Enda en ledertyrann?

Om vi skal tro en gruppe medlemmer i oljefagforeningen Safe, er deres leder, Terje Nustad, en arrogant tyrann som driver med utpressing og skremselspropaganda. Målt mot dette, blir Jens Stoltenberg den reneste engelen, selv i Karita Bekkemellems øyne, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg må være en av landets dårligste ledere. Det sto på flere nettsteder i går. Men det er ikke noe Karita Bekkemellem mener. Det var bare noe hun tenkte, noe hun følte der og da etter å ha fått sparken. Tanker og følelser blir det godt mediestoff av.

Er man en rimelig kjent person eller leder i en sammenheng som har offentlig interesse, åpnes spaltene for den som kan fyre av mot sjefens lederstil, direkte eller anonymt. Det må selvsagt være litt sting i det. Men det holder med «manglende delegering, sterkt kontrollbehov, overser medarbeidere, lytter ikke, behandle folk elendig». Det var ikke stort mer man hadde på Karen Espelund, generalsekretær i Norges Fotballforbund. Jo, det var litt mer. Styret vurderte om de skulle granske arbeidsmiljøet. Det fungerer i forhold til mediene. Det ligger som regel beinharde maktkamper bak, men saken kan i lang tid handle om lederstil. Denne vinkelen har de lagt sin elsk på i VG. De kjørte saken om Erik Norman, sjefen for Ahus, med denne vinkelen i flere uker. Da ha trakk seg kunne Aftenposten fortelle at det var en maktkamp mot legene som var den egentlige årsaken. Sykepleierne skrøt Norman opp i skyene.

Terje Nustad, leder for Safe, den største fagforeningen for ansatte på sokkelen, er ingen kjendis, og Safe er ikke en organisasjon mediene er opptatt av. Men om kritikken om lederstil er hardt nok, fanger det selvsagt medienes interesse. Og det er meningen.

Ifølge de ansatte i StatoilHydro, den størst underavdelingen, har Terje Nustad enn tyrannisk og arrogant lederstil, han mangler selvinnsikt, utøver ledelse med skremselspropaganda, driver med utpressing og holder folk nede. Dette skriver Dagens Næringsliv i dag. De referer fra et møte mellom arbeidsutvalgets fem medlemmer og representanter fra Statoil Hydro. Arbeidsutvalgets medlemmer aviser fullstendig at Nustad opptrer slik.

En langvarig arbeidskonflikt er noe av det som ligger bak de sterke beskyldningene. Nustad har gått offentlig ut med at han vil ansette en person som får hovedansvaret for Safes informasjonskanaler. Problemet er det at Safe har en person som har dette ansvaret i sin ansettelseskontrakt. Vedkommende har tauet inn advokat Odd Netteland til å forsvare sine interesser. Han kaller Nustads opptreden for ondsinnet.

Dette ser ut til å være en variant av Valla-Yssen konflikten. Store deler av LO mente Gerd-Liv Valla sviktet som arbeidsgiver og personalleder. Fagforeninger som skal ivareta ansattes interesser, kan ikke ha ledere som opptrer som brutale sjefer, ble det sagt.

Behandlingen av Ingunn Yssen ble Gerd-Liv Vallas bane. Om Terje Nustad vil overleve beskyldningene om at han opptrer som en arrogant tyrann, er ikke godt å si. Det kan være han har de samme svakheter som Gerd-Liv Valla. Og når man har vært lenge i en organisasjon og har mye makt, kan man begynne å opptre for suverent, ubeskyttet og uklokt. Ledere må være årvåkne for hvordan ord og handlinger virker på mennesker. Det er ukokt og kritikkverdig å gå ut offentlig med organisasjonsmessige endringer før en ha kjørt en skikkelig prosess med dem som blir berørt. Hvis man ikke finner fram til en løsning, må en gå til oppsigelse dersom man mener man har saklig grunnlag for det eller forhandle om en sluttpakke.

At sannheten om Terje Nustad er at han er en tyrann, tillater vi oss å tvile på. At han ikke har håndtert en personalsak godt nok, virker åpenbart.

De ansatte i StatoilHydro vil kaste sin mangeårige leder. Det kan være grunner for det, særlig dersom han har tilegnet seg en lederstil som splitter og ikke samler. Nå får de kjempe om makten i Safe. Folk får legge til og trekke fra det de hører både om Nustad og andre. De får føre en kamp i åpent lende. 

Det de ikke bør gjøre er å taue inn jurister og psykiatere for å finne ut om Nustad er vel bevart som sjef, om han har brutt arbeidsmiljøloven eller om arbeidsmiljøet er godt nok.«Alle kjenner Nustad». Vil de ha han til å ivareta sine interesser eller ikke? Vil de leve med at han er blitt vel mektig og høy på pæra eller ikke? Vil de leve med at de har en sjef som er omstridt og som ikke har personalbehandling som sin sterkeste side eller ikke? I denne striden hører tydeligvis personangrep med. Det forteller om høy temperatur. Men begreper som «tyrann» og «ondsinnet» kan fort slå tilbake på den som benytter dem.

Karita og Jens

Karita Bekkemellems følelser om Jens Stoltenberg som leder er godt stoff og utvilsomt sanne. Men en som får avskjed på grått papir er bare litt mer objektiv som sannhetsvitne enn en som er hodestups forelsket, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag lanserer Karita Bekkemellems sin lenge varslede bok om «sitt røde hjerte» der hun tar et oppgjør med kulturen i Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som sjef.

Hun mener Stoltenberg er både fraværende, feig og pinglete. Han mangler mot og kjører prosesser for ikke å måtte bestemme seg. Han mangler visjoner og er mest opptatt av det politiske spillet. Bekkemellem slakter Stoltenberg for den måten hun ble sparket på.

