Sigbjørn på kutter’n

Glem økt likelønn, litt lønnsøkning neste år, litt høyere rente, litt økt kjøpekraft, men det blir hyl og skrik om kutt i offentlige utgifter. Når Sigbjørn Johnsen ber Stortinget om å starte arbeidet med å kutte kostnader i 2011 før de har fått tatt årets juleferie, er det alvor, skriver redaktør Magne Lerø.

VG skriver i dag om at Sigbjørn Johnsen har gitt de rødgrønne på Stortinget beskjed om å starte arbeidet med å kutte budsjettet med 10 prosent. Han sikter til budsjettet for 2011 som de nå for alvor starter arbeidet med i Finansdepartementet. Nå må ikke Stortinget bli hengende etter. Han vil at de rødgrønne skal ta for seg budsjettet for 2010 og kutte med fire prosent. Økningen i sykelønn og diverse velferdsordninger vil øke så pass sterkt fremover at det ikke blir rom for å satse på nye reformer. Glem at noen skal få mer. Det blir særdeles få unntak på den regelen.

Sigbjørn Johnsen vil ikke ha noen gjentakelse av biodieselsaken. Nå skal alle få spille inn det de er opptatt av tidlig i prosessen. Sigbjørn Johnsen sier det slik til VG: – For å få oppslutning om det som skal gjøres, må folk være med på det, og det vi foreslår må forankres.

Dette er god ledelse. Men det er ikke noe nytt. Det er slik man jobber med budsjettet. Det er ikke slik at regjeringen holder kortene tett til brystet og så springen budsjettbomben både for rødgrønne og opposisjonspolitikere. De rødgrønne politikerne på Stortinget er selvsagt godt orientert på forhånd om det budsjettet inneholder. Men siden Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen i høst ble kritisert for å være døve overfor Stortinget, ja regelrett kjøre over de folkevalgte, gjøres det nå et poeng av hvordan budsjettarbeidet skal foregå. Når budsjettet legges fram om 10 måneder, er diskusjonen slutt. Da blir det slik. Da kommer Kristin Halvorsen og Liv Signe Navarsete til å få beskjed om å skyte ned rødgrønne politikere som våger å gå ut av rekken.   

Hvis en kutter budsjettet med fire prosent, gir det 36 milliarder. Det er ikke nok dersom målet er å legge fram et budsjett der en ikke bruker mer oljepenger enn det handlingsregelen legger opp til. Men man er et godt stykke på vei.

Politikerne vil jo helst komme med forslag som koster penger. Det vil ikke Sigbjørn Johnsen ha. Han vil ha forslag til kutt. Det blir gode ord og diplom til den som kommer med de beste kuttforslagene.

Norges Bank økte renten med 0,25 prosentpoeng i går. Banken tegner et lysere bilde av både internasjonal og norsk økonomi enn tidligere i høst. Derfor blir det renteøkninger også neste år. Eksportindustrien liker ikke at renten øker og at kronen styrker seg. Men hvis etterspørselen internasjonalt tar seg opp, vil dette kompensere for en sterkere krone.

Årets gladmelding kommer fra Arve Bakke, lederen av Fellesforbundet. Alle kan regne men litt høyere lønn etter årets lønnsoppgjør. De som har minst, skal få mest, sier han til Dagsavisen i dag.

NHO liker ikke det de hører. De roper høyt om at konkurranseevnen er svekket og at industrien ikke tåler høyere lønninger. Fellesforbundet og Arve Bakke er blant de fagforeningslederne som viser størst ansvarlighet. Han vet at en for sterk lønnsøkning fører til færre arbeidsplasser i den konkurranseutsatte sektor som han representerer. Når Bakke sier det er rom for lønnsøkninger, blir det det. NHO vil ikke sette seg fullstendig på bakbeina. De vil bli enige til våren.  

Det er to ting som er like viktig som størrelse på det prosentvise tillegget. Han vil at de som har lavest lønn skal få størst tillegg. Fellesforbundet kjemper alltid for de med lav lønn. I tillegg vil han presse NHO vil å endre holdning når det gjelder allmenngjøring av tariffavtaler. Bakke vil kjempe mot sosial dumping. NHO går aldri ut og sier de er for sosial dumping. Men de vil ikke være med på en regulering av arbeidslivet som strider imot EØS-avtalen, slik argumenterer de.

Og de har et poeng. I dag melder NTB at Eftas overvåkingsorgan ESA mener en norsk forskrift som skal forhindre sosial dumping er i strid med EØS-avtalen. Forskriften stiller krav til lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Fornyingsminister Rigmor Aasrud (Ap) lover at regjeringen vil slåss for å beholde den.– Vi ser imidlertid at forskriften kunne vært tydeligere på enkelte punkter, og vi vil derfor gå i dialog med ESA, sier statsråden i en pressemelding. Dette er en sak som LOs andre sterke fagforeningsleder, Fagforbundets Jan Davidsen, får bryne seg på. Han tordner mot sosial dumping hver gang anledningen byr seg. Når Bakke først er i gang, begraver han like godt en av SV og Sps fansaker; en likelønnspott på tre milliarder. Det er noe stort tull, sier han til Dagbladet. Det var likestillingskommisjonen, leder av fylkesmann Anne Enger, som foreslo dette.

– En slik pott vil bli spist opp etter 14 dager, sier Bakke, som tror tariffoppgjørene i begrenset grad kan bidra til mer lik lønn mellom menn og kvinner, fordi lønnsforskjeller er knyttet til bransjer som er markedsstyrt. Forslaget om likelønn er allerede halvveis begravd i Soria Moria-erklæringen. Jens Stoltenberg har i prinsippet ikke noe imot det, men han ber om forslag fra arbeidstakerorganisasjonene om hvordan det skal skje. I dag har han fått svar fra Bakke.  Roar Flåthen svarer som Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Både penger til likelønn og til de som har lavest lønn. Arve Bakke forstår ikke hva han snakker om. Jo da, det gjør han, Han snakker politikk. Han er for begge deler. Det kan for så vidt også Arve Bakke være. Men nå syntes han det var på tide å bevege seg ut i realitetenes verden med klar beskjed om at hans lavlønnede medlemmer, enten de er menn eller kvinner, skal ha et godt lønnsoppgjør i år.  

