Karita Bekkemellems følelser om Jens Stoltenberg som leder er godt stoff og utvilsomt sanne. Men en som får avskjed på grått papir er bare litt mer objektiv som sannhetsvitne enn en som er hodestups forelsket, skriver redaktør Magne Lerø.
I dag lanserer Karita Bekkemellems sin lenge varslede bok om «sitt røde hjerte» der hun tar et oppgjør med kulturen i Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg som sjef.
Hun mener Stoltenberg er både fraværende, feig og pinglete. Han mangler mot og kjører prosesser for ikke å måtte bestemme seg. Han mangler visjoner og er mest opptatt av det politiske spillet. Bekkemellem slakter Stoltenberg for den måten hun ble sparket på.
Vi har ennå ikke fått lest boken, kun interessevekkende smakebiter som forlaget har lekket til NRK og nettavisene i dag. Det hun skriver om Jens Stoltenberg er ikke helt bak mål. Hun farger det med sine egne opplevelse og følelser. De er reelle nok. De er mulig hun har hørt på sin venninne Eli Hagen som sier til NRK at hun har gitt henne råd om «å overdrive litt».
Jens Stoltenberg har som andre ledere en del svake sider. Det er de hun setter emosjonelt ladede ord på. Thorbjørn Jagland ga Grete Faremo sparken som justisminister. Hun kunne sikkert sagt mye av det samme om Jagland som Bekkemellem sier om Stoltenberg. Hun nøyde seg med å kalle det et «røvertokt».Det er ganske vanlig at folk reagerer på «måten» man får sparken på. Noen sjefer er flinkere enn andre til å håndtere en slik situasjon. Jens Stoltenberg er ikke blant de flinkeste. Han er ikke av den typen som hogger hodet av folk i full offentlighet.
Stoltenberg er påpasselig med ikke å bruke emosjonelt ladede uttrykk om andre. Han opererer med lav Sponheim-faktor. Noen sjefer er tydelige og sier rett ut hva som er grunnen til at noen må slutte. Det kan virke hardt og brutalt. De fleste som får sparken, vil si de ønsker det slik, at ting blir sagt rett ut. Det kan være langt tyngre å høre enn man er klar over.
Jens Stoltenberg er ikke typen som sier mer enn nødvendig i slike situasjoner. Det illustrerer Karita Bekkemellem i sin bok. Kort beskjed. Begrunnelsen er at han ønsker en innvandrer inn i regjeringen, og han sier hun kan velge hvorvidt hun vil si at hun trekker seg av familiære årsaker.
Bekkemellem opplever det som lite realt. Hun vil si det som det er. I toppsjefsundersøkelsen til Ukeavisen Ledelse utmerker Jens Stoltenberg seg med at han vegrer seg mot å bruke makt hvis det ikke er helt nødvendig og at han er dårlig til å løse konflikter. Samtidig er han en av de beste på sosiale relasjoner og kommer godt ut av det med folk. Han er opptatt av å opptre korrekt og å styre ut fra analyser og fakta, ikke ut fra emisjoner og makt.
Det er tvilsomt om Jens Stoltenberg kunne ha maktet å sparke Karita Bekkemellem på en så «pen» måte at hun ikke ville reagert som hun gjør. En statsminister har et tett program. Hadde han visst hvor sterkt Bekkemellem reagerte, kan det jo tenkes at han hadde funnet plass til enda en samtale etter at hun hadde fått beskjed om at hun måtte fratre. Det kunne dekket opp for Karitas opplevelse av å bli forvist ut i kulden.
De mer hardkokte i politikken vil nok hevde at det får holde med at statsministeren har en samtale med den det gjelder og på en skikkelig måte gir beskjed at man må slutte og at man ikke kan forvente seg at statsministeren skal involvere seg i en prosess for å bearbeide skuffelse og nederlag. Det er vanskelig å vite. Når en medarbeider først er skuffet og sint, kan man oppleve det enda verre om sjefen forsøker å sukre pillen med forståelse og velmente ord. Jens Stoltenberg sa til Bekkemellem at han er glad i henne og at han kom til å savne henne. Dette er ikke standard tale hos en sjef som sparker en medarbeider. Det er Stoltenberg som forsøker å vise omsorg og omtanke. Men det preller av på Bekkemellem som er i opprør over at hun blir droppet. Samtalen tar ikke mer enn ti minutter. Så kjapp bør man ikke være når man skal gi en medarbeider sparken. Jens Stoltenberg oppholder seg ikke i ubehagelige situasjoner mer enn nødvendig. Han rygger unna konflikter av emosjonell karakter. Han er ikke den eneste sjefen som er slik.