Vi har ennå ikke fått lest boken, kun interessevekkende smakebiter som forlaget har lekket til NRK og nettavisene i dag. Det hun skriver om Jens Stoltenberg er ikke helt bak mål. Hun farger det med sine egne opplevelse og følelser. De er reelle nok. De er mulig hun har hørt på sin venninne Eli Hagen som sier til NRK at hun har gitt henne råd om «å overdrive litt».

Jens Stoltenberg har som andre ledere en del svake sider. Det er de hun setter emosjonelt ladede ord på. Thorbjørn Jagland ga Grete Faremo sparken som justisminister. Hun kunne sikkert sagt mye av det samme om Jagland som Bekkemellem sier om Stoltenberg. Hun nøyde seg med å kalle det et «røvertokt».Det er ganske vanlig at folk reagerer på «måten» man får sparken på. Noen sjefer er flinkere enn andre til å håndtere en slik situasjon. Jens Stoltenberg er ikke blant de flinkeste. Han er ikke av den typen som hogger hodet av folk i full offentlighet.

Stoltenberg er påpasselig med ikke å bruke emosjonelt ladede uttrykk om andre. Han opererer med lav Sponheim-faktor. Noen sjefer er tydelige og sier rett ut hva som er grunnen til at noen må slutte. Det kan virke hardt og brutalt. De fleste som får sparken, vil si de ønsker det slik, at ting blir sagt rett ut. Det kan være langt tyngre å høre enn man er klar over.

Jens Stoltenberg er ikke typen som sier mer enn nødvendig i slike situasjoner. Det illustrerer Karita Bekkemellem i sin bok. Kort beskjed. Begrunnelsen er at han ønsker en innvandrer inn i regjeringen, og han sier hun kan velge hvorvidt hun vil si at hun trekker seg av familiære årsaker.

Bekkemellem opplever det som lite realt. Hun vil si det som det er. I toppsjefsundersøkelsen til Ukeavisen Ledelse utmerker Jens Stoltenberg seg med at han vegrer seg mot å bruke makt hvis det ikke er helt nødvendig og at han er dårlig til å løse konflikter. Samtidig er han en av de beste på sosiale relasjoner og kommer godt ut av det med folk. Han er opptatt av å opptre korrekt og å styre ut fra analyser og fakta, ikke ut fra emisjoner og makt.

Det er tvilsomt om Jens Stoltenberg kunne ha maktet å sparke Karita Bekkemellem på en så «pen» måte at hun ikke ville reagert som hun gjør. En statsminister har et tett program. Hadde han visst hvor sterkt Bekkemellem reagerte, kan det jo tenkes at han hadde funnet plass til enda en samtale etter at hun hadde fått beskjed om at hun måtte fratre. Det kunne dekket opp for Karitas opplevelse av å bli forvist ut i kulden.

De mer hardkokte i politikken vil nok hevde at det får holde med at statsministeren har en samtale med den det gjelder og på en skikkelig måte gir beskjed at man må slutte og at man ikke kan forvente seg at statsministeren skal involvere seg i en prosess for å bearbeide skuffelse og nederlag. Det er vanskelig å vite. Når en medarbeider først er skuffet og sint, kan man oppleve det enda verre om sjefen forsøker å sukre pillen med forståelse og velmente ord. Jens Stoltenberg sa til Bekkemellem at han er glad i henne og at han kom til å savne henne. Dette er ikke standard tale hos en sjef som sparker en medarbeider. Det er Stoltenberg som forsøker å vise omsorg og omtanke. Men det preller av på Bekkemellem som er i opprør over at hun blir droppet. Samtalen tar ikke mer enn ti minutter. Så kjapp bør man ikke være når man skal gi en medarbeider sparken. Jens Stoltenberg oppholder seg ikke i ubehagelige situasjoner mer enn nødvendig. Han rygger unna konflikter av emosjonell karakter. Han er ikke den eneste sjefen som er slik.

Politisk påvirkning til salgs

Når statsråder og statssekretæren åker rett over i konsulentbransjen, har det sammenheng med at vi er så knipne med å gi politikere etterlønn. Det offentlige kan ikke forsette å sløse med den beste kompetansen vi har. Innfør inntil et års plikttjeneste til normal lønn, skiver redaktør Magne Lerø.

Stortingsrepresentantene får lønn ut oktober. Statsråder får etterlønn en måned. Slik er systemet Stortinget har vedtatt. Det betyr at en rekke politikere har fått dobbelt lønn en måneds tid. Helga Pedersen, Dag Terje Andersen og Bård Vegar Solhjell får i oktober lønn både som statsråd og stortingsrepresentant. Thorbjørn Jagland, Olav Gunnar Ballo og Rolf Terje Klungland, for eksempel, har begynt i nye jobber, på heltid eller deltid, og har dermed fått dobbel lønn en periode.

Ingen har brutt noen regler. Rolf Terje Klungland fortalte VG i går at han hadde forhørt seg med Stortingets administrasjon om det var noe i veien for at han fikk betalt for den tiden han arbeidet for sin nye arbeidsgiver, skipsverftet Simek, mens han fikk lønn som stortingsrepresentant. Svaret han fikk var at det ikke er noe til hindrer for at man får lønn i tillegg til det man får fra Stortinget.

Vi bør ikke ha et system der man får lønn både som stortingsrepresentant og statsråd. Her bør Stortinget vedta en endring. Vi har registre som viser hva stortingsrepresentanter får i honorarer i tillegg til lønnen fra Stortinget. Det er ikke store greiene. Dette fungerer som det skal. Vi befinner oss i en grenseland når politikere som er på vei ut av politikken begynner så smått å jobbe for sin nye arbeidsgiver. Det er det minste problemet. Vi kan ikke måle alt med millimeter.

