Kvinner sjefer som menn

Kvinnelige og mannlige toppsjefer har nær sagt identisk lederadferd.
Begge kjønn gjør det rollen og situasjonen krever av dem. Heldigvis er
det større forskjeller på menn og kvinne utenfor toppsjefrollen,
skriver redaktør Magne Lerø.

I syv år har Ukeavisen Ledelse vurdert norske toppsjefer i nærings- og samfunnsliv. Hver leder er blitt vurdert av 12-15 personer; henholdsvis underordnede, kolleger, sjefer, hodejegere, fagfolk innen ledelse eller andre som har forutsetninger for å foreta en vurdering. Sjefene får poeng på 10 gitte lederkriterier. Undersøkelsen baserer seg på over 600 intervjuer som er foretatt i bestrebelsene på å kartlegge lederstilen til 45 toppsjefer. 12 av disse er kvinner.

Toppsjefene er best på å bruke makt når det er nødvendig, de fleste er ganske verdiorienterte, og jevnt over er de fleste dårligst på å løse konflikter på en god måte. I gjennomsnitt scorer toppsjefene 7 på de 10 lederkriteriene.

  1. Oppnår gode resultater over tid.
  2. Er i stand til å gjennomføre omstillinger
  3. Er nytenkende, kreativ og en pådriver for innovasjon.
  4. Kommuniserer tydelig internt slik at strategiene forstås
  5. Er besluttsom, kan bruke makt om nødvendig
  6. Løser konflikter på en konstruktiv måte
  7. Skaper motivasjon, innsatsvilje og lagånd blant medarbeidere
  8. Gir virksomheten et positivt omdømme i offentligheten
  9. Har høy integritet, er etisk bevisst og verdiorientert
  10. Har sosial teft, inviterer til nærhet, kommer godt ut av det med folk

Undersøkelsen viser at kvinnelige og mannlige toppsjefer i gjennomsnitt får svært lik score på de ti lederskapskriteriene som er målt. Forskjellene ligger klart innenfor feilmarginene. Det er kun på et punkt det er et avvik det er verd å snakke om: Kvinnelige toppsjefer får litt høyere score enn menn på integritet og etikk.

At kvinnelige toppsjefer er mer opptatt enn de mannlige med å forankre sin ledelse i etiske vedier, er ikke overraskende. Kvinner er mer skikkelige og samvittighetsfulle enn menn. De ser flere sider av en sak og har ikke like stort «killerinstinkt». Kvinner er mer opptatt enn menn av forankring, basis og legitimitet. Det gjør at man oppfattes som mer verdistyrt enn menn.

En del kvinner signaliserer også sterkere enn menn at de står for en inkluderende, lyttende, hensynsfull og medarbeiderorientert ledelse. Det bidrar ytterligere til å styrke ens verdiprofil.

Men hvis det først oppstår konflikter og en kvinnelig toppsjef kommer ut og kjøre med sterke grupper av ansatte, kan denne verdiorientering slå tilbake som en bomerang. Da blir man en som svikter, en som ikke holder ord. De brutte forventninger er kilde til sterke motkrefter.

Vår undersøkelse viser at lederstil handler om rolle og situasjon, ikke kjønn. Menn og kvinner er selvsagt forskjellige, men når man klatrer til topps blir forskjellene borte. Lederstil handler altså om personlighet, ikke kjønn.

– Jeg har aldri kjent meg igjen i det enkelte har omtalt som et særlig «kvinnelig lederskap», sier Kristin Clemet, daglig leder i den liberale tankesmia Civita.

– Jo, høyere opp i hierarkiet, jo mindre er forskjellene mellom folk, sier sosiolog og lederutvikler Anne Grethe Solberg.

Et av argumentene for å få flere kvinner inn i ledelse og styrer har vært at kvinnene representerer et mangfold som virksomhetene sårt trenger. Funnene i Ukeavisen Ledelses Toppsjefen-undersøkelse viser imidlertid at kvinnene ikke oppfattes som annerledes enn menn. Dette passer med et av de funnene styreforsker Morten Huse ved Handelshøyskolen BI har gjort. Huse uttalte tidligere i år til Ukeavisen Ledelse at det ikke er kvinner som primært bidrar med mangfold i styrerommene. Det er de ansattes representanter.

Så kan man gjerne ønske at det var annerledes, at menn og kvinner utøvde lederrollen på ulik måte. Det gjør de altså i særdeles liten grad.

Les mer om forskjellene i dagens papirutgave.

Nobel-uenighet om Obama

Thorbjørn Jagland har vel ikke lurt eller presset de fire kvinnene i komiteen til å bli enig med seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Flertallet argumenterte mot Obama, skriver VG. Det er godt å høre. Hadde det ikke vært delte meninger i komitéen, burde de vært skiftet ut. Poenget er imidlertid at de ble enige til slutt.

Inger Marie Ytterhorn, Kaci Kullmann Five og Ågot Valle argumenterte mot å gi fredsprisen til Barack Obama. Sissel Rønbeck og Thorbjørn Jagland var for. Til slutt ble de enige.

Oppslaget i VG er egentlig så lite dramatisk som det kan få blitt. Det skjer hver eneste dag at mennesker som sitter i styrer, råd og utvalg endrer mening. Det er slik det skal være. Nobelkomitéen skal nettopp være en komité der medlemmene ikke stiller med ferdige meninger og med mandat for interessegrupper. De skal snakke sammen, lytte til hverandre, veie argumenter for og imot de ulike kandidatene.

