Lønnsom klimasatsing

Jens Stoltenberg har ikke noe imot at første generasjons biodiesel kastes på skraphaugen. For ham er det kostnadseffekivitet som teller. Øverst på hans liste for ojelandet Norge står CO2-rensing for titalls milliarder, skriver redaktør Magne Lerø.

Uniol varslet at de ville slå seg konkurs dersom Stortinget vedtok å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Nå har de bedt om gjeldsforhandlinger. Kanskje er det håp i et hengende snøre. Den andre bedriften som viftet med kriseflagget, var Norske Skog. Kommunikasjonsdirektør Tom Bratlie ble sendt ut i mediekrigen med budskapet om at det ikke ville bli bygget en ny storbedrift for produksjon av biodiesel dersom avgiftsfritaket ikke ble opprettholdt. I Nationen i dag sier han at Norske Skog kom styrket ut av biodieseldebatten. Raskt og effektivt tydeligvis har Norske Skog ristet av seg nederlaget. Nå gjelder det å utnytte de signalene som ble gitt om at regjeringen vil satse på biodiesel likevel. Stortinget har vedtatt at det skal brukes minst 100 millioner kroner på å utvikle annen generasjons biodiesel. Det er det Norske Skog vil produsere. De vil bygge en fabrikk på Follum som hvert år skal gjøre 2,5 millioner kubikkmeter tømmer til førsteklasses biodiesel. D kan dekke oppimot 14 prosent av det norske markedet. Det ser ut til at det blir mindre bruk for papir i fremtiden. Det kan bli krise for norske skogeiere. Men kan de får brukt tømmeret sitt til diesel, er mye vunnet. Når Per Olaf Lundteigen(Sp) engasjere seg så sterkt i biodieselsaken, representerer han en hel næring. Senterpartiet taler skogeiernes sak, men bruker selvsagt miljøargumentet for alt det er verd. For SV handler denne saken om de miljømessige sidene.   

Regjeringen fremstår nå som uklare med hensyn til hvilken strategi en har valgt for biodiesel. Eivind Reiten er styreleder i Norske Skog. Han har som mål og få bygget den nye fabrikken på Follum. Da kommer 100 millioner kroner i støtte godt med. Det er imidlertid ikke avgjørende. Det avgjørende er at regjeringen sørger for rammebetingelser som gjør at Norske Skog tar sjansen på å bygge en biodieselfabrikk for milliarder.

Norske Skog er nå i samme situasjon som de mange aktørene som ønsker å komme i gang med prosjekter knyttet til fornybar energi. Vi er fortsatt i bakleksa på dette området fordi lønnsomheten ikke er tilfredsstillende og usikkerheten er for stor. I denne sammenheng er den rimelige prisen på elektrisk kraft et problem. Hvis strømprisen stiger, blir det mer lønnsomt å satse på fornybar energi.

Jens Stoltenberg er opptatt av å holde hodet kaldt og opptre rasjonelt i møte med de miljømessige utfordringene. For Stoltenberg er fritak fra avgift omtrent det samme som støtte. Eller som han sier: Han vil heller bruke penger på helse og utdanning enn å subsidiere de som kjører på biodiesel.

Biodiesel er bra. Derfor vil regjeringen at det skal blandes «litt bio» i all diesel. Det er bare å gå i gang. Men veiavgift slipper en ikke. Det samme argumentet kan han også komme til å bruke mot e-biler. Neppe neste år. Men når e-bilbruken skyter fart, vil nok staten være der med avgiftshånden sin.

Det andre Stoltenberg er opptatt av, er at miljø- og klimatiltakene skal være kostnadseffektive. Han anlegger et globalt perspektiv. Det er bedre at Norge bruker en milliard kroner på et klimatiltak i et u-land som har påviselig større effekt på miljøet enn at vi bruker en milliard på et tiltak for fornybar energi der gevinsten er mer tvilsom. Man kan gjerne si at Stoltenberg vil kjøpe seg ut av forpliktelsen til å redusere egne klimautslipp ved å betale for at andre land reduserer sine. Men med et unntak: Stoltenberg har lansert sitt eget månelandingsprosjekt. Han vil vise verden at det går an å rense ut CO2 fra olje og gass. Han ser for seg flere tiår med CO2-fri olje og gass fra Norge. Om han vil lykkes, er ikke sikkert. Et fullskala renseanlegg på Mongstad skal etter planen stå ferdig i 2014. Gassnova-sjef Erik Haugan har antydet at det kan bli forsinkelser på et par år. Anlegget er anslått til å koste 25 milliarder kroner. I tillegg kommer kostnader med å transportere CO2 ut igjen i Nordsjøen der gassen skal lagres. Testanlegget skal stå ferdig i 2011. Hvor stor del av regningen staten skal dekke, er ikke avklart.

Jens Stoltenberg vil ikke ha på seg at han ikke satser på klimatiltak. Lykkes man med fangstanlegget, vil det føre til en sterk reduksjon i utslipp fra norsk sektor.

Jens Stoltenberg tror det er mer lønnsomt og effektivt å satse milliarder på C02-fangst enn å investere tilsvarende beløpt i fornybar energi nå. For Ap er oljealderen ikke over.

I årene fremover må statens utgifter reduseres. Da blir det enda viktigere at investeringer for å få ned klimautslippene er kostnadseffektive. Slik tenker Jens Stoltenberg. Det er saken om å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel et forvarsel om. De kostet mer enn det smakte. Første generasjons biodiesel kan kastes på skraphaugen. Jens Stoltenberg har i alle fall ikke noe imot det.    

Ernas suksess

Erna Solbergs framgang skyldes ikke en tilfeldighet, men konkurrentene
hennes er i særdeles dårlig form for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en bedrift gjør det meget bra, får gjerne toppsjefen æren for det. Når det går dårlig, får sjefen skylden. De som forsker på ledelse og organisasjonsutvikling peker på at de er altfor enkelt å forklare gode eller dårlige resultater med toppsjefens dyktighet. Bedriftskulturen som ikke minst de ansatte bærer fram, er like avgjørende. Hva andre aktører i markedet foretar seg spiller inn, og i den grad enkeltpersoner skal trekkes fram som forklaring på suksess eller dårlige resultater, er det andre enn toppsjefen som bør fram i lyset.

Vi kommer ikke utenom det at toppsjefer blir genierklært eller elendig-gjort. Eierne gjennom styret holder administrerende direktør ansvarlig for alt som skjer i bedriften. Aksjemarkedet har også i stigende grad toppsjefen i søkelyset. Og selvsagt mediene. Personer er godt stoff. Vi skriver «suksess for Helge Lund» istedenfor «suksess for Statoil». Ros lever sjefene godt med. Det er mer krevende når man må symbolisere nederlag og kraftig tilbakegang.

