Redernes skattefobi

Elisabeth Grieg angripes nå av sine egne gubber fordi hun ikke sutrer høyt nok om det norske skatenivået og forsvarer vår velferdsmodell. Det er merkelig hvor mye politisk uforstand skipsredere klarer å oppvise, skrive redaktør Magne Lerø .

For en måned siden skrev president i Norges Rederiforbund, Elisabeth Grieg, en kronikk i Dagens Næringsliv hvor hun roste den norske velferdsmodellen og ga uttrykk for at den er bra for næringslivet. Det skulle hun aldri ha gjort, mener sentrale personer i norsk skipsfart. Skipsrederne Dan Odfjell, Fred Olsen, William Wilhelmsen og Rolf Westfal-Larsen er blant de som har reagert, dog med varierende styrkegrad.

Odfjell har skrevet brev til styret og sier han er rystet. Han mener Grieg er mest opptatt av å markedsføre seg selv fremfor å representere næringens interesser. Andre er opptatt av at styret må ta stilling til om de støtter Grieg. Det kan bli en interessant sak. Men det er nok såpass mye fornuft i Rederiforbundet at de ikke kommer med en uttalelse om at de er imot det norske velferdssamfunnet, selv om flertallet skulle mene det.

I kronikken skrev hun følgende: «Det er ikke nødvendig det samlede skattetrykket som er problemet, for meg er det innretningen som er viktigst». Slikt får en gammelkapitalist av en skipsreder til å sette kaffen i halsen. At den fremste tillitsvalgte for landets redere kan mene at skattetrykket ikke er for høyt, er nærmest som å banne i (sjømanns)kirken.

Er det noen som ikke bør klage på skatten, er det landets redere. De betale under én prosent i skatt. De er privilegerte og forskjellsbehandlet. Men formuesskatten har de fått fullstendig i vrangstrupen. Og det er denne skatten som er Griegs anliggende.

Det er gode grunner til å redusere og gjøre endringer i formuesskatten. De er for eksempel ikke heldig at eierne må ta ut egenkapital i bedriften for å betale formuesskatten. Dette svekker bedriftene. Flere tar til orde for at arbeidende kapital i det minste må fritas for formuesskatt. Spørsmålet er hvor grensen for hva som skal beskattes skal trekkes. Å frita arbeidende kapital har støtte også hos flere i det rødgrønne miljøet. Per Olaf Lundteigen har lansert en modell som i alle fall bøndene er fornøyd med.

Stein Erik Hagen har sagt at han er åpen for å drøfte en økning i utbytteskattene dersom formuesskatten droppes. Han forstår altså at man må forholde seg til den virkeligheten som dagens regjering representerer. I forhandlinger er det snakk om å gi og ta. Næringslivet i Norge kan ikke forvente seg noen vesentlig lettelse i bedriftsbeskatningen det nærmeste fire årene. Skattetrykke for norske bedrifter ligger omtrent midt på treet i forhold til hva man må betale i andre land. Og regjeringen i flere land snakker om at skattene må økes som følge av finanskrisen.

Elisabeth Grieg velger en konstruktiv tilnærming. Hun kritiserer formuesskatten, men aksepterer i det store og hele skattenivået i Norge. En rekke skipsrederne mener at jobben hennes er å hyle og klage over skattetrykket.

Skipsrederne har det med å skape dramatikk. Før regjeringen bestemte seg for å kreve at skipsrederne måtte betale den skattegjelden som hadde bygget seg opp, ble det skapt et inntrykk av at hele næringen ville forlate landet om de ikke fikk det som de ville. Det var nesten ikke grenser for elendighetsbeskrivelsen for en hel næring. Men selv om regjeringen forlangte at næringen skulle betale rundt 20 milliarder kroner i utsatt skatt, er det ikke mange som har flagget ut. Noen skipsredere har til og med «meldt overgang» til Norge fra utlandet etter at regjeringen reduserte rederibeskatningen til under en prosent samtidig med at de krevde innbetaling av utsatt skatt.

At sutrekulturen står sterkt i rederinæringen, er ikke noe nytt. De har imidlertid en president med politisk gangsyn. Det hjelper lite å protestere slik Odfjell og andre med skattefobi tror. Det bidrar bare til å skape et inntrykk av at rederne kun er opptatt av seg selv og ikke det norske velferdssamfunnet.

Grieg har helt rett. Den norske samfunnsmodellen er god for næringslivet. Det er bare å ønske Grieg lykke til med å banke en sunn virkelighetsforståelse inn i de mange skipsredergubbene som fortsatt ser ut til å tro at det glupeste man kan gjøre her i verden er å skrike høyt og ofte om at man selv må få flere fordeler enn man allerede har.    

Splittelse i KrF

Uenighet om hvem som bør være partileder, hvem man skal samarbeide med og hva som skal være partiets sjel – det er mer enn KrF kan makte. Dette er oppskriften på å ende under sperregrensen ved neste korsvei, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagfinn Høybråten har ikke lykkes som partileder. I dag sier Vikna-ordfører Karin Søraunet rett ut til Vårt Land at han bør trekke seg. Tidligere har nestleder Dagrun Eriksen sagt at partiledelsen må vurdere om de er de rette til å lede partiet. Er man en troskyldig sjel, kan man jo tro at hun bare hadde seg selv i tankene. De fleste oppfattet det som om det var Dagfinn Høybråten hun først og fremst tenkte på.

Så langt har Dagfinn Høybråten ikke sagt noe annet enn at han tar ansvar for det begredelige valgresultatet ved å fortsette som partileder. Det er forståelig. En partileder må regne med motvind etter et elendig valg.