Hadde det blitt gjennomført en meningsmåling en uke før komitéen skulle bestemme seg der spørsmålet var: Bør Barack Obama få årets fredspris?, ville et stort flertall svart nei. De ville sagt han så langt har fått utrettet for lite, at han har sagt de rette ordene, men at han ikke kan vise til at han har skapt fred osv, osv. De ville brukt de samme argumentene som de tre skeptikerne i komiteen brukte, de samme argumentene som er blitt fremført verden over.

Det som har skjedd, er at Thorbjørn Jagland har vunnet frem med sine argumenter. Mer mystisk er det ikke. Det hadde vært langt mer oppsiktvekkende om VG kunne ha fortalt at komitéen ikke var i tvil, at alle mente fra første stund at det var opplagt at prisen i år måtte gå til Obama. Da ville det virkelig vært grunn til å stille spørsmål ved om vi har en kompetent Nobelkomité.  

Ingen antyder at Thorbjørn Jagland har presset sin vilje igjennom. De fire kvinnene han har med seg i komiteen lar seg ikke presse. De er selvstendige og modige nok til å ta dissens hvis de ikke er enig i tildelingen. Det har skjedd før. Men komitéen ble altså enig.

Den prosessen som har vært i komitéen, kan også komme til å avspeile endringer i verdenssamfunnets holdning til årets prisutdeling. Inntrykket nå er at flertallet er i mot. Men Jagland vil ufortrødent fortsette å argumentere for komitéens syn. Han kan klare å overbevise flere enn de tre skeptikerne i komitéen. 

Denne prisutdelingen vil alltid forbli kontroversiell. Nobelkomitéen har ingen garanti for at denne pristildelingen i ettertid vil bli vurdert som en feiltildeling. Det vil avhenge av hva Obama klarer å utrette i årene framover.  

Det kan også skje at årets prisutdeling blir en seier for Nobelkomitéen. Det vil skje dersom Obama virkelig makter å sette spor etter seg.

Det kan være grunn til å vurdere komitéens sammensetning. Komitéen bør ikke kun bestå av mennesker som har bakgrunn fra politikken. De burde hatt noen medlemmer som med solid faglig ballast og internasjonal erfaring. Komitéen virker for hjemmesnekret selv om det er Europarådets nye generalsekretær som er leder. Vi skal heller ikke glemme at Geir Lundestad lurer i bakgrunnen. Han er «bare» sekretær. Det har han vært i snart 20 år. Han legger nok en del av premissene for hvem som skal få prisen. Det vi ikke forundre oss mye om Lundestad på sine eldre dager sier at «det ble som regel som jeg anbefalte». Men det er spekulasjoner, bare spekulasjoner. Han er jo bare en sekretær.

Gass – ikke bremser

De rødgrønne har bare klart å bli enige om å gi gass og koble seg fri fra handlingsregelen. Sp og SV orker ikke bruke bremsepedalen nå. Jens Stoltenberg har gått med på å utsette det vonde og vanskelige som kan true regjeringsprosjektet til neste år, skriver redaktør Magne Lerø .

Hvem skulle tro at handlingsregelens far, Jens Stoltenberg, går for et budsjett der en bruker 44,5 milliarder mer enn handlingsregelen tilsier? Det eneste regjeringen kan forsvare seg med, er at finanskrisen ikke er over. Regjeringen vil fortsette den motkonjunkturpolitikken som en har ført i 2009, og som må sies å ha vært vellykket. I dårlige tider skal staten bruke mer penger for å stimulere veksten. I gode tider skal det i følge «keynesianismen» holdes igjen på den offentlige pengebruken.

Kristin Halvorsen har fått bred støtte fra næringslivet for den økonomiske politikken regjeringen har ført i 2009. Nå har pipen fått en annen lyd. Lederen for Norsk Industri, Stein Lier Hansen mener regjeringens budsjett er ødeleggende for industrien.

– Den sterke oljepengebruken er ødeleggende for kronekursen. Fastlandsindustrien som vi skal leve av når oljen er brukt opp, blir utkonkurrert, sier Hansen til Dagens Næringsliv.

Samferdsel og kultur er vinnerne i årets budsjett. Trond Giske har klart å kjempe til seg 812 millioner mer til kultur. Denne satsingen er det nok delte meningen om. En økning i  bevilgningene til samferdsel, hovedsakelig vei og jernbane, med 20 prosent, vil opposisjonen støtte opp om. Det er på tide. Denne satsingen passer også godt i et motkonjunktur-perspektiv. 

Regjeringen skal også ha honnør for at en tar grep på boligbeskatningens område. Er det noe økonomer er enige om, så er det at boliger beskattes for lavt. Gjennom lav skatt og rentefradrag bidrar staten i realiteten med å subsidiere folks bolig og øke boligprisene ut over rimelighetens grenser. Regjeringen knytter boligbeskatningen til formuesskattene og øker samtidig bunnfradraget slik at folk flest ikke kommer dårligere ut. Det blir 120 000 færre som må betale formueskatt neste år. Men de som forvalter store verdier må betale mer. Slike grep liker Kristin Halvorsen. Hun vil gjerne flå de rikeste.

Man beveger seg inn i ulendt terreng når man skal betale skatt ut fra antatt verdi på en bolig. Eiendomsbransjen er skeptisk til et takstsystem basert på byggeår, kvadratmeter og beliggenhet. Men regjeringen tror dette vil treffe godt og åpner for at man enkelt kan be om at taksten blir vurdert på nytt dersom man har gode grunner for det. Høyre frykter dette systemet kan brukes til å øke boligskattene for flere i årene som kommer. Det kan Høyre ha god grunn til å frykte. Det er Jens Stoltenberg som ikke vil øke skattenivået. SV og Sp er klar for det. Dette kan komme allerede i neste års budsjett. 