Personliggjøringen er enda sterkere innen politikken. Den som i 2009 er blitt sterkest utsatt for det, er Erna Solberg. Fram til i begynnelsen av august bar hun taperstempelet i pannen. Hun var satt på vent for å bli skiftet ut som partileder. Oslo Høyre gjorde et fortvilet forsøk i vinter på å kjøre fram Per-Kristian Foss som ny leder. Men Erna Solberg var ikke klar til å kaste kortene, og Foss hadde ikke sterk nok støtte i partiet.

I sommer tok Dagens Næringsliv Høyre grundig for seg. I artikkel etter artikkel ble det demonstrert at det i Høyre var delte meninger om det meste. Konklusjon: Høyre er ikke klare nok i sitt program, de vet ikke hvem de vil samarbeide med og de har en leder som sitter på oppsigelse. Det var bare å sette seg ned, slikke sine sår og vente på et historisk elendig valg.

Så spratt Erna Solberg fram som troll av eske. Sommeropplagt, noen kilo lettere sa de som følger med på slikt, mer offensiv, dristigere, mer tydelig og med større ambisjoner enn hun tidligere hadde vist. Det virket som om hun ikke hadde fått med seg all elendighet mediene hadde hektet på henne og Høyre. Hun var på hogget i TV-debattene. Hun sa ikke noe nytt, men hun pekte på seg selv som nøkkelperson og døråpner dersom andre enn Jens Stoltenberg skulle styre landet. VG utrope henne som debattvinner. Det snudde. Hun som hadde operert på nedadgående kurs i årevis, fikk i løpet av vel en uke «på vei opp» status. Det er gull verd i en valgkamp.

Siv Jensen ble offeret i den mediedramaturgien som utspant seg fra august av. Ikke nødvendigvis fordi hun gjorde noen store tabber, ikke annet enn å dempe ned de mest ytterliggående trekkene ved FrPs politikk. Det var nok, sammen med tilbakegang fra skyhøye meningsmålinger, til at hun ble hektet av «på vei opp»-vinkelen og ble tildelt «på vei ned»-status. Mediene har en forsterkende funksjon. Det er særdeles vanskelig å vri seg unna det fortegnet mediene har en tendens til å utstyre offentlighetens mest synlige aktører med.

Etter valget har Erna Solberg og Høyre fortsatt å stige. Denne uken fikk vi den andre meningsmålingen som viser at Høyre nå har større oppslutning enn Frp, og et flertall av velgerne mener Erna Solberg vil gjøre det bedre enn Jens Stoltenberg som statsminister.

Høyre har ikke lansert et nytt program eller kommet med utspil, som har skap jubel i store velgerskarer. Erna Solberg skryter heller ikke av å ha tatt spennende grep eller å ha sett lyset. Hun framholder nettopp kontinuitet. Høyre har et godt program og har evne til å styre, sier hun og gleder seg over at stadig flere velgere oppdager det. Nøkternt og greit. Noe av forklaringen på at det går bra ligger her. Erna Solberg strør ikke rundt seg med populistiske utspill. Hun overdriver ikke i sin kritikk av regjeringen. Hun er seg selv, tydelig, nøktern og dedikert. Hun har vist at hun tåler motvind og motbakker.

Når Erna Solbergs popularitet stiger, har det ikke minst sammenheng med at Jens Stoltenberg gjør det dårlig for tiden. Etter striden om avgift på biodiesel, må han nok enda lenger ned i kjelleren. Det skal ikke så mye til for å gjøre det bedre enn den som har oppgaven å lede en rødgrønn regjering som knaker i sammenføyningene.

Høyre scorer på forutsigbarhet. Siv Jensen sliter med å skape et gjenkjennelig Frp i alle saker som dukker opp. Hun har vært opptatt av å framstå som et ansvarlig parti når det gjelder pengebruk i årets statsbudsjett. Hun har tatt et steg nærmere Høyre.

For Erna Solberg vil det være gull verd om det kommer til å handle om «Jens mot Erna» framover og ikke «Jens mot Siv». I valget mellom Siv eller Jens, vil nok KrF og Venstre fortsatt velge Jens. I valget mellom Jens og Erna, kan de komme til å velge Erna.

En rekke politiske kommentatorer hevdet det var feil av Erna Solberg å ikke velge KrF og Venstre framfor Frp. Erna Solberg valgte å kjøre på to spor. Det har vist seg å være en riktig strategi. Nå framstår Erna Solberg som leder for opposisjonen. Hun sitter med flest kort på hånden i spillet om den politiske makten framover.

Når det går bra for Erna Solberg og Høyre, har det også sammenheng med at partiet har fått fram en del politikere som makter å sette dagsorden og som utvilsomt har politisk teft.

Stoltenbergs autoritet

Det handler ikke om prestisje. Jens Stoltenberg kjemper en nødvendig kamp for sin autoritet som sjef og regjeringen som beslutningsorgan. Det må være like før han er fed up av SV og Sp som regjeringspartnere, skriver redaktør Magne Lerø.   

Ny styreleder i Statoil, endringer i sykelønnsordningen, hijab i politiet, Kjell Inge Røkkes transaksjoner i Aker-systemet, ny blasfemiparagraf – i alle disse sakene har regjeringen gjort en til dels pinlig retrett. De har det til felles at det blir et saftig bråk etter at regjeringen har fattet eller er i ferd med å fatt en beslutning. Hvorfor kunne ikke Jens Stoltenberg ha snudd når det gjelder avgiftsfritak for biodiesel? I denne saken får vi inntrykk av at det er Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen mot røkkla. Ifølge VG i dag er 138 av Stortingets 169 representanter imot det Stortinget i dag skal vedta. Politiske kommentatorer og opposisjonen snakker om at Jens Stoltenberg overkjører Stortinget, at han ikke representerer folket vilje, ja at han regelrett begår et politisk maktovergrep.

 

Jens Stoltenberg, en beslutningstaker av den stri og sta typen?, en maktpolitiker som får folk til å rygge unna? Stoltenberg har i årevis blitt kritisert for det motsatte, at han vingler, søker kompromisser, ikke står for det han mener, er veik og beregnende, rygger unna når beslutninger skal tas. I ”Toppsjefsundersøkelsen til Ukeavisen Ledelse” er han i den gruppen som scorer lavest på ”beslutningssterk, viljen til å bruke makt når det er nødvendig”. Han er like lite maktsugen som Kjell Magne Bondevik.