KrF har en sterk konservativ fløy som er opptatt av hjertesaker. De har samlet seg i aksjonen «Kristenfolket» som er opptatt av kamp mot den nye ekteskapsloven, støtte til Israel og få fjernet de rødgrønne fra regjeringskontorene. De vil ha et samarbeid med Frp.

Det vil ikke Dagfinn Høybråten ha noe av, og han representerer nok det store flertall i partiet. Han har til og med sagt at KrF bør holde seg unna samarbeid med Frp i Oslo. Det reagerer David Hansen, tidligere KrFU-leder og bystyrerepresentant i Oslo, på. Han mener tiden er inne for å gå i kompaniskap med Frp i hovedstaden.

Uenighet om forholdet til Frp, er det enkleste problemet de har å takle.

Før helgen sa Inger Lise Hansen, nestleder i KrF at de burde skje en opprydning i partiet. Hun vil at KrF skal bli et bredere parti og innrømmet at det pågår en intern kamp om hva partert skal være. Utspillet ble tolket som kritikk av Dagfinn Høybråten. Hansen sier til Vårt Land at medlemmer som ikke vil slutte seg til KrFs brede verdiprofil bør forlate partiet. Slikt går ikke upåaktet hen. Det er opprørsstemning i KrF på Jæren skriver Vårt Land etter å ha snakket med fire sentrale KrF politiker i området. De varsler at de vil stille en motkandidat til Hansen på landsmøtet. De kritiserer også Knut Arild Hareid for at han kritiserer partifeller for å være for smalsporet. Han er ikke lenger kronprins på Jæren. De stoler ikke på Hareide fordi han ikke vil fronte hjertesakene slik Dagfinn Høybråten gjør.

– Vi ønsker å være Kristelig Folkeparti, ikke et religiøst folkeparti, sier Margit Hunemo, som er gruppeleder for KrF i Time kommune.      

Knapt noen kjenner KrF bedre enn Kåre Olav Solhjell. I fjor ga han ut boken «Tru og makt», 700 sider med KrFs historie fra oppstarten i 1933 og fram til i dag. Han er selv aktiv i KrF som varaordfører i Gol. Han sier til Vårt Land at KrF dyrker en utdøende kultur og at partiet er i ferd med å utslette seg selv. Det er bedehuskulturen som vi blant finner på Jæren han har i tanken. KrFs base har gjennom historien vært bedehus-Norge som det stadig finnes mindre av. Fordi KrF er så sterkt knyttet til og assosiert med bedehuskulturen, makter en ikke å få innpass hos kristne som befinner seg på andre arenaer i kirke og samfunn.

Knut Arild Hareide og Inger Lise Hansen representerer en ny generasjon kristne som ikke er styrt av hjertesakene. De ønsker at KrF skal bli et bredere idéparti. Denne fløyen vil også oppheve bestemmelsen om at man må være en bekjennende kristen for å ha tillitsverv i partiet.

Det spørs om KrF vil makte å bli enige om hva som skal være partiets sjel. Bedehus-KrF er neppe rede til å overlate styringen til slike som Inger Lise Hansen.

Dagfinn Høybråten har ikke klart det som var oppgaven, å gjenreise partiet etter de dårlige valgene i 2003 og 2005. Det var altså ikke noe sjakktrekk å bytte ut Valgerd Svarstad Haugland med Dagfinn Høybråten om vi kun legger meningsmålingene til grunn. Dagfinn Høybråten er en dyktig politiker og gjorde det meget bra som statsråd. Men han klarer altså ikke å skape vekst og begeistring. Sannsynligvis er det en umulig oppgave. KrF er at parti i strid med seg selv. Det er vanskelig å komme videre når misnøyen rundt Dagfinn Høybråten begynner å spre seg,

Dagfinn Høybråten og Knut Arild Hareidé kan ende opp som Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland. Sterke krefter presset på for at Jagland skulle vike plassen for Stoltenberg, fordi han ble sett på som den som kunne løfte Ap. Slik er det en god del i krF som ser på Knut Arild Hareide. De mener redningen for KrF er å slippe til Hareide jo før jo heller.

Spørsmålet er om det er marked og et behov for det KrF vi i dag kjenner. Et like godt spørsmål er om KrF har kraft og styrke til den nyprofilering som Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareid står som eksponenter for. De har fint lite å gå på før de er under sperregrensen.

Den striden som nå herjer i partiet, kan bidra til å passivisere. Frontene kan skjerpes ytterligere, men uten at det foretas et klart profilvalg. Da vil KrF hangle videre og sjansen for at man vil havne under sperregrensen er meget stor.

Det beste vil være å bestemme profil nå. Da har man fire år på å fremstå som det man vil være.

Kirkestyre som lotto

Mens man ellers i samfunnet legger vekt på sette sammen styrer med bred og kompletterende kompetanse, er det lottomodellen som gjelder i kirken. Og kirken ser ut til å bli like homofilikonservativ som før, skriver redaktør Magne Lerø .  

Det var omtrent ni prosent som stemte ved årets valg til medlemmer av bispedømmerådene og 12 prosent som stemte ved valget til nye menighetsråd. Man kan velge å rope hurra, for det er jo omtrent en tredobling av valgdeltakelsen i forhold til de som har vært vanlig de siste årene. Eller man kan mene det er en katastrofe at ikke flere bryr seg om å bruke stemmeretten sin selv etter alle har fått brev i posten og det er brukt mange millioner ekstra på å få flere til stemmeurnene.

