En skulle ikke tro toppsjefen i Ap selv inngår den typen «grådighetsavtaler» som AP sier de skyr som pesten. For husfredens skyld må Raymond Johansen nå beklage kjempefallskjermen han har utstyrt Vålerengas Martin Andresen med, skriver redaktør Magne Lerø . 

Aps partisekretær, Raymond Johansen, forsøkte å luske seg pent og stille ut fra vervet som leder for sportslig utvalg i Vålerenga. Johansens begrunnelse var at han ikke lenger kunne bruke så mye tid på klubben. Realiteten er at han trakk seg etter at vi fikk en offentlig debatt om hvorvidt manager Martin Andresen burde få sparken. I så fall vil han utløse en temmelig stor fallskjerm.

Det var Raymond Johansen som for to år siden inngikk kontrakt med Martin Andresen. Han skulle spille, trene og være sportslig ansvarlig for Vålerenga i minst tre år. VG mener å vite at lønnen er på 5,8 millioner kroner, i tillegg til en «sign-on-fee» på en million i året. Fallskjermen er på 8,1 millioner kroner.

Raymond Johansen har tidligere uttalt at Andresen ikke har en fallskjerm, men en etterlønnsavtale. Dette er lek med ord. En etterlønnsavtale er nettopp en fallskjerm.

– Jeg har ikke problemer med å se at det er umusikalsk å inngå en sånn avtale i forhold til vervet mitt i Ap, sier Johansen til VG. Han sier at han egentlig ikke har noe å beklage.

– Det måtte i tilfelle være overfor Ap. Jeg er lei for at det har blitt sånn. Jeg beklager manglende årvåkenhet fra min side. Og jeg beklager at Ap er blitt trukket inn i dette, sier Johansen.

De rødgrønne har gjort Eivind Reiten til prototypen på en grådig næringslivsleder. I en e-post til VG sier han at det er «dobbeltmoral når man er sterkt kritisk til lederlønninger i næringslivet og innfører lovendring for å sikre åpenhet om tema, samtidig som man inngår avtaler som er stikk i strid med dette».

Det er ikke så spesielt at de rødgrønne sier en ting om lederlønninger og gjør noe helt annet i praksis. Beviset for det er avtalen de inngikk med Kjell Inge Røkke om å kjøpe seg inn i Aker-systemet hans. Da ble det gjort tindrende klart staten ikke skulle komme trekkende med sine meninger om lederlønninger. Dette skal Kjell Inge Røkke bestemme. Og han betaler gladelig 10 millioner til sjefer som leverer fremragende resultater. Kristin Halvorsen har uttalt at det ikke er noen grunn til at noen tjener mer enn statsministeren (ca. 1,2 millioner kroner). Det er jo en grei mening å ha, men det er en titalls sjefer i staten som tjener mer enn dette. Og disse har i løpet av de fire årene økt lønningene mer enn ansatte for øvrig.  

Regjeringen har endret aksjeloven. Nå er det generalforsamlingen, ikke styret som skal legge rammer for lederlønningene og det skal opplyses i styrets årsberetning hva daglig leder tjener. Det betyr ikke nødvendigvis lavere lederlønninger. Det er ikke sikkert at aksjonærene vil redusere toppsjefene lønn. Aksjonærer hører som regel på styret. Regjeringen har imidlertid skaffet seg mulighet til å legge rammer for avlønning for ledere i de selskaper staten har en betydelig eierandel.

I Vålerenga gjør man som man vil. Om avtalen med Martin Andresen hadde blitt kjent da den ble inngått i november i 2007, er det ikke sikker det hadde blitt nevneverdige reaksjoner. Martin Andresen var ettertraktet. Og det finnes jo flere fotballspiller her til lands som tjener fire-fem millioner. Andresen skulle både spille, være kaptein, trener og manager. Da slengte man på noen millioner ekstra. – Det skulle da bare mangle, ville rikingen John Fredriksen sagt. Det er han som har spyttet mest penger inn i klubben. Martin Andresen var den de ville ha – og de betalte det det kostet.

Problemet nå er at flere av toppklubbene våre holder på å gå konkurs. De har ikke råd til å betale skyhøye spillerlønninger. Og det er heller ikke like fett å være trener. Men Tom Nordli som har norgesrekord i å ha blitt sparket som trener i norsk toppfotball, henter inn da inn to millioner kroner i året på å forsøke å berge Fredrikstad fra nedrykk.