Symbolbærer Stoltenberg

Jens Stoltenberg har ennå ikke fått skiftet ut oljefyren sin og han reiser til klimamøte i København med privatfly. Han gidder tydeligvis ikke å spille hovedrollene i det symbolpolitiske teater, skriver redaktør Magne Lerø.  

Bare så det er sagt: Jens Stoltenberg har ennå ikke skiftet ut oljefyren i huset sitt. Han har flyttet til den nye statsministerboligen. Men likevel. Han er huseier, og leirer altså ut huset med oljefyr. Det er bare et vel en uke siden han fra NRK fikk spørsmål om dette. Det var i sin tid Dagsavisen som avslørte at statsministeren ikke hadde brydd seg med å skaffe seg pellets eller varmepumpe.Men Jens Stoltenberg sykler. Det skal han ha.

I dag reiser han til klimamøtet i København med privatfly. VG har studert rutetabellen og funnet ut at det er 17 avganger han kunne tatt. Men Stoltenberg og hans nærmeste velger altså privatfly denne gangen også. Han får selvsagt så ørene flagret fra miljøbevegelsens representanter.

 Det er ingen nyhet at Jens Stoltenberg bruker privatfly. Det er slik han reiser for tiden. Og han er ikke alene om det. Det er ventet over 100 privatfly med statsledere til København i dag og i morgen. Selveste Arnold Schwarzenegger, som VG skriver, Californias guvernør, lot privatjeten stå og satt seg på et vanlig fly. De nederlandske og belgiske miljøvernminister, Jacqueline Cramer og Paul Magnette, tok toget.Det burde Jens Stoltenberg gjort, skriver Dagsavisen på lederplass.

–          Mangel på flyavganger kan ikke forsvare bruke av privatfly. Symboler er viktig i politikken, og må ikke undervurderes. Det hadde ikke kostet mye for Stoltenberg og hans stab å sende et tydelig signal ved ikke å benytte privatfly denne gangen, skriver Dagsavisen.

 Det ville ikke vært noen sak om Jens Stoltenberg tok rutefly. Skulle han innkalt til pressekonferanse for å fortelle at han denne gangen ville la privatflyet stå hjemme? Det ville vært jevngodt med Stein Erik Hagen som kan kunne fortelle at hans miljøbevissthet hadde ført til at han nå sender skjortene sine til England for å skifte snipp istedenfor å kjøpe nye.Det ville nok ha kommet noen journalister om Jens Stoltenberg hadde innkalt til  pressekonferanse på perrongen på Oslo Sentralstasjon. Men ville journalistene latt seg imponere av at Jens Stoltenberg denne ene gangen tok tog istedenfor privatfly? Dagsavisen kaller det symbolpolitikk. Det ville vært mer naturlig å tolke noe slikt som et fortvilet forsøk på å fremstille seg som noe en ikke er, nemlig en klimabevisst reisende.  Kronprins Haakon Magnus fikk for et par dager siden spørsmål om han er et forbilde når det gjeldt å ta ansvar for klimakrisen. Det svarte han nei på. og viste blant annet til at han reiser mye med fly og bor i et stort hus. Ingen god symbolpolitiker han heller.

Hvis Jens Stoltenberg hadde bestemt seg for å ta tog som hovedregel i de tilfeller det ikke går mer enn dobbelt så lang tid, hadde det gitt mening i å snakke om symbolpolitikk. Men velgerne vil nok heller at statsministeren skal bruke mest mulig tid på å styre landet fremfor å sitte på toget for å vise at han er klimabevisst.

 Ledere må stå for de valg de gjør. Og en bør ikke fristes til å fremstille seg som bedre enn man er. Derfor er det befriende når Jens Stoltenberg sier til NRK i dag at for tiden er det slik at han bruker privatfly når han reiser. Det er spesielt gode grunner for at han bruker det til København i dag. Ikke vet han helt når han skal reise, og ikke vet han når møtet er slutt.Jens Stoltenberg gidder tydeligvis ikke å spille hovedrollene i det symbolpolitiske teater VG til stadighet setter opp. Søndag var det Thorbjørn Jaglands skatt. Tirsdag var det Stoltenbergs privatfly. Lørdag er det en vel en avsløring av at en statsråd skal ha kjøpt en flakse ekstravin  på boardingkortet til rådgiveren sin. Nei, det er det Åslaug Haga skriver om i sin roman om livet ved hovedkvarteret i den rødgrønne leir.

Jaglands nullskatt

Sigbjørn Johnsen, lytt til hva Jonas Gahr Støre sier. Slutt å late som om vi som eneste land i verden kanskje vil kreve at ansatte i internasjonale organisasjoner skal betale skatt. Vi har storm i et vannglass i utenforlandet Norge, skriver redaktør Magne Lerø.

Da Thorbjørn Jagland fikk klistrelappen ”nullskattyter” festet på seg, ble han en taper i omdømmekampen. Jagland var forsvarsløs. Dette er ikke et eksempel på at omdømmekriser oppstår som et resultat av hvordan folk takler krisen, ikke selve krisen. Saken er et eksempel på at noen påstander og vinklinger er av en slik art at man ikke klarer å snakke seg ut av det selv om man har en hel hær av kommunikasjonsrådgivere til å hjelpe seg.

Stortingets avtroppende president, tidligere statsminister, tidligere leder i Ap, leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet,  han er altså nullskattyter. Sjokk. Sjokk. Han også. Bjarne Haakon Hansen blir PR-rådgiver til 3500 kroner per time og Thorbjørn Jagland blir nullskatteyter.