Politikerne har bestemt at Den norske kirke skal få løsere bånd til staten og utnevne sine egne biskoper når kirken er blitt mer demokratisk. Det kan man jo mene kirken er blitt, siden valgdeltakelsen har skutt i været. Men selv om politikerne ikke sa det direkte, var meningen at kirken skulle bli mer liberal når det ble flere som stemte og man valgte medlemmer til bispedømmerådene direkte. Men det ser ikke ut til å ha skjedd. Vårt Land skriver at alt tyder på at det er de homofilkonservative som er kirkevalgets vinnere. Hel 42 prosent av de som er valgt inn er anbefalt av organisasjonen «Foreldrerett» som kjemper for at den nye ekteskapsloven skal endres.

Ledelsen i «Foreldrerett» er middels fornøyd. De som hadde håpet på økt valgdeltakelse skulle føre til at motstanderne mot homofilt samliv skulle bli feid av banen, har grunn til å riste oppgitt på hodet.

Nå kan man undre seg over at homofilt samliv er blitt den viktigste saken ved årets kirkevalg. Men slik er det nå engang blitt. Ja til homofilt samliv på lik linje med heterofile er testspørsmålet på om Den norske kirke vil rette seg etter folkemeningen. Politikerne vil at kirken skal tilpasse seg.

Kirkeminister Trond Giske er ikke fornøyd. Han tror valgdeltakelsen kan øke om presentasjonen av kandidatene til bispedømmerådene blir bedre. Det er langt fra sikkert. Og det er i alle fall ikke sikkert at det blir mer liberale folk i styre og stell om alle som skal stille til valg må svare på hva de mener om en rekke spørsmål som er oppe i tiden.

Kirkemøtet som hovedsakelig består av bispedømmerådene, er Den norske kirkes høyeste organ. Slik sett kan det sammenlignes med Stortinget. Stortinget er imidlertid sammensatt av partier. Det finnes ikke «partilister» i kirken.

Bispedømmerådet kan sammenlignes med et driftsstyre. Mens styrer ellers i samfunnet velges av medlemmer eller aksjonærer etter innstilling fra en valgkomité som har som oppgave å sikre kompetanse, kontinuitet og representativitet, skal ledelsen i Den norske kirke velges i direkte valg. Her får en servert 30 kandidater som en aner fint lite om. Så skal man velge 7 av disse til bispedømmerådet. Er det rart det går galt. Bare åtte av 77 nyvalgte medlemmet i bispedømmerådene er i dag medlemmer. I praksis har man altså kastet den sittende ledelsen. I Oslo hvor rådet må håndtere en økonomisk krise, er det full utskiftning.

Om rådene har kompetansen i administrasjon, personalforvaltning og økonomistyring, kan man heller ikke vite. Det får man bare håpe på.

Kirkevalget er i praksis å sammenligne med et lotto, men demokratisk er det. For alle som er medlemmer av kirken har hatt anledning til å stemme.

Årets kirkevalg blir det ingen god ledelse av. Kontinuiteten er for dårlig og kompetansen for tilfeldig. Styring er det motsatte av å la tilfeldighetene råde. Politikerne bør skynde seg å frigjøre Den norske kirke fra staten og la kirken selv finne fram til styringssystemer som fungerer bedre i praksis enn årets valg.

Elvestuens skjenkeliberalisme

Venstres nestleder, Ola Elvestuen, serverer liberalisme på avveier. Når han nekter å bøye seg for alkoholpolitikkens realiteter, bidrar han ytterligere til å demonstrere at Venstre er på vei på mot avgrunnen, skriver redaktør Magne Lerø .

Venstre har valgt å samarbeide med Frp i Oslo, men et slikt samarbeid på landsplan blir en ulykke for parti og folk. Ikke lett å forstå. I Oslo er det nestleder Ola Elvestuen som regjerer partiet. I går forsvarte han byrådets skjenkepolitikk på NRK i debatt med Aps Jan Bøhler. Det ble en bedrøvelig Venstre-forestilling.

Regjeringen akter å endre loven slik at det ikke blir tillatt å skjenke alkohol etter klokken to om natten. I dag kan en få kjøpt øl, vin og sprit til klokken tre. Politiet landet over anbefaler dette. Det er det mest effektive man kan foreta seg for å redusere vold, uro og ødeleggelser som skjer etter at skjenkestedene stenger. I Trondheim har de gjort det. Ove Sem forteller at erfaringene er meget gode. Kriminalitet på denne tiden av døgnet er redusert med 30 prosent. Politiet slipper å være ute i gatene så lenge og det blir færre kriminalsaker å ta seg av. Det betyr at de kan bruke tiden på å etterforske andre saker og drive forebyggende arbeid.

I Oslo vil ikke byrådet redusere skjenketiden. Ola Elvestuen mener det vil hjelpe på hvis kollektivtransporten blir bedre. Hvor tar mannen det fra? Jo, det er et av tiltakene politiet foreslår. Det er riktig, men det store og avgjørende grepet politiet anbefaler er å begrense skjenketiden til klokken to.

Det er imot det lokale selvstyret å endre på skjenketidene, hevder Elvestuen. Det er altså ok at staten bestemmer at det ikke skal være tillatt å skjenke etter klokken tre, men ikke etter klokken to. Hva slags argumentasjon er dette? Elvestuen får da være så pass konsekvent at han går inn for at bestemmelsen skal oppheves. Statlig overkjøring kan ikke handle om et klokkeslett på en time.

