Vi unngår neppe skatteøkninger på sikt for å møte de utfordringene eldrebølgen vil kaste inn over oss, med mindre både pensjonister og ansatte vil begynne å arbeide mer, skriver redaktør Magne Lerø .

Tenketanken Civita har laget en utredning som viser at det ikke er nevneverdig forskjell på hvor mye de ulike regjeringene siden 1991 har satset på skole, helse og andre velferdsgoder.

– I det store og hele er det liten forskjell på sosialistiske og ikke sosialistiske regjeringer, sier samfunnsøkonom i Civita, Villeman Vinje, som har gjennomført analysen, til Dagens Næringsliv. Grunnen er at store deler av utgiftene styres mer av behov og rettigheter enn av politiske vedtak som prioriterer bruk av ressursene. Bevilgningene kan variere år for år, men de er mest avhengige av den økonomiske situasjonen. Nå er pengebruken meget høy fordi det først en stimuleringspolitikk for å dempe virkningen av finanskrisen. Det er rimelig enighet om den motkonjunkturpolitikken som føres.

Det er forskjeller mellom partiene, selvsagt, men i den store sammenheng dreier det seg om uenighet om småsummer i den store sammenheng. I det store og hele holdes det altså en stø politisk kurs mens regjeringer kommer og går. På Stortinget er mani stand til å enes om store reformer som binder ressurser på lang sikt. For eksempel pensjonsreformen, forlik om skatt og klimaforliket. Hvis Frp skulle få politisk makt, blir det endringer. Da kan vi snakke om en betydelig kursendring. Men så lenge ikke Frp har mer enn 25 prosent av stemmene, når de ikke fram. Et parti på en ytterfløy får ikke gjennomslag for så mye av sin politikk som velgergrunnlaget skulle tilsi. Det er nemlig i sentrum den politiske makten ligger så lenge man ikke har flertall.

Da de rødgrønne inntok regjeringskontorene og Kristin Halvorsen tok plass i finansministerstolen, ble det snakket om større endringer i den økonomiske politikken. Det har ikke skjedd. Det meste er som før. Nå snakker vi nærmest som om Frp vil lage revolusjon dersom de får regjeringsmakt. Fint lite tyder på at det vil skje.

Også i skattepolitikken er forskjellene blitt mindre. Regjeringen Bondevik rakk og gi om lag 20 milliarder i skattelette i perioden 2001-2005. Dette var de rødgrønne imot, men det endte med at de gikk til valg i 2005 på at det generelle skattenivået ikke skulle økes. Den linjen følger de fortsatt. Høyre vil kutte 20 milliarder kroner fram til 2013. KrF sier kategorisk nei. Det blir neppe mer enn 10 milliarder om Erna Solberg får innta en statsrådstaburett. Grunnen er eldrebølgen.

På slutten av neste periode vil eldrebølgen begynne å sette sterkere spor i budsjettene. Thorbjørn Jagland sier til Aftenposten i dag at det er ikke mulig å møte de utfordringer eldrebølgen representerer uten å øke skattene. Han mener vi lar oss blende av det gigantiske oljefondet. Kåre Willoch sier rett ut at vi bare kan glemme at folk kan gå av med pensjon når de er 62 år. Folk må jobbe for at vi skal kunne ta oss av alle de eldre som stadig lever lenger. Den oppvoksende generasjon vil bli tynget til jorden om de skal bære stadig tyngre skattebyrder.

Finansvisen offentliggjør i dag en undersøkelse som viser at unge arbeidstakere vil ha cash, mens eldre vil ha mer fritid. Gammelt nytt, men en påminnelse om at de under 40 opplever at de trenger penger i en etableringsfase. Barnefamiliene er presset økonomisk. Femtiåringene har god råd. De er opptatt av å kunne jobbe mindre og få mer fritid slik at de kan gjøre det de har lyst til. Og den muligheten har de skaffet seg også gjennom AFP. 

LOs krav er at AFP ikke skal røres. Derfor er det laget overgangsordninger som skal sikre at de som blir pensjonister i de nærmeste årene ikke skal få mindre pensjon. Det er vedtatt kutt i fremtiden, men de innføres ikke automatisk. Det skal forhandles om det ved neste korsvei.

Svakheten ved den pensjonsreformen som er innført er at pensjonistene må lokkes til ikke å benytte seg av de rettigheter de har. Den regningen kommer til å bli stor.

Høyre og Frp lover skattelette. De rødgrønne og særlig SV lover diverse makspriser og vil innføre stadig nye velferdsordninger. Dette går greit i årets valgkamp. Krisen ligger fram i tid. Om fire år vil krisen være til å ta og føle på. Da må vi velge mellom økt skatt eller krav om at folk må jobbe mer eller tjene mindre. Vi kan jo selvsagt fortsetter som før og legge opp til stadig større innhogg i oljefondet.