Nå spiller ikke Martin Andresen like godt lenger. Det er delte meninger om han duger som trener og han skal være så som så som sjef. Da er over seks millioner i året mye penger for en klubb som skriker av mangel på penger. De vet ikke om de har råd til å sparke Martin Andresen en gang, for da utløses jo fallskjermen.

Ikke greit for Raymond Johansen. Men nå har han trukket seg og beklaget for å få lagt saken død. Det er under to uker til valget. Og kom ikke her å si at Ap ikke er imot høye lederlønninger og stor fallskjermer …

Dobling av strømprisene, 10-20 milliarder kroner i året til u-landene, miljøbiler, radikal økning i miljøavgifter og CO2-rensing. Hvis det ikke skal mer til for at Norge får innfridd sin del av klimakravene, er det ikke mye å klage over, skriver redaktør Magne Lerø .

De fleste i Norge hører til verdens overklasse. Vi er stinn av penger sammenlignet med den gjennomsnittlige verdensborger. Om prisen på strøm blir det dobbelte av det den er i dag, er det et lite problem selv om det blir bråk og folkeaksjoner av det. Det er særdeles lite dramatisk at strømmen i Norge skal koste omtrent det samme som i de fleste andre land i Europa.

Dobling av strømprisene kan bli resultatet dersom vi skal satse på fornybar energi, melder Enova i dag. Økonomiprofessor Finn R. Førsund sier det samme til Aftenposten. Vi må nærme oss europeisk nivå. Gunnar G. Løvås i Statnett mener imidlertid det ikke trenger å bli så galt. Selv om vi må investere et utall milliarder i infrastruktur for å frakte fornybar kraft dit den skal, kan dette på sikt også gi gode eksportinntekter. Det trenger ikke bli slik at alle kostnadene må veltes over på de norske forbrukerne.

Nedtellingen foran klimamøtet i København er i gang. Dagsavisen melder i dag at Naturvernforbundet mener å vite at Norge må bla opp 10-20 milliarder hvert år for å få u-landene med på en ny klimaavtale. FN og EU har anslått at klimatiltak i u-land kan få en årlig prislapp på 600 milliarder kroner. Noen forskere mener dette er et for lavt anslag. Spørsmålet er hvordan disse milliardene skal fordeles. Etter folketall, utslipp per innbygger eller økonomisk bæreevne? Skal man internasjonalt tenke som Kristin Halvorsen tenker når det gjelder skatt? Altså, de rikeste tåler litt ekstra.

Norge er selvsagt villig til å bidra. Vi har lagt noen småpenger på bordet allerede – tre milliarder fordelt over fem år for å stoppe ødeleggelse av regnskogen.

At Norge må bidra så det svir, er ikke mer en rett og rimelig. Vi har tjent oss søkkrike på olje og forurenset særdeles mye vurdert i forhold til antall innbyggere.

Regjeringen går med museskritt når det gjelder å få ned CO2-utslippene. De ambisiøse målene ligger fast, men så lenge det ikke blir noe gjennombrudd for effektiv CO2-rensing, vil oljelandet Norge ligge dårlig an. Og satsingen på alternativ energi er puslete, fordi det ikke er lønnsomt med dagens kraftpriser.

Jens Stoltenberg satser på at mest mulig av de utslippsreduksjoner vi må forplikte oss på, kan tas i form av å betale for at u-landene skal få redusere sine utslipp. I København vil Norge ganske sikkert høre til den gruppen som vil ha dristige mål, vel å merke dersom vi kan innfrir våre forpliktelser ved å betale oss ut av dem.

Når det gjelder å redusere egne utslipp og å satse på alternativ energi, har vi havnet i bakleksa. Det er mye prat om energilandet Norge. Sannheten er at vi er et oljeland. Sverige er et av de landene som har vist vei. Sveriges tidligere statsminister Göran Persson bruker de anledninger han har til å be oss skjerpe oss. Han uttaler seg temmelig diplomatisk til ham å være. Det er nok mer krutt i anbefalingene når han møter Jens Stoltenberg på tomannshånd.