Mens man ellers i samfunnet legger vekt på sette sammen styrer med bred og kompletterende kompetanse, er det lottomodellen som gjelder i kirken. Og kirken ser ut til å bli like homofilikonservativ som før, skriver redaktør Magne Lerø .  

Det var omtrent ni prosent som stemte ved årets valg til medlemmer av bispedømmerådene og 12 prosent som stemte ved valget til nye menighetsråd. Man kan velge å rope hurra, for det er jo omtrent en tredobling av valgdeltakelsen i forhold til de som har vært vanlig de siste årene. Eller man kan mene det er en katastrofe at ikke flere bryr seg om å bruke stemmeretten sin selv etter alle har fått brev i posten og det er brukt mange millioner ekstra på å få flere til stemmeurnene.

Politikerne har bestemt at Den norske kirke skal få løsere bånd til staten og utnevne sine egne biskoper når kirken er blitt mer demokratisk. Det kan man jo mene kirken er blitt, siden valgdeltakelsen har skutt i været. Men selv om politikerne ikke sa det direkte, var meningen at kirken skulle bli mer liberal når det ble flere som stemte og man valgte medlemmer til bispedømmerådene direkte. Men det ser ikke ut til å ha skjedd. Vårt Land skriver at alt tyder på at det er de homofilkonservative som er kirkevalgets vinnere. Hel 42 prosent av de som er valgt inn er anbefalt av organisasjonen «Foreldrerett» som kjemper for at den nye ekteskapsloven skal endres.

Ledelsen i «Foreldrerett» er middels fornøyd. De som hadde håpet på økt valgdeltakelse skulle føre til at motstanderne mot homofilt samliv skulle bli feid av banen, har grunn til å riste oppgitt på hodet.

Nå kan man undre seg over at homofilt samliv er blitt den viktigste saken ved årets kirkevalg. Men slik er det nå engang blitt. Ja til homofilt samliv på lik linje med heterofile er testspørsmålet på om Den norske kirke vil rette seg etter folkemeningen. Politikerne vil at kirken skal tilpasse seg.

Kirkeminister Trond Giske er ikke fornøyd. Han tror valgdeltakelsen kan øke om presentasjonen av kandidatene til bispedømmerådene blir bedre. Det er langt fra sikkert. Og det er i alle fall ikke sikkert at det blir mer liberale folk i styre og stell om alle som skal stille til valg må svare på hva de mener om en rekke spørsmål som er oppe i tiden.

Kirkemøtet som hovedsakelig består av bispedømmerådene, er Den norske kirkes høyeste organ. Slik sett kan det sammenlignes med Stortinget. Stortinget er imidlertid sammensatt av partier. Det finnes ikke «partilister» i kirken.

Bispedømmerådet kan sammenlignes med et driftsstyre. Mens styrer ellers i samfunnet velges av medlemmer eller aksjonærer etter innstilling fra en valgkomité som har som oppgave å sikre kompetanse, kontinuitet og representativitet, skal ledelsen i Den norske kirke velges i direkte valg. Her får en servert 30 kandidater som en aner fint lite om. Så skal man velge 7 av disse til bispedømmerådet. Er det rart det går galt. Bare åtte av 77 nyvalgte medlemmet i bispedømmerådene er i dag medlemmer. I praksis har man altså kastet den sittende ledelsen. I Oslo hvor rådet må håndtere en økonomisk krise, er det full utskiftning.

Om rådene har kompetansen i administrasjon, personalforvaltning og økonomistyring, kan man heller ikke vite. Det får man bare håpe på.

Kirkevalget er i praksis å sammenligne med et lotto, men demokratisk er det. For alle som er medlemmer av kirken har hatt anledning til å stemme.

Årets kirkevalg blir det ingen god ledelse av. Kontinuiteten er for dårlig og kompetansen for tilfeldig. Styring er det motsatte av å la tilfeldighetene råde. Politikerne bør skynde seg å frigjøre Den norske kirke fra staten og la kirken selv finne fram til styringssystemer som fungerer bedre i praksis enn årets valg.