 

Thorbjørn Jagland fikk med en gang LO på nakken. LO skyr nullskattytere som pesten. ”Nullskattyter” er et innarbeidet skjellsord i arbeiderbevegelsen. Ingen tok seg tid til å finne ut om det stemte at Jagland er en nullskattyter. En nullskattyter en person som har en høy inntekt, men betaler ikke skatt fordi han driver forretningsvirksomhet som gir så store fradrag at han kommer ut med null i skatt. Thorbjørn Jagland har nettolønn i henhold til et internasjonalt regelverk .

Sigbjørn Johnsen er ikke født i går. Han forsto rask at her gjaldt det å vise handlerkraft. Nå skulle alt gjennomgås. Det skulle på bordet hvilke organisasjoner som har nullskattytere i sin tjeneste. Og vi fikk inntrykk av at listen over alle nullskattytere snart skulle kunne trykkes i VG. Dette har mediene selv rimelig god oversikt over. Vi har jo hatt en del nullskattytere i NATO, FN og Europarådet. Både Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtland og Jan Egeland hører til denne skatterasen.

 

Hva Sigbjørn Johnsen skal med oversikten? Ingen ting. Den kommer til å bli lagt i en skuff. Sigbjørn Johnsen opererer bare i forhold til den medieskapte virkelighet. Å si at han uler med de ulvene som er ute i natten, blir for sterkt. Han sier ikke mer enn det som er nødvendig for at han ikke skal bli anklaget for å ta lett på problemet.

I går så det ut til å være bred enighet om at systemet burde endres. Frps finanspolitiske talsmann, Ulf Leirstein, uttalte til NRK søndag at systemet var modent for endring og at Thorbjørn Jagland selv burde tatt initiativet til det. Ap-gubbene Odvar Nordli og Thorbjørn Berntsen ble hentet inn på arenaen. De syntes også det var greit om reglene ble endret.

 

–          Men vi må ikke trekke denne saken så langt at e må smøre md. seg niste og ta med seg termos på jobb, sa Berntsen. Morsomt. Hva han mener, er ikke så viktig.

Men Sigbjørn Johnsen gjør det tindrende klart at Thorbjørn Jagland ikke har gjort noe galt. Han har bare fulgt reglene. Hans Tore Sanner (H) faller ikke for fristelsen til å forsøke å vinne et poeng ved å trykke Thorbjørn Jagland ned.

–           Jagland kan ikke lastes for å følge norske og internasjonale regler som gjelder. Det er viktig med gode ordninger som sikrer dyktige medarbeidere i internasjonale organisasjoner, sier Sanner.

 

Martin Kolberg (A), tidligere partisekretær i Ap, sier han ikke har noe imot att systemet blir endret. Ikke partiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micalsen heller. Han sier til Dagsavisen at en internasjonal avtale garantert ville sett annerledes ut om den hadde blitt inngått i dag. Det samme sier Sigbjørn Johnsen til TV2.

Hvordan vet de det?

I dag skjærer Jonas Gahr Støre igjennom. Det er ikke mulig å tette det skattehullet det her er snakk om, sier Støre til Dagsavisen. Dette er en del av et internasjonalt regelverk.

–          Dette handler om immunitet og at de som arbeider i internasjonale organisasjoner ikke skal skatte til en bestemt stat. Det skal ikke være slik at et medlemsland, skal kunne kreve inn skatt av dem, sier Støre.

Det skulle tatt seg ut om Norge som eneste land i verden hadde vedtatt at de skulle kreve inn skatt av dem som arbeider i internasjonale organisasjoner. Det må være grenser for hvor mye utenforland vi skal være.

Noen hevder at Thorbjørn Jagland har en moralsk plikt til å betale skatt. Symbolhandlinger er viktige for politikere. Men vi kan vitterlig ikke forvente at lederen for Europarådet bryter rådet egne regler. Men hundre tusen kroner i året til Røde Kors for eksempel, kunne han jo gi. De trenger penger. En ide Jagland? VG vil gjerne vite det hvis du gjør det. Det blir garantert et fint oppslag.

 

Mistanke som maktmiddel

Det var ingen grunn til å bure inn Arfan Q. Bhatti eller anmelde Forsvarets sikkerhetstjeneste for å snoke i Slottets e-post eller overvåke medlemmer av regjeringen. Å spre mistanke er et usedvanlig effektivt maktmiddel og det er nærmest kostnadsfritt å vise manglende dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø. 

Politiet hadde ingen grunn til å mistenke Arfan Q. Bhatti for å planlegge eller forsøke å begå nye kriminelle handlinger, ble det slått fast i et hemmelig rettsmøte i Oslo tingrett. Dagbladet skriver i dag at Bhatti ble kontinuerlig avlyttet av Politiets sikkerhetstjeneste (PST) siden han ble løslatt i sommer etter tre års varetekt, etter at terrorsaken mot ham smuldret bort. Tirsdag i forrige uke ble han arrestert og løslatt igjen dagen etter at president Barack Obama reiste fra Norge etter å ha mottatt Nobels fredspris. Bakgrunnen for arrestasjonen var at Bhatti på telefonen hadde etterlyst sprengladninger som han hadde bestilt. Bhatti hevder alle måtte vite at det var en spøk. Han visste jo at han ble overvåket. I helgen meldte NRK at disse uttalelsene falt flere uker før det ble klart at Obama skulle få fredsprisen.

Hvis ikke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kommer ut med nye opplysninger om bakgrunnen for arrestasjonen, må vi kunne konkludere med at Bhatti ble fengslet fordi PST mener han er en sikkerhetsrisiko. Om de er blitt utsatt for press fra USAs sikkerhetstjeneste, kan vi bare spekulere i. Poenget er at PST tok feil. Det var ingen grunn til fengsling.

Vi vil ikke ha det slik at noen skal kunne fengsles uten at det viser seg å være grunnlag for det. Det er umulig å hindre at dette skjer til tider. Da bør staten erkjenne den urett som er begått mot en borger ved å gi vedkommende en oppreisning. Bhatti har sonet sin dom. Han må finne seg i å være i politiets søkelys, men med hensyn til å bli fengslet, gjelder samme regler for ham som for andre borgere.