Ellers preges ikke budsjettet av at det brukes flere milliarder på dyre reformer eller populære tiltak. Slik sett følger man opp den nøkterne linje som skisseres i Soria Moria II. Det er trygdeutbetalingene som øker over alle støvelskaft.

Det er dette som er regjeringens problem. Kostnadene knyttet til et stadig økende antall eldre og trygdede skyter i været. At det blir flere eldre som trenger pleie og omsorg, kan ikke regjeringen gjøre noe med. Alt tyder på at regjeringen må ta nye runder på sykelønnsordningen og hvordan den nye «arbeidsavklaringsordningen» skal se ut. Sistnevnte skal erstatte dagens ordninger med rehabiliteringspenger, attføring og tidsbegrenset uførestønad.  Endringer her blir ikke enkle for SV å svelge. Disse spørsmålene kommer det også til å stå strid om innad i Ap. Sist regjeringen prøvde seg på å endre sykelønnsordningen var i 2006. Da tvang Gerd-Liv Valla regjeringen til en ydmykende retrett.   

Hvis regjeringen vil endre sykelønnsordningen, må en starte dialogen med organisasjonene i arbeidslivet snart. Man kan ikke trekke endringer i trygd og sykelønn opp som en kanin fra hatten ved fremleggelse av statsbudsjettet neste høst.

Det hadde passet best med upopulære innstramninger i år. For nå er det to år til neste valg. Istedenfor leverer regjeringen et budsjett som nesten ikke inneholder smertefulle kutt. At ordningen med å spare moms ved å kjøpe PC via arbeidsgiver forsvinner, blir det ingen landesorg av. Og Trond Giske overlever nok kravet fra Den norske kirke om at han må få sparken siden han ikke har sørget for mer penger til prestestillinger og dåpsopplæring.  

SV og Sp må kunne si seg fornøyd med årets statsbudsjett, slik de kunne si seg fornøyd med Soria Moria II. Budsjettet preges imidlertid av at regjeringen ikke har tatt fatt i problemene som vil velte inn over oss i årene som kommer. Regjeringen skyver det vonde og vanskelige  foran seg. Jens Stoltenberg mener det er forsvarlig å vente et år til. Det som taler for det, er at han vil ha på plass et nytt mannskap som vil ta ansvar for de tøffe grepene.

Kristin Halvorsen lurer ennå på om hun vil fortsette som finansminister i følge VG. Det er ikke så rart. Neste år skal slaget om Lofoten stå. Å svelge et nederlag her og skulle fronte et budsjett for 2011 som må innebære tøffe nedskjæringer, kan bli i meste laget for SV.

Frykter sammenbrudd om klima

På en verdenskonferanse for redaktører, hevdet flere at fredsprisen gjør det umulig for Barack Obama å slippe unna med prat på FNs klimakonferanse i København. Jeffrey Sachs mener prosessen er brutt sammen allerede. I så fall er vi et stort skitt nærmere stupet, skriver redaktør Magne Lerø .      

-Prosessen fram mot klimamøtet i København har brutt sammen. Den som sier dette er professor Jeffrey Sachs. Han er ikke noen hvem som helst. I 20 år har han vært en av de mest benyttede rådgiverne for FN og statsledere verden over. Bærekraftig utvikling er hans spesialområde.

Han kom med uttalelsen på en konferanse i Danmark i helgen hvor 300 redaktører, inkludert noen eksperter og politikere, var samlet for å forberede FNs store klimamøte i København i desember.

Sachs mente klimamøtet i Bangkok for vel en uke siden viser at han har rett.  

– Det er for liten bevegelse i posisjonene. Det er bare åtte uker til Københavnmøtet. En vil ikke klare å oppnå enighet om såpass kompliserte spørsmål på så kort tid, sa Sachs. Han etterlyser nye organisasjoner i verdenssamfunnet som kan dra slike prosesser.

Det var ingen andre som sto fram som like store pessimister på møtet. Kanskje Sachs var mer opptatt av å provosere enn å framstå som nøytral observatør?

Danmark spiller optimistrollen. Statsminister Lars Løkke Rasmussen beskriver Københavnmøtet som en verdenshistorisk begivenhet og mener verdens ledere ikke kan noe annet enn å bli enige. Danmarks klimaminister, Connie Hedegaard, kjører enda hardere. Hun jobber i kulissene for å få bevegelse i forhandlingene.

– Vi har ikke råd til å mislykkes i København. En hel verden forventer at verdens politikere finner løsningen på klimakrisen. Det handler ikke om noe mindre enn å redde kloden, sier Hedegaard. Hvis man mislykkes, frykter hun det vil ta mange år før man på nytt får skapt et slikt press som verdens politiske ledere nå er satt under.

Hadegaard mener det eneste som duger er «alt eller ingenting», med andre ord, man må få til en forpliktende avtale som dekker alle felter. Det holder ikke å bli enig om noe. Da frykter hun prosessen vil stoppe opp. En avtale som ikke forplikter, kan gjøre vondt verre.

India inntar en mellomposisjon. Klimaminister Jairam Ramesh sier de kommer til København for å inngå en forpliktende avtale, men minner om at det ikke er India, men de rike landene som har skapt klimakrisen. De sitter også med nøklene til å løse den.

India, Kina og andre land i samme situasjon, vil som følge av at flere mennesker løftes ut av fattigdommen øke sine utslipp i årene framover. Men fortsatt er det slik at en inder i gjennomsnitt ikke bruker mer enn en fjerdedel av den energien en amerikaner bruker.

– Så kom ikke her og lag et problem av at India ikke vil kutte nok. Det er de rike landene som først og fremst slipper ut klimagasser, sier Ramesh. Han stiller spørsmål med om EU og USA er villig til å gå langt nok.

