Begraver 6-timersdagen

Illusjonisten Jan Davidsen snakker fortsatt om 6-timersdagen. I dag begraver Raymon Johansen den for godt. Overraskende modig og tydelig tale få dager før et valg, skriver redaktør Magne Lerø.

SV har i årevis snakket om 6-timersdagen. LO har også 6-timersdagen på programmet, men meningene er delte. Fellesforbundets leder, Arve Bakke, gjorde det i vår klart at det ikke er rom for å innføre sekstimers arbeidsdag i overskuelig fremtid.

De rødgrønne løste uenigheten om 6-timersdagen ved å bli enige om at det skal gjennom en del forsøk. Forsøk er gjort, og enkelte steder er erfaringene gode. Det gjelder særlig i bedrifter der man har belastende skiftordninger.

NHO har beregnet at innføring av seks timers arbeidsdag for alle, vil koste 200 milliarder. Det er allikevel ikke hva det koster som gir partisekretær Raymond Johansen bakoversveis. Hans utgangspunkt er at eldrebølgen vil sette velferdsstaten under et så sterkt press at vi må vende alle steiner for å få folk til å arbeide mer, ikke mindre. Det er i denne forbindelse han sier til Aftenposten at det er veldig vanskelig å se for seg at det (6-timersdagen) kan være gjennomførbar som generell ordning i arbeidslivet.

Jens Stoltenberg snakker mer slik vi forventer av politiker før et valg: Den kraftigste veksten i antall eldre styrker ikke argumentasjonen for 6-timersdagen, sier han. Finnes det noen som vil si seg uenig med det Stoltenberg her sier? Han legger til at «det viktigste for å sikre velferdsstatens bærekraft vil være å få flere i jobb og sikre bedre muligheter for å kombinere trygd og jobb».

Er det noen som er uenig i det? Selvsagt ikke.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil det fram mot 2030 være behov for 140 000 nye årsverk innen helsesektoren. I denne situasjonen vil det være meningsløst å legge opp til at alle skal kunne jobbe 20 prosent mindre.

Politikerne har allerede gjort en bommert. I praksis er pensjonsalderen satt ned til 62 år. I fremtiden vil det bli mange med god lønn som vil slutte å jobbe tidlig, mens de med dårlig lønn synes AFP-pensjonen blir knapp og fortsetter å jobbe.

Myndighetenes strategi er altså at det skal lønne seg å jobbe selv om man går av med pensjon. I oljelandet Norge kan man gjøre det slik. I andre land vil folk pent måtte jobbe lenger, fordi samfunnet ikke har råd til å ha så mange som ikke bidrar i verdiskapningen.

Fagforbundets leder, Jan Davidsen, sier til Aftenposten at når over 700 000 står utenfor arbeidslivet, så er det et bevis på at tempo for noen er for høyt og slitasjen for stor. Han mener 6-timersdagen ville lette situasjonen for mange av dem som sliter seg ut. Så den skal de fortsatt kjempe for.

Hva slags argumentasjon er dette? Fordi noen blir for slitne av å jobbe 7,5 timer, så skal alle jobbe seks timer? Den logiske konsekvens av den observasjon Davidsen har gjort, må jo være at de som er for slitne kan få slippe med å jobbe 6 timer.

AFP-ordningen ble innført som en ordning for sliterne. Det endte med at vi alle er slitere som kan gå av når vi er 62. Davidsen forsøker seg på samme argumentasjon når det gjelder redusert arbeidstid.

6-timersdagen som generell ordning er død og begravet. Davidsen får stikke fingeren i jorden og jobbe for at det blir lagt godt til rette for de av hans medlemmer som har problemer med tempo i arbeidslivet. De som ikke har krefter til å jobbe mer enn 6-timer, bør få slippe. Løsningen er i alle fall ikke at de slutter å jobbe.