Elvestuen og byrådet vil la bydelene avgjøre skjenketidene. En edel tanke. Men her kommer Jan Bøhler inn med det som teller. Det er staten som betaler for at vi skal ha politi i gatene og for at kriminelle skal bli straffeforfulgt. Vil bydelene eller Oslo kommune betale de millionene det koster skattebetalerne for at en liten gruppe av befolkningen skal få ruse seg til klokken tre på natten?

Ola Elvestuen snakker også om at «utelivet er en attraksjon» som må være lokalpolitikernes ansvar. Oslos uteliv klokken tre om natten er ikke en attraksjon. Det er en tragedie, fordi det da oppstår en fortetning av alkoholbrukens skadevirkninger. Selv i rike Norge har vi annet vi kan bruke pengene til enn å holde styr på folk som har mistet både sans og samling.

Frp er langt mer ekstrem enn Venstre i sin alkoholpolitikk. Frp har stukket hodet i sanden for det mest av det forskere kan fortelle om konsekvensen av økt tilgjengelighet til alkohol.

Det sosialliberale alternativ som Venstre snakker om, er det mye godt å si om. Men når liberal tenkning brukes som begrunnelse for at samfunnet skal tillate at fulle folk på nattens tid gjør skade på eiendom og andre mennesker som beløper seg til hundrevis av millioner, da er liberalismen blitt en parodi.

Elvestuen er et eksempel på det Lars Sponheim advarer mot. I alkoholpolitikken i Oslo har Venstre klistrer seg fast til Frp. Og resultatet er et sosialliberalt vrangblide.     

Grand Prix over evne

Markedskreftene holder på å ta knekken på en rekke fotballklubber og NRK som lisensfinansiert allmennkringkaster. NRK bør skjære igjennom og lage et enklere og billigere Grand Prix, skriver redaktør Magne Lerø .   

Modellen med NRK som allmennkringkaster er at NRK viser «alt» som er verd å se. Og fordi «alle» ser mye på NRK, må alle betale lisens når de kjøper TV. Slik er det ikke lenger.

For NRK var det en lykke – eller en ulykke, det avhenger av hvordan en vil se det – at Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix. Det betyr at NRK må arrangere finalen neste år, og det koster 211 millioner kroner. De pengene har ikke NRK. Derfor har de solgt senderettighetene til fotball-VM neste år. Protestene var mange og sterke. Og det ble sagt rett ut både fra politikere og fotballentusiaster at dette kom til å svekke lisensmodellen.

Budsjettet for neste år går likevel ikke i balanse. NRK-lisensen må økes neste år, med 55 kroner skriver Dagbladet.

Kulturminister Trond Giske vil heller øke lisensen enn å gi en ekstrabevilgning til NRK. Han kritiserte også NRK for å selge fotballrettighetene. Greit å mene det før et valg.

Lisensøkning kombinert med at NRK selger ut fotballrettighetene, er en farlig linje å slå inn på. Det er en gryende motstand mot NRK-lisensen. Hadde vi fått en borgerlig regjering etter valget, ville NRK-lisensen stått for fall.

Markedskreftene har tatt et solid grep om underholdningsindustrien. Det spørs om aktørene ikke er i ferd med å prise seg ut av markedet. En lisensfinansiert kanal som NRK har i alle fall store problemer med å kunne betale det det koster for å kunne få vise det folk helst vil se.

Må det være slik? Må NRK bruke 30 millioner kroner på show og scene? Ja, for vil kan ikke diske opp med noe som er dårligere enn det andre land serverer. Og må det brukes 30 millioner på events og pressesenter. Svaret er det samme. Det er slik det er blitt. For Norge som nasjon er dette peanøtter. Hvis et av de fattige landene i Baltikum skulle vinne Grand Prix neste år, blir det er liten katastrofe de får i fanget. De bør slippe å ta bruddet og stoppe den vanvittige kostnadsspiralen. Det kan NRK gjøre i år.

Det er for tiden fotballklubbene som lider mest av markedskreftenes herjinger. Nå går det rykter om at Lyn kan bli reddet fra konkurs. Men tre-fire andre klubber kan komme til å gå ende i skifteretten hvis det ikke finnes investorer som kan unnvære noen millioner. De må da mene at å finansiere et fotballag er å støtte en god sak. Igjen tjener penger på fotballinvesteringer for tiden.

Vi kan ikke ha det slik i norsk fotball, sier presidenten Sonde Kåfjord. Det skal ryddes opp i fotballklubbene balanser, sier han til Dagens Næringsliv. Han krever positiv egenkapital. Det betyr at Brann og Stabæk, for eksempel, vil få store problemer med balansen hvor de har ført opp henholdsvis 30,2 og 20,2 millioner kroner som verdi på spillerne sine.

Sponsorene svikter fotballen, mye på grunn av finanskrisen. Klubbene har spillerlønninger som ligger skyhøyt over det klubbene kan bære. I fjor lykkes Norges Fotballforbund på nytt å selge rettighetene til å sende de norske seriekampene til en pris som synes å ligge godt over det nettsteder og tv-selskaper har råd til. Ved neste korsvei må Fotballforbundet belage seg på å få mindre betalt for disse rettighetene.

Det har vært de som har tatt til orde for at Oslo kommune bør sørge for at Lyn overlever. Det vil selvsagt ikke skje. Fotball-Norge har ikke noe annet valg enn å tilpasse seg markedet. Det kan tenkes de greier det uten av noen av klubbene går på rygg. Og det er ingen krise om fotballspillere må gå kraftig ned i lønn etter hvert.

Fotballklubbene har ingen andre å sende regningen til. Det later det til at NRK mener de har. Så lenge det varer.

