende misnøye med Andresens lederstil. Kritikken økte på i vår.

Nå ligger Vålerenga på 12. plass på tabellen. De har tapt de siste syv kampene. Søndag sto Martin Andresen i dress på sidelinjen og konstaterte at det ble 3-2 tap mot Stabæk. I går kunne VG fortelle at spillerne er delt i synet på om Andresen bør fortsette som trener ut sesongen. Til NRK sier Tor Olav Trøim at Martin Andresen fortsetter. Han taler på vegne av John Fredriksen. Pengemakten holder altså fortsatt sin vernende hånd over Andresen. I alle fall utad. Martin Andresen forsøkte å lette litt av presset mot seg ved å si at han etter sesongen er villig til å drøfte om han skal fortsette som trener eller spiller neste år. Han innrømmet av det var blitt mer krevende enn han hadde regnet med å både være spiller, trener og manager.

Nå fungerer han ikke godt nok i noen av rollene. Martin Andersen må finne seg i å spille rollen som syndebukk. Han er imidlertid ikke alene om å ha ansvaret. Vålerenga har måttet selge flere spillere som Andresen gjerne skulle hatt på laget.  

Vålerenga fremstår også som et lag der ansvarsforholdene ikke er tydelige. Det snakkes om at Andresen må ha tilstrekkelig tillit både hos spillere og ledere. Og selvsagt hos eierne. Og Klanens representanter lar seg ikke be to ganger om å uttale seg. Det som skjer nå, bidrar til å svekke Andresens autoritet. Sannsynligvis er Vålerenga best tjent med å samle seg om Martin Andresen ut denne sesongen i alle fall.

Martin Andresen er i ferd med å innse at han ikke mestrer rollen som manager og spiller godt nok. Å være spiller er en heltidsbeskjeftigelse. Å være trener for et lag i eliteserien er også en heltidsjobb. Trenere må være tett på, kommunisere med og motivere minst 15 spillere. I tillegg skal han bidra til å bygge et sterkt lederteam i klubben.

Rollen som kollega og sjef, som spiller og trener, kan fungere godt i godvær. Når uværet melder seg, er rollekombinasjoner alltid mer kompliserte. Kanskje er det beste for Martin Andresen å kaste kortene som trener etter sesongens slutt og satse som spiller på Vålerenga neste sesong. Han kan komme tilbake som trener i norsk fotball seinere.

I fotball er det i alle fall slik at trenere som mislykkes, kan få nye sjanser. Nå er Tom Nordli aktuell som ny trener i Fredrikstad melder VG. Og Åge Hareide som gikk lei landslagsjobben, prøver å få svenske Ørgryte opp av gjørma. Han er nok tilbake i Norge snart.  

Halvorsens nødvendige unnskyldning

Kristin Halvorsen har tabbet seg ut i forhold til de fattige to ganger. Finansministeren glemte at hun også er SV-leder. Hun viste godt lederskap da hun tok saftig selvkritikk og ba de fattige om unnskyldning, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen har rett. Det er meget vanskelig å utrydde fattigdommen. Det har hun erfart som finansminister i fire år. Problemet er at hun for fire år siden lovet det. Da var ikke vanskelig i det hele tatt. Det handlet bare om politisk vilje, sa hun den gang. «De fattige slo leir» utenfor Soria Moria for å passe på at de ikke ble glemt.

Realiteten er at det er blitt flere fattige under de rødgrønne. Det har Kristin Halvorsen problemer med å ta inn over seg. Hun viser til at det er tall for 2007 som nå foreligger og at de dermed ikke fanger opp alt regjeringen har foretatt seg. Dessuten er det uenighet om hvilke definisjoner av fattigdom som skal brukes. I partilederdebatten på TV2 og i intervjuer etterpå fremholdt Kristin Halvorsen at regjeringen hadde gjort «mye» for å hjelpe de svakeste i samfunnet. Hun tok ikke selvkritikk og ville ikke be om unnskyldning for at hun hadde lovet de fattige noe hun ikke kunne holde. 