Det er tre mulige grunner til at Jens Stoltenberg nå fremstår som en sta og steil maktpolitikere. Han kan ha et behov for å gjøre det tydelig for alle og enhver at han ikke er en vingler. Se her, her er mannen som kan stå alene og ta kritikk for upopulære standpunkter. Det er lite sannsynlig at Jens Stoltenberg bruker denne saken i sin egen imagebygging.

Jens Stoltenberg er overbevist om at avgiftsfritak er elendig politikk. Fagfolk er ikke enige om biodiesel er noe vi bør satse på. Hadde dette vært en skinnende miljøsak, kunne et avgiftsfritak ha blitt sett i et annet lys.

 

Det tredje grunnen er at Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg er blitt enige om at de må kjempe som løver for å få stramme inn budsjettet, øke avgifter og kutte kostnader. Biodieselsaken er et varsel om det som kommer. Det blir langt verre og tøffere. Hijab og blasfemi, i den slags saker kan man gjøre retrett. Men ikke når de gjelder budsjettet. Da må regjeringen stå samlet utad. I dag statuerer Jens Stoltenberg et eksempel. En regjering står på det budsjettet som legges fram. Sonderingene skal ha vært gjort i forkant.

Like viktig er det for Jens Stoltenberg å få sagt klart ifra til Sp og SV om at de må legge om kursen. Han har tent et varsellys for regjeringssamarbeidet. Fra nå av forventer han at regjeringens medlemmer forsvarer vedtak i regjeringen uten forbehold. Og i den grad det er nødvendig, får Kirstin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bruke partipisken. Han godtar ikke at SV og Sp-politikere offentlig motarbeider regjeringen ved å skape usikkerhet om de vil stemme mot regjeringen eller legge fram alternative forslag.

 

Det er den interne striden som gjør dette til en håpløs sak for Jens Stoltenberg. Ap stuper på VGs meningsmåling i dag, ned syv prosent. Høyre går fram med tre prosent til 21,8, mens Frp går tilbake til 19,4 prosent. KrF går fram 2,7 og Sp 2 prosent. I går kom meldingen om at Erna Solberg nå er mer populær som statsministerkandidat enn Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg er til vanlig ikke en dominerende regjeringssjef som henger over sine ministre sent og tidlig for å passe på at de ikke forsøker seg på noe han ikke liker. Gro Harlem Brundtland var langt mer dominerende og kunne på et langt tidligere tidspunkt enn Stoltenberg si hvor skapet skulle stå. Hadde Gro talt, var saken avgjort. Jens Stoltenberg må klare å innta en slik posisjon. De hjelper ikke at han har oppgradert Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til samordningsminister. Han kan nok sørg for at saker ikke kommer ut av statsministerens kontroll. Det er imidlertid Jens Stoltenberg som personlig må treffe avgjørelser i vanskelige saker. Han må være tydelig og gjøre det klart at han ikke godtar noen slinger i valsen. Men for å kunne treffe gode beslutninger, må Stoltenberg kjøre prosess, lytte og sørge for forankring før beslutning. Han har grunn til å tvile på om han fremover vil få den forankring hos Sv og Sp han er helt avhengig av for å kunne lykkes som sjef.

Både Dagsavisen og VG skriver i dag at det er prestisje som nå rir Jens Stoltenberg. Det blir misvisende. For Jens Stoltenberg handler denne saken om autoritet. Noen ganger må en sjef vise hvem som er sjefen.

Jens Stoltenberg er en kompromissenes mann, en som ikke har det med å ri kjepphester i utrengsmål og som ikke plager sine samarbeidspartnere i tide og utide med så si hva han mener, hvordan han vi ha det. Derfor har han vært en god sjef for den rødgrønne regjeringen. Nå har imidlertid Jens Stoltenberg bestemt seg for å begynne å ri en kjepphest, og den heter ”samlet utad etter beslutning”. Hvis ikke Sp og SV klarer det, vil det være ødeleggende for Stoltenberg som regjeringssjef. Da vil han gjør det mye bedre som kompromissmaker i møte med Stortinget.

Det spørs om den skaden som har skjedd i biodieselsaken, lar seg reparere. Den er det klareste tegn vi har sett på at det rødgrønne samarbeidet er satt på nedtelling. Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete vil neppe klare å holde den kustus på troppene sine som Jens Stoltenberg er avhengig av.

Mueller som grisete sjef

Peter Mueller har enda et semester fått strykkarakter i oppførsel og kunne ikke lenger få fortsette som leder. Men Skøyteforbundet slipper nok ikke unna med å betale en stor sum penger for å bli kvitt ham, skriver redaktør Magne Lerø.

En mann på 55 år spøker ganske enkelt ikke høylytt med oralsex i møte med en kvinne som er 30 år yngre enn ham. Enda verre er det når den slags oppførsel skjer mellom en trener og en kvinnelig idrettsutøver. Peter Muellers uttalelser om Maren Haugli er så pass grove at det ikke kan passere. Det hjelper ikke at Mueller har bedt Haugli om unnskyldning og sagt han er lei seg for å ha såret henne. Mueller har rett og slett en skrue løs når det gjelder å omtale kvinner.

På NRKs «I kveld» i går fortalte den unge skøyteløperen Rikke Jeppson om Mueller trakassering av henne i garderoben i fjor. «Du er en skam for skøytesporten, det er flaut å se deg i Norge-drakten, du bør trene når alle andre er hjemme og sover», omtrent slik falt ordene. Jeppson som da var 20 år, begynte å gråte. Hun forteller at det ble en trykket stemning i garderoben.

Etter denne episoden burde Mueller fått sparken. En trener har ingen rett til å ydmyke en ung idrettsutøver på denne måten. Det finnes også andre eksempler på kontroversiell oppførsel fra Muellers side. Språk avslører holdninger. Det han sa til Maren Haugli var ikke en episode. Det gir mer mening å snakke om et mønster.

Det er grunn til å stille spørsmål med om toppidrettssjef Jarle Aambø og skøytepresident Vibecke Sørensen har gått de runder de burde ha gått med Mueller på et tidligere tidspunkt. Har han fått beskjed om at oppførselen overfor Rikke Jeppson i fjor var uakseptabel? Har han fått en skriftlig advarsel? Eller har man bare latt det skure og gå og akseptert minussidene med Mueller med henvisning til at han tross alt er en dyktig trener? Alle er ikke som Marit Breivik liksom. I Ålesund ser de ut til å leve godt med Kjetil Rekdal som kalte en spiller «alkis» og flere ganger har laget oppstyr på grunn av hva han har sagt til spillere. Nils Arne Eggen var helt i Rosenborg, men han hadde en språkbruk som til tider var på grensen av hva man kan og bør si offentlig. Tom Nordli er ikke mindre kontroversiell. I Fredrikstad er spillerne villig til å gå ned i lønn for å bli kvitt ham.

