Jens Stoltenberg har vist at han kan lede en samarbeidsregjering med lite maktbruk. Erna Solberg har vist at hun kan endre lederstil. Siv Jensen er den som vil måtte slite mest med å «omskape seg» til statsminister, skriver redaktør Magne Lerø.
I «Fyrsten» gir Niccollo Machiavelli råd om hvordan den som befinner seg på toppen av maktens pyramide bør opptre. Nøkkelen er å forstå maktens vesen og utøve makt for å befeste sin posisjon og iverksette det en vil.
Våre to siste statsministre, Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg, har så visst ikke forlest seg på Machiavelli. Et kjennetegn ved deres lederstil er at de bruker langt mindre makt enn det toppsjefer flest gjør. De får henholdsvis 5,5 og 6,5 på en skala fra 1 til 10 i «Toppsjefen»-analysen som Ukeavisen Ledelse har foretatt.
Ukeavisen Ledelse har siden 2002 analysert 44 toppsjefer innen politikk, samfunn og næringsliv inngående. Disse blir målt i forhold til 10 kriterier for ledelse (se tabell). 12-15 fagfolk og personer de har jobbet sammen med gir anonymt sjefene poeng i forhold til de 10 kriteriene. Analysen er ikke et forsøk på å avdekke sjefenes personlighet, men den beskriver hvordan de fremtrer og oppleves som sjefer.
Det er nær sagt umulig å svare presist på hvordan en person «egentlig» er som sjef. Det avhenger av den enkeltes personlighet, hvilke medarbeidere en har rundt seg og den situasjonen han eller hun befinner seg i.
Jens Stoltenberg er vurdert to ganger. Første gang i 2002, midt i striden om det var Stoltenberg eller Thorbjørn Jagland som skulle være leder i Ap. Den andre gangen var rett etter at han var blitt statsminister for de rødgrønne. Da fikk han 10 poeng høyere score enn første gang. Stoltenberg er den samme, men omgivelsene oppfatter ham forskjellig. Han var mer på hogget i 2005 enn i 2002, virket sikrere og tydeligere. Nå sies det samme om Erna Solberg. Hun som gikk inn i valgkampen med et taperstempel i pannen, er i alle fall blitt valgkampens vinner.
Hvordan vi oppfatter sjefer har mye med roller og forventninger å gjøre. Knapt noen blir møtt med et så omfattende sett av forventninger som den som setter seg i statsministerstolen.
Gro Harlem Brundtland er den som får høyest poeng i «statsministerklassen». Etter at hun gikk av som statsminister, ble hun sjef for Verdens helseorganisasjon. Det har nok spilt med i vurderingen av henne. Hun har lyktes på to arenaer. Hun får langt høyere score enn Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik når det gjelder å oppnå resultater og drive igjennom omstillinger. Toppsjefanalysen viser at de som kommer godt ut på disse parameterne ofte scorer høyt på evne og vilje til å bruke makt. Her scorer Gro Harmen Brundtland 9. Det er godt over gjennomsnittet for norske toppsjefer, mens Bondevik og Stoltenberg scorer godt under gjennomsnittet.
Det mest påfallende med Gro Harlem Brundtland er at hun scorer lavt på sosial teft og evnen til å fange opp og forstå det som skjer i relasjoner mellom mennesker. Knapt noen er bedre på det enn Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg. Dette er en egenskap en har stor nytte av som sjef for en samarbeidsregjering. De tre partilederne og deres nærmeste blir et tett team. Her blandes sak og person. Her må det være rom for følelser og sterk uenighet, men samtidig er en nesten dømt til å finne en løsning. Det tar på. Åslaug Hagas blodtrykk steg så høyt at hun ble sykemeldt midt i de hardeste tautrekningene om budsjettet. Kjell Magne Bondevik måtte ta telling i form av en sykemelding.
I et tett team nytter det ikke å kjøre på med egne meninger og rope «jeg har bestemt». Kunsten er å kunne identifisere smerteterskler, inngå kompromisser og finne samlende løsninger. Derfor er det ikke så overraskende at nettopp Bondevik og Stoltenberg er blitt kritisert for å vente for lenge med å skjære igjennom, gi signaler og retninger for det som skal skje.
Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg har ganske like ledelsesprofiler. Bondevik utmerker seg ved å være betydelig bedre og godt over gjennomsnittet når det gjelder å løse konflikter. Det var nok Bondeviks integritet og verdiforankrede væremåte, hans evne til å se mennesker og til å løse konflikter som gjorde at Victor Norman karakteriserte ham som en av de beste lederne han har vært ute for. Bondevik var utvilsomt en sterk lagbygger i de regjeringene han ledet. Popularitetens hans som statsminister dalte etter hvert, og mot slutten ble han i mange kretser sett på som en svak statsminister. Slik blir det gjerne når en statsminister for et lite parti må fronte mange politiske saker der en selv skulle ønsket utfallet ble et annet.
Jens Stoltenberg har etter hvert styrket sin posisjon som statsminister. Han mestrer det politiske spillet til fingerspissene, er nøye med å følge spilleregler, tar seg ikke til rette, opptrer med musikalitet og har en velutviklet radar for å registrere emosjonelle svingninger. Han er opptatt av å skaffe seg legitimitet og ryggdekning når stor avgjørelser skal tas. Når Kristin Halvorsen og Åslaug Haga/Liv Signe Navarsete har klart samarbeidet internt, henger det sammen med at Jens Stoltenberg ikke har overkjørt dem. Han har brukt tid på å finne løsninger, gått en ekstra runde i saker som har vært vanskelige. Prisen han har måttet betale er kritikk for vingling og for ikke være tydelig nok.
Alternativet til Jens Stoltenberg som statsminister er Siv Jensen eller Erna Solberg. Som type ligner Erna Solberg på Gro Harlem Brundtland. Solberg mangler en del på sosial teft og evne til å motivere, men gjennomføringskraften er det ingen ting å si på. Solberg står som en påle i møte med kritikk. Hun er seig som en femmilsløper som har bestemt seg for å gjennomføre, selv om skiene er bakglatte og det er lite heiarop å høre langs løypa.
Som statsminister i en mindretallsregjering, vil Erna Solberg utfordring være å få med seg alt som skjer utenom selve saken. Hun har ikke et like velutviklet radarsystem som Bondevik og Stoltenberg. Solberg er et hodemenneske. Ingen har som Erna Solberg trening i å lede i motbakke. Hennes posisjon som leder i Høyre har vært svak. Hun har altså trening å lytte og jobbe for å forankre beslutninger i partiet. Det kan komme godt med om hun ender opp som regjeringssjef.
Siv Jensen ligner også mer på Erna Solberg enn på Bondevik/Stoltenberg. Siv Jensen scoret høyt på omstilling og resultatoppnåelse og er utvilsomt en effektiv og målbevisst leder. Hun kommer imidlertid dårlig ut når det gjelder etikk og verdiorientering. Her trekker nok hennes og Frps takling av Terje Søviknes seksuelle sidesprang ned. Både Carl I. Hagen og Siv Jensen oppleves som drevne taktikere, som nærmest taler mot bedre vitende for å sikre seg velgeroppslutning. Siv Jensen har dessuten en mer konfronterende lederstil enn de fleste andre toppolitikere. Det er kun Lars Sponheim som for tiden gjør henne rangen stridig.
Skulle Siv Jensen ende opp som statsminister, må hun legge om sin lederstil radikalt. Om hun vil klare det, er ikke godt å si. Men det skjer noe med alle som trer inn i «statsministerrollen».
Carl I. Hagen var en ekspert i det politiske spillet. Siv Jensen har gått i lære hos Hagen i en årrekke. Hagen ble aldri tatt inn i samarbeidsvarmen. Siv Jensen kan komme til å lide samme skjebne. Når Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten sier de ikke vil ha Frp med i en regjering, skyldes det først og fremst Frps politikk. Men i all sin flinkhet og tydelighet har Siv Jensen dessuten ikke maktet å skape et klima som gjør at man får lyst til å dele makt med henne.
Siv Jensen kan sin Machiavelli. Jens Stoltenberg likeså. Men det virker ikke slik. Jens Stoltenberg vil gjerne stå fram som en som har lært av sin far, fredsmegleren, at det lønner seg å trene på å lage gode kompromisser. Slikt blir det en del vingling av, men Stoltenberg har kommet seg videre, etter fire år med SV og Sp på slep. Det kan man jo også kalle en lederprestasjon.