Et større problem er det at vi er så knipne med å gi politikere etterlønn. Er det noe rart at statsråder og statssekretærer åker rett over i konsulentbransjen? Hva skal Bjarne Håkon Hanssen foreta seg? Han har ikke hatt mye tid til å gå på jobbjakt. Alle trodde han skulle fortsette i regjeringen. Han kunne fått lønn ut året, hvis han hadde bedt om det. Det er det flere andre politikere som får. Men får noen lønn utover den tid, må de regne med saftige oppslag i VG om at de skor seg på skattebetalerne bekostning. Det var ille å lese omtalen av Valgerd Svarstad Haugland som ble hengt ut fordi hun ikke klarte å skaffe seg ny jobb på noen måneder. Mens hun søkte nye jobber fikk hun etterlønn. Det skulle bare mangle.

Lars Sponheim hadde regnet med fire nye år i politikken, men ble vraket av velgerne. Sauebonden hadde heldigvis en jobb å gå tilbake til. Det har ikke Rolf Reikvam (SV, 61) som har så mye politisk erfaring han kan ønske seg. Han bør selvsagt får etterlønn ut over 1. januar neste år. Ikke vet vi heller hva Ola T. Lånke vil foreta seg.

Det er ingen ting å si på Jan Erik Larsen hiver seg raskt på konsulenttoget når han om kort tid står uten inntekt. Det er konsekvensen av systemet. Heller konsulent enn i køen av arbeidsledige.

Istedenfor å hive de beste og mest erfarne politikerne våre over i konsulentbransjen der de kan boltre seg med timepriser på 3500 kroner, burde de vært hentet inn som «statlige rådgivere». Reglene burde vært slik at politikere og statsråder skulle ha utført en «plikttjeneste» som rådgivere for parti, stat og kommune – gratis, staten betaler.

I inntil ett år burde Jan Erik Larsen, Lars Sponheim, Rolf Reikvam, Ola T. Lånke, Carl I. Hagen stått til disposisjon for sitt parti og det offentlige Norge. Avgått politikere er ressurspersoner de offentlige bør ta vare på og utnytte. Det er langt billigere enn å kjøpe inn alskens konsulenttjenester til skyhøye priser. I denne tiden vil de ha god tid til å finne seg en permanent jobb.

Andre statsråder som har endt opp som konsulenter er Ansgar Gabrielsen, Grete Knudsen, Kjell Opseth. Bjarne Håkon Hanssen føyer seg altså inn i en rekke. Det spesielle med Hanssen er at han har så mye mer erfaring fra maktens korridorer enn de andre. Og når han sammen med to andre statssekretærer og danner et politisk påvirkningsbyrå, blir det galt. Slik vil vi ikke ha det.

Vi må bekjempe en utvikling der politisk påvirkning omgjøres til varer som er til salgs i et fritt marked.

Stortinget bør gripe inn og sørge for at vi får strengere karantenebestemmelser og større åpenhet om hvem avgåtte politikere arbeider for. Kundelister må på bordet, for enkelte i to år etter de har gått av. Det vil gjøre de mindre attraktive i konsulentmarkedet – og det er det som er meningen.

Og så får en sette Jørgen Kosmo på saken. Han vil elske å få jobben med å holde avgåtte politikere i de nye konsulentørene sine.

Hanssen som konsulentversting

Bjarne Håkon Hanssen er et ektefødt barn av det konsulentsystemet politikerne har bygget ut i profesjonalitetens navn. Han er ikke verre enn andre politikere som vil tjene de som har størst betalingsevne. Men la oss få se kundelistene hans, skriver redaktør Magne Lerø.

Bjarne Håkon Hanssen blir partner, blant annet sammen med statssekretær Jan-Erik Larsen, i det nystartede konsulentselskapet «First House». Han skal selge PR-råd for 2500–3500 kroner per time.

Professor Frank Aarebrot synes det Bjarne Håkon Hanssen skal drive med er noe svineri, sier han til Dagbladet. Per Olaf Lundteigen (Sp) mener han begår et etisk overtramp og ber Jens Stoltenberg gripe inn. Også tidligere statsminister Kåre Willoch reagerer på fremveksten av «byråer som skal sette noen i stand til å fremme sine interesser bedre enn andre» og at politikere hopper rett over i denne virksomheten.

Carl I. Hagen har også meldt overgang til konsulentbransjen i høst.

Stortinget har et eget «karanteneutvalg» som ledes av advokat Endre Skjørstad. De kan ilegge politikere tidskarantene eller saksforbud på enkelte områder. Skjørstad sier til Dagbladet at Jan Erik Larssen, som har arbeidet som statssekretær ved Statsministerens kontor, slipper restriksjoner, for han har ikke arbeidet med spesielle saker. Hanssen vil ikke Skjørstad uttale seg om, for hans sak er til behandling. Men det ligger nok i kortene at Hanssen ikke får lov til å gi Den norske legeforening råd i forbindelse med den nye samhandlingsreformen, for eksempel.  

Bjarne Håkon Hanssen er klok nok til ikke å utfordre Stortingets regelverk. Det er ikke her problemet ligger. Derfor vil ikke Lundteigen oppnå noe med å be Jens Stoltenberg gripe inn. Han kan bare vise til regelverket. Han kan ikke gi sine nærmeste medarbeidere et yrkesforbud.