Representanter fra de fattige rykket ut med ramsalt kritikk. Halvorsen ble også møtt med sterk intern kritikk for at hun ikke tok selvkritikk. Fredag kveld la hun seg flat.

– Jeg har fått en skikkelig oppstrammer av Karin Andersen (SV). SV har bygget forventninger i forhold til de fattige som vi ikke har innfridd. De som fremdeles ikke har opplevd store forbedringer, har grunn til å være skuffet. Så nå må vi bare si unnskyld for det, sa Halvorsen til TV2 nyhetene til slutt.

Kristin Halvorsen kom så til de grader på defensiven i denne saken. Kritiske spørsmål ble møtt med det som alle, unntatt henne selv, oppfattet som bortforklaringer. Hun trengte en dag på å komme ut av den modusen hun var i. Hun lyttet til sviende intern kritikk. Hun innså at hun satt med en vond tapersak i fanget. Denne ville mediene komme til å hente fram med jevne mellomrom.

Det skjer til stadighet at politikere blir konfrontert med løfter som ikke er innfridd. De har god trening i å snakke seg bort fra en del av det de sier i valgkampen. Men det er neppe noen det smerter SV mer å skuffe enn de fattige. Dette gikk rett i sjelen på SV.

Saken fikk også en personlig dimensjon. Kristin Halvorsen ble stående som en leder man ikke kunne stole på – og en som ikke hadde evnen til å innrømme sine feil.

Til slutt innså Kristin Halvorsen at hun satt i klisteret. Den eneste måten å komme seg ut av det på, i den grad det er mulig, var å be om unnskyldning. Da ble brodden tatt ut av saken.

Det var Bjarne Håkon Hanssen fikk oppgaven med å «utrydde fattigdommen». Hans grep var ikke å øke alle satser for offentlig støtte. Hanssen snakket om «arbeidslinjen» og at alle måtte «komme seg opp om morran. Han fryktet nok, og ikke uten grunn, at for høy offentlige støtte fører til at en del slutte å anstrenge seg for å komme i jobb.

Nå viser det seg at arbeidslinjen heller ikke har vært noen suksess. Det er flere som er syke og på trygd nå enn under den forrige regjeringen, viser statistikk som Aftenpostens offentliggjorde i går. Noen av dem som mister jobben ender opp som fattige.

Kristin Halvorsen er i en kattepine. Hvis hun får fortsette som finansminister, vil hun bli utsatt for et voldsomt press internt for å kunne levere en bedre statistikk i kampen mot fattigdom. Men hun vil ikke få med seg Ap og Sp på at en radikal øking i den offentlige støtten slik de fattige krever.  

Ledere som andre gjør tabber. I denne saken har Halvorsen gjort en dobbelt tabbe. Det var feil nærmest å gi garantier for utryddelse av fattigdom for fire å siden og det ble feil å ikke innrømme at på dette området har de rødgrønne ikke lykkes i forhold til det SV sa.

Gode ledere klarer imidlertid å ta seg selv inn igjen før det er for seint. Det klarte Kristin Halvorsen. Og hun gjorde det på en måte som gir respekt. Det er ikke ofte partiledere åpent sier de er tatt i skole av en underordnet i partiet. Halvorsen ga Karin Andersen rett og innrømmet at hun selv hadde tatt feil.

De politiske særinteressene

NHO og Kristenfolket er uttrykk for de smalsporede perspektivers plass i politikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Denne uken ble organisasjonen «Kristenfolket» lansert. Her er ikke hjertesakene mange, men tydelige. Norge skal støtte Israel i kampen mot palestinerne, aktiv dødshjelp skal ikke tillates og vi skal ikke ha en ekteskapslov som sidestiller homofile og heterofile. På forhånd har de bestemt seg for at de vil bli kvitt den rødgrønne regjeringen.

