Åslaug Haga har skrevet bok om en statsminister til å spy av. Når hun anklager Jens Stoltenberg for å være uten vilje og mot til å ta store politiske grep, skyldes jo det at han har valgt å binde seg til Sp og SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Der er ikke gått mer en vel en uke siden Karita Bekkemellem utbasunerte sine følelser knyttet til at Jens Stoltenberg droppet henne som minister. Han er både feig, svak og utydelig, en pusling av en leder med andre ord, slik hun se det.

I dag kommer Åslaug Haga med sin bok «I de innerste sirkler» som handler nettopp om det indre liv i regjeringen. «Statsminister til å spy av», er overskriften på kommentaren i VG. Åslaug Haga har skrevet en roman. Den handler ikke om Jens Stoltenberg, men om den fiktive statsminister Carl-Otto Hedenstad. Det er Hedenstad som er til å spy av. Men som VG peker på, poenget er nettopp at  leserne skal tenke på Stoltenberg. Hun har villet skrive en nøkkelroman, altså en roman som inneholder en god del som er sant, men der storyen er oppdiktet. Det er personene og det som skjer i maktens sirkler som gjør boken pirrende.

Haga selv slipper selvsagt unna. Hun har ikke sagt et vondt eller nedsettende ord om Jens Stoltenberg. Det bare virker sånn. Det er ikke Jens, det er Carl-Otto Hedenstad hun skriver om. Snedig. Men at VG tenker sitt og lager en dobbeltside på boken har da ikke hun eller forlaget imot. Dette selger.

Og Haga smiler, tøff, sjarmerende og uangripelig. Hun har ikke som Åsne Seierstad med «Bokhandleren i Kabul» brukt fortellerformen for å beskrive hvordan det faktisk er. Seierstad forsvarte at hennes bok holdt journalistiske mål.

– Det er ikke min jobb å tolke boken – det må leserne gjøre, sier Haga.

Men når hun først møter VG, kan hun selvsagt ikke la være å peke på at hverken Carl-Otto Hedenstad eller Jens Stoltenberg er noen Obama akkurat.

– Det ser ut som om det som bærer seg i Norge er små skritt. Hvor det er et mål i seg selv å ikke skape seg fiender, i den forstad at man da kan skyve velgerne fra seg, sier Haga, og peker på at det er umulig å vinne valg ved å utfordre den øvre del av middelklassen.

Dette har Haga på sett og vis rett i. Det er den rødgrønne regjeringens svakhet at man ikke våger å utfordre interessegruppene. Knapt noe parti i dag er en sterkere forsvarer for det bestående enn Senterpartiet. Og intet parti ligger lenger fra de politiske realiteter enn SV. Dette har imidlertid endret seg betydelig gjennom de fire årene partiet har hatt regjeringsmakt.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang i 2000, kjørte han sterkt på behovet for reform av offentlig sektor. Det likte ikke LO å høre. Men Stoltenberg vant fram med delprivatisering av Statoil og organisering av sykehusene i helseforetak, for eksempel. Det ble betydelige endringer i Forsvaret og Politiet. Man lekte til og med med tanken på å gjøre endringer i sykelønnsordningen. Da dette ble kjent, bidro det til Aps katastrofevalg i 2001. Da fikk de ikke mer enn 24 prosent av stemmene. Men Stoltenberg maktet å beholde makten, og i 2005 vant de rødgrønne valget.

Jens Stoltenberg fremsto i 2000 som en politisk leder som ønsker omfattende endringer. Han så det var nødvendig å gjøre omfattende grep. Og noe fikk han gjennomført. Men han vekket sterke motkrefter både innad i eget parti og i fagbevegelsen. Stoltenberg ble anklaget for en høyredreining som var fremmed for arbeiderbevegelsen. Strategene i Ap forsto etter hver at den eneste muligheten for komme til makten igjen, var å alliere seg med SV og Sp. Jens Stoltenberg aksepterte å la seg drive mot venstre. Det spørs om det er mulig lenger når det nå må tas kraftige grep for å få kontroll med den voldsomme økningen i statens utgifter. Nå skal det strammes inn. Det spørs om Sp og SV tåler det.

Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik egner seg utmerket til å lede samarbeidsregjeringer, nettopp fordi de har evnen til samarbeid og finne kompromisser. Prisen de må betale er at de blir opplevd som lite handlekraftige, utydelige, kompromissøkende, kun opptatt av å beholde posisjonen, som Carl I. Hagen sa om Bondevik.   

Dersom Jens Stoltenberg velger å koble SV og Sp av regjeringstoget i løpet av 2010, kan det være at vi får se en Jens Stoltenberg i en noe modigere, tydeligere og dominerende utgave enn som leder av en samlingsregjering der de interne spenningene vil øke kraftig i månedene fremover.

Når Åslaug Haga sier at Jens Stoltenberg ikke akkurat ligner på Barack Obama, er det et ganske billig poeng. Det er omtrent som om Carl I. Hagen skulle sagt at Kjell Magne Bondevik ligner lite på Jesus, for han ville ha fellesskap med alle.