Skal de ansatte i Forbrukerrådet klare å sette Randi Flesland i sjakk matt, må de ha noe mer på henne enn at hun lytter for lite, ikke holder det hun lover og at de ikke liker lederstilen hennes. Det de serverer likner mest på standard omstillingsfrustrasjon, skriver redaktør Magne Lerø.

Fire år etter Avinor-bråket må Randi Flesland håndtere en ny runde med misfornøyde arbeidstakere, skriver Dagbladet i dag. Avisen har fått tak i et notat der ansatte gir uttrykk for sterk misnøye med Fleslands lederstil og de endringsprosesser som skjer i Forbrukerrådet der hun nå er daglig leder. De ansattes styrerepresentant Halgeir Jansen sier det er stor uro i organisasjonen og at de ansatte ikke blir hørt. Flere føler seg utsatt for direkte løgn. Bakgrunnen for det er at Flesland sa da hun ble ansatt at hun ikke var kommet for å omorganisere, og nå er det nettopp det hun gjør. De ansatte blir usikre for hva dette kan bety for jobbene deres. Papirutgaven av Forbruker-rapporten blir lagt ned og tre ansatte blitt sagt opp. Om Flesland sies det at hun er lite interessert i å lytte på motargumenter, er veldig ovenfra og ned, hun opptrer ekskluderende og vrir på fakta.

Dette virker ikke særlig dramatisk i forhold til de endringsprosesser andre utsettes for for tiden. Endringene er dessuten solid forankret i styret. Dette er ikke noe Randi Flesland har funnet på. Styreleder Inge Takle Mæstad sier styret her vedtokk en strategiplan som nå skal implementeres i organisasjonene. Han mener de endringer som skjer er nødvendige for at Forbrukerrådet skal levere varene.

– Jeg vil si at Randi Flesland veldig raskt greide å «lese» organisasjonen, skjønne Forbrukerrådets særegenheter og identifisere hva som kan gjøres for å bli en tydeligere premissleverandør i forbrukerpolitikken, sier Mæstad.

Flesland på sin side opplever ikke at det er noe opprør i organisasjonen og tilbakeviser at hun har løyet om noe som helst. Hun viser til at alle endringer er forankret i styret.

– Endringer kan gjøre vondt. Det er selvsagt ikke morsomt å skulle jobbe annerledes enn man er vant til, og jeg skjønner at folk blir frustrerte, sier Flesland.

Det er enn uttalelse hun ikke får 10 poeng for. Der virker faktisk litt arrogant å si at det handler om hva som er morsomt og hva en er vant til.

Hvor godt Flesland fungerer som leder, er det umulig å ha noen formening om for utenforstående. Den kritikken hun utsetts for må ledere som står midt oppe i en omstilling regne med. Randi Flesland er ikke en leder som lett blir vippet av pinnen. Hennes offentlige motstander denne gang, Halgeir Jansen, er det lite «Rolf Skrede-takter» over. Flesland lå flere år i konflikt med flygelederne i Avinor og deres hærfører Rolf Skrede. Kampen mot Flesland ble ført med både åpne sverdslag og snedige bakholdsangrep. Randi Flesland hadde i starten full støtte av daværende samferdselsminister Torild Skogsholm. Flesland stanget og stanget. Til slutt kjørte hun seg helt fast. Det var i alle fall slik Liv Signe Navarsete så det. Styret fikk beskjed om at det nå måtte ryddes opp og skapes ro slik at det ikke flytrafikken ble rammet. Da var tiden for Randi Flesland ute.

Når en så pass beskjeden omstilling som den Forbrukerrådet utsetts for, blir en offentlig sak, skyldes nok det Randi Fleslands forhistorie, at Forbrukerrådet er en organisasjon som er omfattet av en viss offentlig interesse og at de ansatte har lagt en lur mediestrategi. «Lederstil» er et kjent kodeord for å få mediene til å interessere seg for en sak, dersom det er en rimelig kjent person som anklages for kritikkverdig atferd. Flesland er ikke så kjent, men her er det bråket i Avinor som trekkes fram. Det blir en «Flesland rir igjen»-sak, nå er hun igjen i trøbbel, hva er det med henne, underforstått.

Og det som er med henne, er at er av den robuste, viljesterke typen som synes medarbeidere bør tåle en omstillingsstøyt uten å gå av hengslene. Hun er søker ikke popularitet hos grupper av de ansatte, men forankring i styret. Det er tillit hos styret hun styrer etter.

De ansatte etterlyser mer mykhet, større vilje til å lytte, større forståelse hos Flesland. De synes det blir for lite prosess og for mye handlekraft der hun ferdes. Hun fremstår nok som vel mye boss og litt lite buddy. Så lenge man ikke kan vise til episoder der Flesland bruker illegitim makt, truer, trakassere eller opptrer uetisk, blir det ingen stor sak. Som bakgrunn for påstanden om at hun lyver, holder det ikke å si at hun sa hun ikke ville omorganisere og så gjør hun det likevel, hun sa vi ikke trenger frykter for jobberne våre, med så blir tre i Forbrukerapporten sagt opp. At Flesland skulle være så urutinert at hun har lovt null forandringer  da hun tiltrådte, har vi vanskelig for å tro.   

Åslaug Haga har skrevet bok om en statsminister til å spy av. Når hun anklager Jens Stoltenberg for å være uten vilje og mot til å ta store politiske grep, skyldes jo det at han har valgt å binde seg til Sp og SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Der er ikke gått mer en vel en uke siden Karita Bekkemellem utbasunerte sine følelser knyttet til at Jens Stoltenberg droppet henne som minister. Han er både feig, svak og utydelig, en pusling av en leder med andre ord, slik hun se det.

