Regjeringens behandling av biodieselsaken står til stryk. Makan til klimapolitisk vingling skal en lete lenge etter. Den høyre hånden må da vite hva den venstre gjør, skriver redaktør Magne Lerø.

Så sent som i juni i år var Erik Solheim i Fredrikstad for å åpne Uniol biodieselfabrikk. Uniol er bygget for å kunne produsere 100 millioner liter biodiesel per år. Bakgrunnen er at regjeringen i fjor bestemte at 2,5 prosent av alt drivstoff som omsettes i Norge skal være biodrivstoff. Ved åpningen leverte Solheim sine visjoner om et mer klimavennlig g samfunn og trakk fram Uniol som et eksempel på den slags grønn industri som vi vil ha mer av i landet.

Nå har er ansatte fått varsel om permisjon. Uniol henger i en tynn tråd. Bakgrunnen er at regjeringen ikke lenger vil at biodiesel skal fritas fra avgiften på kr 3.40 per liter. Dermed rakner hele grunnlaget for å satse på biodiesel. Posten og transportkjempen Schenker sier de vil droppe biodieselen hvis den bli så mye dyrere som avgiftsøkningen tilsier. Norske Skog har planer om å bygge en ny fabrikk for biodiesel på Follum. Det vi det ikke være grunnlag for uten avgiftsfritak. Norske Skog sier de vil droppe Norge og heller satse i andre land.

Hvordan kunne det ende slik? Grunnen er at satsingen på biodiesel er blitt mer omstridt det siste året. I noen land har man droppet matproduksjon til fordel for å produsere soya og raps som brukes for å fremstille biodiesel. FN har advart mot utviklingen. Soya og raps utgjør det vi kaller første generasjons biodiesel. Norske Skog vil bygge en fabrikk som produserer biodiesel ut fra trevirke, altså annen generasjon. Det er imidlertid avgiftsfritaket som har lagt til grunn for investeringsbeslutningene. Hvis biodiesel ikke skal favoriseres avgiftsmessig, blir det alt for usikkert å satse på det.

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, er ikke imot bruk av biodiesel, men han er i tvil om dette er særlig klimavennlig. Han frykter biodiesel kan gå ut over matproduksjonen.

Anne Kristin Sydnes var bistandsminister i Jens Stoltenbergs regjering i 2000 og er nå utenlandssjef i Kirkens Nødhjelp. Hun sier til Klassekampen at det ikke er noen grunn til å droppe avgiftsfritaket av frykt for at u-land skal velge bort egen matproduksjon. Hun mener produksjon av råstoff til biodiesel vil gi u-land sårt tiltrengte inntekter som gjør det mulig å investere i et mer effektivt jodbruk og ta nye arealer i bruk.

Denne saken er et eksempel på at det er Finansdepartementet som styrer alt som har med avgifter å gjøre. Avgiftsfritaket var tatt bort i det statsbudsjettet Kristin Halvorsen la fram. Da de kritiske røster lot seg høre, åpnet hun for saken kunne bli vurdert på nytt. Nå sitter imidlertid Sigbjørn Johnsen i finansministerstolen. Hans oppgave er å dra inn de kronene han kan til statskassen og sørge for at det renner mindre kroner ut. Nå skal det strammes inn.

Det argumenteres for at avgiften på diesel skal gå til å dekke kostnadene med å bygge og vedlikeholde veinettet. Og biler med biodiesel belaster veiene like mye som biler som går på vanlig diesel. Dette er slik man tenker i finansdepartementet. Slik kan man også komme til å tenke om e-biler i budsjettet neste år.

Poenget med avgifter er ikke kun å skaffe penger i statskassen. Gjennom avgiftene skal forbrukerne stimuleres til ønsket atferd. Vi ligger så pass tynt an her i landet når det gjelder å få redusert klimautslippene, at vi bør ta i bruk avgiftsinstrumentet mer, ikke mindre aktivt.

– Vi er fortørnet over det som skjer, sier Thor Egil Forsberg (A) til Klassekampen i dag. Det er modig manns tale å rykke ut mot egen partiledelse på denne måten. Han er ikke alene. Både NHO, Transportarbeiderforbundet, Bellona og miljøbevegelsen, SV, Sp og opposisjonen på Stortinget vil beholde avgiftsfritaket for biodiesel. 

Men det ser ut til å ha gått prestisje i saken. Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen har i alle fall fram til i går vært enige om å stille seg på bakbeina.  Sigbjørn Johnsen snakker som finansminister gjerne gjør om avgifter. Dette er imidlertid ikke en avgiftssak alene. Det handler om regjeringens troverdighet i når det gjelder klimaspørsmål. Man sender enkelt og greit ikke miljøvernministeren for å kaste glans over åpningen av en fabrikk og et par måneder etter legger finansministeren fram et budsjett som raserer hele satsingen. Den høyre hånden må vite hva den venstre gjør. Det er pinlig at regjeringen ikke klarer å opptre mer konsistent i viktige saker.