Obama i motvind

Barack Obama er i ferd med å oppleve kraften i de brustne forventninger. Nå må han vise at han har makt og kraft til å få gjennomført det han sier, skriver redaktør Magne Lerø .

Ledelse innebærer å kunne holde fram visjoner som motiverer
og skaper oppslutning, fastlegge strategier og ta stilling i saker det
er delte meninger om og sist, men ikke minst få gjennomført det man
snakker om. Visjoner og mål får konkrete nedslag. Ord må bli handling.
Ledere som bruker store ord, men ikke makter å leve opp til det en sier
i praksis, rammes av kraften av de brustne forventninger. 

Barack Obama raser nedover på meningsmålingene. Ingen
president har det gått som fort nedover med som med Obama. Og grunnen
er at han startet så høyt. Det er ingen spøk å tiltre som en «Guds gave
til verden» i en tid hvor verden går sin skjeve gang.

At populære ledere faller sterkt i popularitet, er ikke så spesielt. Kjell Magne Bondevik kan fortelle om det fenomenet. Frankrikes Nicolas Sarkozy og Storbritannias Tony Blair også, for å nevne flere.

Barack Obama har problemer med gjennomføringen av sin «Yes
we can-visjoner». Han er fortsatt et retorisk geni. Han holdt en
glimrende tale til det amerikanske folk i forrige uke. I forbindelse
med denne ukens klimatoppmøte i New York klarer Obama å innlemme
klimakrisen i sine «Yes we can-visjoner». Han skaper tro på at det
nytter.

Obama fikk finanskrisen i
fanget. Han kunne ikke fått en dårligere start. Obamas krisepolitikk
var ikke radikalt annerledes enn den George W. Bush la opp til. De
brukte skattebetalernes penger til å redde banker, finansinstitusjoner
og bilfabrikker. Det har vært delte meninger om doseringen av
virkemidler. Men denne uken kunne sentralbanksjef Ben Bernanke avlyse
resesjonen i amerikansk økonomi. Nå går det den riktige veien, men med
museskritt. Den amerikanske stat har pådratt seg en gjeld som er vondt
som er mareritt, men det er ikke noe nytt at Kongressen ikke får
budsjettene i balanse.

Det er helsereformen som har skaffet Barack Obama alvorlige
problemer. Demokratene har tidligere mislykktes med å få etablert en
helsetjeneste som omfatter hele befolkningen. Obama ønsker å få med seg
en del republikanere på reformen og har derfor lagt opp til en prosess
der han har åpnet for ulike modeller. Protestene har vært kolossale.
Forsikringsbransjen vil tape stort på en helsereform og motstanden er
tilsvarende. Millioner av amerikanere frykter at helsereformen vil føre
til en sterk økning i skattene. Og store grupper amerikanere er
allergiske mot skatteøkninger.

I løpet av høsten må Barack Obama få banket igjennom en
helsereform. Hvis han ikke klarer det, vil han for alvor få et
taperstempel på seg.

Det Obama sier om satsing på grønn teknologi, reduserte
klimautslipp og behovet for forpliktende internasjonale avtaler, ropes
det hurra til langt inn i miljøbevegelsen. Men også på dette området er
det et godt stykke vei fra ord til handling.

Obama har bidratt til å skape et annet klima mellom USA og
den muslimske verden. Da han talte i Kairo for et par måneder siden,
overrasket han flere muslimske ledere positivt. Testen på om hvorvidt
Obama kun bedriver ord, er knyttet til Midtøsten. Obama har ikke
garantert at han skal skape fred der i løpet av fire år, men også her
står hans autoritet på spill.

Han
har krevd at Israel stopper utbyggingen av flere bosettinger på
Vestbredden. Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, har ikke vært
rede til å gi en slik garanti. Dette stiller palestinerne som krav for
å starte forhandlinger om en endelig løsning.

I går møtte Obama Israels statsminister, Benjamin
Netanyahu, og palestinernes president, Mahmoud Abbas. Han gjorde det
klart at forhandlingene nå må starte opp. Skal Obama lykkes med sitt
«krav om fred» må han legge et betydelig sterkere presse israelerne. Da
møter har kraftig motstand internt.

Barack Obama er langt fra blank når det gjelder politisk
iverksetting. Han vil droppe rakettskjoldet rettet mot Øst-Europa. Det
vil legge grunnlag for en tettere og et mer forpliktende samarbeid med
Russland,

Obama trapper ned i Irak etter planen, og han trapper opp i
Afghanistan som planlagt. Det gjør han ikke mer populær i befolkningen.
Nå er det de som begynner å snakke om «Obamas Vietnam».

Det er altfor tidlig å avskrive Barack Obama som en
president som har lyktes det med sitt program. Politiske ledere kan
ikke styre etter folkemeningen hele tiden. De må finne seg i at mediene
skriver at «det er svekket» når det blåser opp til storm. Ledere som
står under et forventningspress i opinionen, må holde fast på sin egen
agenda og våge å iverksette det en tror på. Ledere i storm må stå som
en påle godt plantet i bakken og ikke som et siv som bøyer seg etter
velgervinden.

Obama gir fortsatt inntrykk av å være sterk, tydelig og dristig. Utfordringen nå er å vise i praksis «yes I can».

Advokater i skatteparadis

Skatt Øst har avdekket milliardoverføringer til skatteparadiser med advokater som mellommenn. Her må det skjæres igjennom. Advokaters taushetsplikt må vike i jakten på skattesnytere, skriver redaktør Magne Lerø .