Lørdag ble det kjent at Forsvarets sikkerhetstjeneste (FOST) er frifunnet for snoking i Slottets e-post, bruk av ulovlig overvåkingsutstyr og ulovlig overvåking både av statsråder og datatrafikk til Statsministerens kontor. Det var forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen som tok avgjørelsen om å anmelde FOST. Jørn Holme, som da var sjef for PST, frarådet at anklagene mot FOST ble anmeldt. Likevel valgte Strøm-Erichsen å gå til anmeldelse. Den mest nærliggende grunnen er frykten for at saken kunne ha eksplodert midt i valgkampen. Da ville hun ha risikert kritikk fra opposisjonen for ikke å ha ryddet opp ved å anmelde saken. En forsvarsminister må vise handlekraft. Det må imidlertid kunne stilles spørsmål ved Strøm-Erichsens dømmekraft. I denne saken har hun tatt fullstendig feil. Det samme var tilfelle da et titall offiserer ble anklaget for korrupsjon.  

Forsvaret er i en særklasse når det gjelder å anmelde egne ledere. Det har  vært en stor belastning for Geir Gade, sjefen for FOST, å ha blitt anmeldt for å ha overvåket både Kongen og statsministeren. Han bør få en offentlig unnskyldning. Han er blitt offer i et maktspill mellom ulike statlige etater som har ansvar for sikkerheten.   

Denne saken etterlater et inntrykk at det pågår en så sterk maktkamp internt at forsvarsministeren må ty til anmeldelser for å hindre at hun selv blir sittende i klisteret. I dette tilfellet har hun latt skandalebølgen velte over FOST. De er blitt passivisert og satt på plass. De har mistet makt – og andre har nok visst å utnytte det maktvakuumet som ble skapt. Anne-Grete Strøm-Erichsen er nå helseminister. Det er Grete Faremo som har fått saken i fanget. Hun vil vegre seg mot å kritisere beslutningen om å gå til anmeldelse. Anne-Grete Strøm-Erichsen vil henvise til Grete Faremo.

Både Høyres Per Christian Foss og Frps Jan Aril Ellingsen sier til Aftenposten at de vil vite mer om bakgrunnen og drivkreftene i denne saken. Det vil de neppe få. FOST har lidd et nederlag. Det var meningen. Den nye forsvarssjefen Harald Sunde sier til Aftenposten at dette er en gledens dag.

– Den beste måten å få lagt dette dødt på, var gjennom etterforskning. Men jeg har den størst forståelsen for at personellet i FOST har følt etterforskningen som en stor belastning, sier han til Aftenposten.

Slik ville ikke avtroppende forsvarssjef Sverre Diesen ha uttalt seg. Han ville nok ha sørget for at «hva var det jeg sa»-tonen var lett å høre.

Men Sunde er ingen Diesen. Han er på linje. Man må enkelt og greit tåle en trøkk, er hans budskap til FOST. For det er makt og politikk det handler om. Men det er ikke så lett å bli jublende glad for at du endelig får bevis for noe du hardnakket har påstått fra første dag av, nemlig at du er uskyldig. Noen blir forbannet, ikke glad, for slikt.  

Obamas forsvar for krig

Verden fikk i går et modig og helhjertet forsvar for «rettferdig krig». Der norske politikere forsøker å snakke seg ifra hva vi er med på i Afghanistan presenterte Barack Obama klar tale om at det er noen ganger er nødvendig å drepe for å skape fred, skriver redaktør Magne Lerø.

Barack Obama imponerte igjen. Flere ”taleeksperter” hevder i mediene i dag at Obamas tale er blant de beste talene som er holdt i Norge. En ting er at talen var en retorisk nytelse. Det viktigste er dog det Obama sa. Aldri før han en fredsprisvinner brukt så mye tid på å begrunne at krige er nødvendig i en del situasjoner. Krig er et onde der målet er å skre fred.

Obamas tale om ”rettferdig krig” er ikke radikal i det hele tatt. Det er omtrent det en kan lese i de fleste etikkbøker basert på den kristne tro. Det Obama sa om krig og fred kunne paven eller biskopene i Den norske kirke sagt.

 

Men hverken teologer eller politikere liker å snakke slik Obama gjorde. Politikerne vil helst snakke om fred. Norge er i krig i Afghanistan. Høyresiden har ikke noe i mot å si det som det er. De rødgrønne vil helst snakke om at vi er der for å gjøre en humanitær innsats.

Siv Jensen har et poeng når hun oppfordrer SV til å studere Obamas tale nøye. Det norske folk har aldri fått en så pass sterkt og gjennomarbeidet begrunnelse for hvorfor vi er i Afghanistan som den Obamba ga i går. Mediene har aldri gitt statsminister eller utenriksminister mer enn et par minutter for å begrunne vår deltakelse. Da ender en opp med innstuderte svar, snekret sammen av informasjonsrådgivere og taleskrivere. Barack Obamas leverte en intellektuell, ideologisk begrunnelse som vi kunne lære noe av.

 

Obama lot det være med å gi sin begrunnelse for krig og fred. Han avsto fra å komme med politiske utspill eller tekkes de som er kritiske for at han har fått fredsprisen. Hans opptreden er et studie i lederskap. Han har fullstendig regi på det som skal skje. Han utnyttet den muligheten fredsprisen ga ham for å begrunne det ha nå er opptatt av. Han har ansvar for to kriger. Det har ikke skjedd før at en person får prisen så å si i samme øyeblikk som han trapper opp en krig med å sende nye 30 000 soldater. Det krevde en forklaring. Obama overbeviste.

Professor Johan Galtung er som forventet kritisk til det han kaller Obamas forherligelse av krig. Torstein Dale, leder for Rødt, kaller Obamas tale en propagandaforestilling for USA som bruker krig for å sikre sine egne interesser.   