En del politikere har den «politiske moralen» som Ingjald Ørbeck Sørheim etterlyser i et intervju med NRK i dag. Det er ikke meningen at tillitsvalgt i politikken skal selge den kompetanse og innsikt de har opparbeidet til skyhøye priser, understreker han. Noen politikere som føler seg forpliktet på en slik moral, vil ikke gå inn i konsulentbransjen. Slik tenker også en del journalister og redaktører. De vegrer seg for å gå over på andre side av bordet og jobbe for de som legger penger på bordet.

Men stadig flere ser ikke det som et problem. Det er «follow the money» som gjelder. En lønn som fort blir mer enn det dobbelte av det statsministeren tjener, frister. 

At næringslivet kaster seg over folk som Carl I. Hagen og Bjarne Håkon Hanssen, er forståelig. De har en unik kompetanse for den som er avhengig av politisk velvilje for å nå sine mål. Store bedrifter stusser ikke på å betale 3500 kroner timen.

Det kommer ikke så mye ut av det om man trekker Bjarne Håkon Hanssen og Carl I. Hagens politiske moral eller dømmekraft i tvil. Hagen skal til og med ha kontor i Stortinget. For han skal være rådgiver for Frp og jobbe som konsulent på deltid. Rune Gerhardsen har tidligere vært sentral i Oslopolitikken og jobbet som konsulent i Geelmuyden Kiese.

Politikerne kan ikke gjøre mye med at noen melder overgang til næringslivet. Her er det mer å tjene enten man har vært statsråd eller jurist i lovavdelingen i Justisdepartementet, for eksempel.

Men politikerne kan, om de vil, utvide karantenebestemmelsene, og kreve å offentliggjøre kundelister i en periode fremover. Da ville en ha innsikt i hvordan ekspolitikerne benyttet den tillit og erfaring de har opparbeidet seg som tillitsvalgte. Hvem Bjarne Håkon Hanssen og Carl I. Hagen skal jobbe for, er interessant for allmennheten. For det er de folkevalgtes tillit de veksler om til høye timepriser for de som har råd til å betale.

Og det er snart på tide at politikerne ser på sin egen konsulentbruk. Berit Kjølls Aker-regning på over 700.000 kroner timen viste hvor ille det kan bli. Det er tykt med informasjonsfolk både i bedrifter og i det offentlige som kan klare å takle en informasjonskrise ute å måtte leie inn konsulenter til 3500 kroner timen slik det her ble gjort.

Om Helse-Norge kan klare seg ute Bjarne Håkon Hanssen? Sannsynligvis. Det ender ved med at  Anne-Grete Strøm-Erichsen ringer ved karantenetidens utløp  etter å ha svettet i månedsvis med å få leger og kommuner med på samhandlingsreformen.

– Du Bjarne Håkon, hvordan hadde du egentlig tenkt deg at disse interkommunale sentrene skulle fungere. Det er ikke så enkelt å få til?

– Jo, dette har jeg mange tanker og ideer om. Men du vet, det vil jo koste litt …

Bjerkes finansverden

DnbNOR-sjef Rune Bjerke friskmelder norsk økonomi. Enkelt for ham, som bare kan skvise kunder litt hardere, skriver redaktør Magne Lerø.

Rune Bjerke, sjefen for DnB NOR, landets størst bank, friskmeldte norsk økonomi sist torsdag i forbindelse med at han la fram resultatet for tredje kvartal. DnB NOR tjente 1,76 milliarder kroner, en milliard mindre enn på samme tid i fjor, men rundt en milliard med enn andre kvartal i år. Banker i andre land kan også vise til sterkt forbedrede resultater. Så bankkrisen ser i alle fall ut til å være over. Bjerkes poeng er at norsk økonomi utvikler seg langt med positivt enn han hadde trodd for et halvt år siden.

Slik ser altså verden ut fra Bjerkes bankpalass. Men det er ikke den virkelige verden Bjerke befinner seg i. Det var budskapet fra LO-leder Roar Flåthen i Dagens Næringsliv (DN) lørdag. Han fnyser over Bjerkes friskmelding. Han mener banken svikter sitt ansvar.

– Kundene blør, mens bankene tjener gode penger. Da er det provoserende når Rune Bjerke soler seg i at DnbNOR tjener penger, avblåser finanskrisen og friskmelder norsk økonomi. Bjerke har skylapper i forhold til den reelle situasjonen i næringslivet, sier Flåthen.

Han mener næringslivet betaler en altfor høy risikopremie for lånene sine. Han forteller at bedriftsledere er livredde for å måtte refinansiere lånene sine, for da vet de at renten skyter i været.

– Bankene har bidratt til å vanskeliggjøre situasjonen for mange bedrifter. Bjerke skaper et falsk bilde av at nå er alt så jævlig bra, slår Flåthen fast og minner om at viktige deler av norsk industri er i krise.

I dag kan DN fortelle at Dnb NOR slett ikke har senket renten på boliglån i takt med pengemarkedsrenten. Istedenfor har de doblet marginene.

Bankene lever av å ta betalt så høy rente som mulig av privatpersoner og bedrifter som må låne penger. Når rentene synker, blir kundene fornøyd. Vanlige låntakere har ikke fokus på om renten synker like mye som pengemarkedsrenten skulle tilsi. Når det er lav konkurranse i markedet, tjener DnbNNOR som markedsleder på det.

I usikre tider er bankene forsiktige med å låne ut penger. Det siste året har det ikke vært enkelt å få lån. Bedriftene har opplevd regelrett lånetørke. Alle bankene har valgt samme strategi – forsiktig med lån og økte marginer. Det er ikke noe sunnhetstegn i økonomien at banken skal være de som leder an i å vise fram gode resultater.

Konkurransen om lånekundene er for tiden ikke stor nok. Vi får håpe noen av aktørene i markedet endrer strategi og blir opptatt av å vinne markedsandeler. Det gjør en ved å tilby kunder bedre betingelser enn det DnbNOR gjør.