Trenere er tydeligvis en uregjerlig rase. Noen ønsker også trenere som snakker rett fra leveren, som slår rundt seg med saftige uttalelser og skaper litt frykt. De tror det virker. Men Peter Mueller fikk Skøyteforbundet til slutt nok av.

– Oppfører man seg tilstrekkelig dårlig, kan dette rettferdiggjøre oppsigelse på dagen. Da har man ikke rett til noen erstatning, sier professor i arbeidsrett ved Universitetet i Oslo, Henning Jakhelln til Aftenposten.

Norges Skøyteforbund mener Muellers uttalelse er så grov at de kan sende han på dør uten å betale ham en krone

Muellers advokat, Christian Stang Våler, hevder Mueller aldri har oppfordret til oralsex, at han ikke har drevet med seksuelle trakassering og at Muller vil kreve at han får betalt det som er avtalt i kontraktsperioden. I så fall vil det koste Skøyteforbundet over to millioner kroner.

Denne saken kan ende i retten, men som regel seirer fornuften før den tid. Mueller må nok akseptere at han ikke vil få betalt det som er avtalt ut hele kontraktsperioden. Skøyteforbundet på sin side har i flere år akseptert en kontroversiell trener som flere utøvere har reagert negativt på. Nå var begeret fullt. Det er ulike versjoner av hva Mueller sa til Maren Haugli. Derfor kan det være tvilsomt om Mueller kan sendes på dør uten en krone.

Muellers kontrakt ble forlenget i fjor. Da kom det inn et punkt om «etisk oppførsel». Bakgrunnen for det skal ifølge Aftenposten være nedsettende oppførsel mot Mari Hemmer i 2007. Skøyteforbundet har altså vært oppmerksom på problemer, men valgt å leve med det.

Det koster å ikke passe kjeften sin. Det må Peter Mueller ta inn over seg. Noen ganger han mannlige sjefer godt av å få seg en på kjeften. Det svir når det merkes på kontoen og i offentligheten.

Davidsens krig

Fagforbundets Jan Davidsen er klar til å gå i krigen mot den rødgrønne regjeringen. Jens Stoltenbergs opptreden i biodieselsaken kan tyde på at han nå også er rede til å få LO på nakken, skriver redaktør Magne Lerø.

Fagforbundets mektigste, Jan Davidsen, sparer ikke på konfekten. På landsmøtet i går gjorde han det klart at han er rede til å gå til krig mot den rødgrønne regjeringen dersom de tukler med sykelønnsordningen. Trine Lise Sundnes som hører  til LOs ledelse, forsøker å roe ned de som har tatt til orde for at tiden er inne for å starte planleggingen av en politisk steik.

– Vi trenger ikke gå ut på gatene riktig ennå, sier hun til Dagsavisen.

For LO-ledelsen gjelder det å ta uroen i egne rekker på alvor, men samtidig roe gemyttene. Roar Flåthen vil ikke låse situasjonene. Han er skeptisk til de tanker Jens Stoltenberg har lansert, men han velger dialoglinjen. Og han vil aldri, som Gerd- Liv Valla, ydmyke regjeringen og tvinge den til en ydmykende retrett. Men det kan nok ende med at Roar Flåthen må bruke sterke ord mot regjeringen.

Hadde det nå bare vært sykelønnen det dreide seg om. Sigbjørn Johnsens beske innsparingstiltak er ennå ikke lansert. Den striden får vi neste høst. For Jan Davidsen dreier det seg om den politiske kursen. Han hamrer løs mot at sykehusene fortsatt skal være organisert som foretak. Det var en av flaggsakene i Stoltenbergs første regjering. Han setter seg fullstendig på bakbeina når det gjelder EUs postdirektiv. Han godtar heller ikke EUs datalagringsdirektiv. Han forlanger flere ansatte i offentlig sektor for på den måten å få ned sykefraværet. Og utviklingen skal skrus tilbake når det gjelder konkurranseutsetting. Davidsen vil ikke ha private aktører som skal gjøre offentlige oppgaver inne helse, omsorg og utdanning. Og selvsagt er Davidsen imot dieselavgiften. Han er i det hele tatt intenst imot det meste av det Jens Stoltenberg sysler med.

Knapt noen målbærer tydeligere enn Jan Davidsen den misnøye en finner i Sp, SV og LO knyttet til regjeringens politikk, ikke den politikk som har vært ført den siste fireårsperioden, men den det nå legges opp til.  

Fagforbundet har 300 000 medlemmer og disponerer rundt en milliard kroner. De er en maktfaktor Roar Flåthen må ta hensyn til. Jan Davidsen har satt seg så ettertrykkelig på bakbeina at det er lite sannsynlig at han kommer til å godta noen av de endringer Jens Stoltenberg varsler når det gjelder sykelønn. Det går selvsagt an å håpe på at den nye arbeidsministeren, Hanne Bjurstrøm, som skal ha ualminnelige gode evner til å få folk som er uenige til å bli enige om en god del, klarer å prestere et aldri så lite under mellom jul og påske.

Jan Davidsen kommer til å kjøre hva remmer og tøy kan tåle når de saker han nevner dukker opp på den politiske dagsorden. Han vil få med seg venstrefløyen i Ap og store deler av SV og Sp. Når saker kjører hardt i mediene over tid, skal det ikke mye til før meningsmålinger viser at regjeringen ikke har flertallet med seg. Da blir det enda mer bittert for Sp og SV å måtte gi tapt. Torsdag i denne uken lider etter all sannsynlighet Sp og SV et fullstendig nederlag når det gjelder dieselavgift. Det blir ekstra tung å svelge fordi dette er blitt en stor og viktig sak. Det er grenser for hvor mange slike nederlag det rødgrønne samarbeidet tåler.

Jan Davidsen vet imidlertid at dersom det rødgrønne regjeringssamarbeidet ryker, vil hans medlemmer tape på det. SV og Sp holder Jens Stoltenberg litt i sjakk. Davidsens makt ligger i at Jens Stoltenberg ikke er avhengig av  de borgerlige partiene i Stortinget.