Når Siv Jensen nå har satt en strek over landsmøtets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, kommer FrP særdeles godt ut. De virker mer helhjertet i sin støtte til Israel enn KrF. Av den grunn vil  nok en del av de som sokner til «Kristenfolket» melde overgang fra KrF til Frp. Mange har gjort det allerede. For KrF er det selvsagt kjelkete at høyresiden har organisert seg på denne måten.

Som pressgruppe har Kristenfolket betydning. Siv Jensen vet hva hun gjør når hun dropper dødshjelp. Kristenfolkets protest er neppe avgjørende. Frp har nok innsett at aktiv dødshjelp ikke er noen vinnersak i møte med velgerne.

Hvis de rødgrønne mister flertallet, vil Kristenfolket gå på banen for å få KrF til i det minste å støtte Siv Jensen fremfor Jens Stoltenberg. Dagfinn Høybråten kan regne med saftig internt bråk dersom han tenker seg å velge «Jens fremfor Jensen».

At religiøse grupperinger engasjerer seg på tvers av partitilhørighet for å få gjennomslag for egne hjertesaker, er ikke et spesielt norsk fenomen. I USA er konservative kristne velgere en betydelig maktfaktor. I land der muslimene står sterkt, er det vanlig at troen kjøres fram som en politisk maktfaktor. I vår sammenheng har KrF maktet å samle opp i seg de fleste gruppene som har vært opptatt av hjertesaker med en religiøs begrunnelse. Slik er det ikke lenger. I dag fordeler mennesker med et kristent livssyn seg på alle partier, men med en hovedvekt på KrF.

Det spesielle med organisasjonen «Kristenfolket» er at de fleste som hører hjemme her, stemmer KrF eller Frp.

I siste nummer av Ny Tid listes det opp ti saker som ideelle organisasjoner mener bør få større plass i valgkampen og som de ber velgerne legge vekt på. En organisasjon som har en sak eller et perspektiv som oppgave, kan selvsagt rangere partiene ut fra i hvor stor grad de vil føre den politikken interesseorganisasjonen ivrer for. Slik kan for eksempel landets beste miljøparti kåres eller man kan kåre det partiet som vil gå lengst i å støtte eller ivareta u-landenes interesser.

NHO ivaretar bedriftenes interesser. De mener de har funnet ut hvilke partier som fører en politikk som har «best effekt på vekst, verdiskaping og arbeidsplasser i næringslivet og som fremmer en langsiktig, omstillingsdyktig og verdiskapende utvikling for Norge».

Høyre får 5+, Venstre 5, Frp 4+ og Ap 4. SV havner på 2+.

NHO gir SV 1 for klima og energipolitikken og Høyre 5. Det har fått tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe til å reagere. Han stemmer ikke SV og er ikke enig med dem i alt de mener om energi, men SV burde fått fem og Høyre 1 på dette området, mener han.

Hadde Venstre gått inn for oljeboring i Lofoten, ville de blitt «landets beste parti» sett med NHO-øyne.

NHO mener nok selv at de med sine åtte områder, har et bredt perspektiv på politikken. Og de vil hevde at det de legger vekt på, er det landet er tjent med. Det er som å høre William Nygaard snakke om bokbransjen. Det som er bra for Aschehoug er alltid bra for bokbransjen.

Politikk handler om mer enn det NHO synes er viktig.

NHOs president, Paul Christian-Rieber bor i Bergen. Det gjør Bjarte Ystebø, frontfiguren for Kistenfolket også. Rieber og Ystebø er enige om to ting: De rødgrønne må vekk. Og de borgerlige må danne regjering. Kanskje de to kommer til å lage et stunt sammen.

Men de har ikke flertallet av folket med seg. En meningsmåling i dag viser at de fleste vil at de rødgrønne skal fortsette.