Det er et særdeles lite problem at DnbNOR skor seg på lånekundene i privatmarkedet. Hvis boligrentene skulle bli enda lavere enn de er, vil det kunne føre til enda høyere boligpriser. Det er vi ikke tjent med. Når politikerne ikke er i stand til å bremse veksten i boligprisene, gjør i alle fall Rune Bjerke sitt.

Det som er alvorlig er at bankene ikke våger å ta risiko på å stille kapital til disposisjon for bedriftene, og de som får lån må betale renter som truer lønnsomheten. Løsningen ligger ikke i å forsøke å diktere bankene til å være mer rause og ta større sjanser. Også her er konkurranse i markedet svaret.

En bedrift som trenger kapital må kunne ha muligheten til å gå til flere banker. Det er forbundet men en del plunder og heft å skifte bank både for privatkunder og bedrifter. Men skal markedet fungere, må mange nok vrake sin nåværende bankforbindelse og gå over til en konkurrent.  

Det hjelper lite om Roar Flåthen kritiserer DnbNOR. De er opptatt av å maksimere sin egen fortjeneste. Det er mer virkningsfullt om bedrifter vender dem ryggen enn at Flåthen dundrer løs.

Elendig styrearbeid

Når styremedlemmer sover i timen, skal det ramme egen lommebok. Rælingen kommune gjør det enste riktige når de nekter å dekke forliket for styremedlemmene i det skandalerammede vann- og renseanlegget, skriverredaktør Magne Lerø.

Vannverksjef Ivar T. Henriksen er dømt til åtte års fengsel for korrupsjon og utroskap mot det offentlige vann- og renseanlegget på Romerike. Økokrim henla etterforskningen mot styremedlemmene, men «vannverksbot» reiste erstatningskrav mot dem. Det endte med et forlik der de må betale fem millioner kroner. 4,5 millioner dekkes av en styreforsikring. De 16 styremedlemmene som har sittet i styret i den aktuelle perioden, må betale i gjennomsnitt 31.000 kroner. 12 av dem har betalt uten å protestere. Men Terje Strøm (Ap), Geir Dalholt (H), Margarita Rambøl (H) og Harald Hallsteinsen har bedt Rælingen kommune dekke det de må betale i erstatning for elendig styrearbeid.

– Jeg har hel tiden ment at dette kan ikke kommunen betale. Det går på min integritet som ordfører, sier ordfører Øyvind Sand (Ap) til Aftenposten.

Vel talt. Styremedlemmer har et personlig ansvar. De kan ikke rømme fra det ansvar de har. De fire som har bedt kommunen betale for deres unnfallenhet, har ikke forstått hva styreansvaret går ut på. Det kan godt være de fire sitter med en opplevelse av at de i realiteten ikke kunne foretatt seg noe og at man var henvist til å stole på daglig leder. Men slik er styreansvaret. Man er kollektivt ansvarlig for det som skjer med mindre man har ført inn i protokollen at man er uenig. Hvis et styremedlem ikke kan gå god for styrets arbeid eller styrets beslutninger, må man trekke seg.

Terje Strøm sier til Aftenposten at de mener kommunen bør dekke erstatningen fordi granskningsrapporten konkluderer med at kommunen har sviktet sitt ansvar som eier. Det er mulig, men det fratar ikke styret for ansvar.

Harald Hallsteinsen angrer på at de inngikk forlik. Han er overbevist om at de ikke hadde blitt dømt om saken hadde kommet for retten. Da ville en også fått belyst mangelen på eierstyring.

De fleste saker hvor styremedlemmer stilles til ansvar, ender med forlik. Grunnen er at styremedlemmer ikke vil ta den belastning en rettssak er. Vi burde imidlertid fått en del rettssaker på dette området slik at vi bedre hadde fått trukket opp grensene for hva styrets ansvar betyr i praksis. Denne saken hadde vært godt egnet. Men også her ble det altså forlik. Da må styremedlemmene betale. 

Berg-Hansen i saksen

«Millionærministeren», som Dagsavisen kaller fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen, erfarer nå at mediene alltid står parat til å «ta» en ny minister, skriver redaktør Magne Lerø .

Vår nye fiskeriminister, Lisbeth Berg-Hansen, har brukt opp hele tabbekvoten sin allerede første dag på jobb, skriver Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand. Bakgrunnen er hennes uttalelser om at hun er mot offentliggjøring av skattelisten av hensyn til barn og familie, særlig i lokalsamfunn. Selv er hun oppført med en formue på 18,4 millioner kroner. Samme dag sto statsminister i Stortinget og forsvarte offentliggjøring av skattelistene.

En statsråd kan selvsagt ikke si seg uenig med statsministeren. I aktuelle saker taler regjeringen med én tunge. Det kan jo være at Berg-Hansen ikke var klar over at statsministeren sa det motsatte av henne. Det er mer alvorlig dersom hun ikke har fått med seg at som statsråd mener hun det Jens Stoltenberg mener hvis han først uttaler seg.   

Dette er dog ingen stor sak. Berg-Hansen reagerer på egne vegne over den belastning det er å bli gjort til «riking» når familien ikke opplever at man er det.

– Det er ikke slik at jeg går rundt med formuen i veska. Det er arbeidsplassen til 170 mennesker, sier hun til Dagsavisen. Hun hevder medienes fremstilling av hennes formue er uriktig. Dagsavisen gjør vondt verre med å utrope henne til «millionærministeren» på dagens forside. Og på forsiden skriver de:

Familieselskapet hennes er politianmeldt. I går talte hun sin egen statsminister midt imot om offentliggjøring av skattelister. Nå advares Lisbeth Berg-Hansen mot sin dobbeltrolle som fiskeriminister og fiskemillionær.