I dag kommer Åslaug Haga med sin bok «I de innerste sirkler» som handler nettopp om det indre liv i regjeringen. «Statsminister til å spy av», er overskriften på kommentaren i VG. Åslaug Haga har skrevet en roman. Den handler ikke om Jens Stoltenberg, men om den fiktive statsminister Carl-Otto Hedenstad. Det er Hedenstad som er til å spy av. Men som VG peker på, poenget er nettopp at  leserne skal tenke på Stoltenberg. Hun har villet skrive en nøkkelroman, altså en roman som inneholder en god del som er sant, men der storyen er oppdiktet. Det er personene og det som skjer i maktens sirkler som gjør boken pirrende.

Haga selv slipper selvsagt unna. Hun har ikke sagt et vondt eller nedsettende ord om Jens Stoltenberg. Det bare virker sånn. Det er ikke Jens, det er Carl-Otto Hedenstad hun skriver om. Snedig. Men at VG tenker sitt og lager en dobbeltside på boken har da ikke hun eller forlaget imot. Dette selger.

Og Haga smiler, tøff, sjarmerende og uangripelig. Hun har ikke som Åsne Seierstad med «Bokhandleren i Kabul» brukt fortellerformen for å beskrive hvordan det faktisk er. Seierstad forsvarte at hennes bok holdt journalistiske mål.

– Det er ikke min jobb å tolke boken – det må leserne gjøre, sier Haga.

Men når hun først møter VG, kan hun selvsagt ikke la være å peke på at hverken Carl-Otto Hedenstad eller Jens Stoltenberg er noen Obama akkurat.

– Det ser ut som om det som bærer seg i Norge er små skritt. Hvor det er et mål i seg selv å ikke skape seg fiender, i den forstad at man da kan skyve velgerne fra seg, sier Haga, og peker på at det er umulig å vinne valg ved å utfordre den øvre del av middelklassen.

Dette har Haga på sett og vis rett i. Det er den rødgrønne regjeringens svakhet at man ikke våger å utfordre interessegruppene. Knapt noe parti i dag er en sterkere forsvarer for det bestående enn Senterpartiet. Og intet parti ligger lenger fra de politiske realiteter enn SV. Dette har imidlertid endret seg betydelig gjennom de fire årene partiet har hatt regjeringsmakt.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang i 2000, kjørte han sterkt på behovet for reform av offentlig sektor. Det likte ikke LO å høre. Men Stoltenberg vant fram med delprivatisering av Statoil og organisering av sykehusene i helseforetak, for eksempel. Det ble betydelige endringer i Forsvaret og Politiet. Man lekte til og med med tanken på å gjøre endringer i sykelønnsordningen. Da dette ble kjent, bidro det til Aps katastrofevalg i 2001. Da fikk de ikke mer enn 24 prosent av stemmene. Men Stoltenberg maktet å beholde makten, og i 2005 vant de rødgrønne valget.

Jens Stoltenberg fremsto i 2000 som en politisk leder som ønsker omfattende endringer. Han så det var nødvendig å gjøre omfattende grep. Og noe fikk han gjennomført. Men han vekket sterke motkrefter både innad i eget parti og i fagbevegelsen. Stoltenberg ble anklaget for en høyredreining som var fremmed for arbeiderbevegelsen. Strategene i Ap forsto etter hver at den eneste muligheten for komme til makten igjen, var å alliere seg med SV og Sp. Jens Stoltenberg aksepterte å la seg drive mot venstre. Det spørs om det er mulig lenger når det nå må tas kraftige grep for å få kontroll med den voldsomme økningen i statens utgifter. Nå skal det strammes inn. Det spørs om Sp og SV tåler det.

Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik egner seg utmerket til å lede samarbeidsregjeringer, nettopp fordi de har evnen til samarbeid og finne kompromisser. Prisen de må betale er at de blir opplevd som lite handlekraftige, utydelige, kompromissøkende, kun opptatt av å beholde posisjonen, som Carl I. Hagen sa om Bondevik.   

Dersom Jens Stoltenberg velger å koble SV og Sp av regjeringstoget i løpet av 2010, kan det være at vi får se en Jens Stoltenberg i en noe modigere, tydeligere og dominerende utgave enn som leder av en samlingsregjering der de interne spenningene vil øke kraftig i månedene fremover.

Når Åslaug Haga sier at Jens Stoltenberg ikke akkurat ligner på Barack Obama, er det et ganske billig poeng. Det er omtrent som om Carl I. Hagen skulle sagt at Kjell Magne Bondevik ligner lite på Jesus, for han ville ha fellesskap med alle.

At Jan-Erik Larsen forsøker seg i rollen som privatpraktiserende riksmeglingsmann for betalingssterke bedrifter som er i strid med staten, er egentlig temmelig udramatisk. Men selvsagt en mediesak i en tid hvor det er så politisk ukorrekt som det kan få blitt å hete Hansen eller Larsen og drive med PR og døråpning, skriver redaktør Magne Lerø.

Allerede 10 dager etter at Jan-Erik Larsen, Stoltenbergs statssekretær, var ute av regjeringskontorene, var han i gang som profesjonell døråpner. Han ringte flere av sine kontakter og politiske venner på vegne av ABB som er midt oppe i en betent konflikt med Jernbaneverket. Striden dreier seg om hvem som skal ta sluttregningen på flere hundre millioner kroner for utvikling av et nytt signalsystem for tog. Det fungerte ikke som forventet, og det snakkes om det som en skandale.   

Når Larsen er i gang som døråpner og påvirker bare et par uker etter han har pakket seg ut av statssekretærkontoret, forteller det at han ikke har helt snøring i forhold til hva som passe seg. Når man fortsatt står på lønningslisten, bør man holde seg unna oppdrag der ens arbeidsgiver, staten, er direkte involvert. Jan-Erik Larsen er ikke blitt pålagt noen karantene. Slik sett bryter han ikke noen lover eller forordninger med det han har foretatt seg. Men allikevel. Det er noe som heter musikalitet.