Professor Hilde Henriksen Waage kritiserte Obama på NRK i går for at han ikke var mer konkret når det gjelder situasjonen i Midtøsten. Andre var skuffet over at han ikke kom med utspill i tilknytning til nedrustningsforhandlingene med USA. Det kan man gjerne mene. Men Obama er ikke opptatt av å levere i henhold til alle mulige forventninger. Skal han lykkes som president, må han anstrenge seg til det ytterste for selv å ha regien.

 

En general løper en stor risiko dersom han fører kriger på alle fronter på en gang. Obama har en lang liste med store utfordringer. Situasjonen i Midtøsten står på den listen. Der har han markert sitt syn og gitt signaler som har skapt forventninger om at han vil ta nye initiativ. Men ikke nå. Nå er det fire saker han konsentrerer seg om. Den økonomiske krisen, innføring av en sykelønnsordning, situasjonen i Afghanistan og atomnedrustningsforhandlingene med Russland. Det er avgjørende for ham å lykkes med en del av de sakene han har satt på dagsorden.

Det virker som om Obama har stor beslutningskraft og at han vet å bruke makt for å få gjennomført det ha vil. Han har evne til å bevege mennesker fra talerstolen og fremfor mikrofonen. Det er gull verd når ambisjonen er å bevege USA og verden. Ord er makt. Obama er verdens mektigste politiker, og ingen har som han ordet i sin makt. Han vil noe mer enn å fremstå som en snever forvarer av USAs interesser. Fremdeles er det lov å tro at Obama kan bidra til å skape fred og en bedre verden for mange mennesker.

Han vet at veien fram dit er lang. Og vi vet alle at den som skaper forventninger men ikke makter å lev opptil dem, vil få ekstra hard medfart etter hvert. 

 

Utdelingen av Nobel fredspris til Barack Obama er mindre omstridt i dag enn den han vært. For Obama har benyttet den muligheten den ga ham. Forhåpentligvis sitter han nå på flyet tilbake, glad og fornøyd.

Glad og fornøyd er i alle fall Thorbjørn Jagland. Han holdt også en god tale. Nobelkomiteen er også kommet styrket ut av tildelingen i går. Ingen ting tyder i dag på at de har bidratt til å redusere Nobelprisens anseelse ved å gi prisen til Barack Obama.

De mange som kategorisk har uttalt seg om at prisen representerer et stort problem for Barack Obama, at han ikke hadde lyst til å komme til Oslo, at han har vært uhøflig ved ikke å si ja til lunch på slottet og være til stede på konserten i kveld, at han burde nektet å ta i mot prisen, de ligger nok lavt i dag.  De har tatt fullstendig feil. Det har Barack Obama selv sørget for.

Sjefsflukt fra fotballen

Direktørene i fotball-Norge plages av manglende tro på at de klarer å redde klubbene de har ansvar for. Når sjefer kjenner kreftene renne ut og man ikke ser lys i tunnelen, er det ikke noe å si på at de kaster kortene, skriver redaktør Magne Lerø.

Seks av direktørene i klubbene i eliteserien i fotball har trukket seg i høst. Denne uken kastet Strømsgodset-direktør Tom Bentsen kortene. Tidligere i år har Erik Forgaard sagt takk for seg i Viking, Jan Oddvar Skisland i Start, Erik Schultz er på vei ut av Stabæk. Det går også mot skifte i Lyn og Tromsø

I fjor byttet både Bodø Glimt og Fredrikstad direktør. Ifølge en bacheloroppgave som Tron Møller Natland har skrevet, var det i perioden 1996 til 2006 34 direktører som sluttet. Tempoet når det gjelder utskiftning av direktører er altså betydelig høyere. Det har selvsagt sammenheng med at Fotball-Norge har havnet i en økonomisk hengemyr av dimensjoner. Lyn er begjært konkurs, men i går meldte klubben om en utvidelse av aksjekapitalen. Det er håp i et hengende snøre. Det samme er situasjonen for Start. De håper på bidrag fra kulturstiftelsen Cultiva. I Stabæk holder de seg flytende. Det er bare elendighet over hele linjen.

– Det er en utrolig krevende jobb, som går 24 timer i døgnet hele uken og på mange ulike nivåer. Det gir begrenset levetid, sier Einar Schultz til Dagens Næringsliv.

Jan Oddvar Skisland peker på at det er et grunnleggende misforhold mellom inntekter og utgifter som har utviklet seg de siste årene. Det er tungt å få halt det inn igjen.

– Når man sitter med ansvarer, må man gjøre de drastiske grep som skal til. Sannsynligvis må man også ha eiere med økonomiske muskler til å gjennomføre kursendringen, sier Skisland.

Fra man står opp til man legger seg rettes oppmerksomhet mot å øke inntektene og redusere kostnadene. Til slutt blir en lei, fremholder Erik Forgaard.

–          Det som er kjekt er å bygge opp ting og ikke bare være opptatt av kostnader. Men for å være med å kjempe på den sportslige arenaen, går midlene dit, på bekostning av administrasjonen. Da blir det for få folk til å bære steinene, sier Forgaard.

For to år siden spådde fotballforskeren Arild Hervik at hele fotballbransjen beveget seg mot stupet. De så det allerede i 2000. De første krisetegnene meldte seg et par år etter. De har forsterket seg år for år. I 2009 rir konkursspøkelse flere klubber.

Norsk toppfotballen omsetter for over en milliard kroner. Ingen lag tjener penger. De rike onklene har ikke lenger så mye å rutte med. Finanskrisen har tatt sitt. Og eierne har innsett at det ikke er mulig å tjene penger på å invester i norsk fotball. Man kan like gjerne tapsføre det man putter inn i et fotballselskap med en gang.

 

Stefan Szymanski, er professor ved anerkjente Cass Business School i London, med fotballøkonomi som et av sine fagfelt. Han tror rett og slett mulighetene til å tjene store penger på fotball vil forsvinne i små ligaer som den norske.