Kan man ha tillit til en slik minister? Dagsavisen stiller ikke spørsmålet, men det henger i luften.

Hun sier til Dagsavisen at det sikkert er gode argumenter for offentliggjøring at skattelister og at hun har innfunnet seg med at det er sånn. Arne Strand skriver at han ikke blir forundret om Stoltenberg setter samordningsstatsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen på den uheldige fiskeriministeren og at det kan ende med et dementi.

Vi tviler på om Jens Stoltenberg vil forfølge denne saken. Hvis Berg-Hansen skal tvinges til et dementi ut over det hun har sagt til Dagsavisen, vil det svekke hennes posisjon ytterligere. Bli ferdig med den saken, er vårt råd.

Dagsavisen minner også om at familieselskapet SinkaBerg-Hansen, hvor Lisbeth Berg-Hansen eier 10 prosent, er politianmeldt for laksetømming. Det er Norges Naturvernforbund som har levert inn anmeldelsen. De hevder det ikke er første gang selskapet bryter loven på dette området.    

Når man først er i gang med lister over problemer og betenkeligheter knyttet til Lisbeth Berg-Hansen, må det jo også med at hun kan komme til å bli inhabil. Det kan til og med skje fort, sier jusprofessor Eivind Smith.

I forbindelse med at hun tiltrer som statsråd har imidlertid Berg-hansen trukket seg fra alle styrer og verv. Men hun eier fortsatt 10 prosent av familieselskapet. Hun sier til Dagsavisen at det vil være situasjoner der hun helt opplagt er inhabil og vil trenge en settestatsråd.

Hva er da problemet? Er det noen som mener at vi ikke kan ha en fiskeriminister som eier noe innen fiskerinæringen? Hun er da slett ikke den første fiskeriministeren som arbeider i bransjen. Vi kan ikke lage problem av noe før det er blitt et problem.

Habilitet handler om faktiske saker. Lovavdelingen i Justisdepartementet er rimelig drevne på å vurdere habiliteten til den som bestyrer fiskeridepartementet og landbruksdepartementet.

Lisbeth Berg-Hansen trenger ikke bry seg med en anmeldelse om lakserømming. Blir selskapet dømt derimot, er det et problem for henne.

Hun får sørge for å få sin habilitet vurdert når en aktuell sak dukker opp.  Og så får hun passe på å ikke være uenig med statsministeren utad.

Ellers kan vi jo minne om at Lisbeth Berg-Hansen kjenner en hel drøss med millionærer.  Som visepresident i NHO har hun spist middag med mange rikinger. Hun kan til og med ha blitt venner med noen som har enda mer penger enn henne.

Men det er det vel ikke noe galt i? Godt mediestoff om «millionærministeren» kan det kanskje bli.

Industrivennen Giske

Utfordringen for «handlekraftsminister» Trond Giske er både å holde fingrene av fatet og være hands on når det handler om fornyelse og langsiktighet for næringslivet, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er ser ikke ut til å være noen som er negative til at Trond Giske er blitt ny næringsminister. Noen er tydelig begeistret over at en av regjeringens tungvektere, trønderen som strutter av handlekraft og markeringsvilje, har fått ansvar for næringslivspolitikken. Stein Lier-Hansen i Norsk Industri sier til Klassekampen at han er svært fornøyd med at Giske er blitt næringsminister. Alle i LO nikker fornøyd, Giske er jo deres mann. Og NHOs John G. Bernander sier han har tror at Giske kan levere gode resultater for næringslivet.

Men Giske er jo EU-mostander. Han har kjempet mot gasskraftverk, regnes for LOs mann, hører til venstresiden i AP og har i fire år omgitt seg med kunstnere og kulturfolk som ikke synes å ha særlig sans for næringsliv og pengefokus. Legger Giske opp til et fullstendig hamskifte?

Både ja og nei. Giske er en allroundpolitiker. Han vet at den som vil opp og fram i politikken, må ha breddekompetanse. Derfor er det på tide at han forlater kulturen. Der han satt tydelige spor etter seg. Med det budsjettet Giske la fram for vel en uke siden, var han på toppen. Det ligger an til at det kan bli kutt også i kulturbudsjettet neste år. Giske har vært særdeles synlig og har framstått som dominerende og styringskåt.  Selv sier Giske at han ikke har gjort noe annet enn det som er en statsråds jobb; å styre det feltet han har fått ansvar for.

– Jeg er ganske hands on i min styringsmåte. Jeg praktiserer aktiv ledelse, for å si det sånn, sier Giske til Dagens Næringsliv i dag.

Han ser ikke på seg selv som en styreleder som får framlagt sakene fra departementsråden.  Giske sier han ser på seg selv, ikke departementsråden, som administrerende direktør. Som kulturminister valgte han å gå inn i detaljene og enkeltsaker, for det er ofte der politikken ligger, i følge Giske. Han er altså ikke fornøyd med kun å drive med overordnet målstyring og gi signaler. Han vil beslutte for å være sikker på at det blir som han vil.

Han har lykkes med denne strategien i Kulturdepartementet. Ikke alle byråkratene har vær fornøyd med Giskes aktive lederstil. Men det deres problem. Det er omtrent det Giske har sagt de gangene han er blitt konfrontert med kritikken om at han bestemmer for mye.

Trond Giske vil nok ta med seg sin ledestil inn i handels- og næringsdepartementet. Men han vil neppe oppleves på samme måte. Han har ikke den samme kompetanse på næringslivets område som han har på kulturens område. En næringsminister løper heller ikke rundt og deler ut bevilgninger slik kulturministeren gjør. Næringslivet kan ikke styres slik kultursektoren kan.