Det Larsen har gjort, er imidlertid ikke noe suspekt. Larsen mener han kan bidra til å løse en konflikt. Han kommer utenfra, og selv om det er ABB som betaler ham, oppfatter han nok sin rolle som konstruktiv og løsningsorientert. Han oppsøker ikke krokene for å spre dritt om Jernbaneverket. Han vil høre hvordan den politiske ledelsen vurderer situasjonen. På en måte er det riktig, som det gjøres i VG i dag, å si at Larsen talte motpartens sak. Samtidig blir det for enkelt. Larsen har neppe inngående kjennskap til konflikten. Han er ikke en advokat som gir råd om å kjøre saken fordi man har sterke kort på hånden. Larsen tilbyr å forhøre seg. Slik kan han bidra til å definere det mulighetsrommet ABB kan ha.

I denne saken dreier det seg om å utnytte sine kontakter, ikke om sakkunnskap han har tilegnet seg som statssekretær. Om han hadde blitt ilagt karantene noen måneder, kunne han gjort det samme like effektivt. Det skjer ofte at eksansatte i politisk ledelse utnytter sine kontakter i det politiske miljø. Det er en del av jobben deres.

Og ingen må tro at de statssekretærene som er blitt kontaktet av Larsen om denne saken, kvitterte med å si «ja, du er jo en gammel kompis. Jeg skal ta en telefon til Jernbaneverket og be de skjerpe seg». De ga Larsen noen synspunkter som kanskje kan være nyttige for ABB.

Jernbaneverket har stålsatt seg og har bevæpnet seg med juridisk ammunisjon. Det samme har nok ABB. Striden kan ende i retten. Det kan godt være Jan-Erik Larsen kan spille en konstruktiv rolle, nettopp fordi han forstår så godt hvordan man tenker i maktens sirkler og kan beskrive for ABB hva de kan tape og vinne omdømmemessig på å gå rettens vei. I et miljø hvor man girer hverandre opp til å kjempe et slag nær sagt koste hva det koster, kan en han nytte av rådgivere som har andre perspektiver på den situasjonen man har havnet i.

Jan-Erik Larsen klarer seg nok. Men det er kostelig å lese det han sier til VG i dag: Jeg kommer ikke til å si noe mer om mine kundeforhold.

Men var det ikke det som skulle være noe av egenarten ved First House, at det skulle være åpenhet om kundeforholdet?

Det er nok bare hvis kunden vil, det blir slik. Men hvorfor skulle kundene ønske det? De ser jo hvordan det ender. Det kan være godt mediestoff i årevis fremover hvem for eksempel Bjarne Håkon Hanssen jobber for. Nå skal synlige Larsen og Hansen inn i de usynliges rekker, frontfigurene skal bli bakmenn. De skal ikke hoie og skrike på gatene. De skal virke i det stille, i korridorene.

Når direktører flykter fra sykehusene i høyt tempo, er grunnen såre enkel. De klarer ikke å få gjort det som forventes av dem med de ressurser de har til disposisjon, skriver redaktør Magne Lerø.

Intet er nytt under solen, sang Åse Kleveland i Grand Prix-finalen i 1966. Det samme skjer om og om igjen. Alt er egentlig bare gammelt nytt. Vi har hørt det før og sett det tidligere.

Det gjelder i alle fall for Sykehus-Norge. Ikke engang Riksrevisjonen klarer å komme opp med noe vesentlig nytt om den begredelige situasjonen. Økonomistyringen er for dårlig. Sykehusene koder behandlinger på en måte som gjør at de klarer å hente ut større bevilgninger enn de skulle hatt. Budsjettdisiplinen er elendig. Man har vendt seg til at budsjettoverskridelser ikke får konsekvenser. Departementet må stille tydeligere krav.

Det konkluderer Riksrevisjonen med. Og vi har hørt det samme ørten ganger før.

– Det er et demokratisk problem at spesialisttjenesten over mange år ikke tilpasser seg de økonomiske rammer fastsatt av Stortinget, heter det i rapporten.

Det samme sa tidligere helseminister Sylvia Brustad. Hun sa flere ganger at hun krevde at budsjettene blir holdt. Og Bjarne Håkon Hanssen sa det samme. Og nå sier Anne- Grete Strøm Erichsen det. Hun sier i dag til Dagbladet det skal utvikles nye rapporteringsrutiner for å sikre at «oppdragsdokumentet» fra departementet blir fulgt. Og hun peker på at underskuddene er blitt lavere de siste årene. Hun satser på at tre av fire helseforetak klarer resultatkravet i år.

Vi får vente å se. Men at underskuddet i år blir noen hundre millioner lavere enn i fjor, ligger det nok an til.

Opposisjonen må selvsagt benytte sjansen til å sparke regjeringen på skinnleggen for dårlig økonomistyring.

– Det er uholdbart at pasienter og skattebetalere må ta regningen fordi sykehusene ikke styres godt nok, sier Bent Høie, helsepolitisk talsmann i Høyre. Så enkelt er det dog ikke. Det er vitterlig pasienter sykehusene bruker penger på.

Når kostnadene til sykehusene øker i galopperende fart, skyldes det at antallet eldre øker og at det kan gis bedre og dyrere behandling for stadig flere lidelser. Leger er mer opptatt av pasienter enn av budsjetter. Det foreligger ikke klare prioriteringer som sier hvilke grupper som ikke skal få behandling. Alle forventer – og krever – å få det beste.

Og de ansatte jobber skjorten av seg. Arbeidstilsynet har i 2009 kontrollert landets 27 største helseforetak som sysselsetter over 100.000 ansatte. 18 av disse bryter arbeidsmiljøloven.