Jens Stoltenberg er kraftig irritert på Sp og SV for deres opptreden i dieselavgiftssaken. Selv om Stoltenberg ha makt til å få sin vilje igjennom, kan det være at det rødgrønne samarbeidet også begynner å slite på ham. Det er slett ikke utenkelig at Jens Stoltenberg vurderer at det er lettere å få gjennomslag for den politikken han vil føre ved å søke støtte mot sentrum enn å måtte dra på SV og Sp.

Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg er i ferd med å ta styringen over norsk økonomi. De har nok tatt med i beregningen at det blir mye bråk, både med LO, Sp og SV, både internt og offentlig, for å få banket igjennom de store milliardkuttene som er varslet. For Jan Davidsen, Roar Flåthen og koret av misfornøyde rødgrønne politikere, gjelder det å passe seg for ikke å sage av den greina de tross alt sitter på. Jens Stoltenberg vil uansett være statsminister til 2013. Det er nok en lur strategi å ta bråket nå og sørge for roligere tider fram mot neste valg.

Berg-Hansens laksehabilitet

Vi er ikke tjent med ørkesløse habilitetsdiskusjoner. Men la nå Jens Stoltenberg lese høyt for Bellona og Per Kristian Foss det Justisdepartementet for vel en uke siden konkluderte med når det gjelder Lisbeth Berg-Hansen, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Jens Stoltenberg kapret Lisbeth Berg-Hansen som fiskeriminister slo han fire fluer i et smekk: Hun var kvinne, fra Nord-Norge, hun drev egen bedrift og har endatil vært visepresident i NHO. Næringslivsledere er det manko av i politikken. Det er særlig Høyre som til tider har vært opptatt av at Stortinget ikke må fylles opp av folk fra offentlig sektor og andre som ikke har kjent på kroppen hvordan det er å drive business. Noe bedre enn Lisbeth Berg-Hansen kunne ikke Høyre har drømt om. Det er derfor noe underlig at Per Kristian Foss (H) kaster seg på kritikken mot henne og bidrar til å gjøre hennes næringslivsbakgrunn til et problem.

Hun eier 20 prosent av familieselskapet Sinkaberg-Hansen som driver med oppdrett. Hun har også sitter i styret i Aker Seafood. Sinkaberg-Hansen er ikke Hydro, for å si det slik.

Fiskeri- og kystdepartementet bad Justisdepartementet om å foreta en habilitetsvurdering av Berg-Hansen på grunn av hennes eierinteresser og tidligere styreverv. Dette er vanlig praksis for alle departement som får statsråder med eierinteresser eller tidligere verv. Justisdepartementet konkluderte for vel en uke siden med at det «bare unntaksvis … foreligge inhabilitet i saker av generell karakter». Slike generelle saker vil for eksempel være forskrifter og andre typer beslutninger om rammebetingelser for næringen. Og ikke uventet sa juristene at hun «som klar hovedregel vil være inhabil til å behandle individuelle saker som dette selskapet er part eller har sterke interesser i. Det samme må gjelde for selskaper som fullt ut eies av Sinkaberg-Hansen AS». Slike individuelle saker vil for eksempel være klagesaker.

Når det gjelder betydningen av tidligere verv konkluderte juristene med «at det normalt ikke medfører inhabilitet at statsråden tidligere hadde en posisjon hos en aktør som har interesser i en sak som departementet har til behandling.» På godt norsk: Det er ikke noe problem at Lisbeth Berg-Hansen har eierinteresser i den bransjen hun har ansvar for. Men det kan oppstå situasjoner der hun blir inhabil.

Høyre bør være godt kjent med fiskeriministre som kan komme opp i habilitetsproblemer. Da Høyres egen Svein Ludvigsen måtte habilitetssjekkes, var svaret da som nå at habilitet må vurderes fra sak til sak, ikke på generelt grunnlag. Men nå sier Per-Kristian Foss (H) til NTB at han mener det er uholdbart at fiskeriministeren skal vurdere fra sak til sak når hun er habil. Høyre ser ut til å være enig med Bellona som hevder Lisbeth Berg-Hansen må være inhabil i alle saker som har med fiskeoppdrett å gjøre. Men for en uke siden sa Lovavdelingen i Justisdepartementet at det ikke er slik reglene for habilitet er å forstå. Det som klusser det til for Lisbeth Berg-Hansen er at oppdrettsselskapet hun er medeier i, er anmeldt av Miljøvernforbundet for lakserømming og lakselus. Saken er under etterforskning. På Dagsrevyen fredag svarte Berg-Hansen på kravet om at hun må selge seg ut av familieselskapet. Det blir ganske enkelt ikke aktuelt, slo hun fast. Det hun ikke sa, men som det er lov å tenke, er at hun heller dropper statsrådsposten fremfor å oppgi familieselskapet.

Habilitetsdiskusjonene burde politikerne ha vett til å la ligge når Justisdepartementet har konkludert. Men det er like greit at Jens Stoltenberg gjør som både Høyre og Bellona ber om, nemlig å lese høyt uttalelsen fra Justisdepartementet. Man kan da ikke forvente noe annet? Skal man lage en egen habilitetsregel for Lisbeth Berg-Hansen?

Det oppstår til stadighet diskusjoner om politikeres habilitet, for eksempel når det gjelder ansettelse av folk man kjenner. Hvis politikerne ikke kan samle seg om dagens ordning om at slike saker avgjør Justisdepartementet, må en da få en uavhengig instans til å treffe avgjørelser. Slik fungerer for eksempel karanteneutvalget.Vi er ikke tjent med ørkesløse habilitetsdiskusjoner. At ens eget familieselskap blir anmeldt, få en ta med fatning. Hvis det ender med at selskapet blir dømt, har man et mer delikat problem. Det får en ta dersom den situasjonen oppstår. En kan ikke forvente at hverken Lisbeth Berg-Hansen eller Jens Stoltenberg skal uttale seg om en hypotetisk situasjon nå.

Forbannet Stoltenberg

Når Jens Stoltenberg innkaller til oppvaskmøte etter striden rundt biodieselavgiften, må han nok gi Kirstin Halvorsen, Liv Signe Navarsete, Magnhild Meltveit Kleppa og Erik Solheim beskjed om at de har sviktet som ledere og medlemmer av et regjeringskollegium, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har gjort en tabbe med å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Saken har ikke vært grundig nok utredet, og det virker ikke som de har sett for seg hvilke uheldige konsekvenser dette vil få. Til NRK i dag sier en rekke industriledere at de ikke dropper planer om å satse sterkere på grønn industri i Norge. De mener regjeringen svikter når det gjelder å tilby stabile rammebetingelser. Den høyre regjeringshånden vet ikke hva den venstre gjør.