Stein Lier-Hansen betegner Giske som den nye «ombudsmannen for næringslivet». De finansgutta som mer tøffest i trynet, sier det viktigste Giske kan foreta seg er å la næringslivet i størst mulig grad styre seg selv. LO-leder Roar Flåthen sier svenneprøven for Giske blir å forvalte statens eierskap.

Ombudsmann, forvalter, holde fingrene unna – dette er ord som passer Giske dårlig. Begrepet svenneprøve er godt. Klarer Trond Giske å gjøre det bra som næringsminister, styrker han sine sjanser for å overta etter Jens Stoltenberg.

Det viktigste for Giske er ikke å forvalte statens eierskap. Det kan han neppe gjøre på en vesentlig annen måte enn en borgerlig næringsminister. Er et selskap først børsnotert, har staten gitt fra seg styringsmuligheter. Giske kan være mannen som får dette til å synke inn hos LO.

Giske sier til Dagenes Næringsliv i dag at han er alvorlig bekymret for verftsindustrien.

– Vi trenger langsiktighet, og disse bedriftene trenger ordretilgang. Det er helt klart et område jeg vil gripe fatt i med en gang, sier Giske.

Nå er han i ferd med å ta munnen for full og skape foreventninger til at ha skal redde bedrifter fra krisen. Han bør merke seg det tidligere sjef for Folketrygfondet, Tore Lindholt, sier til Nationen:

– Jeg tror at ledere som skal gjøre en god jobb over tid må styre sin trang til å være offensiv til enhver tid.

Utfordringen for Giske er å holde fingrene av fatet der han intet kan eller bør gjøre. Giske bør la praten om en enda mer aktivt eierskap ligge. Staten er aktiv nok.  Utfordringen er å jobbe med de langsiktige utfordringer for næringslivet, altså innovasjon og grønn industri.

EU passer på at rike Norge ikke støtter bedrifter på en måte som er konkurransevridende. Slik sett er det ikke all verdens å finne i Giskes verktøykasse. Men det vil kunne bli mer, ikke knyttet til tradisjonell industri, men til grønn industri og alt som kan gjøres for at klimautslippene i industrien blir lavere.

Jens og gubbene

Når Sigbjørn Johnsen blir finansminister, viser det at Stoltenberg er opptatt av å plukke de beste. VG-damene med politisk korrekt gubbefobi får sukke oppgitt, skriver redaktør Magne Lerø .

Gubbeveldet skal styre Norge, skriver VG. Avisens politiske kommentator, Elisabeth Skarsbø Moen, skriver at det er pinlig at Jens Stoltenberg henter inn to av Gros ministre. Hun hevder «gubben Stoltenberg» har satt sammen en regjering bestående av andre gubber. De gamle gubbene er Sigbjørn Johnsen (59), Karl Erik Schjøtt-Pedersen (50) Jonas Gahr Støre (49) og Jens Stoltenberg (50). Det er noen som ikke er så haugamle, men det passer liksom ikke inn i den vinkelen landets største tabloid har valgt denne gangen. I dag er det gubber som gjelder.

«Minner mer om mimrefest for Gro enn en ny regjering», er tittelen på kommentaren fra Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet. Slik kan man også se det.

Jens Stoltenberg trenger ikke bry seg om hvordan verden ser ut fra de politisk korrekte utsiktstårn i landets tabloide redaksjoner. Men sporty Stoltenberg, som til og med er begynt med jakt, liker nok ikke gubbevinkelen. En statsminister ønsker selvsagt at omverdenen skal bli imponert over dem han har med seg ut på Slottsplassen. 

Hvis vi lar gubbevrøvlet ligge, er det grunn til å gi Stoltenberg honnør for å ha satt sammen en meget kompetent regjering. En statsminister må sette sammen en regjering ut fra to overordnede kriterier: Kompetanse og signal. Han har funnet en god balanse mellom disse to hensynene.

Han må ha like mange kvinner som menn. Det er et signal om likestilling. Men han mangler kvinner med den kompetanse som trengs for å lede et krevende departement. Derfor må han hente inn ringreven Grete Faremo. Statssekretær Espen Barth Eide har feil kjønn, forklarte NRKs kommentator, Magnus Takvam, i går. Grete Faremo er ikke mer enn 54 år. Hun har skaffet seg 12 års erfaring fra næringslivet, både nasjonalt og internasjonalt, etter at hun forlot politikken. Lisbeth Berg-Hansen blir fiskeriminister. Hun har erfaring fra en familiebedrift innen havbruksnæring og har vært visepresident i NHO.

Regjeringen domineres av folk som har bakgrunn fra politikken eller offentlig sektor. Med Grete Faremo og Lisbeth Berg-Hansen har regjeringen styrket sin næringslivskompetanse. Næringslivspolitikken er det området de rødgrønne har gjort det dårligst på. Her har det blitt mye prat om eierstyring, men det meste er som før. Trond Giske er den fjerde ministeren som skal forsøke seg på dette området. Selv om Jens Ulltveit-Moe på Dagsrevyen i går minnet om at Giske først og fremst er et politisk dyr og har lite greie på næringsliv, skal vi ikke se bort fra at Trond Giske kan makte å løfte næringslivspolitikken opp en divisjon. Når Jens Stoltenberg setter en av sine dyktigste statsråder på denne posten, får vi regne med at han har fått mandat til å få noe utrettet.

Trond Giske hører til venstresiden i Ap. Det er de som har mast mest om at politikerne må drive sterkere eierstyring overfor næringslivet. Det kan være venstresiden blir skuffet. Få politikere er mer beryktet enn Giske når det gjelder å få igjennom det han setter seg fore. Giske er samtidig en politiker som kan spillet, som vet at man må ha kontroll med sin egen maktbase om en skal drive sterk styring. Derfor er det grunn til å tvile på om Giske vil legge seg ut med ledelsen i børsnoterte selskaper slik hans forgjengere ha gjort.