– Flere helsearbeidere blir syke. Mange som står i jobb, burde vært sykemeldt. Det blir de på sikt, uttalte prosjektleder Pål Lund da rapporten ble lagt fram i juni.

Tilsynets rapport dokumenterer at arbeidsmiljøloven blir brutt ved at tidspresset stadig øker, arbeidsoppgavene er for store i forhold til tid og ressurser, en av fire får belastningsskader, skader blir ikke forebygget, ansatte opplever uheldige arbeidsbelastninger og kartlegging av potensielle farer er mangelfull.

Det er neppe en fornuftig strategi å satse på at de ansatte klarer å løpe fortere i gangene.

15 av 19 økonomidirektører har flyktet fra sykehusene i løpet av de to siste årene, går det fram av rapporten fra Riksrevisjonen. Blant direktørene er turbulensen nesten like stor. Riksrevisjonen er bekymret for de konsekvenser dette får for økonomistyringen.

Når så mange direktører slutter, er det fordi de opplever å ha fått tildelt en «mission impossible».

– Jeg tror en del opplever det vanskelig med de store forventningene, fordi det er en begrenset forståelse for at man ikke kan gjøre alt som er medisinsk mulig, sier sjefen for Midt-Norge helseforetak, Gunnar Bovim, til Dagens Næringsliv.

Det er som sagt forholdet lege – pasient som er kostnadsdriveren. Så lenge samfunnet ikke har fortatt smertefulle prioriteringer og gjort det klart hva det ikke skal brukes penger på, får man ikke kontroll med kostnadene.

Det er mange millioner å spare på å nedbygge aktiviteten på lokalsykehusene. Her setter Senterpartiet seg på bakbeina. Flest mulig tjenester på flest mulig steder der folk bor, synes å være deres strategi. Det koster. Det kan være Anne-Grete Strøm-Erichsen skjærer igjennom og krever at lokalsykehusene skal nedgraderes.    

Det er nok også penger å spare på å få holde folk unna de høyspesialiserte sykehusene og ta til takke med mindre spesialiserte behandlingsopplegg på kommunalt plan. Det er at av målene i den bebudede samhandlingsreformen som på er til behandling i Stortinget. 

Ferd betaler 16 millioner til økonomisjefen før han tiltrer og staten betaler på tre år en milliard til ansatte etter at de har sluttet. Uforstanden ser ut til å være likelig fordelt i offentlig og privat sektor, skriver redaktør Magne Lerø.

Det norske oljeserviceselskapet Aibel ga sin nye finansdirektør, Idar Eikrem, 16 millioner kroner for at skulle ta imot stillingen. I tillegg har han en årslønn på 4,5 millioner. Fallskjermen er nok også av megatypen, vil vi anta.

Johan Andresens investeringsselskap, Ferd, eier 80 prosent av selskapet. Ferds administrerende direktør, Jo Lunder, er styreleder i Aibel. Han forklarer til Dagens Næringsliv at Eikrem hadde en opsjonsavtale hos sin tidligere arbeidsgiver. Den måtte de løse ham ut av. Hvis ikke hadde han tapt mye på å begynne i Aibel.

Eikrem må være en usedvanlig flink kar, siden Ferd mener han er verd så pass mye. Men slik er det å ha spisskompetanse. Han er rene fotballspilleren. De som er god med ball kan tjene enda mer. Selskapet har tapt 2,7 milliarder kroner de siste to årene. Men det er nok ikke Eikrems feil. Han er hentet inn for å få selskapet til tjene penger.  

En så høy «sign on fee» er rekord i norsk sammenheng. Den som tidligere har fått mye oppmerksomhet for å få millioner før en tiltrer i kombinasjon med sluttpakke fra forrige jobb, er Arne Jensen som sluttet i TV2, gikk over i Braathens og endte i IT-bransjen. Nå er han ute derfra.

Man kan riste på hodet over Ferd som bruker penger på denne måten, men det er tross alt deres penger. Samtidig illustrerer dette baksiden av medaljen når det gjelder opsjoner. Noe av hensikten er å binde ledere til bedriften. Men det gjør det tydeligvis ikke. For det finnes noen som er villig til å løse ut opsjonene for å få den de vil ha.

Det er all mulig grunn til å advare mot at det utvikler seg et markedet for lederlønninger med «sign on fee». Ledere bør betales ut fra sin dyktighet. De får med andre ord vise hva de er gode for i sin nye sammenheng før millionene begynner å rulle.

Millionene ruller også i strie strømmer i staten, men da ikke til folk som skal begynne, men til ansatte som slutter å jobbe uten at lønnsutbetalingene stopper opp. Staten har nemlig en ventelønnsordning som mange ansatte er omfattet av. VG avslørte i går at et hundretall ansatte i Norges Bank har mottatt ventelønn og siden førtidspensjon. Knapt noen har begynt i ny jobb. Dette koster banken 80 millioner i året.

I dag skriver Finansavisen at rundt 1000 ansatte på tre år har belastet staten med rundt en milliard kroner. Det er ansatte i Posten, Telenor, NSB og Norges Bank, blant andre, som er inne i ordningen.

Nå sier Høyre og Frp at de vil stoppe ordningen. Det må kunne finnes andre måter å løse overtallighet på. Enkelt er det ikke. Det ligger et avtaleverk i bunnen som gir statsansatte beskyttelse mot å bli kastet på dør med 3 måneders oppsigelse fordi det oppstår overtallighet.

Man kan løse dette ved å gi sluttpakker. Den dårligste måten å løse det på er å la folk gå år etter år på ventelønn. Da må de heller tas inn igjen og la de få annet arbeid. Noe fornuftig må da overtallige kunne drive med. En for god ventelønnsordning blir en sovepute. Folk som blir overtallige, må få tid på seg til å finne nytt arbeid. Samtidig bør det være slik at man får mindre utbetalt dersom man for eksempel ikke etter et år har skaffet seg nytt arbeid.   