– I et smalt marked som Norge, har ligaen mindre og mindre mulighet til å konkurrere med for eksempel Champions League, Premier League og de andre store ligaene. Jeg tror Norge og andre småligaer vil returnere til amatørstatus fordi inntektene vil falle dramatisk, sier han.

Norsk fotball har gitt seg markedskreftene i vold. Det samme har skjedd i land etter land. De som har tjent på utvikling er ikke fotballen som breddeidrett, ikke klubbene, ikke investorene. Det er først og fremst spillerne som har stukket av med gevinsten. Spillerlønningene har økt med over 40 prosent de siste årene. Trenerlønningene har også skutt i vært. På få år har Tom Nordlie snart tjent 10 millioner på å få sparken og ny jobb i et forrykende tempo 

Alle er enige om at spillerlønningene må ned. Og man kan ikke bla opp like mange millioner som tidligere for sikre seg spillere fra de øverste hyllene. Men sannsynligvis er ikke det nok til å få situasjonen under kontroll i flere klubber.

Når direktørene kaster kortene, er det fordi det blir for mange motbakker å ta seg opp. De virker ikke sikre på at de har krefter til å nå til toppen. Når tvilen om man kan nå de resultater som kreves slår rot i en leder, er det fare på ferde. En leder er avhengig av å tro at han kan nå de mål som blir satt opp. Hvis ikke må en kaste kortene. En må la andre få muligheten til å prøve løsninger en ikke selv har tro på. En leder kan ikke klore seg fast og begynne å snakke om at ”det nytter ikke”.

Lakselusminister tar grep

Det er motsatt av det kritikerne hevder. Oppdrettsnæringen kan bli holdt ekstra hardt i ørene av en minister som hører til næringen og derfor anklages for å være inhabil. I går tok hun sitt første lakselusgrep, skriver redaktør Magne Lerø.

Fiskeri-og kystminister Lisbeth Berg-Hansen har bestemt seg for inntil videre å droppe forslaget om å tillate oppdrettsnæringen å øke kapasiteten (biomassen) med fem prosent til neste år.

– På bakgrunn av den informasjonen vi nå har om lakselussituasjonen langs kysten, har jeg bestemt meg for utsette avgjørelsen om kapasitetsøkning i 2010. Avgjørelsen blir tatt utpå våren når vi har fått vurdert utviklingen i lusesituasjonen nærmere, sier Berg-Hansen. Det var i høst Helge Pedersen foreslo til en kapasitetsøkning på 5 prosent i lakse- og ørretnæringen i 2010, med unntak av enkelte kystområder hvor vekst ikke ble ansett som miljømessig forsvarlig. Etter at forslaget ble sendt på høring har Mattilsynet meldt om en betydelig forverring i lakselussituasjonen langs kysten. – Både næringen og myndighetene har grepet fatt i situasjonen, men vi ønsker å se, og forsikre oss om, at innsatsen for å bekjempe lakselus gir de nødvendige resultatene før vi tar stilling til kapasitetsøkning i 2010, avslutter fiskeri- og kystminister Berg-Hansen. Det er så fornuftig som det kan få blitt. Rasmus Hansson i miljøorganisasjonen WWF gratulerer med avgjørelsen.

TV2 prøver Giske-vri

Uten Trond Giske ved roret spørs det om staten vil prøve seg som garantist for at TV2 får de millionene de mener de skal ha fra kommersielle aktører i et marked med fri konkurranse, skriver redaktør Magne Lerø.

Tidligere var det produsentene og leverandørene som var kongen på haugen. I bransje etter bransje ser vi nå hvilken makt de har som har sikret seg tilgang til kundene. Produsenter og leverandører presses på marginene. Den som eier kunden, stikker av med seieren. En må ha en unik og sterk merkevare hvis en skal kunne stå imot presset fra de som står nærmest kunder, seere eller lesere.  Aviser og diverse innholdsprodusenter på nett sliter med lønnsomheten. Telenor og andre som leverer tilgang til kundene tjener gode penger. Slik har det vært i årevis, men det er vanskelig å gjøre noe med de maktforholdene som er blitt sementert.

Nå er TV2 havnet i det uføre det er å være avhengig av distributører for å nå fram til seerne. Konsesjonen om allmennkringkasting går ut ved årsskiftet. Uten konsesjon vil TV2 bli en helkommersiell kanal. Det kan bety at vi kan komme til å droppe nyhetssendinger, sa TV2-sjef Alf Hildrum tidligere i år. Så ille er det ikke blitt så langt. Men det er ille nok at debattprogrammet Tabloid blir borte fra nyttår og erstattet med noe TV2-ledelsen mener blir billigere å produsere eller gir flere seere.

 Tidligere kulturminister Trond Giske likte ikke tanken på at NRK ble stående igjen som den eneste allmennkanalen. Det siste han gjorde som minister, var å lyse ut en konsesjon for allmennkringkasting, så skreddersydd for TV2 at ingen andre ville søke.I går leverte TV2 inn en bastard av en søknad. Når man søker på en konsesjon, har gjerne myndighetene anstrengt seg for å være presis i forhold til kriterier. Og en som skal få en konsesjon, skal være tilsvarende presis på hva en vi levere. TV2 søker med en rekke forbehold. De lover for eksempel å ha hovedkontor i Bergen hvis departementet garanterer kanalens inntekter fra kabelselskapene. Har det skjedd før at staten har garantert en kommersiell aktør en sum penger fra andre aktører i et marked med fri konkurranse? Etter at Trond Giske kunngjorde at det skulle lyses ut en ny konsesjon basert på at kabelselskaper som Get og Canal Digital skulle være pliktig til å gi plass til TV2 og betale anstendig, har både Telenor, Finansdepartementet og Fornyings- og administrasjonsdepartementet offentlig kritisert den modellen Giske har valgt. Så langt har ingen byråkrater sett lyset, det vil si, funnet en metode for å avgjøre hva distributørene skal betale TV2 for å slippe de til i nettet sitt.Når TV2 snakker så høyt om forbeholdene i den søknaden de har levert, fortelle det om at de er i tvil om de kommer i mål. De planlegger nok langs to spor.

