Raymond Johansen utøver sin makt etter Karita-modellen mot Bjarne Håkon Hanssen. Haakon Lie representerte en diametralt motsatt lederstil. Han sa rett ut det han mente og drev ikke med sentimentalt vås, skriver redaktør Magne Lerø.

I sin bok om Haakon Lie beskriver Hans Olav Lahlum en sjefstype som mest er å sammenligne med en utdødd rase. Men så er det også en generasjon siden Lie hersket i Arbeiderpartiet. Og han var et barn av sin tid. Han var besjelet av det han trodde på. Redskapet var Det norske Arbeiderparti. Her skulle det være disiplin og orden. Alle hadde å slutte opp om partiets linje – og Lie forbeholdt seg retten til å slå ned på alle avvik. Partiet ble i realiteten styrt av et oligarki, sa Lalum da han lanserte boken i går. Både Lie og Einar Gerhardsen var blant dem som hadde mest makt i partiet. De var grunnleggende uenige i flere spørsmål og det hersket en permanent maktkamp mellom dem. Det levde de rimelig godt med. Det var slik det var. Politikk er kamp om makt, for sakens skyld, for det de trodde på.

Haakon Lies oppgave var å sikre lojalitet til partiet og utøve partidisiplin. Det gjorde han med drepende dyktighet. Ha brukte alt han kunne av herskerteknikker og kunne skjelle folk huden full. Han går til og med til håndgripeligheter. Berge Furre dyttet han en gang vekk fra talerstolen, Bjartmar Gjerde grep han i en heftig diskusjon i slipset, for å nevne noen eksempler. Haakon Lie førte en lederstil som rammes av bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven om trakassering.     

Lie var en vulkan i utbrudd, en urkraft, et bål av vilje, sa journalist Anderas Hompland på pressekonferansen i går. Han har gitt Lalum råd underveis i arbeidet med boken.  

Lie regnes som en av etterkrigstiden betydeligste politiske ledere. Vurdert i forhold til dagens lederidealer, opptrådte han fullstendig på trynet. Han var hensynsløs når det gjaldt å kjempe for de sakene han mente var viktig.

Men Lie kunne også være nær, følsom og sårbar. Han var genuint opptatt av mennesker som hadde de vanskelig. Lie brydde seg.

I Lies politiske verden er det Maciavellis lover om makt som gjelder. Den som vil være med på leken, får tåle steken. Slik drev han på. Noen må vinne, andre må tape. Den som taper får trekke seg unna eller posisjonere seg for et nytt fremstøt.

Karita Bekkemellems bok ville Haakon Lie fnyst foraktelig av. Hun klager over behandlingen hun har fått av Jens Stoltenberg. Han har ikke viste henne nok omsorg og oppmerksomhet i perioden fra hun fikk beskjed om at hun måtte slutte og vel en uke etter da det skjedde. Bekkemellem skriver om hvor tungt og vanskelig det var å jobbe på oppsigelse.

Bekkemellem har vanskelig for å innse det, men sannheten var at hun hadde mistet den støtten innad i Ap som en statsråd må ha. Hun ble sparket fordi hun ikke lenger ble oppfattet som dyktig og en partiet ville satse på for fremtiden. Bekkemellem var blitt for trygg i egen posisjon. Hun ble for lite opptatt av å forankre egne meninger og utspill hos dem som hadde makten i Ap. Slikt slo Haakon Lie steinhardt ned på med en gang. Han tålte ikke avvik. Jens Stoltenberg er mer romslig, han lar pressene gå og skjærer ikke igjennom før det er nødvendig. Det er ikke mange statsråder som har fått beskjed om at de må slutte ledsaget av statsministerens ord om at «jeg er glad i deg og vil savne deg». Mykt, omsorgsfullt, men ikke godt nok for Karita Bekkemellem.

Bekkemellem representerer de krav og forventninger som dagens ledere utsettes for. En sjef skal være i stand til å sparke en som selv synes man gjør en god på en omsorgsfull måte. Jens Stoltenberg forsøker, men mislykkes i forhold til Bekkemelloms opplevelser.

Det er en moralsk undertone i det Karita Bekkemellem skriver. Han så meg ikke, han bare hastet videre, det er slik han er, ikke opptatt av mennesker når de har det vanskelig, da er han av gårde til neste publikumsforestilling. Det er slik det oppleves. Stoltenberg bør egentlig føle skyld, ha dårlig samvittighet for at han ikke er flink nok med medarbeidere, ikke nær nok. Slik oppfatter vi henne.

Den samme moralistiske tonen møter vi igjen hos Raymond Johansen som nå tråkker i Haakon Lies partisekretærsko.

– Jeg har ikke behov for å rette noen moralsk pekefinger mot noen. Det er ikke yrkesforbud i dette landet. Men jeg synes det mangler en takknemlighet fra Bjarne Håkon Hanssen for hva han har fått vært med på og hva han har lært. Han burde ha vist takknemlighet både overfor partiet og overfor statsministeren. Han har fått mulighet til å styre landet og har hatt noen av de mest spennende jobbene i politikken, sier Johansen til Aftenposten.

Dette er en studie i forsøk på å påføre skyld. Underforstått: Hansen har ikke bare gått over i den litt lugubre PR-bransjen. Han har sviktet en venn, selveste statsministeren som har gitt ham alt han kunne ønske seg. På en snedig måte forsøker han å svekke Hanssens troverdighet. Underforstått. Vi vet jo alle at han også har stukket av fra kona. Hun har han nok heller ikke vist takknemlighet overfor.

Det Johansen her leverer er et sentimentalt vås. Hvorfor kan han ikke si rett ut at denne typen overganger fra regjering til PR-bransjen ikke er bra. Vi vil stramme inn regelverket.

Johansen bruker makt på en mer sofistikert og spiselig måte en Haakon Lie. Men det viker mykere. Det sårer den som blir utsatt for det mer. For en blir satt sjakk matt. Skal Hanssen rykke ut og si at han ikke er utakknemlig kanskje?