Selv om de ansatte i stat og kommune er mindre fornøyd med sine toppsjefer enn ansatte i næringslivet, betyr ikke det nødvendigvis at sjefene i det offentlige er dårligere enn sjefene i næringslivet, skriver redaktør Magne Lerø.

Toppsjefer i privat sektor blir vurdert som betraktelig bedre på alle områder enn sjefer i offentlig sektor, viser en undersøkelse som Synovate har utført i samarbeid med Manpower og Arbeidsforskningsinstituttet. De har blant annet vurdert sjefers evne til å være tydelig på strategi, til å delegere og sørge for at medarbeiderne har de ressurser de trenger for å få jobben gjort . I gjennomsnitt er to av tre ansatte i privat virksomhet fornøyd med sjefen sin, mens bare rundt 40 prosent av de ansatte i offentlig sektor er fornøyd med toppledelsen.

Dette er egentlig ikke så overraskende. Det er et problem for en del toppledere i offentlig sektor at de ikke klarer å være så klare på strategi som de ønsker å være, fordi de er avhengig av politiske styringssignaler. Det er tøft å forholde seg til et marked. Markedet sørger ubenhørlig for at de beste vinner og de dårligste taper. Men det kan være enda vanskeligere å forholde seg til skiftende politiske signaler, og ikke minst, manglende samsvar mellom bevilgninger og de oppgaver som skal løses. Det fører til at toppledelsen fristes til å snakke med et forbehold, man «regner med» at dette blir strategien fremover, man «forutsetter det og det, og da blir strategien osv». En toppsjef i en bedrift kan tale tydeligere og sterkere om de strategiske veivalg.

Et annet forhold som spiller inn, er at det offentlige tiltrekker seg mer forvaltningsorienterte ledere, mens man i privat sektor har toppsjefer som har større frihet til å lede ut fra hva en selv vil og har tro på.

Videre spiller det inn at målet kan være tydeligere i privat sektor enn i det offentlige. Det er for enkelt å si at man i næringslivet bare er opptatt av å tjene penger . Man kan imidlertid definere sitt mål og strategi tydeligere. I stat og kommune gis man et mer eller mindre tydelig oppdrag, og som sagt, ofte uten tilstrekkelig med ressurser. Det er Nav et eksempel på. Og sykehusene. Knapt noe sektorer skifter toppledere så ofte som sykehus. Grunnen er at lederne opplever at de ikke ikke klarer å stå for en konsekvent, tydelig ledelse og levere i forhold til forventede resultater.

Det fjerde forholdet som skiller offentliges sektor fra privat, er at man i det private styrer både inntekter og utgifter. Her kan man bruke så mye penger en vil om man klarer å tjene mer enn man bruker over tid. I det offentlige er inntektene gitt. Hvis bevilgningene er i knappeste laget, blir utfordringen å kutte kostnader.

Å være toppsjef i det offentlige kan være særdeles vanskelig. Vi kan ikke trekke den slutning at sjefene i det private er bedre enn de i næringslivet ut fra om de ansatte er mer fornøyd med næringslivssjefene. Det blir som å sammenligne epler med pærer. Hvor god sjef man er, avhenger av situasjonen. Det er ikke enkelt å være en god sjef i Nav for tiden, for eksempel, fordi man er midt en gigantisk omstilling og uten at det var samsvar mellom oppgave og bevilgning.    

LO og industrien maser på Helge Lund om å få opp farta. De er avhengige av Statoil. Men Helge Lund vil nok ikke påta seg oppgaven med å redde tusenvis av norske industriarbeidsplasser, skriver redaktør Magne Lerø.

Statoil er lokomotivet i norsk leverandørindustri som sysselsetter rundt 80.000. Om lag 75 prosent av ordrene har en eller annen tilknytning til Statoil. På grunn av finanskrisen, usikkerhet om oljeprisen og stagnasjon i aktiviteten på norsk sokkel, kommer det ikke så mange ordrer fra Statoil som tidligere. Det ligger an til oppsigelser og permitteringer av titusener som følge av for lav aktivitet. LO-leder Roar Flåthen har mast på Statoil-sjef Helge Lund om å få opp farten. Han ber Lund hive på mer kull og fremstå som det lokomotivet det er ment å være. Statoil må bruke penger, investere, ellers går for mye av leverandørindustrien dukken.

I går fikk Flåthen støtte fra statens oljeselskap, Petoro (SDØE). De mener Statoil forsinker gode prosjekter

– De prosjektene vi nevner, er ikke slike som er bånn i bøtta eller har avkastning langt unna det oljeselskapene bruker, sier Petoro-sjef Kjell Pedersen.

Fra leverandørindustrien får Statoil høre at de venter med å bestille oppdrag fordi de vil presse prisen nedover. Statoil avviser alle påstander. Også påstandene om at de er for opptatt av å investere i utlandet og at de forsømmer Norge.

Helge Lund sier de utvikler de prosjektene de er involvert i i det tempo som er riktig for Statoil.

Det Helge Lund ikke sier, men som han mener, er at Statoil er et børsnotert selskap som skal behandle staten på lik linje som andre eiere.  Det overordnende mål er å gi aksjonærene den avkastning de forventer. Statoils mål er ikke å bevare flest mulig industriarbeidsplasser. Det er ikke uvesentlig for Statoil, for selskapet trenger en norsk industri som kan betjene dem. Men Statoil får tenke på sin egen lønnsomhet, Statoil på sin.

Roar Flåthen kjemper for arbeidsplassene til sine medlemmer. De i Ap som var imot at Statoil skulle bli delprivatisert og børsnotert, vil si «se, nå skjer det vi advarte mot». Statoil er oppsatt på å tjene penger i en tid hvor oppgaven skulle vært å sikre arbeidsplasser og legge grunnlaget for videre vekst. I Statoils første tid ble selskapet sett på som redskap i politikernes hånd. Nå er det børslogikken som gjelder.