Trond Giske vil bidra til at TV2 ikke ender opp som et nytt TVNorge. De har som kjent kuttet nyhetssendingene og skjerpet den kommersielle profilen ytterligere. Det er en god tanke å tvinge markedet til å finansiere TV2s bredere og mer allmenne programprofil. I praksis kan dette bli vanskelig.

  Et alternativ vil være å pålegge distributørene en avgift og bruke denne til å finansiere TV2s tilstedeværelse i Bergen og nyhetsproduksjon. Men det smaker heller ikke helt godt at staten skal gi direkte støtte til et kommersielt TV-selskap. En tredje mulighet er at staten støtter en uavhengig nyhetsredaksjon. Det er slike spørsmål mediestøtteutvalget, som nylig er nedsatt, skal arbeide med. Politikerne i en rekke land er blitt opptatt av hvordan staten kan bidra til å bevare og utvikle god journalistikk. Man er bekymret for at det blir for mye fjas i mediene, enten det er i aviser, på nett eller i etermediene.  Nå går imidlertid toget for TV2. Trond Giske har ved flere anledninger vist stor kreativitet og styringsvilje. Nåværende kulturminister Anniken Huitfeldt har ikke opparbeidet seg den posisjon og maktbase som Trond Giske hadde. Uten Trond Giske ved roret er vi usikre på om det er mulig å få til en modell der staten blir overdommer når det gjelder betaling for redaksjonelt innhold formildet til seerne.

Likelønnsgapet

Innstramningene i den offentlige pengebruken og den skjerpede kampen om arbeidskraften vil kunne føre til at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir større selv om politikerne vil at de skal bli mindre, skriver redaktør Magne Lerø.

Da prinsesse Märtha Louise for et par år siden sa til en svensk journalist at vi har likelønn i Norge, haglet kritikken mot henne. Det hun skulle sagt var: Vel er det slik at vi har en lov som gir kvinner og menn rett til lik lønn for likt arbeid, men fortsatt er det slik at kvinner bare tjener omtrent 85 prosent av det menn tjener. Så kampen for likestilling er ikke slutt.

Dette er det politisk riktige svaret. Dette sier nesten alle politikere. Hvis en står fram og avlyser målet om at gjennomsnittskvinnen skal tjene like mye som gjennomsnittsmannen, blir det bråk. Problemet er at ingen vet hva en skal finne på for å oppnå full likelønn.

Likelønnskommisjonen, som Anne Enger ledet, tenkte så det knaket. De konkluderte med at det måtte settes av en likelønnspott slik at man i forbindelse med lønnsforhandlingene kunne sikre at kvinnene kom best ut. SV gikk til valg på at det skulle settes av tre milliarder til likelønn. I Soria Moria er saken endt opp med et kompromiss som ingen helt vet hva betyr. For regjeringen spiller ballene tilbake til arbeidstakerorganisasjonene. Hvilke grupper er det de vil skal få mest? Og hvem skal de få mest på bekostning av? Noen har tatt til orde for at man først må ha et likestillingsoppgjør, deretter et ordinært lønnsoppgjør.

Utgangspunktet for realpolitikerne med Jens Stoltenberg i spissen er at lønn fastsettes i forhandlinger. Dersom det er slik at arbeidstakerne krever at ingeniørene skal nøye sed med halvparten av det tillegget sykepleierne får, vil selvsagt staten kunne ta hensyn til det. Men slike prioriteringer vil ikke arbeidstakerorganisasjonen komme med. Det er lite som tyder på at man vil klare å gi kvinnene et bedre oppgjør en mennene via de sentrale lønnsoppgjørene.

I et innlegg i Dagens Næringsliv i forrige uke pekte Anne-Kari Bratten, viseadministrerende direktør i Spekter, på at det er kvinners delvis selvvalgte løsere i tilknytning til arbeidslivet som er problemet. Hun minner om at syv av ti kvinner synes det er ok å bli forsørget av sin mann, nesten 50 prosent av norske mødre jobber deltid, en overvekt av kvinner tar størst andel av foreldrepermisjonen, kvinner velger å pensjonere seg når mannen gjør det selv om de er yngre og kvinners sykefravær var i 2008 60 prosent høyere enn menns. Bratten vil ha endringer i arbeidstidsbestemmelsene som arbeidstakerorganisasjonen er lite interessert i. Og hun utfordrer politikerne til å sørge for at familiepolitikken henger sammen med arbeidslivspolitikken.

Det er likestillingsminister Audun Lysbakken helt med på. Han sier til Dagsavisen i dag at han er overbevist om at mer pappaperm vil gi mer lik lønn mellom menn og kvinner. Men lørdag kunne Dagsavisen fortelle at tredelingen av foreldrepermisjonen, som Island innførte i 2000, ikke har hatt noen effekt på lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Vi forstår godt at Lysbakken ikke vil gi opp troen på at en tredeling av fødselspermisjonen virker. Hvis ikke det virker, hva skal han da tro på? I beste fall vil det ta tid før man ser de positive virkningene av at menn og kvinner velger likt når det gjelder barn og arbeidstid.

Hvis man ikke når målet via forhandlingsveien og ikke via fødselspermisjonene, hva kan man da finne på? Vi har jo en likestillingslov, minner forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lisbeth Normann, om i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag.

– Vi krever at lønn skal fastsettes på samme måte for kvinner som for menn uten hensyn til kjønn – på tvers av fag og tariffrenser. Dette er likelønnsbestemmelsen i likestillingsloven, hverken mer eller mindre.

Det må bety, med andre ord, at en fireårig utdannelse gir en bestemt lønn i det offentlige. Det skal ikke spille noen rolle om man er sykepleier eller ingeniør. Og er man avdelingsleder på et sykehus, skal en ha samme lønn som avdelingslederen for kommunens IT-tjenester, forutsatt at man har en lik stilling med hensyn til antall ansatte, omsetning osv.