Salg av statsaksjer

Når Frp og Høyre vil selge statlige eierandeler for 70 milliarder, betyr det økt utenlandsk eierskap og at oljefondet kan investere mer i utenlandske selskaper. Det er billig valgflesk å late som disse pengene kan brukes til veibyggig, skriver redaktør Magne Lerø .

Frp vil selge statlige eierandeler for mer enn 70 milliarder kroner. Pengene skal de bruke til å bygge veier. Men salg av aksjer og bygging av veier har da absolutt ikke noe med hverandre å gjøre.

I løpet av de første 100 dagene vil Frp gi fullmakter til at staten kan starte nedsalg i 13 selskaper. Blant disse er Kongsberggruppen, Telenor, Cermac og SAS. I tillegg skal Statkraft børsnoteres. Frp vil at staten skal beholde 34 prosents eierandel.

– Vi skal ikke pøse ut masse aksjer i markedet i løpet av 100 dager. Vi selger ikke hvis vi ikke får en god pris, sier partiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein til Dagens Næringsliv. Det var de godt å høre.

Det er ingen bombe at Frp mener dette. Den borgerlige regjeringen i Sverige har gjort det samme, med blandet hell. Og både Ap og de borgerlige har tidligere solgt statlige eierandeler.

Høyre går faktisk lenger enn Frp i sin aversjon mot høye statlige eierandeler i bedriter. Frp var med å rope hurra da Terje Andersen fortalte at staten hadde kjøpt seg inn i Aker Kværner og skaffet Kjell Inge Røkke sårt tiltrengte milliarder. Når Frp i denne saken støttet regjeringen, skyldes det at Aker Kværner er en nøkkelbedrift. Og nøkkelbedrifter vil Frp har styring med, i alle fall så pass styring at en kan hindre fusjoner og oppkjøp og sørge for at hovedkontoret blir i Norge.

Staten eier i dag 50 prosent i Kongsberggruppen og 54 prosent av Telenor. Det spiller liten rolle om staten reduserer sin eierandel ned til 34 prosent. Selskapet vil bli ledet på samme måte som i dag. Styret i alle aksjeselskaper er forpliktet til å behandle alle eierne likt.

De rødgrønne har snakket mye om en aktiv eierstyring de siste fire årene. Det de rødgrønne har erfart, er at dette er det lett å snakke om, men vanskelig å få til i praksis. Det er ikke slik at noen fra departementet kan ringe styreformannen å gi signaler eller instruksjoner.

Når staten er eneeier, er det noe annet. Da har man ingen andre eier å ta hensyn til. Man kan likevel ikke styre på samme måte som man styrer et direktorat. Staten må nøye seg med å opptre som eier og forhold seg til aksjelovens bestemmelser om fordeling av ansvar og myndighet mellom daglig ledelse, styret og eiere i generalforsamlingen.

Det er ikke dramatisk om staten selger seg helt ut av Flytoget som i dag eies 100 prosent. Det er imidlertid grunn til å diskutere nedsalg av eiendomsselskapet Entra, Statkraft og Statsskog. Entra sitter på en del særpregede offentlige eierdommer. Statkraft og Statskog forvalter varige grunnverdier.

Det er verdt å merke seg at Frp stopper på 67 prosent når det gjelder Statkraft. De går heller ikke inn for at staten skal selge seg ned i Statoil Hydro. Staten har handlet for milliarder for å oppnå en slik eierandel etter at Statoil og Hydro fusjonerte. Det ser det ut til Frp mener har vært fornuftig.

Men hva er egentlig poenget med at staten skal selge seg ned i de selskaper hvor det ikke betyr noe i praksis? Hva vinner en egentlig på at Telenor får flere utenlandske eiere? Eller norske? Er det ikke bedre om norsk kapital brukes til nyskaping i små og mellomstore bedrifter så kan onkel Skrue stat holde på med gigantene i norsk næringsliv?