Det kan jo være Helge Lund gjør seg kostbar og er litt treig med vilje. Han vil vise det norske folk hvordan det kommer til å gå hvis man begynner å nedbygge aktiviteten på norsk sokkel. Selv ligger han i startgropen for å komme igang i Lofoten og Vesterålen. Der kan det være olje og gass for svimlende 1500 milliarder kroner, ifølge Lund.

I går ga regjeringen grønt lys for en ny runde med konsesjonssøknader på norsk sokkel. Industrien og LO jubler. Det betyr økt aktivitet, ikke med en gang, men på sikt. Leder av Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, rister oppgitt på hodet. Han mener industrien må omstille seg, bort fra oljeavhengigheten og viser til Aker Verdal som vil satse på vindkraft. Men det er lettere sagt enn gjort. Vindkraft vil, selv om flere satser på det, utgjøre en forsvinnende liten del av den aktiviteten olje og gass representer i årtier framover.

Det olje- og energiminister Terje Riis-Johansen kan gjøre noe med, er å lyse ut konsesjoner. Det gjør han. Statoils investeringstempo er det Statoil som bestemmer.

– Jeg kommer ikke til å instruere dem til å sette i gang prosjekter, sier Riis-Johansen til Klassekampen. Som om han kan det. Det skulle tatt seg ut om en statsråd skulle forsøke å instruere et børsnotert selskap om hva man skal investere i. Da ville det blitt et rabalder uten like. Når man er børsnotert, er det fordi politikere ikke skal eller kan instruere. Men å late som om man har stor makt som man ikke har, har jo også en viss sjarm.  

Jens Stoltenberg, Sigbjørn Johnsen og Helge Lund – det er de tre som har størst innflytelse over norsk økonomi. I går sa de hva de mener. Nå vet vi hvordan det vil bli, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Stoltenberg lover at det skal bli flere lærere. Det skal altså brukes mer penger på skolen. Men har ikke Sigbjørn Johnsen sagt at de offentlige utgiftene skal ned? Det gjelder ikke skole. For nå er det Kristin Halvorsen som er kunnskapsminister. Hun orket ikke fire nye år med budsjettkutt. Hun vil heller bestyre det departementet der de rødgrønne er enige om at det skal satses. SV må ha en vinnersak. De vant fram med full barnehagedekning. Nå vil de vis velgerne at de også kan levere når det gjelder skolen. Og Audun Lysbakken er allerede i gang med å finne fram til solskinnshistorier om integrering. SV skal fokusere på det de får til. Ap får ta ansvar for kuttene.

Sigbjørn Johnsen snakker i mantra for tiden – «de offentlige utgiftene må ned». Han sier ja til alle journalister som vil bære fram budskapet hans. Han tenker og tenker på kutt hver eneste dag, sier han. I dag går han et skritt lengre i Dagens Næringsliv. Han vil at eldre skal betale mer av godene.

–  Når min generasjon blir 80 år, kan vi bli nødt til å ta et større ansvar for omsorgsutgiftene, sier han. Det betyr økte egenandeler eller private borettslag med omsorgstjenester for eldre. Han nevner selv dette som eksempel. I dag er det nok en del rødgrønne som setter kaffen i halsen.

På spørsmålet om han kan garantere å ikke røre sykelønnsordningen, svarer han: «ingen kommentar». Det tolker vi som om han har planer om det. I Soria Moria står det at de ansatte skal beholde de rettigheter de har. Da må han bruke pisken mot arbeidsgiverne – de skal betale mer for ansatte som blir syke. Gulrøtter har han neppe råd til. Han satser nok på at superforhandler og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skal klare å få arbeidsgiverne med på at de skal betale mer, mens de ansatte slipper. Det kan vise seg like vanskelig som å få USA med på en klimaavtale.

Fram mot valget har det vært motstanderne av oljeboring i Lofoten og Vesterålen som har lagt premissene for debatten. Tilhengerne har gjort som Jens Stoltenberg, lagt seg lavt i terrenget. Nå får det være nok. Nå er tiden inne for nye premisser, har Statoil-sjef Helge Lund funnet ut. I går lovet han det norske folk bruttoinntekter på 1500 milliarder kroner dersom fiskebankene åpnes for utbygging.

– Det vil være rart om Norge ikke har behov for de pengene, sier Lund til VG. Han er klar til å starte boringen om to år.

Han sier dette mens Trond Giske har fått hele Industri-Norges problemer i fanget. Petroleumsindustrien sysselsetter en kvart million arbeidstakere i Norge, og mange bedrifter snakker nå høyere og høyere om ordretørke fordi oljeselskapene skrinlegger prosjekter og utsetter beslutninger. Aftenposten forteller eksempelvis om FMC Technology på Kongsberg, hvor 550 faste og innleide medarbeidere snart må ut.

Dette skjer uavhengig av beslutninger om områdene utenfor Nordland, men både Statoil og andre aktører bruker Lofoten og Vesterålen som ris bak speilet. En hvilken som helst vanskelig situasjon vil bli verre hvis området stenges permanent, og en hvilken som helst god situasjon vil bli bedre hvis politikerne går med på at området skal åpnes.

Miljøbevegelsen frykter at oljeutbygging kan bli en fysisk fare for de viktige fiskebankene, samtidig som man prinsipielt mener at det er på tide å begrense oljeutvinningen og satse på nye energiformer. Helge Lund er ikke enig i hverken det ene eller det andre. Tidligere i uken sa han til VG at energiforbruket i verden øker så sterkt at 85 prosent fortsatt må komme fra olje, gass og kull når vi kommer til 2030. Han ser en større samfunnsfare i «økonomisk doping» på grunn av oppblåste offentlige budsjetter enn i en fortsatt satsing på fossil energi.