Norske advokater fører penger ut og inn av skatteparadiser i stor stil på vegne av klienter, skriver Aftenposten i dag. Advokatene nekter imidlertid Skatteetaten å få vite hvem klientene er. Seksjonssjef Øyvind Bakken i Skatt øst mener advokatfirmaene bidrar til å skape et skatteparadis i Norge.

Det står strid om 4,6 milliarder kroner, tre av de er knyttet til et firma i Norge, i løpet av de siste fem årene. Transaksjonene har skjedd i forhold til et par selskaper i Karibien, og i alt seks norske advokatfirmaer er involvert.

I denne saken står lov mot lov. Skatt øst henviser til ligningsloven som gir dem rett til fullt innsyn i alle pengetransaksjoner som skjer her i landet. Advokatene på sin side hevder at de har en lovbestemt taushetsplikt som har til hensikt å verne sine klinter.

Berit Reiss-Andersen, leder for Advokatforeningen, sier hun tar sterkt avstand fra påstanden om at advokater bidrar til å skjule svarte penger. Hun minner om at politiet har hjemmel til å oppheve taushetsplikten dersom det er mistanke om kriminalitet.

Skatt øst har bedt om at loven endes dersom det kan reises tvil om de har rett til det innsyn de krever. Øyvind Bakken gir selv begrunnelsen.

– Vi vet at skatteparadiser skjuler korrupsjon, kriminalitet og skatteflukt. Vi vet at det bor mange mennesker på såkalt fine adresser i Norge uten inntekter.

Advokater må være opptatt av å kjempe for taushetsplikten som er basis i et klientforhold. Regler har imidlertid unntak. Det gjelder når en klient er mistenkt for en kriminell handling. På unntakslisten bør «transaksjoner med skatteparadiser» også føres opp. Da vet klientene det. Hvis de forsøker å bruke advokater til å holde penger unna skattemyndighetene, gjelder ikke taushetsplikten.

En av de gode virkningene av finanskrisen er at kampen mot skatteparadisene er skjerpet både i EU og USA. Myndigheten krever økt innsyn. De som forvalter folks midler har alltid henvist til taushetsplikten. Sveitsiske banker har basert sin virksomhet på absolutt taushetsplikt. De argumenterer slik Advokatforeningen gjør. Nå har de sveitsiske bankene måttet gi etter for presset.

Advokatforeningen bør forstå hvor landet ligger. Det pågår en kamp på internasjonalt plan mot skatteparadisene. De kan neppe regne med forståelse blant politikerne for at transaksjoner med skatteparadiser skal unntas fra ligningsmyndigheten innsyn fordi de tilfeldigvis har brukt advokater.

Advokaters profesjon er å holde seg til loven. Men det kan ikke brukes som argument for at myndighetene skal oppgi kravet om innsyn. Advokater utfører det klinter ber dem om. Det betyr ikke at de dermed blir ansvarlige for alt klienten foretar seg. Skatt Øst påstår ikke at advokatene er skurker, men at de blir medskyldige uten at de selv bryter loven, fordi advokatene ikke ser eller har ansvar for hele bildet.

På forsommeren aksjonerte Skatt Øst mot tre advokatfirma. De har nå forseglet kontoinformasjon i påvente av å få klargjort det juridiske grunnlaget for innsyn. De tre firmaene sier at de vil gå rettens vei for å forsvare sin rett til taushet om de transaksjoner de har foretatt for klientene.

Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Derfor er det ikke godt å si hvordan det går med denne saken. Det er imidlertid all grunn for regjeringen å legge fram et lovendringsforslag som gir Skatt Øst rett til det innsyn der ber om og som sørger for at Advokatforeningen utvider unntaksbestemmelsen når det gjelder taushet,    

Nei til EU-direktiv

Personvernet er i krise. Vi bør avvise EUs datalagringsarkiv med mindre det fører til at hele EØS-avtalen ryker, skriver redaktør Magne Lerø.

SV og Sp har en liste der det står flere EU-direktiver som de vil si nei til. Men i slike saker taler de for relativ døve Ap-ører. Grunnen er at EØS-avtalen pålegger oss å implementere alle direktiver uten å blunke. På papiret har vi en reservasjonsrett. I praksis har ikke den blitt benyttet. Grunnen er at regjeringen ikke har villet ta sjansen på å sette EØS-avtalen i spill ved å nekte å vedta et direktiv.

Det har så langt vært mest strid rundt tjenestedirektivet. Det kunne vi ikke nekte å implementere, fordi det ville blitt oppfattet som om rike Norge forsøkte å slippe unna et direktiv der poenget er at arbeidstakere i EU skal få mulighet til å jobbe i Norge. Det ville EU aldri ha godtatt, forståelig nok.

Nå er Island på vei inn i EU. Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støres strategi er at norsk medlemskap i EU likevel ikke skal settes på dagsorden. Tiden er ikke inne. Fortsatt er EU-motstanden i befolkningen for sterk. Når Island havner innenfor, vil nok en del av nei-motstanden i fiskerinæringen svekkes. Og EØS-avtalen kan svekkes eller EU kan gjøre det klart at de ikke ønsker å føre den videre.

Senterpartiet og Nei til EU vil ha en vurdering av EØS-avtalen. De vil droppe avtalen til fordel for en handelsavtale. EU-tilhengerne vil droppe avtalen til fordel for et medlemskap.

Regjeringens syn er å la alt være som det er, inntil videre.