Det skjer hver eneste dag at ledere, styrer og politikere fatter gale avgjørelser. Spørsmålet er hvordan de som har tapt en sak skal opptre etter at en sak er vedtatt. Svaret er: Da skal vedtaket iverksettes. Da er diskusjonen avsluttet. Da er det tid for de som har tapt til å bite i seg nederlaget, svelge unna skuffelsen og riste av seg frustrasjonen.

Biodieselsaken er pinlig for regjeringen som ledergruppe. Kristin Halvorsen visste det ville bli diskusjon om fjerning av avgiftsfritaket. Men hun gikk for det. Denne saken var ikke viktig nok for SV og Sp til at den fikk status som kampsak på øverste hylle. Saken ble i realiteten avgjort da statsbudsjettet ble lagt fram. Slik har det vært for Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen fra dag én av.

Så eksploderte debatten, og SV og Sp ville ha omkamp. Istedenfor å fremføre argumentene for at biodiesel er et lite treffsikkert virkemiddel for å få ned klimautslippene, engasjerer SV, Sp og enkelte i Ap seg for at regjeringen skal snu. Ikke engang etter at Sigbjørn Johnsen har deltatt på Redaksjon 1 i NRK og gjort det klart at han står fast på det budsjettet som er lagt fram, stopper de rødgrønne debatten. Da rykker miljøvernminister Erik Solheim ut og sier at han og Kristin Halvorsen ikke så klart nok konsekvensen av å fjerne avgiftsfritaket for biodiesel. Det kan ikke tolkes på annen måte enn at han mener regjeringen har gjort en tabbe.

Da samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa onsdag fikk spørsmål om hva hun syntes om Jens Stoltenbergs håndtering av biodieselavgiften, begynte hun å flire: Herr president… jeg… hehe… jeg… Det har neppe skjedd før at en statsråd fra Stortingets talerstol smiler av sin egen statsminister. Dette var nok ikke et forsøk på å latterliggjøre Stoltenberg. Kleppa er en politiker som ikke må grave dypt for å hente smilet fram. Hun har en lett og ledig stil. Noen mennesker opplever av og til at de tar seg i å smile i sammenhenger hvor det blir oppfattet som temmelig spesielt og upassende. Ettervirkninger fra fnisetiden kan av og til gi underlige utslag. Vil man ta det Kleppa sa i verste mening, kan man si at hun har latterliggjort sjefen sin. Men det var garantert ikke det Kleppa ville formidle.

Når SV og Sp laget en liten aksjon for å få Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen til å ombestemme seg, er det fordi Jens Stoltenberg tidligere har vist at han kan snu når presset blir stort.  Men det går tydeligvis grenser for hva Jens Stoltenberg vil godta. Ifølge Dagbladet i dag er han rasende og forbanna. Stoltenberg lar andre snakke for seg.

– Jeg er veldig forundret over hvordan SV og Sp uttaler seg om en sak etter at vedtak er fattet. Slik dobbeltkommunikasjon er svært uheldig. Det gir et rotete og kaotisk inntrykk av regjeringen som vi må unngå. Slik opptreden må ikke gjenta seg, sier partisekretær Raymond Johansen til Dagbladet.

Dette er klare ord for pengene. Det Johansen sier er ikke overraskende i det hele tatt. Det er som tatt ut fra Einar Gerhardsens legendariske bok «Tillitsmannen». Og hvis man vil bruke næringslivets som referanseramme, hører det til Abc-en at alle munner lukkes etter at vedtak er fattet. Da skal det som sies utad bygge opp under det som er vedtatt, uansett hvor uenig man måtte være i det. Alternativet er å trekke seg og snakke rett fra leveren.

Jens Stoltenberg statuerer nå et eksempel. Både han og de rødgrønne vet at det skal tas mange tøffe valg i tiden fremover. Han vil ha oppgjørene på kammerset før vedtak fattes. Etterpå skal regjeringen stå samlet utad. Vi kommer til å få sak etter sak hvor både SV og Sp ikke vinner fram med sitt syn og hvor det er fristende å legge opp til omkamp i Stortinget. Glem det, sier Johansen på vegne av Stoltenberg.

Slik vil han ikke ha det. Orker ikke SV og Sp å være lojale utad mot det regjeringen samler seg om, må de ta konsekvensen av det og trekke seg fra regjeringen. Det sier nok ikke Jens Stoltenberg rett ut, men det er nok det han mener.  

Medisin fremfor sykelønn

Jens Stoltenbergs medisin for å få ned sykefraværet kan gi noe bedring. Det som vil virke best er å la de som blir syke ta litt av regningen, men det våger han ikke forslå i denne omgang, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg startet i går en intens jakt på å finne er medisin som virker mot det høye sykefraværet. Stoltenberg går vanligvis ikke på banen med upopulære forslag. Han liker å kjøre prosesser som varer lang tid, og som ender med at han skjærer igjennom nesten på overtid. Det kan være det går slik denne gangen også. Når han stikket hodet fram for hugg tidlig i prosessen, er det alvor. Han skal ha ned sykefraværet. Han nevner fire tiltak: Fastlagte normer for hvor lang tid man skal være sykemeldt. Avvik må begrunnes. De har gode erfaringer med dette i Sverige. I tillegg vil han innføre aktivitetskrav til den sykemeldte. Det kan omfatte frammøte på jobben innimellom eller delta i behandlingsopplegg. Det tredje tiltaket er å trekke inn andre leger dersom sykefraværet trekker ut. Og sist, men ikke minst, arbeidsgivere skal betale mer for sykefraværet.

 

Stoltenberg lanserer dette som forslag, ikke vedtak. Han inviterer partene i arbeidslivet til å komme opp med tiltak de tror vil virke bedre.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Lederen for henholdsvis LO og NHO, Roar Flåthen og John G. Bernander, er åpne for å drøfte Stoltenbergs forslag. Det tar seg ikke ut at de to på sparket vender tommelen ned for det statsministeren forslår. Men dette kommer til å bli et basketak uten like. Skepsisen tyter ut både fra arbeidsgiver- og fagforeningshold.

Tom Bolstad, sjefen for Bedriftsforbundet, sier til NRK at han ikke vil være med på at arbeidsgivere skal betale mer for sykefraværet. Det vil føre til at arbeidsgivere vil bli enda mer påpasselig med å ansette mennesker som ikke kan dokumentere at de har god helse. Liv Arum i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon sier Stoltenbergs tanker vil føre til at det bli vanskeligere for kronisk syke og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeidslivet.