Statoil er motoren i leverandørindustrien hvor om lag 80 000 mennesker er ansatt i. Når tiden er inne, kommer Helge Lund til å si hvor mange titusener av arbeidsplasser han tror forsvinner dersom de ikke får tilgang til Lofoten, men må begynne å bygge ned aktiviteten i Norge. Slaget om Lofoten neste år blir formidabelt. Helge Lund satser på å få folket over på sin side. Miljøbevegelsen kommer til å utpeke han til landets største miljøversting og gyve løs. Kanskje han spør Bjarne Håkon Hanssen om råd for hvordan han skal takle å bli gjort til folkefiende. Svein Gjedrem kunne også vært med på listen over de menn som har størst innflytelse over norsk økonomi. Høy rente og sterk kronekurs frykter jo industrien som pesten. Selv vil vel Gjedrem kledelig si at hans rolle bare er å justere renten for å sikre balanse i økonomien. Det han mener er at jobben hans er å sette opp renten når Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen ikke gjør jobben sin, å få kontroll med den offentlige pengebruken.

Hva? – sa ikke Petter Jansen at han sluttet frivillig og fordi jobben var gjort? Neida, han fikk sparken og en fallskjerm på syv millioner. Og Tormod Hermansen regisserte spillet, skriver redaktør Magne Lerø.

Når en sjef skal får sparken, er det vanlig at alle parter beflitter seg på å gjøre dette på en så skånsom måte som mulig. Hovedregelen er den at alle parter er tjent med minst mulig oppstyr.

Karita Bekkemellem utgjør et unntak. Hun ville si det som det var og endatil skrive bok om at hun ble sparket. Og sjefen Stoltenberg får det glatte lag. Han er en av landets dårligste ledere, skriver hun. Men det er ikke noen hun mener. Det var bare noe hun følte der og da.

Måten det gjøres på i næringslivet er så lagt fra Bekkemellems åpenhjertighet som det går an å komme. Her får man sluttpakker for ikke å si noe.

Statsråder får ikke sluttpakker. De går tilbake til Stortinget med en lønn som ligger noen hundre tusen under statsrådslønnen. Men ifølge Bekkemellem tilbød Stoltenberg henne en ærerik retrett som en slags sluttpakke. Hun kunne si at hun trakk seg av familiære grunner og si at hun nå ønsket å arbeide med noe annet enn politikk. Underforstått: Så kunne han beklage at hun trakk seg og takke henne for stor innsats gjennom mange år. Stoltenberg sa ikke det, men det var nok det Bekkemellem lurte på om han mente.

I dag kan Finansavisen og Dagens Næringsliv fortelle hva som skjedde da Petter Jansen fikk sparken i Norwegian Property. Men han sa han trakk seg frivillig? Det er også sant, i formalitetenes verden. Når styreleder og gammel ringrev Tormod Hermansen og Petter Jansen forhandler sluttavtale, er det retorikk på høyt plan vi snakker om.

Ifølge årsregnskapet for 2008 hadde Jansen en avtale om seks måneders etterlønn ved oppsigelse initiert av arbeidsgiver. Norwegian Property har levert elendige resultater og i mediene har det av og til vært spekulert om Jansen vil kunne fortsette. Men da Jansen sa opp tidligere i år, fortalte han at han nå hadde gjort jobben og hadde bedt styreleder om avløsning.

– Jeg har sagt meg villig til å sitte i stillingen til ny administrerende direktør er på plass. Jeg har seks måneders oppsigelse og innen den tid må syret kunne få en person på plass, sa Jansen.

Ikke noe snakk om fallskjerm, bare seks måneders oppsigelsestid. Og Thormod Hermansen spilt sin rolle, beklaget at Jansen sa opp og sa det var en ordinær oppsigelse.

Da regnskapet for tredje kvartal ble lagt fram i går, kom det fram at det er brukt 13.5 millioner på sjefer som har sluttet i selskapet. Det viser seg at syv millioner, to årslønner, er gått til Jansen.

Slik har nok spillet foregått. Styret kommer til at Jansen bør skifters ut. Det sier de ikke direkte til ham, men styreleder Hermansen gjør det klart at styret har noe å gå på når det gjelder sluttpakke hvis det er aktuelt. Jansen forstår tegningen. En endring i arbeidsavtalen som medfører to års etterlønn, er han ikke imot. Da Jansen forstår at styret er villig til å gi ham to årslønner, vil han vurdere sin stilling. «Vurdere» betyr  «si opp».  

Men det gjenstår en ting, hvis han nå skulle finne på å si opp; De må være enige om hva som skal sies utad. Det er lett å bli enige når målet er å lage minst mulig oppstyr.

Formelt er det da Jansen som sier opp. En ordinær oppsigelse, som Hermansen sier.

Men i går var altså spillet slutt. Det gikk nesten å lure offentligheten med hva som egentlig hadde skjedd.

Når det er så om å gjøre å tåkelegge det som skjer rundt det at ledere må slutte, er det fordi begge parter som regel er mest tjent med det. Det er forbundet med nederlag å måtte gi seg, selv om hovedregelen er at de fleste av dem som må slutte får seg like gode jobber etterpå. Jansen måtte slutte i SAS også. Det var fordi han og eier ble uenige om strategien. Det er egentlig en kurant sak. Man skal ikke som leder holde på med noe man ikke kan gå helhjertet inn for.

Petter Jansen er en dyktig leder. Han får seg andre sjefsjobber hvis han vil. Men det han sier om seg selv i forhold til jobben, tar vi med en klype salt neste gang.

Raymond Johansen utøver sin makt etter Karita-modellen mot Bjarne Håkon Hanssen. Haakon Lie representerte en diametralt motsatt lederstil. Han sa rett ut det han mente og drev ikke med sentimentalt vås, skriver redaktør Magne Lerø.