Ramesh har en avslappet holdning til hva man kan oppnå nå. Det er greit for India å samle seg om det man er enige om, så får en bruke lenger tid på det en ikke er enige om. Flere ristet oppgitt på hodet og er bekymret for at India nærmest bidrar til å bygge ned forventningene til hva som kan oppnås i København.

Det er USA som sitter med nøkkelen. USA har i årevis sittet på sidelinjen i bestrebelsene på å begrense utslippet av klimagassser. Georg W. Bush begynte så vidt å gni søvnen ut av øyne på slutten av sin presidenttid. Med Obama har erkjennelsen og viljen til å foreta seg noe tatt plass i Det hvite hus.

– Vitenskapens konklusjoner er ikke gjenstand for diskusjon, fakta er klare, utsettelse er ikke lenger en opsjon, slik formulerer Barack Obama seg om klimautfordringen. Men fra erkjennelse til forpliktende handling er det en lang vei.

Reduksjon i klimautslipp kan bli en ny sak der Obama ikke får Kongressen med seg. I de amerikanske kullstatene er det sterke krefter som vil presse sine representanter i Kongressen til ikke å hive seg på Obamas linje.

Danmarks klimaminister ble konfrontert med det faktum at ingenting tyder på at Barack Obama har det mandatet han trenger for å inngå forpliktende avtaler.

– Ledere skal gå foran. Jobben er å kjempe igjennom det vi mener og tror er nødvendig, svarte Hedegaard.

Her er hun ved sakens kjerne. Det er knapt noe saksområde som er bedre vitenskapelig dokumentert enn klimakrisen. Det kan være delte meninger om i hvor stor grad mennesker har vært den utløsende årsak, men det bør ikke herske noen tvil om at det er nødvendig å ta grep for å hindre at temperaturen på jorden øker mer enn 2 grader fram mot 2050. Hvis vi ikke klarer det, kan store deler av sivilisasjonen bryte sammen. Dystre spådommer finnes i bøtter og spann.

Det alvoret politikerne preges av, har ikke sunket inn over befolkningen verden over. Politikerne kvier seg for å ta upopulære grep nå. Noen og enhver kan frykte for ikke å bli gjenvalgt. Det som skal til en nettopp en global forpliktelse, noe som regjeringen i de enkelte land ikke kommer utenom, noe som velgerne rett og slett ikke kan stemme ned.

Flere som hadde ordet på klimakonferansen sist helg mente fredsprisen gjør det umulig for Obama å ikke forplikte USA i København. Han må ta oppgjøret hjemme. Han kan ikke ta ansvar for at USA, verdens klimaversting, melder seg ut med henvisning til at han ikke har mandat til å forplikte USA.

Barack Obama er presset inn i et hjørne. Verdens statsledere vil ikke la Obama slippe unna med prat. I København er det forpliktende handlinger som gjelder.     

Rådville ledere

Det er vel og bra at bedriftene melder om at de tror på bedre tider. Det som ikke er så bra, er at rådvillheten brer seg blant lederne. Nå blir det i enda større grad «survival of the fittest» som gjelder, skriver redaktør Magne Lerø .

Charles Darwin ville ha elsket den etter-krise-tiden vi nå går inn i. For den blir som en illustrasjon på tesen om «survival of the fittest», sier IMD-professor, Sèan Meehan til danske Børsen. Det blir ikke plass for gjennomsnittsprodukter og gjennomsnittsbedrifter i tiden som kommer. De vil miste både kunder og eier, mener han.

Bakgrunnen for kommentaren er en europeisk undersøkelse som Celerant Consulting har foretatt på oppdrag fra The Economist. Den viser at danske virksomheter er i front når det gjelder hvordan de har taklet finanskrisen. Christopher Jull, som er europeisk direktør for Celerant Consulting, mener mange bedriftsledere har god grunn til å være fornøyd med hvordan de takler finanskrisen, men han peker på at bedriftslederne nå virker trette og rådville.

Å takle kriser hører med til det ledere skal kunne. Da gjelder det raskt å få oversikt over situasjonen og kutte kostnader. Det er gjort. Likevel tapte mange bedrifter mye penger høsten 2008, og tapene i 2009 ligger an til å bli enda høyere. Nå er man i gang med budsjettene for 2010. Man kan ikke fortsette med underskuddene lenger. Nå må både styrer og ledelse forholde seg til om de har muskler og kapital til å beholde eller aller helst vinne markedsandeler. Mange har ikke det. En rekke vil bli tvunget til å kaste kortene.

Finanskrisen har ført til at det må tenkes nytt. Det må gås nye runder med egen forretningsmodell. Det som er tapt, kommer ikke uten videre tilbake. Kunder og omsetning er borte. Man har havnet i en krise som ser ut til å bli langt mer permanent enn man regnet med da de første krisetiltakene ble gjennomført. Når en kommer til runde to og tre med kostnadskutt, kan man være i ferd med å sage av den greina en sitter på. Det kan være den langsomme død om man ikke klarer å komme opp med nytenkning. 

Når TV2 skal kutte ytterligere 130 ansatte, er det å lure seg selv hvis man ikke tror dette får konsekvenser for det en skal tilby seerne. Selvsagt vil det det. Det betyr mindre av den kvalitet TV2 tidligere har ment at de måtte ha. De er kastet inn i stor usikkerhet fordi de ikke vet hvordan markedet vil ta i mot de endringer det legges opp til.

Etter lang tid i krise som har ført til at bedriftens egenkapital er svekket, ender man opp i en situasjon der ledelsen opplever større tvil, usikkerhet og mindre handlingsrom for å velge feil.

