Elisabeth Grieg angripes nå av sine egne gubber fordi hun ikke sutrer høyt nok om det norske skatenivået og forsvarer vår velferdsmodell. Det er merkelig hvor mye politisk uforstand skipsredere klarer å oppvise, skrive redaktør Magne Lerø .

For en måned siden skrev president i Norges Rederiforbund, Elisabeth Grieg, en kronikk i Dagens Næringsliv hvor hun roste den norske velferdsmodellen og ga uttrykk for at den er bra for næringslivet. Det skulle hun aldri ha gjort, mener sentrale personer i norsk skipsfart. Skipsrederne Dan Odfjell, Fred Olsen, William Wilhelmsen og Rolf Westfal-Larsen er blant de som har reagert, dog med varierende styrkegrad.

Odfjell har skrevet brev til styret og sier han er rystet. Han mener Grieg er mest opptatt av å markedsføre seg selv fremfor å representere næringens interesser. Andre er opptatt av at styret må ta stilling til om de støtter Grieg. Det kan bli en interessant sak. Men det er nok såpass mye fornuft i Rederiforbundet at de ikke kommer med en uttalelse om at de er imot det norske velferdssamfunnet, selv om flertallet skulle mene det.

I kronikken skrev hun følgende: «Det er ikke nødvendig det samlede skattetrykket som er problemet, for meg er det innretningen som er viktigst». Slikt får en gammelkapitalist av en skipsreder til å sette kaffen i halsen. At den fremste tillitsvalgte for landets redere kan mene at skattetrykket ikke er for høyt, er nærmest som å banne i (sjømanns)kirken.

Er det noen som ikke bør klage på skatten, er det landets redere. De betale under én prosent i skatt. De er privilegerte og forskjellsbehandlet. Men formuesskatten har de fått fullstendig i vrangstrupen. Og det er denne skatten som er Griegs anliggende.

Det er gode grunner til å redusere og gjøre endringer i formuesskatten. De er for eksempel ikke heldig at eierne må ta ut egenkapital i bedriften for å betale formuesskatten. Dette svekker bedriftene. Flere tar til orde for at arbeidende kapital i det minste må fritas for formuesskatt. Spørsmålet er hvor grensen for hva som skal beskattes skal trekkes. Å frita arbeidende kapital har støtte også hos flere i det rødgrønne miljøet. Per Olaf Lundteigen har lansert en modell som i alle fall bøndene er fornøyd med.

Stein Erik Hagen har sagt at han er åpen for å drøfte en økning i utbytteskattene dersom formuesskatten droppes. Han forstår altså at man må forholde seg til den virkeligheten som dagens regjering representerer. I forhandlinger er det snakk om å gi og ta. Næringslivet i Norge kan ikke forvente seg noen vesentlig lettelse i bedriftsbeskatningen det nærmeste fire årene. Skattetrykke for norske bedrifter ligger omtrent midt på treet i forhold til hva man må betale i andre land. Og regjeringen i flere land snakker om at skattene må økes som følge av finanskrisen.

Elisabeth Grieg velger en konstruktiv tilnærming. Hun kritiserer formuesskatten, men aksepterer i det store og hele skattenivået i Norge. En rekke skipsrederne mener at jobben hennes er å hyle og klage over skattetrykket.

Skipsrederne har det med å skape dramatikk. Før regjeringen bestemte seg for å kreve at skipsrederne måtte betale den skattegjelden som hadde bygget seg opp, ble det skapt et inntrykk av at hele næringen ville forlate landet om de ikke fikk det som de ville. Det var nesten ikke grenser for elendighetsbeskrivelsen for en hel næring. Men selv om regjeringen forlangte at næringen skulle betale rundt 20 milliarder kroner i utsatt skatt, er det ikke mange som har flagget ut. Noen skipsredere har til og med «meldt overgang» til Norge fra utlandet etter at regjeringen reduserte rederibeskatningen til under en prosent samtidig med at de krevde innbetaling av utsatt skatt.

At sutrekulturen står sterkt i rederinæringen, er ikke noe nytt. De har imidlertid en president med politisk gangsyn. Det hjelper lite å protestere slik Odfjell og andre med skattefobi tror. Det bidrar bare til å skape et inntrykk av at rederne kun er opptatt av seg selv og ikke det norske velferdssamfunnet.

Grieg har helt rett. Den norske samfunnsmodellen er god for næringslivet. Det er bare å ønske Grieg lykke til med å banke en sunn virkelighetsforståelse inn i de mange skipsredergubbene som fortsatt ser ut til å tro at det glupeste man kan gjøre her i verden er å skrike høyt og ofte om at man selv må få flere fordeler enn man allerede har.