I sin bok om Haakon Lie beskriver Hans Olav Lahlum en sjefstype som mest er å sammenligne med en utdødd rase. Men så er det også en generasjon siden Lie hersket i Arbeiderpartiet. Og han var et barn av sin tid. Han var besjelet av det han trodde på. Redskapet var Det norske Arbeiderparti. Her skulle det være disiplin og orden. Alle hadde å slutte opp om partiets linje – og Lie forbeholdt seg retten til å slå ned på alle avvik. Partiet ble i realiteten styrt av et oligarki, sa Lalum da han lanserte boken i går. Både Lie og Einar Gerhardsen var blant dem som hadde mest makt i partiet. De var grunnleggende uenige i flere spørsmål og det hersket en permanent maktkamp mellom dem. Det levde de rimelig godt med. Det var slik det var. Politikk er kamp om makt, for sakens skyld, for det de trodde på.

Haakon Lies oppgave var å sikre lojalitet til partiet og utøve partidisiplin. Det gjorde han med drepende dyktighet. Ha brukte alt han kunne av herskerteknikker og kunne skjelle folk huden full. Han går til og med til håndgripeligheter. Berge Furre dyttet han en gang vekk fra talerstolen, Bjartmar Gjerde grep han i en heftig diskusjon i slipset, for å nevne noen eksempler. Haakon Lie førte en lederstil som rammes av bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven om trakassering.     

Lie var en vulkan i utbrudd, en urkraft, et bål av vilje, sa journalist Anderas Hompland på pressekonferansen i går. Han har gitt Lalum råd underveis i arbeidet med boken.  

Lie regnes som en av etterkrigstiden betydeligste politiske ledere. Vurdert i forhold til dagens lederidealer, opptrådte han fullstendig på trynet. Han var hensynsløs når det gjaldt å kjempe for de sakene han mente var viktig.

Men Lie kunne også være nær, følsom og sårbar. Han var genuint opptatt av mennesker som hadde de vanskelig. Lie brydde seg.

I Lies politiske verden er det Maciavellis lover om makt som gjelder. Den som vil være med på leken, får tåle steken. Slik drev han på. Noen må vinne, andre må tape. Den som taper får trekke seg unna eller posisjonere seg for et nytt fremstøt.

Karita Bekkemellems bok ville Haakon Lie fnyst foraktelig av. Hun klager over behandlingen hun har fått av Jens Stoltenberg. Han har ikke viste henne nok omsorg og oppmerksomhet i perioden fra hun fikk beskjed om at hun måtte slutte og vel en uke etter da det skjedde. Bekkemellem skriver om hvor tungt og vanskelig det var å jobbe på oppsigelse.

Bekkemellem har vanskelig for å innse det, men sannheten var at hun hadde mistet den støtten innad i Ap som en statsråd må ha. Hun ble sparket fordi hun ikke lenger ble oppfattet som dyktig og en partiet ville satse på for fremtiden. Bekkemellem var blitt for trygg i egen posisjon. Hun ble for lite opptatt av å forankre egne meninger og utspill hos dem som hadde makten i Ap. Slikt slo Haakon Lie steinhardt ned på med en gang. Han tålte ikke avvik. Jens Stoltenberg er mer romslig, han lar pressene gå og skjærer ikke igjennom før det er nødvendig. Det er ikke mange statsråder som har fått beskjed om at de må slutte ledsaget av statsministerens ord om at «jeg er glad i deg og vil savne deg». Mykt, omsorgsfullt, men ikke godt nok for Karita Bekkemellem.

Bekkemellem representerer de krav og forventninger som dagens ledere utsettes for. En sjef skal være i stand til å sparke en som selv synes man gjør en god på en omsorgsfull måte. Jens Stoltenberg forsøker, men mislykkes i forhold til Bekkemelloms opplevelser.

Det er en moralsk undertone i det Karita Bekkemellem skriver. Han så meg ikke, han bare hastet videre, det er slik han er, ikke opptatt av mennesker når de har det vanskelig, da er han av gårde til neste publikumsforestilling. Det er slik det oppleves. Stoltenberg bør egentlig føle skyld, ha dårlig samvittighet for at han ikke er flink nok med medarbeidere, ikke nær nok. Slik oppfatter vi henne.

Den samme moralistiske tonen møter vi igjen hos Raymond Johansen som nå tråkker i Haakon Lies partisekretærsko.

– Jeg har ikke behov for å rette noen moralsk pekefinger mot noen. Det er ikke yrkesforbud i dette landet. Men jeg synes det mangler en takknemlighet fra Bjarne Håkon Hanssen for hva han har fått vært med på og hva han har lært. Han burde ha vist takknemlighet både overfor partiet og overfor statsministeren. Han har fått mulighet til å styre landet og har hatt noen av de mest spennende jobbene i politikken, sier Johansen til Aftenposten.

Dette er en studie i forsøk på å påføre skyld. Underforstått: Hansen har ikke bare gått over i den litt lugubre PR-bransjen. Han har sviktet en venn, selveste statsministeren som har gitt ham alt han kunne ønske seg. På en snedig måte forsøker han å svekke Hanssens troverdighet. Underforstått. Vi vet jo alle at han også har stukket av fra kona. Hun har han nok heller ikke vist takknemlighet overfor.

Det Johansen her leverer er et sentimentalt vås. Hvorfor kan han ikke si rett ut at denne typen overganger fra regjering til PR-bransjen ikke er bra. Vi vil stramme inn regelverket.

Johansen bruker makt på en mer sofistikert og spiselig måte en Haakon Lie. Men det viker mykere. Det sårer den som blir utsatt for det mer. For en blir satt sjakk matt. Skal Hanssen rykke ut og si at han ikke er utakknemlig kanskje?