Fristelsen til å holde fram som en stevner er stor, særlig hvis resultatene har vært gode. Men det  kan gå riktig galt når markedet endrer seg.

Når markedet endrer seg, må også bedriftene endre seg. Første utfordring er å få alle implisert med på at endring er nødvendig. Noen ganger kan det være en gedigen jobb, særlig hvis man har hatt stor suksess. Som regel er det verre å få alle med på hva som er den beste strategien videre. Ingen kan vite med sikkerhet. I slike situasjoner vil noen ta sjansen, mens andre ser farene. Endring innebærer å løpe en risiko.

Vi er på vei fra kriseledelse til ledelse under stor risiko og der konsekvensene av å trå feil er mer dramatiske enn tidligere.

Hvis ledere overmannes av trøtthet og rådvillhet, er det vanskelig å være lokomotiv i en nødvendig endrigsprossss. Vanskeig, ja vel, men ledere må kunne det. Ledere må selvsagt kunne kjenne på tvil, og man må også kunne gi uttrykk for det. Lederes jobb er imidlertid å finne veien videre.

Bedriftsforbundet melder om økt optimisme blant landets små og mellomstore bedrifter. Dagens Næringsliv melder i dag om at konjunkturbarometeret peker oppover. Finansavisen skriver at antallet konkurser og betalingsanmerkninger går nedover.

– La ikke krise og de endringer den har skapt i markedet gå fra deg, sier Sean Meehan. Han mener vi også står på randen av nye muligheter. Først og fremst vil ha anbefale bedrifter å ikke se på seg selv som gjennomsnittlig. Det er en farlig strategi. For de beste vil feie en av banen.

Geelmuydens dyre uråd

Den som bør ta en god del av Berit Kjølls regning på 740.000 kroner for medierådgivning, er Hans Geelmuyden selv. Når man gir dårlige råd, kan man ikke forlange full pris, skriver redaktør Magne Lerø . SISTE: Geelmuyden & Kiese tar regningen  

 

Næringsdepartementet dekker 375.000 kroner for PR-bistand til Berit Kjøll i striden mellom staten og Aker. Det for holde. Resten får hun dekke selv, mener Sylvia Brustad. Kjøll synes det er urettferdig. Hun mener det var klarert at hun skulle få leie inn medierådgivere.

Hullet etter Hanssen

Stoltenberg mister sitt store, sterke reformlokomotiv. Få har trukket tunge lass som Bjarne Håkon Hanssen og våget å ta upopulære standpunkter. Men Hanssen sporet av i en saus av hvite løgner omkring sin fratreden, skriver redaktør Magne Lerø .

Det har nærmest vært opplest og vedtatt at Jonas Gahr Støre
fortsetter som utenriksminister og Bjarne Håkon Hanssen som helseminister.
Hanssen bestemte seg i realiteten tre dager etter valget for å si takk for seg.
Kort tid etter oppsøkte han Jens Stoltenberg og fortalte hva han hadde bestemt
seg for, skriver VG i dag. Men flere ganger etter valget har Hanssen sagt til
mediene at han akter å fortsette, «om statsministeren ønsker det», som det så
kledelig heter. Til slutt orket han ikke mer hvit løgn, skriver VG videre.
Hanssen sier til NRK at det har vært en belastning overfor venner og
medarbeidere å ikke kunne si det som er sant. Kunne ikke Hanssen ha gjort det?
Hadde det blitt så veldig problematisk for Jens Stoltenberg om det han sier nå,
hadde blitt kjent for to uker siden?

Hanssen forklarer til VG at han ikke har sagt sannheten for
å gi Stoltenberg arbeidsro i arbeidet med en ny statsrådskabal.

Den begrunnelsen holder ikke. De problemene det hadde skapt
om Hanssen hadde fortalt om sin beslutning for to uker siden, er det en
statsministers jobb å leve med. Det er grenser for lojalitet og å gjøre det en
mener er best for sjefen og partiet. Hanssen har overskredet denne grensen. Det
er gjort i den beste hensikt. Å lyve i krig eller for å hindre forbrytelser er
greit. En forestående devaluering, en viktig endring i skattereglene, en fusjon
som får dramatiske konsekvenser i markedet og som vil påvirke aksjekursen kan
det i noe tilfeller forsvares å lyve om.

Hanssen har vist sviktende dømmekraft når han ikke har
snakket sant om sin egen avgang. Hans hvite løgn bidrar til å svekke tilliten
til politikere. Vi må kunne stole på at de som skal representere oss snakker
sant.

Det er en økende tendens til at politikere beskylder
hverandre for løgn uten at det er grunnlag for det. Sist ute var Lars Sponheim
som påsto at Jens Stoltenberg løy om Venstres forhold til Frp. Dette er
politisk spill. Det er tolkninger. Lars Sponheim er en politisk spiller som må
finne seg i at andre tolker det han sier og ikke sier. Vi er ikke tjent med at
politikerne begynner å bedømme hverandre moralsk ut fra hva de sier om det
politiske spillet i en valgkamp. På denne måten sprer man mistillit til hele
politikerstanden.

Bjarne Håkon Hanssen kommer ikke til å bli husket for de
hvite løgnene han innhyllet sin egen avgang med. Det er nok flere som kommer å
huske ham for å være online med Snåsamannen da sønnen fikk kolikk. Den slags
historier var særdeles ukorrekt både blant fagfolkene i helse-Norge og i det
politiske miljøet. Men Hanssen tapte ikke noe på det. Det bidro bare til å
bygge hans profil som folkelig politiker.