Frp kombinerer nedsalg av statlige eierandelen med at en vil bruke salgsgevinsten til å bygge veier. Men staten har da milliarder nok. Vi trenger ikke selge statsaksjer for å få råd til viktige investeringer. Slik er det i mange andre land, men ikke i Norge.

Hvor mye vi skal bruke på veibygging har sammenheng med hvor mange oljemilliarder norsk økonomi tåler at vi hiver innpå. Hvor mye som skal brukes på å bygge vier må avklares i forhold til de mange andre gode formål.

I neste uke kommer vel utspillet at man vil kutte 100 millioner i pressestøtten for å øke uføretrygden og uken etter kan det bli kutt i bevilgningen til Innovasjon Norge som skal brukes i kreftomsorgen. Den slags utspill kan saktens diskuteres, fordi det handler om prioriteringer i statsbudsjettet.

Inntekter fra salg av statlige aksjer er å betrakte som oljemilliarder. Det har vi temmelig mye av fra før. I praksis vil nedsalg av statene eierandeler bare bety at det statlige oljefondet kan få litt flere milliarder til å investere i utenlandske selskaper.  

Kostnadskutt som idioti

Når sparekniven svinges hardt og brutalt, kan man, før man vet ordet av det, havne i en dødsspiral. SAS, aviser og fotballklubber må klare kontrollerte kostnadskutt uten å ødelegge kultur, profil og kundeopplevd verdi, skriver redaktør Magne Lerø .

Enhver idiot kan kutte kostnader, sier Magnus Reitan til Aftenposten, og minner om at det er vanskelig å skape vekst. Nå friskmelder han Narvesen og 7-Eleven og er klar for nye utfordringer. Reitan-konsernet vil ekspandere i Europa. Han vet ikke helt hva de skal satse på. Og ikke alt som Reitan-folkene tar i, blir gull. Bensinpumper, reisebyrå, fotoautomater og netthandel ble ikke noen suksess. Man så tidlig  at det ikke gikk og kuttet rakst alle kostnader. Kort prosess fremfor seigpining med kostnadskutt. Enten eller. Enten satse eller kutte ut.

Norske bedrifter har satt i gang 30 prosent flere kostnadskuttprosjekter i år enn i fjor. Halvparten av prosjektene lykkes ikke. De som alltid jubler når de hører begrepet «kostnadskutt» brukt er aksjonærer. De gleder seg ofte uten at et er særlig grunn til det.

– Bedrifter er raske med å love store kutt til eiere og finansmarkedet, men klarer ikke å levere gode nok resultater i neste fase når prosjektene møter realitetene, sier Bjørn Grenman, partner i Deloitte og ekspert på kostnadskutt til Dagens Næringsliv.

En undersøkelse som Deloitte har gjennomført, viser at 62 prosent at bedriftene har satt i gang kostnadskuttprosesser det siste året. 44 prosent lykkes med målene for kostnadskuttene. Det viser seg at bedriftene lykkes godt med første fase som gjerne er å kutte etter ostehøvelprinsippet, altså litt over det hele. Det er i neste fase, som handler om ressursbruk, effektivitet og arbeidsprosesser, problemene melder seg.

SAS har holdt på med å kutte kostnader i fem, seks år. Først var det vel 10 milliarder. Nå svinges sparekniven på nytt. SAS driver nemlig fortsatt med tap. Konsernsjef Mats Jansson sier selskapet vil gå på rygg dersom en ikke får kostnadene ned på nivå med konkurrentene

Professor ved BI, Tor W. Andreassen tror ikke SAS når målet ved å velge kostnadskutt som en varig strategi.

– Dessverre har praksis vist at kostnadskutt ofte treffer kundens opplevde verdi av tjenesten. For å kompensere for dette leter man etter ytterlige områder å kutte kostnadene. Dermed har man kommet inn i en dødsspiral, skriver han i et innlegg i Aftenposten.

