Fallskjerm – retorikk

Hva? – sa ikke Petter Jansen at han sluttet frivillig og fordi jobben var gjort? Neida, han fikk sparken og en fallskjerm på syv millioner. Og Tormod Hermansen regisserte spillet, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en sjef skal får sparken, er det vanlig at alle parter beflitter seg på å gjøre dette på en så skånsom måte som mulig. Hovedregelen er den at alle parter er tjent med minst mulig oppstyr.

Karita Bekkemellem utgjør et unntak. Hun ville si det som det var og endatil skrive bok om at hun ble sparket. Og sjefen Stoltenberg får det glatte lag. Han er en av landets dårligste ledere, skriver hun. Men det er ikke noen hun mener. Det var bare noe hun følte der og da.

Måten det gjøres på i næringslivet er så lagt fra Bekkemellems åpenhjertighet som det går an å komme. Her får man sluttpakker for ikke å si noe.

Statsråder får ikke sluttpakker. De går tilbake til Stortinget med en lønn som ligger noen hundre tusen under statsrådslønnen. Men ifølge Bekkemellem tilbød Stoltenberg henne en ærerik retrett som en slags sluttpakke. Hun kunne si at hun trakk seg av familiære grunner og si at hun nå ønsket å arbeide med noe annet enn politikk. Underforstått: Så kunne han beklage at hun trakk seg og takke henne for stor innsats gjennom mange år. Stoltenberg sa ikke det, men det var nok det Bekkemellem lurte på om han mente.

I dag kan Finansavisen og Dagens Næringsliv fortelle hva som skjedde da Petter Jansen fikk sparken i Norwegian Property. Men han sa han trakk seg frivillig? Det er også sant, i formalitetenes verden. Når styreleder og gammel ringrev Tormod Hermansen og Petter Jansen forhandler sluttavtale, er det retorikk på høyt plan vi snakker om.

Ifølge årsregnskapet for 2008 hadde Jansen en avtale om seks måneders etterlønn ved oppsigelse initiert av arbeidsgiver. Norwegian Property har levert elendige resultater og i mediene har det av og til vært spekulert om Jansen vil kunne fortsette. Men da Jansen sa opp tidligere i år, fortalte han at han nå hadde gjort jobben og hadde bedt styreleder om avløsning.

– Jeg har sagt meg villig til å sitte i stillingen til ny administrerende direktør er på plass. Jeg har seks måneders oppsigelse og innen den tid må syret kunne få en person på plass, sa Jansen.

Ikke noe snakk om fallskjerm, bare seks måneders oppsigelsestid. Og Thormod Hermansen spilt sin rolle, beklaget at Jansen sa opp og sa det var en ordinær oppsigelse.

Da regnskapet for tredje kvartal ble lagt fram i går, kom det fram at det er brukt 13.5 millioner på sjefer som har sluttet i selskapet. Det viser seg at syv millioner, to årslønner, er gått til Jansen.

Slik har nok spillet foregått. Styret kommer til at Jansen bør skifters ut. Det sier de ikke direkte til ham, men styreleder Hermansen gjør det klart at styret har noe å gå på når det gjelder sluttpakke hvis det er aktuelt. Jansen forstår tegningen. En endring i arbeidsavtalen som medfører to års etterlønn, er han ikke imot. Da Jansen forstår at styret er villig til å gi ham to årslønner, vil han vurdere sin stilling. «Vurdere» betyr  «si opp».  

Men det gjenstår en ting, hvis han nå skulle finne på å si opp; De må være enige om hva som skal sies utad. Det er lett å bli enige når målet er å lage minst mulig oppstyr.

Formelt er det da Jansen som sier opp. En ordinær oppsigelse, som Hermansen sier.

Men i går var altså spillet slutt. Det gikk nesten å lure offentligheten med hva som egentlig hadde skjedd.

Når det er så om å gjøre å tåkelegge det som skjer rundt det at ledere må slutte, er det fordi begge parter som regel er mest tjent med det. Det er forbundet med nederlag å måtte gi seg, selv om hovedregelen er at de fleste av dem som må slutte får seg like gode jobber etterpå. Jansen måtte slutte i SAS også. Det var fordi han og eier ble uenige om strategien. Det er egentlig en kurant sak. Man skal ikke som leder holde på med noe man ikke kan gå helhjertet inn for.

Petter Jansen er en dyktig leder. Han får seg andre sjefsjobber hvis han vil. Men det han sier om seg selv i forhold til jobben, tar vi med en klype salt neste gang.