Hanssen har også åpnet for å gi de heroinavhengige heroin.
Fagfolk gikk i sjokk. Han har sjokkert SV og hele sosiolog-Norge med sine
uttalelser om at trygdede må komme seg opp om morran. Gerd-Liv Valla gikk i
strupen på ham da han ville gjøre endringene i sykelønnsordningen. I et helt år
ble han overøst av kritikk fra fagbevegelsen for de endringer regjeringen ville
gjøre i pensjonsordningene. Den samhandlingsreformen for helse-Norge som han la
fram på forsommeren, fremstår i dag som mye omstridt blant leger og fagfolk.

Bjarne Håkon Hanssen er regjeringens reformkraft. Da Jens
Stoltenberg dannet sin første regjering, snakket han høyt og sterkt om behovet
for å reformere offentlig sektor. Dette likte man ikke å høre i fagbevegelsen
og LO. De rødgrønne har lagt bort de fleste av reformplanene. Men Bjarne Håkon
Hanssen har fortsatt reformarbeidet. Der behovet for reformer har vært størst,
har Hanssen dukket opp.

Det er ikke noe å si på at Hanssen trekker seg etter 18 år
som heltidspolitiker. Han er et politisk dyr, men han ønsker ikke å dø som det.
Nå ønsker han seg en karrière i næringslivet. Det vil han få. Som rådgiver er
Bjarne Håkon Hanssen gull verd. Sannsynligvis vil en større bedrift forsøke å
kapre ham. Han blir neppe gående ledig mange dager.

Ut fra et karrièreperspektiv, gjør Hanssen det riktige. Ut
fra et politisk perspektiv også. 18 år som helstidspolitiker holder. Men det
passer selvsagt ikke Jens Stoltenberg at reformlokomotivet hans skifter spor.

Bjarne Håkon Hanssen sier han ikke lenger er 100 prosent
dedikert.

– Jeg freser ikke like mye som tidligere. Jeg tror tiden kan
være inne til å gi plass til noen som er mer sulten, sier han til NRK.

Gode ledere kjenner på seg når tiden er inne for å gjøre noe
annet. Når man kjenner at motivasjonen synker og sulten etter å oppnå
resultater avtar, bør ledere stille seg spørsmålet om tiden er inne til å
skifte beite.

Stoltenberg ved spakene

Jens Stoltenbergs strategi er i enda større grad enn tidligere å ikke være mer presis enn nødvendig før han må bestemme seg. Derfor vil Soria Moria II som offentliggjøres i dag, være like ullen som de rødgrønnes syv punkters valgmanifest, skriver redaktør Magne Lerø .

Tre minutter på halv ett i natt sendte NTB ut en nyhet som var særdeles lite oppsiktvekkende. De rødgrønne hadde klart å bli enige, regjeringsforhandlingene var sluttført, Soria Moria II skal presenteres kl. 15 i dag.  

Jens Stoltenberg har bidratt til å dempe forventningene til Soria Moria II. Han har sagt at basis for den rødgrønne regjeringen ligger i Soria Moria I. Vi snakker altså om en videreføring. En kunne ha forventet at de rødgrønne i august hadde lansert et noe sprekere og ambisiøst valgmanifest enn det de kom med. Vi fikk bare syv «veivalgspunkter» som skulle angi retningen for politikken de neste fire år. Men de rødgrønne ville ikke bruke tid på å meisle ut et felles program. Istedenfor satset de tre partiene på å kjøre fram egne politiske standpunkter. De ble imidlertid enige om at de ikke skulle stille ultimatum til hverandre. Så Sp snakket så tøft som mulig «ulv og landbruk» og SV tok de store og dramatiske ord i bruk når det gjeldt oljeboring i Lofoten og Vesterålen, for eksempel.

De rødgrønne kunne ikke annet enn bli enige om en ny plattform for fortsatt regjering. Og SV har måttet svelge konsekvensen av at det var Ap som vant valget. Det betyr at de har måttet gitt mer enn de har fått i Soria Moria II.

Men Jens Stoltenberg er ingen utålmodig sjef som raskt forventer at andre skal gi seg. Stoltenberg er en kompromisskunstner. Han kjører gjerne prosess med SV – og Sp. Derfor vil vi i Soria Moria II finne formuleringer som viser nettopp det, at regjeringen ikke har bestemt seg. Stoltenberg vil ha formuleringer med stort tolkningsrom. Det gir de tre partiene mulighet for å bruke formuleringene som støtte for eget standpunkt. Det gjør ikke noe. SV kan få snakke med store bokstaver om Lofoten så mye de vil, for Jens Stoltenberg har ikke tenkt å bestemme seg ennå. Først flere fakta og vurderinger, så beslutning.

Det er SV og Sp som først sto på for å vinne fram med sine saker i Soria Moria II. Etter hvert har også Ap kommet på banen. Via mediene har vi fått vite at Ap vil ha en strengere asylpolitikk og i større grad benytte seg av private sykehus for at det offentlige helsevesenet skal ha noe å mål seg mot. Siden Ap ble valgets vinnere, er det ikke urimelig at de får gjennomslag i disse to sakene. Det er først og fremst SV som har grunn til å være misfornøyd over mer privatisering og strengere asylpolitikk. Men de ble da også valgets tapere.

Det meste av sakene de har drøftet på Soria Moria, utenom ulv og bjørn da, kan konverteres til et spørsmål om kroner. Jens Stoltenberg er usikker på hvilken handlefrihet regjeringen faktisk vil ha i de neste årene. Vi ligger noen titalls milliarder på forskudd i forhold til den bruk av oljepenge handlingsregelen legger opp til. Eldrebølgen vil for alvor merkes i budsjettene om et par år. Og ennå slikkes det sår etter finanskrisen. Ingen vet hvordan internasjonal økonomi vil utvikle seg. Det kan bli magre år for norsk eksportindustri fortsatt.

