At Jan-Erik Larsen forsøker seg i rollen som privatpraktiserende riksmeglingsmann for betalingssterke bedrifter som er i strid med staten, er egentlig temmelig udramatisk. Men selvsagt en mediesak i en tid hvor det er så politisk ukorrekt som det kan få blitt å hete Hansen eller Larsen og drive med PR og døråpning, skriver redaktør Magne Lerø.

Allerede 10 dager etter at Jan-Erik Larsen, Stoltenbergs statssekretær, var ute av regjeringskontorene, var han i gang som profesjonell døråpner. Han ringte flere av sine kontakter og politiske venner på vegne av ABB som er midt oppe i en betent konflikt med Jernbaneverket. Striden dreier seg om hvem som skal ta sluttregningen på flere hundre millioner kroner for utvikling av et nytt signalsystem for tog. Det fungerte ikke som forventet, og det snakkes om det som en skandale.   

Når Larsen er i gang som døråpner og påvirker bare et par uker etter han har pakket seg ut av statssekretærkontoret, forteller det at han ikke har helt snøring i forhold til hva som passe seg. Når man fortsatt står på lønningslisten, bør man holde seg unna oppdrag der ens arbeidsgiver, staten, er direkte involvert. Jan-Erik Larsen er ikke blitt pålagt noen karantene. Slik sett bryter han ikke noen lover eller forordninger med det han har foretatt seg. Men allikevel. Det er noe som heter musikalitet.

Det Larsen har gjort, er imidlertid ikke noe suspekt. Larsen mener han kan bidra til å løse en konflikt. Han kommer utenfra, og selv om det er ABB som betaler ham, oppfatter han nok sin rolle som konstruktiv og løsningsorientert. Han oppsøker ikke krokene for å spre dritt om Jernbaneverket. Han vil høre hvordan den politiske ledelsen vurderer situasjonen. På en måte er det riktig, som det gjøres i VG i dag, å si at Larsen talte motpartens sak. Samtidig blir det for enkelt. Larsen har neppe inngående kjennskap til konflikten. Han er ikke en advokat som gir råd om å kjøre saken fordi man har sterke kort på hånden. Larsen tilbyr å forhøre seg. Slik kan han bidra til å definere det mulighetsrommet ABB kan ha.

I denne saken dreier det seg om å utnytte sine kontakter, ikke om sakkunnskap han har tilegnet seg som statssekretær. Om han hadde blitt ilagt karantene noen måneder, kunne han gjort det samme like effektivt. Det skjer ofte at eksansatte i politisk ledelse utnytter sine kontakter i det politiske miljø. Det er en del av jobben deres.

Og ingen må tro at de statssekretærene som er blitt kontaktet av Larsen om denne saken, kvitterte med å si «ja, du er jo en gammel kompis. Jeg skal ta en telefon til Jernbaneverket og be de skjerpe seg». De ga Larsen noen synspunkter som kanskje kan være nyttige for ABB.

Jernbaneverket har stålsatt seg og har bevæpnet seg med juridisk ammunisjon. Det samme har nok ABB. Striden kan ende i retten. Det kan godt være Jan-Erik Larsen kan spille en konstruktiv rolle, nettopp fordi han forstår så godt hvordan man tenker i maktens sirkler og kan beskrive for ABB hva de kan tape og vinne omdømmemessig på å gå rettens vei. I et miljø hvor man girer hverandre opp til å kjempe et slag nær sagt koste hva det koster, kan en han nytte av rådgivere som har andre perspektiver på den situasjonen man har havnet i.

Jan-Erik Larsen klarer seg nok. Men det er kostelig å lese det han sier til VG i dag: Jeg kommer ikke til å si noe mer om mine kundeforhold.

Men var det ikke det som skulle være noe av egenarten ved First House, at det skulle være åpenhet om kundeforholdet?

Det er nok bare hvis kunden vil, det blir slik. Men hvorfor skulle kundene ønske det? De ser jo hvordan det ender. Det kan være godt mediestoff i årevis fremover hvem for eksempel Bjarne Håkon Hanssen jobber for. Nå skal synlige Larsen og Hansen inn i de usynliges rekker, frontfigurene skal bli bakmenn. De skal ikke hoie og skrike på gatene. De skal virke i det stille, i korridorene.