Det handler ikke om prestisje. Jens Stoltenberg kjemper en nødvendig kamp for sin autoritet som sjef og regjeringen som beslutningsorgan. Det må være like før han er fed up av SV og Sp som regjeringspartnere, skriver redaktør Magne Lerø.   

Ny styreleder i Statoil, endringer i sykelønnsordningen, hijab i politiet, Kjell Inge Røkkes transaksjoner i Aker-systemet, ny blasfemiparagraf – i alle disse sakene har regjeringen gjort en til dels pinlig retrett. De har det til felles at det blir et saftig bråk etter at regjeringen har fattet eller er i ferd med å fatt en beslutning. Hvorfor kunne ikke Jens Stoltenberg ha snudd når det gjelder avgiftsfritak for biodiesel? I denne saken får vi inntrykk av at det er Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen mot røkkla. Ifølge VG i dag er 138 av Stortingets 169 representanter imot det Stortinget i dag skal vedta. Politiske kommentatorer og opposisjonen snakker om at Jens Stoltenberg overkjører Stortinget, at han ikke representerer folket vilje, ja at han regelrett begår et politisk maktovergrep.

 

Jens Stoltenberg, en beslutningstaker av den stri og sta typen?, en maktpolitiker som får folk til å rygge unna? Stoltenberg har i årevis blitt kritisert for det motsatte, at han vingler, søker kompromisser, ikke står for det han mener, er veik og beregnende, rygger unna når beslutninger skal tas. I ”Toppsjefsundersøkelsen til Ukeavisen Ledelse” er han i den gruppen som scorer lavest på ”beslutningssterk, viljen til å bruke makt når det er nødvendig”. Han er like lite maktsugen som Kjell Magne Bondevik.

Det er tre mulige grunner til at Jens Stoltenberg nå fremstår som en sta og steil maktpolitikere. Han kan ha et behov for å gjøre det tydelig for alle og enhver at han ikke er en vingler. Se her, her er mannen som kan stå alene og ta kritikk for upopulære standpunkter. Det er lite sannsynlig at Jens Stoltenberg bruker denne saken i sin egen imagebygging.

Jens Stoltenberg er overbevist om at avgiftsfritak er elendig politikk. Fagfolk er ikke enige om biodiesel er noe vi bør satse på. Hadde dette vært en skinnende miljøsak, kunne et avgiftsfritak ha blitt sett i et annet lys.

 

Det tredje grunnen er at Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg er blitt enige om at de må kjempe som løver for å få stramme inn budsjettet, øke avgifter og kutte kostnader. Biodieselsaken er et varsel om det som kommer. Det blir langt verre og tøffere. Hijab og blasfemi, i den slags saker kan man gjøre retrett. Men ikke når de gjelder budsjettet. Da må regjeringen stå samlet utad. I dag statuerer Jens Stoltenberg et eksempel. En regjering står på det budsjettet som legges fram. Sonderingene skal ha vært gjort i forkant.

Like viktig er det for Jens Stoltenberg å få sagt klart ifra til Sp og SV om at de må legge om kursen. Han har tent et varsellys for regjeringssamarbeidet. Fra nå av forventer han at regjeringens medlemmer forsvarer vedtak i regjeringen uten forbehold. Og i den grad det er nødvendig, får Kirstin Halvorsen og Liv Signe Navarsete bruke partipisken. Han godtar ikke at SV og Sp-politikere offentlig motarbeider regjeringen ved å skape usikkerhet om de vil stemme mot regjeringen eller legge fram alternative forslag.

 

Det er den interne striden som gjør dette til en håpløs sak for Jens Stoltenberg. Ap stuper på VGs meningsmåling i dag, ned syv prosent. Høyre går fram med tre prosent til 21,8, mens Frp går tilbake til 19,4 prosent. KrF går fram 2,7 og Sp 2 prosent. I går kom meldingen om at Erna Solberg nå er mer populær som statsministerkandidat enn Jens Stoltenberg.

Jens Stoltenberg er til vanlig ikke en dominerende regjeringssjef som henger over sine ministre sent og tidlig for å passe på at de ikke forsøker seg på noe han ikke liker. Gro Harlem Brundtland var langt mer dominerende og kunne på et langt tidligere tidspunkt enn Stoltenberg si hvor skapet skulle stå. Hadde Gro talt, var saken avgjort. Jens Stoltenberg må klare å innta en slik posisjon. De hjelper ikke at han har oppgradert Karl Eirik Schjøtt-Pedersen til samordningsminister. Han kan nok sørg for at saker ikke kommer ut av statsministerens kontroll. Det er imidlertid Jens Stoltenberg som personlig må treffe avgjørelser i vanskelige saker. Han må være tydelig og gjøre det klart at han ikke godtar noen slinger i valsen. Men for å kunne treffe gode beslutninger, må Stoltenberg kjøre prosess, lytte og sørge for forankring før beslutning. Han har grunn til å tvile på om han fremover vil få den forankring hos Sv og Sp han er helt avhengig av for å kunne lykkes som sjef.

Både Dagsavisen og VG skriver i dag at det er prestisje som nå rir Jens Stoltenberg. Det blir misvisende. For Jens Stoltenberg handler denne saken om autoritet. Noen ganger må en sjef vise hvem som er sjefen.

Jens Stoltenberg er en kompromissenes mann, en som ikke har det med å ri kjepphester i utrengsmål og som ikke plager sine samarbeidspartnere i tide og utide med så si hva han mener, hvordan han vi ha det. Derfor har han vært en god sjef for den rødgrønne regjeringen. Nå har imidlertid Jens Stoltenberg bestemt seg for å begynne å ri en kjepphest, og den heter ”samlet utad etter beslutning”. Hvis ikke Sp og SV klarer det, vil det være ødeleggende for Stoltenberg som regjeringssjef. Da vil han gjør det mye bedre som kompromissmaker i møte med Stortinget.

Det spørs om den skaden som har skjedd i biodieselsaken, lar seg reparere. Den er det klareste tegn vi har sett på at det rødgrønne samarbeidet er satt på nedtelling. Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete vil neppe klare å holde den kustus på troppene sine som Jens Stoltenberg er avhengig av.