I denne situasjonen gjelder det å holde igjen på pengebruken. De siste fire årene har pengebruken vært direkte løssluppen vurdert i forhold til den virkelighet vi nå går inn i.

Men en og annen seier må SV og Sp få. Det blir ikke Lofoten i denne omgang i alle fall. Og det er svindyrt for kommunene å fastsette en nasjonal minstestandard for lærertetthet slik SV ønsker. Det kan være Jens Stoltenberg våger seg på en likelønnspott. Det er ikke dumt å lønne sykepleierne bedre. Dette er arbeidskraft det kan komme til å bli kritisk mangel på i årene framover.

Ap vil ikke øke skattene, men det kan være de velger å øke avgiftene på C02-utslipp. Litt mer kan det vel også bli til fornybar energi. Men på dette området vegrer Stoltenberg seg for å slippe pengebruken løs. Han vil først ha på plass CO2-rensing. Her er han raus. Dette er hans månelandingsprosjekt. Og Stoltenberg er villig til å bla opp milliarder til klimatiltak i Afrika og Asia. Her vil oljelandet Norge være best i klassen. Jens Stoltenberg akter å imponere i København når det gjelder raushet.

Jens Stoltenberg har intet å vinne på å være mer presis enn nødvendig før han må. Hans strategi er å sikre seg handlingsrom. Han forstår SV og Sp behov for å få noe de kan reise hjem og fortelle om. Det blir det. Men det blir ingen trampeklapp i den rødgrønne leir over Soria Moria II.

Sjefslønn uten godkjenning

I Bergen mener de kirkevergen som har fått sparken, har karret til seg 433 000 kroner han ikke hadde rett på. Er overtid og reiseregninger først anvist, har arbeidsgiver som regel en dårlig sak i ettertid om det virker aldri så urimelig, skriver redaktør Magne Lerø .

Kirkevergen i Bergen forlot sin stilling i all hast i vinter da det ble oppdaget at han hadde surret med reiseregninger og fått overbetalt overtid som det ikke var grunnlag for. Han sa seg da villig til å gjøre opp for seg, altså å betale tilbake ca 300 000 kroner. Han hadde vært i jobben i ni år, og det ble reist spørsmål om det kunne ha vært utbetalt for mye også de første årene han var i jobben. Resultatet ble at alle forhold skulle granskes, og revisor Trygve Nedland ble satt på saken. Det har endt opp med at Bergen Kirkelige Fellesråd (BKF) har gitt kirkevergen frist til 31. oktober med å betale tilbake 433 000 kroner som de mener han ikke har rett på. Kirkevegens advokat, Nina G. Sandnes, mener reglene for overtidsbetaling er uklare, at praksis for anvisningen er mangelfull og at styret ikke har vært opptatt av kontroll. Det virker som om hun ikke vil anbefale sin klinet å betale og sier til Vårt Land at det «det må være opp til BKF å inndrive pengene».

Kirkevergen hevder at han har rett til overtid når arbeidsoppgavene ikke kan utføres innen normal arbeidstid og hevder bestemmelsen om at man ikke har rett til overtid gjelder for møter som følger av jobben.

I Fellsrådet var det økonomisjefen som anviste reiseregninger og utbetaling av overtid. Revisor Nedland skriver i sin rapport at det «for noen i lederskiftet har vært stor anledning til å få utbetalt kompensasjon for ikke avspasert ekstraarbeid, ikke avspaserte lederfridager og  ferie som ikke er avviklet».

– Vi gjorde så godt vi kunne, sier tidligere styrelederen for BKF, Trygve Bergem, til Vårt Land. Han har hatt full tillit til kirkevergen som daglig leder. Revisor har kommet med kritiske merknader for rutiner for reiseregninger blant annet, men Bergem kan ikke huske han eller andre i BKF har gått nærmere inn i de forhold som revisor pekte på.

Bergem sier til Vårt Land at han i ettertid ser at det som styre har foretatt seg ikke har vært godt nok.

Kirkevergens advokat mener styret i BKF har forsømt sin oppgave ved ikke å sørge for betryggende kontrollrutiner i organisasjonen og minne rom at styrets medlemmer kan stilles personlig ansvarlig.

Hvor sterkt BKF står rettslig med sitt krav om at kirkevergen skal betale tilbake 433 000 kroner, er ikke godt å si uten å ha lest alle saksdokumentene. Sannsynligvis vil det være juridisk tvil rundt berettigelsen av kravet. Og grunnen er at BKF har sviktet ved å sørge for rutiner som fungerer. Det er ikke godt nok at økonomisjefen godkjenner daglig leders reseregninger og utbetalinger. Det bør styreleder gjøre eller man må i det minste sørge for at det er dialog mellom styreleder og økonomisjef uavhengig av daglig leder. Det bør ringe en klokke for styreleder når han aldri får noen fra daglig leder til godkjenning.

En anvisning av en reiseregnig eller utbetaling av kompensasjon innebærer en godkjenning fra arbeidsgivers side. Hvis en ansatt har bløffet, ført opp reiser en ikke har vært på og trikset med arbeidstiden, er det noen annet. Da er det bedrag. Men arbeidsgiver kan normalt ikke komme årevis etterpå å si at man har tolket reglene feil.

Da det ble tatt ut tiltale mot kontreadmiral Atle Thorbjørn Karlsvik, fikk påtalemakten ikke rettens medhold i å komme årevis i ettertid med påstander om at Karlsvik hadde utnyttet reglene til å skaffe seg inntekter han ikke hadde rett på.