Men politikerne har ikke ment at likelønnsloven skal virke slik. Men det kan jo være de bestemmer seg for det, hvis det er det eneste som nytter. Det blir imidlertid ikke uten kamp. I dag offentliggjøres en rapport som viser at staten må ansette minst 21.000 nye personer hvert eneste år for å fylle opp hullene som oppstår fordi mange snart går av med pensjon, mens andre lar seg lokke av privat sektor.

– Utfordringen er å få tak i kvalifiserte søkere, i konkurranse med sektorer som kan gi mer i lønn, sier statens personaldirektør Siri Røine til Aftenposten. Røine har et helt annet utgangspunkt enn Normanns. Røine vil ta hensyn til det markedet betaler. Det kan bety at menn som gruppe får økt lønn sammenlignet med kvinner fordi de har den kompetansen det er størst knapphet på.  

Det kan godt være sykepleierne kommer godt ut i lønnsforhandlingene i fremtiden. Men argumentet vil ikke være at her er det så mange kvinner som tjener mindre enn ingeniører. Poenget er at samfunnet trenger flere sykepleiere fordi antallet pleietrengende vil øke. Det må gjøres mer attraktivt å bli sykepleier. Da er lønn et viktig virkemiddel. Innstramningene i den offentlige pengebruken og den skjerpede kampen om arbeidskraften vil neppe føre til at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn blir mindre. Vi må nok vente på at menn og kvinner tenker likt om de utfordringer barn og familie representerer.

Aker mot nedleggelse

At folk føler Aker som sitt lokalsykehus kan ikke være avgjørende. Groruddalen kan ikke regnes som en del av distriks-Norge selv om de befinner seg litt nord for Sinsenkrysset. Folk tåler noen minutter lenger reisevei, skriver redaktør Magne Lerø.

Alt tyder på at Oslo Universitetssykehus planlegger å legge ned Aker sykehus. Tidligere denne uken ba Arbeiderpartiets Marit Nybakk helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) om å sette en stopper for planene. Hun viser til Soria Moria 2-erklæringen der det klart står at ingen lokalsykehus skal legges ned. Jan Bøhler peker på at den rødgrønne regjeringens hovedmål er å bekjempe sosiale helseforskjeller. – Da kan man ikke samtidig legge ned sykehuset som har størst kompetanse på og erfaring med livsstilssykdommer og kroniske sykdommer. Derfor er det politisk umulig å legge ned Aker, mener Bøhler.

 

Nå kan Senterpartiet opplyse at formuleringen i «Soria Moria Bibelen» ikke gjelder for Oslo. Det var Liv Signe Navarsete som ivret for å få inn formuleringen om lokalsykehus. Hun vil ikke selv kommentere saken. Sps helsepolitiske rådgiver, Kjersti Toppe, kan imidlertid forklare at det er sykehus i distriktene det er snakk om. Det er ikke meningen at befolkningen skal måtte reise flere timer til nærmeste sykehus. Toppe mener formuleringen i Soria Moria er uheldig siden det oppstår uklarhet om hva som er meningen.

At Aker faller utenfor, kan det neppe være tvil om. Her handler det om at noen pasienter må reise 10 minutter lenger med drosje. I distriktene snakker vi om reiser som kan ta både tre og fire timer. En skulle tro at det holdt med at de rødgrønne bedriver eksegese av Soria Moria og at det kun var Marit Nybakk og Jan Bøhler som forsøker å utnytte Soria Moria-erklæringen for alt den er verd. Men dette har Frps nestleder, Per Arne Olsen, også lyst til å være med på. – Innbyggerne i Oslo oppfatter Aker som sitt lokalsykehus like mye som det innbyggerne i Førde gjør, sier Olsen til Dagsavisen. Han er skuffet over at Sp ikke er opptatt av lokalsykehus i Oslo, kun i distriktene. Are Saastad, leder i Fagforbundet Aker, forventer også at Soria Moria-erklæringen gjelder. Han mener den sosiale avstanden mellom øst og vest i Oslo er nesten uoverstigelige og at Aker er viktig for å opprettholde lokalmiljøet.

Hva folk føler som sitt lokalsykehus kan umulig være avgjørende i denne saken. Oslo Universitetssykehus har fått et budsjett de skal forholde seg til. Deres oppgave er å skaffe befolkningen flest og best mulig sykehustjenester for de midler som stilles til disposisjon. I dag skjer det mye medisinsk behandling i uhensiktsmessige bygninger. A-hus og Rikshospitalet er to moderne sykehus. På Ullevål er det en blanding av nytt og gammelt. Faktum er at det ser ut til at man ikke trener bygningene på Aker for å gi befolkningen i området den behandlingen som trengs.

Fagfolkene og ledelsen ved Oslo Universitetsykehus jobber nå med å finne ut om Aker sykehus skal opprettholdes som i dag, nedlegges helt eller at kun noen funksjoner skal opprettholdes der. Marit Nybakk og Jan Bøhler bør sette seg ned og vente på hvilke konklusjoner Oslo Universitetsykehus kommer med. Hvis det ikke blir til å leve med, får en heller starte bråket da. Å be helseministeren gripe inn i prosessen nå, forteller at Bøhler og Nybakk har glemt hva slags styringsstruktur de har vært med på å vedta. En helseminister kan ikke gripe inn i en sak på grunnlag av hva en arbeidsgruppe har anbefalt. Først skal ledelse ved Oslo Universitetssykehus gi sin anbefaling, deretter skal saken behandles i styret. Dette er en såpass viktig beslutning at saken også kommer til godkjenning i helseforetaket Helse Sør Øst.

Løftet som ikke gjelder i byen, skriver Dagsavisen i dag på første side. Det er da inderlig godt at Groruddalen ikke skal regnes som en del av distriks-Norge selv om de befinner seg litt nord for Sinsenkrysset.  Og befolkningen her får nok ikke sykdommer som ikke kan behandles like godt på et sykehus som ligger noen minutter unna.