Høyre er «ja til EU-partiet» fremfor noen. Slik sett er det overraskende at tre av stortingsrepresentantene fra Høyre, Thorbjørn Røe Isaksen, Frank Bakke Jensen og Nikolai Astrup, vil at Norge skal si nei til EUs datalagringsdirektiv. Røe Isaksen sier til Aftenposten at han tar forbehold om at et norsk veto ikke truer hele EØS-avtalen. Han vil altså bruke denne saken for å teste om reservasjonsretten er reell. Dette er en utmerket sak for en slik testing. Norge vil få markere en prinsipiell motstand i en viktig sak som ikke har økonomiske implikasjoner for Norge. EU kan altså ikke beskylde Norge for å ville hente ut en økonomisk gevinst ved å si nei til et direktiv.

Det er saken som er viktig for de omtalte representantene for Høyre. Deres syn har bred politisk støtte. Datalagringsdirektivet innebærer en svekkelse av personvernet. Vår lovgivning er basert på at det ikke skal lagres opplysninger om personer lenger enn strengt nødvendig. EU-direktivet legger opp til det stikk motsatte. Her skal alle tele- og nettselskaper ta vare på all informasjon i opptil to år i tilfelle politiet skal ha bruk for det. Faren for misbruk er overhengende. Slike lister kan være gull verd for aktører som vil utnytte listene kommersielt. Det er også en fare for at logger om kjente personer eller grupperinger kan komme på avveie.

Terrorangrepene i Madrid i 2004 og London i 2005 var bakgrunnen for at EU vedtok direktivet i 2006. De siste årene er det blitt mer overvåking på stadig flere områder. I siste nummer av Le Monde diplomatique peker redaktør Remi Nilsen på at økt overvåking også skjer med begrunnelse i andre forhold som EU anser som viktige. EU er opptatt av å sikre opphavsretten for eksempel. I IPRED-direktivet gis private aktører og rettighetsinnehavere rett til å samle inn personlig informasjon og overvåke personer som bryter opphavsretten. Man går såpass langt at en åpner for at deres bankkonto kan fryses. Selv om man i EU anser nettilgang som en ukrenkelig rett, vurderer man i Storbritannia om man skal stenge ute personer som forbryter seg mot opphavsretten. I engelske Middlesbrough finnes det forresten overvåkingskameraer utstyrt med høyttalere som ber deg plukke opp søppelet dersom du kaster det fra deg.

Vi er på vei inn i «Storebror ser deg»-samfunnet. Intensjonene er gode, men der ser ut til at vi må gi avkall på stadig mer av vår frihet på det atferdsmessige område. «Tankene mine får du aldri» kan vi fortsatt si. Men i det øyeblikk de blir digitalisert, har vi stadig mindre kontroll med hvor de havner.

Vi bør få en skikkelig debatt om personvern og datalagringsarkiv på fritt grunnlag. Først får vi finne ut hva vi mener. Så får vi ta diskusjonen om vi skal våge å utfordre EU.   

Enklere for småbedrifter

Det er for mange småbedrifter som sliter. Det minste regjeringen kan gjøre er kutte kraftig i skjemaveldet og droppe revisjonsplikten for de minste bedriftene. Det haster, skriver redaktør Magne Lerø .

Høyre vil nå ha kart svar fra regjeringen om hva de akter å foreta seg for å gi småbedrifter mer levelige forhold. I dag er alle aksjeselskaper pålagt revisjonsplikt. Det koster minimum 15 000 kroner. Revisorforeningen har beregnet at om lag 100 000 selskaper til sammen vil spare et par milliarder kroner dersom selskaper som omsetter for mindre enn fem millioner kroner fritas fra revisjonsplikt.  

For to år siden oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle vurdere spørsmålet. Meningene var delte. Revisorforeningen var ikke uventet imot. De frykter det vil bli mer svindel hvis revisorene kobles ut. Og det kan bli mer jobb for skattemyndighetene.  

Kristin Halvorsens statssekretær, Ole Morten Gjeving, har uttalt at det er et mål å harmonisere reglene for aksjeselskaper med såkalte NUF-selskaper, altså selskaper som er registrert i utenlandsregisteret. De har ikke revisjonsplikt.  

Både næringsminister Sylvia Brustad og fornyingsminister Heidi Grande Røys har gitt signaler om at det vil komme endringer. Nå vil Svein Flåtten (H) vite når de kommer. Han har skrevet brev til finansminister Kristin Halvorsen. Det er nok i finansdepartementet skepsisen mot enklere regler er størst. Slik er det også når det gjelder skjemaveldet.  

Her mangler det ikke på gode intensjoner. Og det går med museskritt i riktig retning. Regjeringens arbeid for forenkling sparte næringslivet for 230,5 årsverk i 2008. Dette er den nest største nedgangen siden målingene startet i 1998, viser tall fra Brønnøysundregistrene. Mye av nedgangen henger sammen med at store deler av selvangivelsen for næringsdrivende var forhåndsutfylt for første gang. Denne tjenesten tilbys elektronisk gjennom Altinn som er regjeringens viktigste verktøy i arbeidet med å tilby næringslivet offentlige tjenester på nett.  

Næringslivet har beregnet at arbeidet med å fylle inn skjemaer koster 58 milliarder kroner i året.   

I august i fjor lanserte Nærings- og handelsminister Sylvia Brustad en ny handlingsplan for å redusere skjemaveldet. Planen inneholder 120 konkrete tiltak. Hele 14 departementer er involvert. Dette må da gi resultater.  

Faren er imidlertid at forenkling på et område erstattes med nye rapporter og kontroll på et annet. Det er derfor det går så sakte framover. Nå har Kristin Halvorsen muligheten til å vise at regjeringen mener alvor. Dropp revisjonsplikten for små selskaper. Hvis det skulle vise seg at dette fører til like mye surr som Revisorforeningen frykter, får vi heller innføre det igjen.  