Kirkevergen i Bergen har fått sparken fordi tillitsforholdet ble brutt. Man kan få sparken uten å ha gjort noe juridisk galt. Det avgjørende med hensyn til å avslutte et arbeidsforholdet, er om det er saklig grunn til oppsigelse. Hvis det er tvil om dette kravet er oppfylt, kan allikevel en leder miste jobben, men da må arbeidsgiver ut med en sluttpakke. Hvor stor den skal være, blir gjenstand for forhandlinger med mindre det er avtalt i arbeidsavtalen.

Hvis kirkevergen ikke betaler inn 433 000 som BKF ber om, har arbeidsgiver tre muligheter. En kan frafalle kravet, gå inn i forhandlinger med sikte på å få tilbakebetalt så mye som mulig eller anmelde forholdet. Da bør man være sikker på at man har en god sak. For en rettssak i full offentlighet vil være en stor belastning for alle som er involvert. Derfor finner man ofte løsninger på kammerset. Alvorlige forhold eller saker der det står om viktige prinsipper er det gode grunner for å prøve rettslig.    

Tvilsomme investeringer

Vi er ikke så prektige som vi vil ha det til. Norge vil bli voktet med argusøyne fremover. Nå viser det seg at vi også tjener gode penger på tvilsomme prosjekter i Vest-Sahara. Vi må trekke oss ut så raskt som mulig, skriver redaktør Magne Lerø .

Bordet fanger. Finansminister Kristin Halvorsen har sagt at hun vil bruke Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond – Utland, som det heter, for å skape en bedre verden. Det vil hun gjøre ved å tekke seg ut av tvilsomme selskaper og skape så mye oppstyr som mulig rundt det. Når selskaper blir offentlig hengt ut for ikke å leve opp til etiske standarder, vil det skade omdømmet. Tanken er at selskapene skal skjerpe seg for å unngå å bli vraket av Halvorsen som har det politiske ansvaret for Oljefonds investeringer.

For tre år siden trakk fondet seg ut av det amerikanske butikkjeden Wal-Mart. Da sa den amerikanske ambassadøren Benson K. Whitney fra om hva han mente om at Oljefondet hadde oppnevnt seg til en slags global overdommer om hva det i praksis betyr å vise samfunnsansvar. Nå viser det seg at Oljefondet har investert milliarder i syv gjødselselskaper som henter ut fosfat fra det okkuperte landet, skriver Aftenposten i dag. Norske myndigheter fraråder investeringer i Vest-Sahara. To millioner tonn fosfat, som trengs for å produsere kunstgjødsel, til en verdi av 4,5 milliarder kroner, sendes til et selskap i Marokko, landet som har okkupert det fattige nabolandet siden 1975. Ingen land har anerkjent okkupasjonen. FN har sagt at handel med naturressurser fra Vest-Sahara er i strid med internasjonale lover ettersom den ikke kommer lokalbefolkningen til gode. – Fosfatforekomstene er ressursene som vårt folk har planlagt å bygge sin nasjon på. I stedet forsvinner fosfatet, mens selskapene fyller opp statskassen i Marokko som stjal landet vårt, sier Kamal Fadel, Polisarios representant i Australia til Flyktninghjelpens magasin Perspektiv. Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Elisabeth Rasmusson mener vi ikke kan tillate oss å tjene penger på slik handel. Hun ber om at Oljefondet trekker seg ut.

Oljefondet har tidligere trukket seg ut av et selskap som tjente penger på Vest-Sahara. Så det kan vel komme til å skje igjen. Men først må Oljefondets etikkråd rekke å behandle saken.

Problemet er imidlertid at rådet ikke er dimensjonert for følge opp 2400 milliarder kroner som er investert i 8000 selskaper. Jan Egeland tar til orde for at rådet må styrkes. Det er helt åpenbart.

Rådet skal sørge for at Oljefondet ikke investerer i selskaper som gjør seg skyld i brudd på menneskerettighetene, våpenproduksjon, miljøskader og korrupsjon.

Når Norge etter hvert blir mer synlig som verdens etikkpoliti i finanskretser, må vi også finne oss i at andre begynner å spørre om vi ser splinten i andres øyne, men ikke bjelken i vårt eget. For et par uker siden skrev kommentatoren Mark Curtis en artikkel i The Guardian om våre «dirty secrets». Han peker nettopp på at oljefondet har investert i flere tvilsomme selskaper, at vi tjener oss søkkrike på høye oljepriser, står for gigantiske klimautslipp som følge av vår oljeproduksjon og at vi tjener gode penger på å selge våpen.

Oljefondet har trukket eg ut av våpenprodusenten Lockheed Martin. Men vi er klare for å handle 48 fly kampfly for 18 milliarder kroner fra samme selskap. Her følger vi altså prinsippet om at den høyre hånden ikke skal vite hva den venstre gjør. Det henger ikke på greip, men vi har nå en gang bestemt oss for å akseptere en dose dobbeltmoral.

Det hadde ikke vært enkelt for Forsvaret å akseptere at vi skulle kjøpe fly for å forvare oss som etter ekspertenes mening er det nest beste som finns på markedet. Vi vil ha det beste.

Jens Stoltenberg vil forsøke å spille en sentral rolle under klimatoppmøtet i København. Da kan det være han blir minnet på at Statoil har satset på oljesand i Canada. Det gjør at mange plasserer selskapet i verstingklassen.

Når vi prioriter etikk og samfunnsansvar, vil det føre til at vi må gi avkall på en mulig inntjening. Det har alltid vært mulig å tjene penger på tvilsomme aktiviteter. Vi har råd til å velge etikk fremfor profitt.

Vi må nok regne med at Norge blir voktet med argusøyne fremover. Vi er ikke så prektige som vi vil ha det til. Det er alltid noe som kan feies fremfor egen dør. Vi bør ikke snakke  høyt om egen prektighet.