 

Den såkalte IA-avtalen har virket åtte år. Målet var å få sykefraværet ned med 20 prosent. Istedenfor øker sykefraværet. Alle er enige om at noe må gjøres. Det er mange eksempler på at arbeidsgivere som satser på å få ned sykefraværet, har lyktes. Det er gjerne store bedrifter som trekkes fram i denne sammenhengen. Det er lite vi hører fra offentlig sektor, fra sykehusene for eksempel. Her er sykefraværet klart høyere enn gjennomsnittet. Og mange småbedrifter melder pass i forhold til kravet om at de skal gjøre mer for at folk ikke er syke.

Det andre tiltaket handler om at legene skal holdes i ørene. Fastlegene må finne seg i at andre leger blander seg inn diskusjonen om det er rimelig at den ansatte er sykemeldt eller ikke.  Enkelt blir det ikke. Lege-pasientforholdet står sterkt. Det er ikke noe arbeidsgiver kan blande seg inn i, i mange tilfeller.  Det er massevis av sykdom som hører privatlivet til.

Og via Nav, arbeidsgiver og lege skal den syke tvinges, sorry; motiveres heter det, til oppfølging.

Det skal med andre ord innføres et kontrollregime som både leger, arbeidsgivere og ansatte som er syke skal underlegge seg. Høyre tenker også i disse baner. Hvis man skal kontrollere effektivt, sprer man uvegerlig mistenksomhet rundt seg. Kontrollørenes oppgave er nettopp å overprøve og stille kritiske spørsmål.

 

Grunnen til at det blir slik, er at de rødgrønne i Soria Moria-erklæringen har forpliktet seg til at de som blir syke skal beholde full lønn fra første dag av. Hvis man blir arbeidsledig eller uføretrygdet, da går en kraftig ned i lønn. Men altså ikke hvis man blir syk. De som har arbeid har forhandlet seg fram til langt bedre rettigheter enn de som ikke har kommet seg inn eller som har havnet utenfor arbeidslivet.  Sykelønnsordningen er i et slikt perspektiv ”den sterkeste rett”.

Hvis det var slik at man ble trukket i lønn hvis man ble syk, ville det unektelig føre til at færre var borte fra arbeidet uten at det var helt nødvendig. Alle politiske partier har vært inne på tanken om å gå bort fra ordningen med 100 prosent lønn under sykdom, men de våger ikke forslå det. De vil ikke ha fagbevegelsen på nakken.

Det Jens Stoltenberg burde ha våget å foreslå, er å dele befolkningen inn i tre grupper. Den ene gruppen er mennesker med varig svekket arbeidskapasitet som følge av funksjonshemninger eller varig helsesvikt. Titusener, minst, av disse er i dag uføretrygdede. Disse skulle arbeidsgivere fått årlig støtte for å ansette. Da vi de kunne gjøre nytte for seg.

Den andre gruppen er kronisk syke som erfaringsmessig vil være borte fra jobben en del uker, kanskje måneder enkelte år. Det klarer altså jobben sin på lik linje med friske. Arbeidsgiver skal ikke måtte dekke deres lønn under sykdom. Det er ikke lidelser relatert til arbeidsforholdet vi her snakker om.

Den tredje gruppen er de fleste arbeidstakere som blir syke innimellom. De bør trekkes i lønn de første to dagene de er syke, men de bør ha en rett til å arbeide fraværet inn igjen så fremt dette er mulig. På den måten vil man kunne opprettholde den lønnen man har. Dersom en er syk ut over en måned, vil en få 90 prosent av lønnen, for eksempel.

Men før vi kommer dit, blir det vel til at vi i tillegg til IA-avtalen skal prøve ut Stoltenbergs kontrollregime.

I grøfta med biodiesel

Regjeringens behandling av biodieselsaken står til stryk. Makan til klimapolitisk vingling skal en lete lenge etter. Den høyre hånden må da vite hva den venstre gjør, skriver redaktør Magne Lerø.

Så sent som i juni i år var Erik Solheim i Fredrikstad for å åpne Uniol biodieselfabrikk. Uniol er bygget for å kunne produsere 100 millioner liter biodiesel per år. Bakgrunnen er at regjeringen i fjor bestemte at 2,5 prosent av alt drivstoff som omsettes i Norge skal være biodrivstoff. Ved åpningen leverte Solheim sine visjoner om et mer klimavennlig g samfunn og trakk fram Uniol som et eksempel på den slags grønn industri som vi vil ha mer av i landet.

Nå har er ansatte fått varsel om permisjon. Uniol henger i en tynn tråd. Bakgrunnen er at regjeringen ikke lenger vil at biodiesel skal fritas fra avgiften på kr 3.40 per liter. Dermed rakner hele grunnlaget for å satse på biodiesel. Posten og transportkjempen Schenker sier de vil droppe biodieselen hvis den bli så mye dyrere som avgiftsøkningen tilsier. Norske Skog har planer om å bygge en ny fabrikk for biodiesel på Follum. Det vi det ikke være grunnlag for uten avgiftsfritak. Norske Skog sier de vil droppe Norge og heller satse i andre land.

Hvordan kunne det ende slik? Grunnen er at satsingen på biodiesel er blitt mer omstridt det siste året. I noen land har man droppet matproduksjon til fordel for å produsere soya og raps som brukes for å fremstille biodiesel. FN har advart mot utviklingen. Soya og raps utgjør det vi kaller første generasjons biodiesel. Norske Skog vil bygge en fabrikk som produserer biodiesel ut fra trevirke, altså annen generasjon. Det er imidlertid avgiftsfritaket som har lagt til grunn for investeringsbeslutningene. Hvis biodiesel ikke skal favoriseres avgiftsmessig, blir det alt for usikkert å satse på det.

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, er ikke imot bruk av biodiesel, men han er i tvil om dette er særlig klimavennlig. Han frykter biodiesel kan gå ut over matproduksjonen.

Anne Kristin Sydnes var bistandsminister i Jens Stoltenbergs regjering i 2000 og er nå utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp. Hun sier til Klassekampen at det ikke er noen grunn til å droppe avgiftsfritaket av frykt for at u-land skal velge bort egen matproduksjon. Hun mener produksjon av råstoff til biodiesel vil gi u-land sårt tiltrengte inntekter som gjør det mulig å investere i et mer effektivt jodbruk og ta nye arealer i bruk.

Denne saken er et eksempel på at det er Finansdepartementet som styrer alt som har med avgifter å gjøre. Avgiftsfritaket var tatt bort i det statsbudsjettet Kristin Halvorsen la fram. Da de kritiske røster lot seg høre, åpnet hun for saken kunne bli vurdert på nytt. Nå sitter imidlertid Sigbjørn Johnsen i finansministerstolen. Hans oppgave er å dra inn de kronene han kan til statskassen og sørge for at det renner mindre kroner ut. Nå skal det strammes inn.