Janne Carlsson satset sterkt på kundefokus i SAS. Han innførte en servicekultur basert på at noen var villige til å betale mer for bedre service. Selskapets konkurrenter har satset på lavpris for alle. Er det kostnaden som er problemet for SAS eller er det det at folk ikke lenger er villige til å betale for «noe ekstra»? Andreassen er redd Mats Jansson skal overfokusere på kostnadskutt og neglisjere tradisjonen i SAS med å tilføre kundeverdier, det ut over pris som kunder legger vekt på.

SAS er nå et av de selskapene i Europa som er mest presise. Dette legger forretningsreisene vekt på. SAS har også i sommer annonsert med at både mat, bagasje og ekstra service inkludert er i grunnprisen, mens man i Norwegian må betale tillegg. De har altså ikke kostnadskutt som eneste fokus.

Hvis SAS prøver på å bli et lavprisselskap som Ryan Air, har de tapt.

Hvis pilotene i SAS skal tjene mer enn pilotene i Norwegian eller Lufthansa, har SAS et problem selv om de leverer mer kundeverdi. Det er ikke pilotene som tilbyr det lille ekstra som kunder vil betale for. Et kvalifisert personale er som regel en forutsetning for å tilby kvalitet. Men det er nok ikke slik at de kabinansatte i SAS leverer merkbar mer kundeverdi enn de i Norwegian selv om de har betydelig høyere lønninger. Derfor er lønnsnivået i SAS et problem.

Lønnsnivået i TV2 er også et problem, fordi det ikke vil være reklameinntekter nok til å dekke kostnadene. Tidene forandrer seg. Enten må lønningene ned eller de må klare seg med færre journalister. Blir det for få journalister, vil det få konsekvenser for hva TV2 kan tilby seerne. Færre seere gir færre annonsekroner.

Fotballklubbene har også et problem med for høye spillerlønninger. Det er kul umulig å få de inntekter en trenger via billetter og sponsing. Det kan argumenteres mot å selge stjernespillere slik en del nå gjør. For da blir det færre som vil se kampene og laget kan levere dårligere resultater.

I Nettavisen kutter de ansatte til den stor gullmedaljen. Underskuddet i fjor ble på 90 millioner kroner. Færre journalister, betyr færre saker på nettet. Det gir igjen færre lesere og klikk som fører til lavere annonseinntekter. Spørsmålet er om det finnes et balansepunkt der kostnadene dekkes opp av inntektene.

Det er dette balansepunktet er vanskelig. Kostnadskutt kan raskt gjennomføres. Konsekvensene av kostnadskutt merkes som regel først over tid. Når kostnadskutt går ut over kvalitet eller kunde/leseropplevd verdi, løper man en stor risiko. Å ikke foreta seg noe, men fortsette med tap kan være en enda større risiko.

Det kan ta kort tid før kunder/lesere opplever et fall i kvalitet og verdi. Det tar mye lengre tid og koster gjerne langt mer å vinne tilbake tapte skanser.         

Erna på oppadstigende kurs

Erna Solberg har kjempet i motvind i måneder og år. I partilederdebatten i går fikk hun uttelling for sin omstridte «både og»-strategi. En partileder på oppadstigende kurs en måned før valget kan snu en utvikling, skriver redaktør Magne Lerø .

Erna Solberg kan smile fornøyd. I dag pryder hun forsiden i VG, ikke fordi hun slanker seg, men fordi hun gjorde det best i partilederdebatten på NRK i går. Hvis hun er riktig heldig, begynner avisen også å skrive mer om Høyres politikk.

Solberg maktet i går å fremstå som den sentrale politikeren på borgerlig side. Det er hun som sitter med nøkkelen, fordi hun er den «alle borgrlige» vil samarbeide med. Hun framsto i går med større sikkerhet og gjennomslagskraft enn tidligere. Hun lar seg definitivt ikke vippe av pinnen av dårlige meningsmålinger og saftig intern kritikk.