Sylvia Brustad vurderer blant annet fritak fra plikten om å levere næringsoppgave for næringsdrivende med brutto næringsinntekt på 50 000 kr eller lavere. Ikke nøl. Dette er ikke noen poeng å lage store systemer for selskaper som ikke omsetter for mer enn dette. Vi får ikke ned skjemaveldet uten at myndighetene tar noen sjanser. Det gjelder å ikke stirre seg blind på mulig misbruk og rot som kan ramme tredjeperson. Skjemaveldet er fortsatt så omfattende at det representerer et betydelig problem, særlig for den verdiskapningen som de små bedriftene i landet representerer.

Lofoten i Soria Moria-tåke

Jens Stoltenberg kommer ikke til å avgjøre spørsmålet om oljeboring i Lofoten i Soria Moria 2. Det er dessuten ikke lurt av Kristin Halvorsen å legge opp til at dette slaget skal utkjempes nå, skriver redaktør Magne Lerø .

De partiene som har profilert seg sterkest på miljø og nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen, Venstre og SV, er blitt valgets tapere. Om det skal åpnes for oljeboring i de nevnte sårbare områder, er en sak som har stor betydning for samfunnsutviklingen fremover. Altså en sak der Ap vil ha begge hendene på rattet. Jens Stoltenberg har fått styret sin posisjon som den som skal bestemme kursen i viktige saker.

Kristin Halvorsen har sagt at SV akter å vinne denne saken. I valgkampen gikk hun så langt som hun kunne uten å kreve at denne saken skulle sidestilles med EU. Ap, SV og Sp er enige om at regjeringen oppløses dersom det sendes en søknad om medlemskap i kommende fireårsperiode. Før valget sa Kristin Halvorsen også at det i Soria Moria 2 bør slås fast at det aldri blir aktuelt med oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen. Det går det an å mene i en valgkamp. Og selvsagt slår Halvorsen dette kravet i bordet når de rødgrønne setter seg ned for å lage Soria Moria 2.

I går skrev Dagbladet at SV får gjennomslag for å verne Lofoten og Vesterålen. Til gjengjeld må SV godta norske soldater i Afghanistan og en strengere asylpolitikk. Så enkelt er det nok ikke.

Ap har gått til valg på at spørsmålet om oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen skal avgjøres i 2010 etter at alle fakta og alle faglige vurderinger er på bordet. At Jens Stoltenberg, valgvinneren, skulle oppgi det standpunktet fordi valgtaperen SV krever det, er lite sannsynlig. Det er ikke slik Jens Stoltenberg jobber. Stoltenberg kjører prosess. Han er ikke en politiker som strutter av lyst til å fatte tøffe beslutninger. Stoltenberg er en kompromissmaker, en samarbeidets mann, en som er opptatt av å finne løsninger. Han utsetter avgjørelser i håp om å finne en samlende løsning. Men når klokken er fem på tolv, kan Stoltenberg være beslutningssterk. Han bestemmer når han må.

Det går rykter om at Stoltenberg har et kompromiss i ermet når det gjelder Lofoten og Vesterålen. Han finner nok formuleringer som SV kan leve med inntil videre.

SV kan ikke gjøre knefall for Ap i denne saken nå. Soria Moria- erklæringen må gi inntrykk av at det er gode muligheter for at SV kan vinne fram til slutt. Hva slags kompromiss SV kan godta, vet hverken Jens Stoltenberg eller Kristin Halvorsen. Det avhenger både av den politiske situasjonen og holdningen i eget parti.  

For SV er det en risikosport å fortsette i regjeringen under Jens Stoltenbergs ledelse. Et nederlag i Lofoten og Vesterålen er etter all sannsynlighet mer enn det SV kan bære. SV kan komme til å trenge en god sak for en exit fra regjeringen. De kan knapt finne en bedre sak en nei til oljeboring i de aktuelle områdene.

Kristin Halvorsen vil få større effekt om hun venter til denne saken blir avgjort, før hun reiser seg og går ut av regjeringskontorene. Bryter SV på denne saken i Soria Moria- forhandlingene, vil det bli tolket som om valgtaperen SV ikke orker regjeringsmakten lenger. Jens Stoltenberg vil stå fram og si at han er overrasket over at SV velger å bryte ut og at han ikke kan utelukke at Ap også vil si nei til oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

I Klassekampen i dag reagerer oljevennlige Ap-politikere på at SV krever at saken skal avgjøres i Soria Moria-forhandlingene. Ap-ordfører i Vågan, Hugo Bjørnstad, og tidligere næringsminister og fylkesleder i Nordland fylkesting, Odd Eriksen, mener at dette ikke er en sak som skal avgjøres på kammerset. Store, viktige saker skal det føres en åpen debatt om. De reagerer på at små partier skal gis avgjørende innflytelse på det de kaller «nasjonens skjebne».

Det betyr med andre ord at det er Ap selv som må avgjøre saken. Med Høyre og Frp er det solid flertall for. De fire småpartiene som er imot, har ikke mer enn 21,9 prosent av stemmene. Slik tenker nok flertallet i Ap, Høyre og Frp.

Senterpartiet er et interesseparti. Der er de opptatt av å få gjennomslag for det bøndene og distriktene ønsker. Det politiske flertall aksepterer at et lite parti må ha noe igjen for å sitte i regjering. Problemet er SV. De har avvikende syn på de store, viktig sakene – og her blir det nok som Ap bestemmer.