Det argumenteres for at avgiften på diesel skal gå til å dekke kostnadene med å bygge og vedlikeholde veinettet. Og biler med biodiesel belaster veiene like mye som biler som går på vanlig diesel. Dette er slik man tenker i finansdepartementet. Slik kan man også komme til å tenke om e-biler i budsjettet neste år.

Poenget med avgifter er ikke kun å skaffe penger i statskassen. Gjennom avgiftene skal forbrukerne stimuleres til ønsket atferd. Vi ligger så pass tynt an her i landet når det gjelder å få redusert klimautslippene, at vi bør ta i bruk avgiftsinstrumentet mer, ikke mindre aktivt.

– Vi er fortørnet over det som skjer, sier Thor Egil Forsberg (A) til Klassekampen i dag. Det er modig manns tale å rykke ut mot egen partiledelse på denne måten. Han er ikke alene. Både NHO, Transportarbeiderforbundet, Bellona og miljøbevegelsen, SV, Sp og opposisjonen på Stortinget vil beholde avgiftsfritaket for biodiesel. 

Men det ser ut til å ha gått prestisje i saken. Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har i alle fall fram til i går vært enige om å stille seg på bakbeina.  Sigbjørn Johnsen snakker som finansminister gjerne gjør om avgifter. Dette er imidlertid ikke en avgiftssak alene. Det handler om regjeringens troverdighet i når det gjelder klimaspørsmål. Man sender enkelt og greit ikke miljøvernministeren for å kaste glans over åpningen av en fabrikk og et par måneder etter legger finansministeren fram et budsjett som raserer hele satsingen. Den høyre hånden må vite hva den venstre gjør. Det er pinlig at regjeringen ikke klarer å opptre mer konsistent i viktige saker.

Gabrielsens taksameter

Trygve Hegnar sa en gang ja til å betale 100 kroner for et intervju med Per Olaf Lundteigen. Ansgar Gabrielsen forventer å få 2250 kroner timen. Han er smittet av konsulentsyken og lider av periodisk sviktende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Karita Bekkemellem bretter i sin nye bok ut sine følelser ved ikke å ha fått nok omsorg fra Jens Stoltenberg, Åslaug Haga skriver roman om en dott og en ekling av en statsminister og ser ikke ut til å plages med at folk tror det er Stoltenberg hun skriver om og Bjarne Håkon Hanssen forlater Stoltenberg for å gi de pengesterke råd om hva de skal si og gjøre når de skal bevege seg inn i maktens sirkler. Den ene overrasker mer enn den andre. Og i dag stiger også Ansgar Gabrielsen inn på arenaen og kan fortelle at det koster 2 250 kroner timen om noen vil intervjue ham. Det skal være utlendinger som må betale for den slags. Han slår nok av for kjentfolk.

Historien om hvordan den tidligere næringsministeren og helseministeren i Bondevik II-regjeringen (2001-2005) på eget initiativ og fullstendig uten ryggdekning i eget parti fikk vedtatt loven som krever 40 prosent kvinner i ASA-styrene, vekker ennå betydelig interesse i inn- og utland. Gabrielsen sier til Aftenposten at får så mange forespørsler fra utenlandsk presse at han ser seg nødt til å kreve betaling for tapt arbeidsfortjeneste.

 –På et visst tidspunkt brukte jeg så mye arbeidstid på intervjuer at jeg måtte si stopp og forlangte dekning av tapt arbeidsfortjeneste, sier Ansgar Gabrielsen til Aftenposten. Han synes ikke han har noen forpliktelse til å stille opp selv om han en gang var statsråd.Ulla Kusnitzoff skulle få 5000 kroner for artikkelen hun skulle levere til det danske vitenskapsmagasinet Forum. Men det ble ikke mye igjen til henne om hun skulle betale 2250 kroner til Gabrielsen.Etter at Gabrielsen gikk ut av politikken i 2005 etter 26 år som ordfører, stortingsrepresentant og statsråd, har han jobbet som konsulent for næringslivet. Det samme gjorde Grete Knudsen (Ap) og Kjell Opseth (Ap) da de sluttet som politikere. Nå går Bjarne Håkon Hanssen samme vei. Gabrielsen tjener rundt tre millioner kroner i året som konsulent.

En skulle tro at Ansgar Gabrielsen med en slik inntekt kunne avse en time eller to nå og da for å fortelle sin historie til utenlandsk presse. Han kunne for eksempel begrenset det til en time i uken og laget en pen liten kø. Det som skjer, er at han gripes av pengefokus. Som konsulent må en ha fokus på egen inntjening. Han anser seg ferdig med politikk og søker ikke oppmerksomhet knyttet til sin tidligere rolle. Og istedenfor å svare konsekvent nei, setter han en markedspris på sine tjenester. Er det viktig nok, betaler de store og viktige mediene. Slik tenker han nok. Så langt bort fra politikernes tenkemåte går det an å komme på fem år. Nå er det inntjeningen som teller.

 

Kapital har i årevis herjet med Per Olaf Lundteigen og smilt overbærende av hans tanker om norsk økonomi. I 2002 tok ringte Kapital for å få et intervju. Antakelig ville de høre hvordan det sto til i annerledeslandet til Lundteigen og om han hadde kommet vider med ideen om norskproduserte vaskemaskiner. Men Lundteigen er ikke en mann som gir ved dørene. Kapitals journalist ble da bedt om å minne redaktør Trygve Hegnar om at vi lever i en markedsøkonomi og at bønder må ta seg betalt for sine tjenester.

 Hegnar tilbød da Lundteigen 100 kroner. Da sa Lundteigen nei. Bønder liker som kjent ikke gode produkter på billigsalg.Lundteigen minnet om at han har holdt en rekke foredrag og gjort jobber for en slikk og ingenting. Men medier som Kapital gadd han ikke bruke tid på. Dette stakk nok ikke særlig dypt hos Lundteigen. For han var det en mellomting mellom en fleip og en provokasjon. Og Hegnar lot seg ikke be to ganger med å stille Lundteigens markedspris. Ekspolitikere overrasker for tiden. Og ingen vet hva Per Olaf Lundteigen en dag kan komme til å finne på. Men vi vil helst ikke tenke tanken at han om fire år kommer til å gi seg med politikken og kombinere jobben som bonde med å være konsulent i First House. Så langt har det vel ikke gått. Det holder vel med en bok. Det blir sterke saker uansett.