Mediene har en forsterkende effekt. Når Solberg i går var noe mer på offensiven enn man hadde ventet, blir hun gjort til en vinner. Det er mye å hente på å kunne gå inn i den avgjørende del av valgkampen på oppadstigende mediekurs.

Det interessante med en partilederdebatt er at partiene der og da utfordres til å forhold seg til hverandre. De sa ikke så mye nytt om plan a, b eller c. Det var stort sett en gjentakelse av kjente posisjoner. Men der og da fremsto ikke Siv Jensen som et troverdig alternativ til Jens Stoltenberg som statsminister. I den grad noen gjorde det, var det Erna Solberg.

Høyre kjørte selvsagt fram Jan Petersen som statsminister da de forhandlet med KrF og Venstre om å danne regjering. De tre partiene ga opp i første runde. Da sa Carl I. Hagen at de vær så god fikk gjøre et nytt forsøk og satse på Kjell Magne Bondevik. Slik ble det, selv om Høyre var størst.

Siv Jensen pukker på sin rett til å være statsministerkandidat, fordi hun er størst. Det er god indremedisin, men for Frps velgere er det nok viktigere at Frp få regjeringsmakt enn at Siv Jensen blir statsminister.

Lars Sponheim lukker ikke helt døren for et sak til sak-samarbeid med en regjering bestående av Høyre og Frp. Før man eventuelt skulle komme dit, vil Sponheim ha laget mye baluba. Det første han vil gå inn for er Erna Solberg som statsminister, ikke Siv Jensen.

Meningsmålingene oppfører seg litt for mye som en jojo for tiden. Det er altfor tidlig å spå hvilket utfall valget vil få. Av de tre alternativene som er mulig etter dette valget, er en regjering bestående av Høyre og Frp det minst sannsynlige. Det er slett ikke umulig for de rødgrønne å få et fornyet mandat fra velgerne. Da fortsetter de rødgrønne inntil de eventuelt ryker på oljeboring eller en EU-søknad.

Hvis Jens Stoltenberg fortsetter i en mindretallsregjering etter valget, vil Ap flytte seg noen hakk inn mot sentrum. Det passer Jens Stoltenberg utmerket. Han passer godt på i valgkampen å legge seg ut med KrF og Venstre.

Jens Stoltenberg og Siv Jensen har gjennomført sin første TV-duell. Her spiller hun rollen som den dristige utfordreren godt. Jens Stoltenberg spiller rollen som den erfarne statsmann, men uten å virke overlegen. Det blir en god forestilling av det, men det er ennå et godt stykke igjen før seerne får inntrykk av at her pågår det en duell mellom to reelle statsministerkandidater.

Så er da også Jens Stoltenberg den folk vil ha. 16 prosent foretrekker Siv Jensen som statsminister. Omtrent halvparten så mange vil ha Erna Solberg, mens tre dobbelt så mange vil ha Jens Stoltenberg, viser en undersøkelse som NRK har fått foretatt.

På borgerlig side er det ingen som gjør Jens Stoltenberg rangen stridig som statsminister. For fire år siden fremsto Kjell Magne Bondevik som et langt mer reelt alternativ enn Siv Jensen gjør i dag. 

Det kaos som hersker rundt en borgerlig regjering, startet med at Carl I. Hagen gjorde de klart at det for Frp var fullstendig uaktuelt å gi støtte til en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. I den fastlåste posisjonen som har vart i fire år, valgte Høyre i vår å spille en brobyggerrolle.

Erna Solberg har blitt kritisert sterkt de siste månedene for at hun ikke har valgt side, Frp eller Venstre og KrF. Når meningene er sterkt delte i partiet, var det gode grunner for å utsette en slik avklaring til etter valget. Det gir Erna Solberg mulighet til å spille framstå som den samlende på borgerlig side. Den rollen gir henne i dag en sekser i VG og en femmer i Dagbladet. Det kan også gi uttelling hos velgerne etter hvert.