Valgkampens ikke-saker kan komme til å sprenge både en rødgrønn og en borgerlig samarbeidsregjering før vi vet ordet av det, skriver redaktør Magne Lerø.

Det politiske spillet er blitt hovedsak i årets valgkamp. I dag lister Dagbladet opp fem regjeringsalternativer med bilder av de mest sannsynlige statsrådene. Det må være Norgesrekord på valgdagen. I valget for fire år siden, var det Jens Stoltenberg mot Kjell Magne Bondevik. Carl I. Hagen maktet imidlertid å skape betydelig usikkerhet med sin erklæring om at Frp ikke under noen omstendigheter ville støtte Bondevik som statsminister. Nå er situasjonen mer fastlåst enn noen sinne. Lars Sponheim og Siv Jensen har latt seg friste til å skrive under erklæringer om sin motvilje til samarbeid.

Mediene jakter på nyheter. Hvis man ikke har noe nytt, et overraskende utspill eller en spennende mening, får en ikke journalistenes oppmerksomhet. Unntaket er det politiske spillet. Her er det hakk i plata. Her er alle nyhetskriterier kastet over bort. Gang på gang stilles de samme spørsmål, gang på gang lyder de samme svarene. Det er påfallende at ikke mediene har klart å nedtone spillet til fordel for å bruke mer tid på viktige saker.

Noe av grunnen til at Høyre har gjort en god valgkamp, er at Erna Solberg har hevet seg over krangelen på borgerlig side. Ved å satse på samarbeid framstår hun som den samlende skikkelse. Plutselig var hun statsministerkandidat.

En valgkamp bør handle om de store linjer. Det har denne valgkampen gjort i all for liten grad fordi noen av de sakene som får størst betydning for hvordan samfunnet skal utvikle seg, er gjort til ikke-saker.

Jens Stoltenberg vil ikke snakke om EU. Oljeboring i Lofoten skal det ikke snakkes om før i 2010. Behovet for å øke skattene på sikt, er heller ikke noe Stoltenberg vi si noe om i denne valgkampen.

Aftenposten forsøkte før helgen å få Stoltenberg til å kommentere uttalelsene fra Thorbjørn Jagland, Kåre Willoch og Oddvar Nordli om de utfordringer eldrebølgen vil stille oss overfor.

Dette var et godt eksempel på at mediene forsøker å få de lange linjer høyere opp på dagsorden. Stoltenberg holdt seg til manus. Lars Sponheim utelukket ikke at skattene måtte økes. Han kunne latt være å si det midt i valgkampen, for dette står ikke i manuset for årets valgkamp. Men Sponheim virker mindre bundet til den vedtatte agendaen enn andre. Sponheim har også vært klart på at vi må få færre kommuner. Dette er en viktig sak, men også her sklir Ap unna. For det er ikke en vinnersak i en valgkamp.

I forrige uke ble det kjent at vår EU-ambassadør har ropt varsko om EØS-avtalen. Vi blir i stadig større grad satt på sidelinjen i EU. Da var det Jonas Gahr Støre som fikk jobben med å legge debatten død. Nå skal EU-saken «EØS-utredes» og defineres som et ikke-tema noen år framover. Men det kan kommer til å skje så pass mye i EU de neste fire årene at man ikke kan la saken ligge.

Jens Stoltenberg har definert oljeboring i Lofoten som en ikke-sak et år fram i tid. Før helgen krevde Kristin Halvorsen at det i en ny Soria Moria 2 skal slås fast at det ikke skal åpnes for oljeboring i Lofoten. Glem det. Det er et ikke-tema til 2010. Hva Ap vil lande ned på, er et åpent spørsmål.

Lars Sponheim er i garantimodus fortsatt. Han har nå også garantert at en regjering som går inn for oljeboring i Lofoten ikke kan regne med hans støtte til å få vedtatt et budsjett. Det er ikke noe å si på vurderingen av eget partis betydning.

EU, Lofoten, skatt og sammenslåing av kommuner. Disse sakene som Ap har forsøkt å gjøre til ikke-saker i årets valgkamp, vil sannsynligvis splitte de rødgrønne om de får flertall. Det er ikke særlig enklere på borgerlig side.