Når Jens Stoltenberg henter inn Sigbjørn Johnsen, er det fordi han mener han er den dyktigste til jobben som finansminister. Om han har vært finansminisiter under Gro spiller da ingen rolle. Johnsen er ikke mer enn 59 år og selvsagt ikke for gammel til å være statsråd. En sjef må være opptatt av å sette sammen det beste laget. Da må en selvsagt kunne hente inn noen sirkushester som er eldre enn de fleste i regjeringen. De sirkushestene der her er snakk om har 12-14 års erfaring som ledere utenfor politikken. Når de nå tar plass rundet Kongens bord igjen, er det en styrke for norsk politikk.

Stoltenberg har neppe tenkt tanken på at regjeringen skal drive god seniorpolitikk. Men på en dag da de i VG stønner over gubbeveldet som nå skal styre oss, kan han notere seg at Senter for seniorpolitikk er fornøyd med at det er funnet plass for veteranene.

Flere ansatte i staten

Kritikken fra Per Kristian Foss (H) av at det er blitt 12.000 flere statsansatte i løpet av de fire siste årene, er både billig og berettiget, skriver redaktør Magne Lerø.

112 statlige etater, direktorater, tilsyn og institusjoner har økt antallet ansatte med 12.000 under det rødgrønne styret, selv om det er blitt betydelige færre offentlige ansatte i for eksempel Forsvaret og Jernbaneverket, skriver Aftenposten.

To av tre statlige virksomheter øker antallet ansatte. Blant de som øker, er statlige høyskoler, politiet, Utlendingsdirektoratet (UDI), Nav, skatteetaten, Statens kartverk, Statens innkrevingssentral og departementene i regjeringskvartalet i Oslo.

Statens Kartverk er et godt eksempel på hvorfor antall ansatte øker. Politikerne vedtok et borettsregister, slik at man kunne tinglyse eiendommer i borettslag. I tillegg ble oppgaven med tinglysninger i fast eiendom overført fra domstolene. Det gav 147 nye ansatte i Statens kartverk.

–Veksten i staten kommer på områder vi har prioritert, som Nav, universitetene, politiet, veivesenet, barnevernet og utlendingsetaten. Dette er helt i tråd med Soria Moria-plattformen og et bevis på at vi har levert det vi lovet, sier fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys til Aftenposten.

Tidligere finansminister, Per-Kristian Foss (H), advarer mot kraftig vekst i staten.

–De sterke koblingene mellom de rødgrønne og fagbevegelsen er en vesentlig hemsko for fornyelse. Fagbevegelsen er vanetenkende og prøver å stoppe fornyelse. Fornyingsdepartementet er blant departementene som Regjeringen har vurdert å legge ned. Det sier sitt. Det er lenge siden man hørte noe fra den kanten, sier Foss.

Han mener problemet med de rødgrønnes pengebruk er at vi ikke får nok penger til nye oppgaver, for eksempel innen helse og eldreomsorg. Selv ville han kuttet i Jernbaneverket og Kystverket.

Så veldig mye vil det ikke hjelpe om en gjorde som Foss sa, kuttet i Jernbaneverket og Kystverket. Økning av antallet ansatte skjer som følge av nye oppgaver som det ofte er bred politisk enighet om. Og en del av stillingsøkningen følger det inntekter med. Det er bred enighet om å tilføre Nav, universitetene, veivesenet barnevernet og utlendingsetaten økte ressurser. En borgerlig regjering ville ikke gått løs med øks på statlige arbeidsplasser.

I forslaget til statsbudsjett for 2010 knyttes formue – og boligbeskatning sammen. Det vil nok være behov for en del statlige stillinger når man nå må saksbehandle flere henvendelser om takst på bolig. Men denne ordninger gir inntekter til staten. Og er det noe økonomer er enige om , så er det at det er fornuftig å skatte eiendom hardere. Dette opplegget er imidlertid ikke Høyre med på.

Det er flertall i den borgerlige leir for å droppe NRK-lisensen. De primære begrunnelsen er at lisensen er i ferd med å utspille sein rolle. Men det er også et argument at det koster for mye å opprettholde en landsomfattende innkrevningssystem for kun vel 2000 kroner i året. Droppes lisensen, betyder det reduksjon i antallet statlig ansatte.

Et tiltak som vil gi færre statsansatte er den bebudede reduksjon i skjenketiden med en time. Det er svindyrt å måtte ha så mange politifolk i gatene når fulle folk velter ut fra serveringsstedene. Ved å stenge klokken to istedenfor klokken tre, blir folk mindre fulle og politiet får frigjort tid som de kan bruke på viktigere saker.

Per Kristian Foss har et poeng når han klager over at de rødgrønne ikke våger å utfordre fagorganisasjonene. De blir, selv om de ikke vil innrømme det, som regel stående som hardnakkede forsvarere av bestående praksis. Og kravet er som regel mer ressurser til det samme.

I framtiden vil det bli kamp om den gode arbeidskraften.  Det bør bety at politikerne må begynner å fjerne oppgaver som i dag tilligger det offentlige. Alt staten vil føre tilsyn med og gi lover for, er godt ment. Men vi bør ikke ta oss råd til alt det vi i dag har regel – og lovbelagt.

Det er noe som skurrer når fornyingsdepartementet ser ut til å være såre fornøyd med at antallet statsansatte stadig øker. Når det skal skjæres ned i årene framover, må dette også omfatte statlig sektor, med unntak av undervisning, helse og omsorg.